DET LIVET KOKER NED TIL

 

Av og til kan man jo begynne å lure. Jeg har forsøkt å teste ut hukommelsen min litt. Ikke i den forstand at jeg prøver å minnes. For om jeg mimrer, minnes jeg så mangt fra de tidligere år! Men! Jeg har da prøvd å tenke hva jeg husker ordrett. Av det andre har sagt opp gjennom tidene. Husker jeg noen viktige utsagn? Skjellsettende? Kloke? Interessante? Nei. Svaret er rett og slett nei. Dette er det jeg har kommet frem til at jeg husker av sitater gjennom et langt, halvt liv:

 

“Jeg spiser jo én Stratos om dagen.”

“Jeg tror jeg hadde omtrent førti taxiturer i løpet av 2006.”

“Skulle ønske han hadde tatt med krokket-spill i stedet for boule.”

“Jeg merker at jeg må bytte ofte på hvilke fot jeg legger vekten på etter hekseskuddet.”

“Nei, nå må jeg gi meg, eller så smaker det ikke med mat imorgen tidlig.”

“Jeg prøvde å levere inn bambilampen, men de ville ikke ta den i retur.” 

“Jeg skjønner meg ikke engang på folk som bruker klogger inne.”

“Verper de, så verper de.”

“Han burde jo egentlig prøve å skrive haiku-dikt.”

“Helt alvorlig? Jeg synes faktisk ikke at Nike-sko er fint.”

“Nei, jeg får hive meg rundt og sette på lapskausen.”

 

 

Dett var dett: Dette er det jeg har kommet på så langt. Gleder meg til de neste førti årene og nye sitater i samme stil!”

 

 

 

 

 

#livet #hukommelse #minner #sitater #mimring #replikker #mening #sukk

 

 

FRA SELVOPPTATT TIL OPPTATT

 

Ja. jeg er opptatt. Boken får hvile en stund (den kommer ikke ut før til neste høst). Så da må tiden brukes på noe annet. Det er mye som skal analyseres om dagen, og om Jehovas vitner ringer på døren, inviterer jeg ikke inn på tyggis slik jeg pleier.

 

Akkurat nå: Jeg toer mine hender på vegne av menneskeheten. Jeg har gjennomgripende nyheter. For visste du at det ikke er størrelsen på hjernen som har gjort oss mennesker til den overlegne rase? 

 

Bæsjesmilet

 

Av og til kan man jo bare be evolusjonen rødme. Det såkalte bæsjesmilet. Hvordan kan det forsvares at dette fortsatt finnes ut ifra darwinistisk teori? Den sterkestes overlevelse. Bæsjesmilet måtte videreføres. Man skulle tro at dette fenomenet for lengst ble avskaffet fordi det rett og slett dummer ut menneskeheten og gjør oss til pinlig eksistens. Neandertalerne … De ville herske. Men så trakk de seg da de så horder av moderne mennesker med bæsjesmil. Dette overgikk alt! De skjønte at de hadde tapt! Ingen av dem hadde bæsjesmil! Det var ikke et sosialt smil. Det var et smil som ikke hadde med glede å gjøre. Det var et forvirrende smil! De ble redde! Det var et herskesmil! Et seierssmil! Spedbarn kom ut av mødrene og begynte å bæsje og vise makt fra første stund!

 

Det er ikke størrelsen på hjernen som har gjort oss til klodens herskere. Vi blir jo egentlig bare svakere jo “smartere” vi blir. Dødsangsten og det. 

 

Det var ikke det som ga oss makten over alle levende individer.

 

Det var bæsjesmilet.

 

 

 

Herregud for et innlegg.

NY BOK OG JEG ER SÅ GLAD!

 

Fy fokk, dette er en pur gledes innlegg! Jeg har holdt på med en bok over mange år. Sammen med andre prosjekter, og to bøker har jo kommet ut i mellomtiden, det skal sies. Men denne boken … Den har lagt i hodet mitt og i kroppen min hele tiden. Den har vært forferdelig vanskelig å skrive. På absolutt alle plan. Jeg har slitt og slitt og slitt for å få den til å bli slik den burde være. Bra nok. Jeg har hatt hundrevis (i alle fall føles det sånn) dialoger med forlaget. Skrevet boken på nytt og på nytt og på nytt. Jeg har holdt på å gi opp. Ikke minst fordi jeg for hver versjon har tenkt at kan jeg virkelig holde på så lenge med noe som kanskje bare blir en middelmådig bok? Men nå … Nå føles det ikke slik. Jeg er så fornøyd med den! Og nå er den antatt! Sånn helt, helt på ekte! Redaktøren sier den er ferdig og nå skal den formelt godkjennes av resten av redaksjonen (jeg føler meg aldri hundre prosent sikker på at sånt går i orden, selv om jeg jo egentlig vet at det er en formalitet).

 

Denne boken handler ett hundre prosent om døden. Jeg har vært dønn opptatt av døden så lenge jeg kan huske, egentlig. På grunn av skjellsettende ting jeg har opplevd. Jeg har også skrevet en bok som omhandler den (Lille hjelper som kom i 2011), men da i en mer absurd setting. Denne gang er det en konkret dødsprosess som dissekeres (faktisk). Som utløser mange refleksjoner rundt et dødsbudskap, selve dødsprosessen og tiden etterpå. Sorgen og nødvendighetene. Ritualene. Det er en roman. Den er selvbiografisk. Og totalt fullstendig vill!

 

En ubeskrivelig lettelse. Denne boken som var så viktig for meg å skrive. Tenk om den, akkurat den, ikke ble noe av? Men det ble noe av den. Og den skal hete Til døds! 

 

Vidunderlig. Intet mindre. Vidunderlig.

 

Jepp, sånn hender det at jeg ser ut når jeg skriver.

 

… Og sånn (fra 2006, tre år før jeg debuterte. Svart hår, proft!!)

 

 

Slik går det jo ofte etter manusmøte …

 

… Men av og til, så bare JA!!!!

 

… Og jamfør forrige innlegg, så klarer jeg jo å gjennomføre noe. Bli ferdig med noe. Det aller, aller viktigste. Bøkene. 

 

 

 

#forfatter #forfatterskap #aschehoug #redaktør #skrive #død #døden #dødsprosess #selvbiografisk #lettelse #glede

 

KLARER JEG DETTE?

 

Jeg forsøker å lande, alt har vært kaos. Er det egentlig så lurt, det jeg holder på med? Det kjennes åpenbart at det er det akkurat nå. Men jeg kan ikke stole på at det stemmer. 

 

Uansett: den siste uken har gjort meg godt. Selv om jeg er dønn sliten. Jeg er nå offisielt ferdig med mitt lille bidrag på julemarkedet i Bergen (jamfør tidligere innlegg). Det er godt. Det var stress! Og utrolig, utrolig gøy. Jeg fikk prøvd ut om det er noe marked for barneplakatene mine, og så langt ser det veldig lovende ut. Jeg er direkte rørt! Så gjenstår det å finne noen som kan hjelpe meg med å selge dem inn til butikker/nettbutikker rundt omkring (vet du om noen som kan slikt? Om hvordan det kan gjøres/fungerer)? For dette kan jeg virkelig ikke gjøre selv.

 

Jeg har alltid vært en løsarbeider. Selv om det på sett og vis er det jeg har villet være, har jeg skammet meg over at jeg har vært det. Et helt liv har jeg tenkt at man må snevre inn som voksen. At man til slutt, etter mange år i arbeidslivet, skal få en spisskompetanse, som det så fjongt heter. At man skal ende opp som ekspert i noe. Men jeg har aldri klart det. For å være på grensen til litt for ærlig. Jeg har vært for rastløs. Det har vært en plage. Det har gjort at mye som kunne ha blitt til noe, ikke har blitt til noe likevel. For eksempel hadde jeg et band, vi satset, vi fikk nesten platekontrakt, vi spilte mange konserter, varmet opp for internasjonalt anerkjente band, øvde tre ganger i uken, jeg skrev og komponerte de fleste låtene. Og så fislet det ut. Ikke fordi interessen ikke er der. Men fordi jeg simpelthen ikke har evnene til å fullføre der noen andre burde tatt over ansvaret (og det hadde ikke noen av de andre heller). For eksempel i form av en manager (til mitt forsvar skal det sies at jeg plutselig fikk et forfatterskap å skjøtte og de andre i bandet også plutselig fikk mer enn nok med sine egne liv/arbeid/barn). 

 

Ikke nok med det. Det finnes ikke noe “ikke nok med det” i mitt hode. Hodet mitt er altfor ekstremt. Jeg har studert på universitetet. Alskens fag. Master i filosofi. Og så denne bloggen. Som jeg også har brukt mye tid på. Jeg er utdannet dramatiker (fra teaterhøyskolen til og med!), men det måtte også vike for andre prosjekter. OG! I tillegg til dette. Så har jeg altså forsøkt å starte mitt eget forlag. Det foreløbig også satt på vent. Initiativrik. Men … 

 

Jeg må innrømme at det innimellom ikke har vært så fint. Følelsen av å ikke klare å fullføre det man har begynt på. At man ikke klarer, selv om man vil. Virring hit og dit. Mange mål, men manglende ønske om å bli spisskompetanseekspert. Det eneste målet jeg har hatt her i livet, som jeg har tenkt at det skal jeg uansett oppnå, det var å bli forfatter. Skrive bøker. Og det har jeg jo klart! Kanskje nettopp fordi det ikke bare har vært noe jeg «ønsker å oppnå», men at det har vært livsviktig for meg. Virkelig livsviktig. Dessuten slipper jeg å snevre inn, her kan jeg vide ut så mye jeg vil, jo mer jeg lærer, desto bedre er det. Og for hver bok jeg skriver kan jeg begynne helt på nytt og fordype meg i et helt nytt emne! Jeg googler, undersøker og leser alt jeg kommer over som er av interesse. Og jeg er virkelig interessert i alt. Den siste uken har jeg for eksempel forsøkt å fordype meg i boysenbæret og hortikulturisten Rudolph Boysen, som «fant det opp». Jeg har også lest litt om hvordan studentblokken på Fantoft er konstruert. Og litt om tarmens peristaltiske bevegelser. Haha!

 

Hvis det er en fellesnevner her, inni all virringen, så er det at jeg aldri har gjort dette med det for øye å tjene penger på det. Det er her det har skortet. For når man plutselig har kommet så lang at man kunne ha gjort det man har holdt på med til et levebrød, så har jeg for lengst fått nye ideer av de gamle ideene. For øvrig er jeg egentlig ikke så god til noe som helst, tror jeg, men iveren, drivet og tiden jeg har brukt på det har kompensert for det.

 

En annen fellesnevner: Alt jeg har gjort, har jeg gjort for min egen del, ikke for noen andre. Og alt har handlet om å tenke, når jeg tenker meg om (ja, nettopp: tenker meg om). For til og med det å lage låter krever tanker og ord.

 

Jeg har alltid tegnet. Jeg er ikke flink, men jeg har alltid gjort det. Og jeg har malt! Boden er dønn full av malerier jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Men nå tegner jeg via et tegneprogram på data. Dette har jeg gjort på i flere år nå. Uten at noen har visst det. Bare Olav.

 

Tegning … Det har vært det som har fått meg til å fjerne ordene fra hodet. Det eneste som gjør at det kan bli helt, helt stille i meg. Fingrene rundt den elektroniske pennen. Stillheten i tegnebrettet; det lager ikke engang tastaturlyd. Motivene som blir til, uskyldige dyr, fargene og formene som dukker opp på skjermen. Renheten. Naiviteten. Barnsligheten. Uskyldigheten. Det er bare så godt. Så uutsigelig godt.

 

Så livsviktig. Det foreløpig bittebittelille firmaet mitt. ABLEGØYE

 

Klarer jeg dette? Å fullføre noe? Noe annet enn å skrive bøker? Klarer jeg å virre litt mindre? Så viktig som det føles denne gangen? Følg meg videre, da! Jeg tror ikke jeg klarer det. Selvtilliten på fullføringsevnen er ikke på topp. La oss se om det går likevel. 

 

 

fptbty

 

fptbtyptfbty

Visste du at det er vitenskapelig bevist at man er en altruistisk person om man tar mange selfie? Her forsøkte jeg for øvrig å få til et antrekksbilde, men det er ikke lett når man er ensom. Lurer sterkt på hvordan det hadde vært om det fantes blogging før mobilkamera. Enten vente en uke på å fremkalle bildene Eller: Fotoboks! Ta bilde av seg selv i fotoboks hver dag. Enda mer komplisert å ta antrekksbilde da, kunne man tro. Men man hadde vel funnet på en eller annen pervers løsning. MEN NOK OM DET. 

 

 

 

Og så bare … 

 

 

TITTEI!

 

DAGSFERSKE TANKER

 

Jeg lå på sofaen og tenkte litt på meg selv. Tror ikke det var i betydningen «nå tar jeg vare på meg selv, det gjelder å tenke litt på seg selv». Mer i betydningen: hva i alle dager er det jeg holder på med. Akkurat sånn det skal være. Så da …

 

Du gjetter riktig: da tok jeg meg en tur ut i samfunnet. 

 

Jeg har funnet ut at man kan bruke andre mennesker i stedet for speil: om man henvender seg til dem og man får en god liten småprat tilbake, betyr det at man ikke har leppestift utenfor leppegrensen (eller hva det heter), eller maskara rennende nedover kinnene. Da ville ingen ha snakket med en, det hadde vært for skummelt. Ergo bruker jeg nå speil nesten utelukkende når jeg er hjemme (som jo egentlig er litt meningsløst). 

 

Jeg skulle kjøpe en smart gave i dag. Jeg henvendte meg til en mann som så smart ut: du ser smart ut, kan du hjelpe meg med å finne en smart gave xxx til en som xxx? Alle mennesker som ser smarte ut, er det, det vet alle som tror de ser smarte ut. Og han VAR smart. Og han ble kjempeglad for å være det!  

 

Jeg tenkte en del på at jeg blir imponert av folk som har mindre hode enn gjennomsnittet og er smartere enn gjennomsnittet.

 

Nå tenker jeg at jeg burde få meg en hobby. Jeg tenker på at det burde bli skopussing. Alle de andre hobbyene har jeg allerede.

 

Nå skal jeg bort. Inn i en TV-skjerm (eller hva det heter nå til dags). Dét er å tenke på seg selv det!

 

Fra en adelig seng i Aschehoug-villaen på forfatterjulebord. Ble forfatter for å kunne oppleve dette øyeblikket. Et lite innbrudd i den åndelige ekspertisens verden. Genialt!!

 

 

 

 

SÅ SLITEN

 

Jeg er så sliten. Dønn. Iveren min er ofte større enn meg. Det er sånn det er. Boken … Og nå dette julemarkedet … Selv om jeg øyner at plakatsalg kan bli et tilleggslevebrød … Orker jeg påkjenningen? Jeg vil selge, men hater å gjøre det. Det er åpenbart.

 

Det var iskaldt da jeg gikk ut døren i dag. Jeg tenkte at et stort sjal rundt hodet ville være lekkert. Som et skaut. Filmstjerneaktig. Det var frem til jeg skjønte at jeg faktisk bare ser ut som en kjerring med det. Helt på ekte. Fordi jeg er gammel. 

 

Jeg ser ALLTID ut som en skrotnisse når jeg forlater hjemmet. Innimellom har jeg også brukt en gul tralle for å få med meg alt. Det er kanskje sjarmerende når man er tjueen. Men nå begynner det å bli på grensen til byoriginalt. I dag, da jeg skulle ut med alt pikkpakket mitt til julemarkedet … Stor sekk på ryggen, en krakk i hver hånd … Det ser ikke bra ut. Jeg hadde også en pose med avfall som jeg hadde glemt å kaste, viste det seg. Var irritert på bussen, sendte oppgitte blikk til kvinnen med bleiebarnet i vogn; burde hun ikke ha skiftet bleie på ungen for lengst? Så oppdaget jeg altså at det var min pose som luktet. 

 

Ekkelt. 

 

Jeg skulle gjerne ha vist dere et bilde av hvor grufull jeg ser ut med alt skrotet. Men jeg er så ensom at jeg ikke har noen til å ta bilde av meg. Og selfiestangen er ødelagt. Jeg venter på at de skal komme på tilbud, men det gjør de aldri. 

 

Jeg dro hjem, jeg ligger på sofaen. I dag er siste dagen jeg er torghandler. Etter skal jeg ta langlanglang juleferie. Olav tok over som reserveselger nå før jeg skal tilbake i ettermiddag.  SISTE SJANSE TIL Å KJØPE NOE I DAG! Du kan for øvrig også bestille via PM på Facebook eller sende meg en kommentar i kommentarfeltet (vises ikke på bloggen). Jeg sender gjerne bilder av flere plakater (har maaaange design). Se tidligere innlegg for å se eksempler på plakatene mine. 

 

Akkurat nå lurer på hvordan det er å være normal. Jeg tror ingen vet svaret. Fordi ingen vet hvordan det er. 

 

Mellom klokken elleve og klokken ett, lurte jeg på følgende: når en mann blir veldig gammel … Pungen må jo begynne å sagge noe enormt? Man har jo sett hvordan puppene henger ned til lårene på kvinner over nitti. Skjønner ikke hvordan det må føles å skulle le av kilingen når brystvortene gnisser mot huden når man egentlig ikke har noe å le av (man skal jo snart dø)? Men: dette med pungen … Saggepung er jo ikke så synlig. Jeg lurer på om man kan få plastisk kirurginngrep på statens regning om den sagger ned til knærne? For man må jo kunne gå med bukser, man er jo helt funksjonshemmet, man kan jo ikke begynne å gå naken fra livet og ned bare fordi man fortsatt lever?

 

Tenk litt på det. 

 

 

 

 

Dette bildet er tatt en halvtime etter at jeg fødte for fire år siden. Fire år siden. Så da kan du jo tenke deg hvordan ståa er nå. Jeg minus sykeskjorte. Og fire års aldringsprosess. 

 

 

JEG SKJENNER PÅ DERE+LITT OM DANNY FRA NKOTB

 

Altså Hva skal jeg si. Skam på dere …? Jeg har stått på julemarkedet i snart to dager og solgt egenproduserte plakater nå og ingen av dere har kommet innom og kjøpt ? Bare tre? Av … Alle? Jeg kan dermed konkludere med følgende: Egenreklame funker ikke og lesere av blogger vil lese blogger gratis. Frekt sagt.

 

Og likevel er jeg glad, for jeg har fått solgt, og til og med mer enn jeg hadde trodd! På et vis er det jo bedre å selge til fremmede, for da vet man at det ikke er av medlidenhet. Sant …?

 

Jeg husker hvordan det var for Danny i New Kids On The Block. Husker dere ham? Den eneste av dem som ikke var pen? Broren var pen og han var ikke pen og de fire andre medlemmene var pene. Derfor stod han frem i det norske bladet TOPP (faktisk). Sammen med de upopulære ørene sine. Og sa at han trengte flere fans. Og at han trengte å få flere brev fra fansen. Brev! Dette var altså på den tiden man skrev brev til dem man ikke forgudet.

 

I dag har dere en siste sjanse til å kjøpe meg rik!! Jeg forguder dere. Så da må dere forgude meg tilbake. 

 

NEIMEN!

Neimen, hei på seg!

 

Jeg sitter nå på julemarkedet og venter på dere lømler. Jeg vet at seksti prosent av dere er B-mennesker og at dere har blitt selvstendig næringsdrivende så dere kan sove bort halve dagen (slik som jeg). Ikke fortvil: dere har god tid på dere. Jeg står her helt til klokken ni i kveld. Dvs: det kan være at ektemann avløser meg på et tidspunkt eller to. Og han er pen! I tillegg fikk dokumentaren om Aurora som han har laget musikk til terningkast 5 i BA i går! Og veldig god anmeldelse i Klassekampen! Hurra! Det er bare så utrolig bra at jeg velger å avslutte denne setningen med et punktum.

 

Jeg får forresten litt tid til å tenke her … Dette med B-mennesker. Jeg lurer på hvordan de klarte seg før elektrisiteten kom på banen (om det var på banen den kom/om det er det det heter)? Når man la seg med mørket og stod opp før skumringen? Om vinteren? Det må jo ha vært helt jævlig! De måtte vel virre rundt i skogen etter å ha stått opp i to-tiden. Når kyrne var melket og gården var striglet og stampen hele storfamilien badet i var full av menneskefett. Tipper det var de som var “troll”. Uvasket hår, frustrerte blåbærplukkere. Det eneste de kunne bidra med. Men dere? Dere kan bidra! Dere er ikke troll! Dere kan kjøpe plakater av meg og gjøre meg rik!

 

Det var det. 

 

fbt

 

fbt

fbt

 

fbt

 

fbt

 

fbt

 

fbt

 

fbt

 

SPAMMING AV SELVET. UTROLIG DEILIG!

 

 

PS TIL ALLE: DET GÅR OGSÅ AN Å KJØPE PLAKATER PR HER. BARE LEGG IGJEN EN KOMMENTAR I KOMMENTARFELTET (VISES IKKE PÅ BLOGGEN), SÅ ORDNER VI EN HANDEL! (har også flere plakater enn vist om dere vil se et større utavlg)

 

#bergenjulemarked #julemarked #jul #advent #plakater #barneplakater #kvinnesnekkeren #gjesp # b-menneske #troll #selvet #aurora #olavøyehaug #flimmerfilm

GUD BEDRE. HVA ER DET NÅ JEG HAR FUNNET PÅ?

Det har vært taust fra denne kanten i to dager, og det har sine grunner. Jeg har nemlig et prosjekt på gang her som tar mye tid og som jeg koser meg glugg ihjel med!

 

For å begynne i en litt annen endre: Noen av dere har kanskje fulgt meg siden jeg startet opp denne bloggen for tre og et halvt år siden. Noen av dere har kommet til underveis. Jeg har satt pris på hver eneste av dere som titter innom. Virkelig! Mange vil nok kanskje tro at dette stedet fungerer som en markedsføringskanal for meg selv i og med at jeg er forfatter. Sannheten er en helt annen. For min del går det et veldig tydelig skille mellom det å drive en blogg som folk kan titte innom om de vil, samt å publisere linker til oppdateringer via en Facebook-side folk aktivt har blitt del av – og å aktivt promotere seg selv og sine egne prosjekter. Jeg hater – tro det eller ei – å prakke meg selv på folk! 

 

Denne bloggen har gitt meg mye, men ikke fordi jeg har tjent penger på den. Dessuten: Uansett om man har få lesere eller mange lesere, er det forsvinnende lite konkrete tilbakemeldinger man får. Man kan ikke skrive med det for øye å dyrke eget selvbilde, for å si det mildt. Selv på mine mest leste innlegg, som har 10 000-15 000 visninger, har jeg om lag tretti kommentarer (!) på hvert av dem. Tretti! Det er nokså sprøtt. Jeg har selv vært en sånn som har lest blogger i årevis uten å kommentere. Og jeg forventer heller ikke at noen skal gjøre det. Dette er jo den lille, gode boltreplassen min!

 

MEN! Nå har det seg som sagt sånn at jeg har drevet på med litt andre ting for tiden … Jeg designer egne barneplakater! Jeg har tegnet i årevis, men ingen har visst om det. Jeg har bare måttet gjøre det for fjerne ordene helt fra hjernen. Det har vært veldig, veldig viktig for meg! Og nå har jeg altså meldt meg på julemarkedet i Bergen, det som er på festplassen. I morgen, tirsdag og onsdag. Fra klokken 10-21. Hele bidige dagen, med andre ord. Og så tenkte jeg … At jeg skulle si dette til dere. Selv om jeg synes det er vanskelig og litt pinlig. Dessuten vil jeg jo faktisk gå i null på dette prosjektet, om ikke annet. 

 

Om du hadde kommet innom hilst på og kanskje støttet meg med å kjøpe en plakat eller to, om ikke annet, så av medlidenhet, så hadde det vært helt supert (stjeling er også kjærkomment)! Jeg ser ikke forskjell på beundring og medlidenhet. Æres ord. 

 

Tenk så glad jeg hadde blitt. Helt usannsynlig glad, faktisk.

 

Jeg har også bøker for voksne til salgs såkalt “under disken”. De har atten års aldersgrense. Signaliser ønsket kjøp ved å legge en pekefinger på bordet. Dette var visstnok det hemmelige tegnet for at man ønsket å kjøpe kondomer på apoteket før. Kordong, som man kalte det, “dong” på folkemunne. Hvorfor det var slik, aner jeg ikke, men om jeg skulle våge meg på en gjetning var det vel hakket mer diskret å gjøre det på denne måten enn om man la en kuk på disken …?

 

Kom og si hei til isbjørn, katt, panda, rakett, ape med flere!

 

   

 edf

edf

edf

 

edf

 

edf

 

SNAKKES!

 

PS TIL ALLE: DET GÅR OGSÅ AN Å KJØPE PLAKATER PR HER. BARE LEGG IGJEN EN KOMMENTAR I KOMMENTARFELTET (VISES IKKE PÅ BLOGGEN), SÅ ORDNER VI EN HANDEL! (har også flere plakater enn vist om dere vil se et større utavlg)

 

#julemarked #bergenjulemarked #minimalistisk #barn #barneplakater #kvinnesnekkeren #cesilieholck #rakett #katt #panda #isbjørn #plakater

 

 

 

 

 

 

 

7 TING JEG IKKE VISSTE FØR JEG FIKK BARN

 

Det finnes en helt annen verden langt der bake i tiden et sted; den som fantes før jeg fikk barn. Den som handlet om alle forestillingene jeg gjorde meg om hvordan det var. … Og så finnes det denne andre verden. Nå. Hvor ungene okkuperer hele livet vårt.

 

Dette visste jeg ikke før jeg fikk barn:

 

1        At jeg elsker leggetid! Før jeg fikk barn var jeg hundre prosent sikker på at var det én ting vi ville oppnå, så var det å få ungene til å sovne av seg selv. Nå leser jeg og synger og snakker på sengekanten med stor glede! Jeg føler aldri at vi oppnår en så fin kontakt som akkurat da (til en viss grad, dog. Om det tar akkurat fem minutter for lang tid å legge etter at lyset er slått av, endrer jeg nokså straks mening).

 

2        At det å legge seg inntil en liten, varm, sovende bylt er noe av det aller beste som finnes!

 

3       At lyden av barne-TV ikke lenger regnes som støy, men er det samme som dyp, indre harmoni

 

4       At lyden av fremmedes barn som gråter i offentlige rom, ikke lenger er enerverende; man blir    bare sjeleglad for at det ikke er ens egen treåring som trasser i kafeen så alle andre glor foraktfullt. 

 

5      At prinsippene ryker til tross for at man skulle bli de eneste foreldrene i verden som ikke lot dem gjøre det. Prinsipp nr 1: Man lar ikke kresne barn spise en tredjedel av det som blir servert: «er de sultne, så spiser de det de får servert». Vel, det gjør de nok etter å ha hatt lavt blodsukker og vrælt og torturert foreldrene i to timer først. Men det er det ikke alltid man orker å utsette seg selv for. Spesielt når ungen også vrælte og torturerte i to timer før forrige måltid. Prinsipp nr 2: «man kler ikke på ungen, den skal selvstendiggjøres, den skal kle på seg selv». Si det til ungen når bussen går om to minutter og det ikke går en ny før om en time. Konklusjon om prinsipper som ryker: Om man var perfeksjonistisk hushjelp som hadde jobbet 24 timer i døgnet i seks år, hadde man heller ikke giddet å tørke støv bak sofaen hver eneste dag (tenk litt på dette, du som ikke har barn, men sterke prinsipper hva oppdragelse angår).

 

6       At man faktisk, helt oppriktig, tror at ens egne barn er særdeles interessante for andre foreldre og at andre foreldre ser på dem som små mirakler de gjerne skulle ha byttet bort sine egne barn med.

 

7       At å ha barn er som å gjøre kjedelige ting med en man er forelsket i.

 

 

 

 

 

 

 

#familieliv #prinsipper #barn #leggetid #sliten #barne-TV #harmoni #kaos #småbarn