FREMOVER

 

Det skjer en del for tiden. Heldigvis! Fine ting. Jeg har vært på noen ytterst givende møter angående kommende prosjekter. Og i morgen skal jeg lese på Vinterfest på Litteraturhuset i Bergen. Det blir så bra!

 

Men det nesten gøyeste av alt … Jeg skal være med i en antologi som skal utgis på tysk (med et utvalg tekster fra den siste boken min). Antologien består av tolv forfattere som er karakterer i Tomas Espedals selvbiografiske bok Bergeners. For der er jeg altså med i egen person. Hele boken foregår vel praktisk talt når hovedpersonen, med venner, er på vei til fest hjemme hos meg og min mann! Dette var altså før vi fikk barn og bodde i vår meget sentrale, og derfor velegnede festlokale for forfattermiljøet. … Hjemme hos Olav og Cesilie, hvor vi har hatt våre beste fester“. Hehe! Tyskerne liker tydeligvis denne boken ytterst godt, for de trenger visst et dypdykk i den litterære, bergenske undergrunnen. Merkverdig. Jeg kan for øvrig anbefale Bergeners på det sterkeste! Det er en veldig fin bok. Og jeg er ydmykt takknemlig over å få være med på dette prosjektet. 

 

… Og nå skal jeg altså snart til Wien. Tenker at jeg stiller meg opp på gaten og leser litt når jeg først er der. De vet jo garantert hvem jeg er allerede. TVI, TVI!

 

Hine hårde. Setetrekkene er til vask på grunn av vinsøl fra kvelden (natten) før. 

 

 

 

#forfatter #forfatterliv #bergeners #bergen #fest #festligheter #tyskland #antologi #glede #vinterfest #vin #tomasespedal

NÅR NOEN DU KJENNER ER I DYP SORG

 

Jeg er rastløs, men totalt tom for energi. En veldig ubehagelig kombinasjon. Jeg må skrive, men klarer ikke å konsentrere meg. Det forrige innlegget var flåsete. Det blir gjerne ekstra mye sånt når man har følelser man vil kamuflere. 

 

Jeg tenker på den lille ettåringen som døde (og som gikk i barnehagen vår) absolutt hele tiden. Han og familien hans. Absolutt hele tiden. Når det føles så hjerteskjærende for meg, hvordan må det føles for dem da? De er sikkert i ferd med å planlegge begravelsen nå, holder på med det hele tiden. Håper for guds skyld de har støtte og et godt nettverk rundt seg.

 

Dere som opplever at noen i nær omgangskrets mister noen de er glad i og som er i dyp sorg: Ikke si “om det er noe jeg kan hjelpe dere med, så si ifra”. Ikke spør! Bare gjør! Ingen som står i en sånn situasjon har hodet nok med seg til å vite hva de egentlig trenger. Men det de trenger er: mat, noen som kommer med middag, hjelp i huset, husvask, hjelp til innkjøp, eventuell barnepass. Helt basale ting. De trenger IKKE blomster (selv om det er fint, det også). Blomstene visner fort, men det er etter at de har visnet og begravelsen er over at de sørgende virkelig trenger støtte. 

 

Mange som står nær noen som er i dyp sorg, er redde for at de skal være til bry. At de skal trenge seg på. Det er vanskelig å vite hvordan man skal te seg i en sånn situasjon. For man vil jo virkelig ikke gjøre noe feil! Men jeg snakker av erfaring: Lag en middag og bare kom med den på døren. Handle mat på butikken og lever den på døren. Måk snø. HVA. SOM. HELST!

 

Det er så lett å føle empati når det skjer noe så forferdelig som dette. At et lite barn dør. Selvfølgelig gjør man det! Også fordi man kjenner så veldig på sine egne følelser, hvordan det hadde vært å miste sitt eget barn. Og empati er vel og bra. Og naturlig. Helt uvegerlig i en sånn situasjon. Det skjønner også de som er i sorg: at alle er med dem i tankene. Og denne varmen er selvfølgelig viktig. Men ikke tilstrekkelig. 

 

De sørgende trenger mer enn tanker. De trenger ikke bare ord. De trenger hjelp

 

bry deg

#sorg #medfølelse #empati #nærhet #støtte #medmenneskelighet #hjertevarme 

FLYPLASSEN …?

 

Neida, ta det helt med ro, jeg skal ikke stikke av. Men jeg sitter og funderer på om jeg skal ta meg en tur til flyplassen. Jeg har skrevet om det før: jeg elsker å være der uten å skulle dra noe sted. Ha med trillekoffert som er tom. Virke proff uten å trenge å være det. Gå fort gjennom lokalet med klakkehæler og drakt (det gjør jeg, haha!) og bare sette seg på kafeen og slumre seg genialt over tastaturet for å få ferdig neste bok. Men! Jeg vet ikke om jeg gidder å sminke meg og lakke neglene og ta på meg drakt og klakkehæler i dag. Og det er rett og slett uaktuelt å virke uproff på flyplassen. 

 

Skal jeg bli hjemme? Just for fun? Gud. Husker du bandet med nettopp det navnet? Det Grand Prix- bandet (kalt Gram Pril på Sunnmøre)? Det skulle være ett eller annet revolusjonerende med det, tror det var det at Elisabeth Andreasson gikk med solbriller ute i Brussel. Ja, jeg vet at det skal være to prikker over u-en i Brussel (skal det ikke?) Jeg vet ikke hva de prikkene heter, og jeg gidder ikke å bruke dem. Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg ble forfatter: Jeg kan herje med språket så mye jeg bare vil. Jeg slipper å ta hensyn til rettskrivningsregler. Det er kunst. Visste du for øvrig at ordene “just” og “for” og “fun” er de eneste engelske ordene jeg har skrevet her på bloggen noensinne? Bortsett fra ordet “pad” i søndagens innlegg? Dette har vært et prinsipp siden jeg startet bloggen for tre (!) år siden. Ingen har lagt merke til det. Det er det som er så fantastisk!! Det er som om folk forstår norsk fortsatt. Helt uten at de vet om det.

 

Saken er biff (visste du forresten at dette uttrykket kommer fra juss og betyr “saken er bifalt”?): jeg drar ikke til flyplassen. Jeg kjenner allerede at jeg har mer enn nok med å tenke på Elisabeth Andreasson. 

 

 

 

 

Skulle for øvrig lakke tånegler her om dagen. Måtte bare fjerne den gamle lakken først. Stortåen satt fast i neglelakkfjerneflasken (jada, den er til for fingrene, jeg vet). Jeg fikk den så vidt ut. Med negative konsekvenser. Jeg halter egentlig litt fortsatt, så det passer dårlig med høyhælte sko uansett, når jeg tenker meg om. 

 

Solbriller i Brussel. REVULOSJON!!

WIEN! JA!!!

 

Jeg våknet av at jeg resonnerte rundt følgende (jeg drømmer ofte at jeg tenker): Hvor høyt tempo kan en romantisk komedie ha før den ikke lenger er romantisk, men bare en dårlig komedie? Like etter kom jeg på at jeg hadde drømt at det fulgte nydelige treplanker med det nyeste Kamille-bladet. Bladet måtte hentes på OBS bygg, fordi “bonusen” var så stor. Ser ikke for meg at det kommer til å skje i virkeligheten, men. Jeg jublet i alle fall og hamstret tretti Kamille-blad (som jeg for øvrig ellers ikke leser) for å kunne legge fantastisk fint heltregulv i hele underetasjen. Jeg lar det være opp til deg å tolke disse drømmene, men jeg ser nå mens jeg skriver dette at de utmerket godt kan tolkes freudiansk. For vi gjorde noe helt fantastisk i går! Vi bestilte billetter til Wien! Storbytur! Bare jeg og han! Om under to uker!!

 

Jeg har alltid ønsket å dra til Wien. Han, også. Vi vet ikke helt hvorfor, men nå skal vi altså finne det ut. Det eneste jeg vet helt sikkert, er at vi får det gøy sammen. Og at vi skal spise god mat. Og drikke god vin. Og godt øl. Og at jeg skal finne en badstue og en enorm katedral å oppholde meg i. Mine to yndlingsrom i denne verden! Badstu oppholder jeg meg i støtt, men jeg har ikke vært i en eneste katedral siden jeg var i Milano i 2008 og det er helt forferdelig. Håper bare ikke jeg forveksler katedral med badstu, det ville være direkte ufint. Åpenbart. Men om man ser for seg at jeg behandler badstu som katedral, ville det være omtrent like ille, når jeg tenker meg om. 

 

Wien. Storbytur. Bare jeg og han. Fantastiske, vidunderlige besteforeldre skal flys inn så vi får tatt oss en veldig, veldig etterlengtet tur bort. En helt nødvendig tur, faktisk. Det siste året har på mange måter vært en stor påkjenning og vi må bort for å samle krefter. Og å være sammen helt uten sabotører, om du skjønner hva jeg mener. Det burde ha vært nedfelt i den norske lov under paragrafen § Slik bør det nesten være i blant.

 

HURRA!

Her et lite nuss på kinnet under forrige partur til Berlin høsten 2017. 

 

 

 

 

LETTELSE BLANT SURROGATMØDRE

 

I og med at de fleste som leser denne bloggen er surrogatmødre, er jeg veldig opptatt av at de (dere), skal føle seg (dere) velkomne og sett av meg. Naturligvis! Jeg har etter hvert, gjennom nitide studier, skjønt at det er svært viktig å få dere til å føle at det ikke er krise å gi bort et barn som ikke er deres, men som dere har båret frem. For det er jo alle surrogatmødres mareritt, er det ikke? At man angrer og vil beholde barnet selv?

 

Et oppmuntringsinnlegg, tenker jeg vi kaller det. For jeg vil at du skal ha det BRA! Og at du skal føle at jobben du gjør er viktig. Og at det å gi bort et lånenurk kan representere en enorm, helt særegen form for lettelse det er svært få mennesker forunt å oppleve! Dette skal illustreres av et lite skuespill kalt Fosterstillingen.

 

FOSTERSTILLINGEN

Kone ligger i fosterstilling på gulvet med blikket mot en liten bomullsdott.

Mann (heretter omtalt som M): Ligg du her?

Jeg: (heretter omtalt som J): Ja.

M: Du ser sur ut?

J: Ja.

M: Er du sur?

J: Ja.

M: Det ser ikkje bra ut å ligge i fosterstilling medan ein glor på ein bomulls (nynorsk for bomullspad).

J: Nei. Men ser du ikke at det er hull i den?

M: ?

J: Jeg laget hull i den.

M: Kva …?

J: Jeg oppdaget at hvis man stikker hull midt i paden med pekefingeren, så ser den ut som en prestekrage. Altså ikke blomsten prestekrage, men prestekrageprestekrage. 

M: Men. Korleis kan ein vere sur fordi ein borer hull midt i bomullsen med fingeren, så den ser ut som ein prestekrage? Medan ein ligg i fosterstilling på golvet?

J: Jeg skulle bare ønske at jeg hadde laget flere prestedukker som liten. For prestekragen hadde sett svært autentisk ut. På alle de prestedukkene jeg kunne ha laget. Tenk så mange det kunne ha vært.

M: Hm. 

J: Faen.

 

Sagt på en annen måte: Kjære surrogatmor. Tenk så deilig det må være. Å bare produsere skrullenurk for deretter å kunne kvitte seg med dem. Om du synes ungen er så nydelig at du vil beholde den selv, så se for deg følgende scenario: at ungen vokser opp til å bli som meg. Så neste gang du trykker ut noe fint, tenk: Hun her … Hun skal det bli godt å bli kvitt. Hun her er uansett for sær. 

 

dav

davedfedfdav

Prøver ut prestekrageteknikken på dukke, da! Litt ublu prest, kanskje. Men hvem bryr seg. 

 

DETTE TENKER MAN JO

Dette tenker man på og lurer man på og spør man seg om per i dag:

-Når var en dinosaur nærmest ved å be til Gud?

-Hvilken avis hadde hatt størst opplagstall om en komet beviselig skulle utradere alt liv på jorden om tre dager? VG eller Dagbladet eller Klassekampen? Når man først er inne på dette, lurer jeg på hvilke andre nyheter som hadde fått plass på forsiden sammen med «verdensbegivenheten» denne dagen. Og ikke minst: hvilke reklamer!!

-Jeg tenker at det må være forferdelig ubehagelig å prompe stygt om man bruker niqab? Dette er for øvrig grunnen til at jeg er imot niqab; jeg mener at alle promper har krav på frihet (tolk for all del symbolsk her!!).

-Jeg lurer på hvordan fisker som svømmer i alkohol ter seg. Gammel dansk.  

-Jeg funderer på hvorfor det ikke er noen som snakker om kavring mer

-Jeg tenker på at hvis et hønsehus brenner ned, så er det kokte egg INNI hønene

-Jeg tror at setningen «jeg har altfor mange poletter» (som jeg tenkte i dag), aldri har blitt tenkt eller brukt før i hele verdenshistorien og at det gjør meg stolt

-Jeg tror uttrykket «pels på knaggen» er nokså utrydningstruet

-Jeg lurer på hva jeg kan hjelpe deg med

edf

edf

Bilder tatt av sønn seks år. Han har virkelig foreviget sjelen min. Tjue liters sekk. Ute for å hamstre solsikkefrø på tilbud. Tar en pause på lekebutikk for å tøye litt ut. 

ÅNDEVÅKE

 

Det er natt. Huset er stille, men jeg vil ikke sove; hjernen får det ikke til. Ingen vet at jeg er våken, bare hele verden. Sant …? Ingen må forstyrres; det er første gang på veldig, veldig lenge jeg hører musikk via øreplugger, ikke ut i rommet. Sist gang var før jeg i fjor vår fikk konstatert (bekreftet) moderat alvorlig tinnitus på begge ører og nedsatt hørsel på det ene. Til pass for en som har tilbrakt femten år av sitt liv i øvingslokalet med eget band, samt med musikk på høyeste lydnivå langt inn mot trommehinnen. Ifølge legen som diagnostiserte meg, har jeg for øvrig vært oppsiktsvekkende heldig når det kommer til hørselsskader med tanke på hva jeg har eksponert meg selv for av støy, og jeg er enig!!

 

Jeg hadde nesten glemt hvordan det føltes. Å gjøre lyden så høy. Inni en selv. Inn i ørene. Musikken så ensom at den fyller hele hodet. Uten at andre hører. Vanligvis ville jeg ha skrevet nå. Langt inne i et hemmelig manus et sted. Langt inne i det viktigste stedet. En, også for meg selv, helt fremmed bok. Om tiden hadde vært annerledes. Vanlig. Men jeg føler meg … Redd?

 

Jeg hører på Mahler. Mahler er skummel, Mahler er virkelig ikke for pyser; med andre ord ikke for levende. Og likevel. 

 

Tinnitusen er ikke hørbar akkurat nå. Men det er snøen utenfor vinduet. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

KJÆRLIGHET OG EN LITEN DØD ETTÅRING

 

Jeg har skrevet om dette tidligere, men ettåringen som i dag døde forårsaket av en kvelningsulykke, gikk altså i min datters barnehage. Derfor føler jeg for å skrive om dette. Det blir så nært. Jeg føler en sorg. Den er så langt borte. Den er ikke min. Og likevel kjennes den dyp. Og denne dype sorgen som jeg tror både alle vi foreldre og ansatte i barnehagen hvor dette skjedde kjenner … Å vite at den bare er et lite sandkorn i hele det store universet av sorg guttens aller nærmeste pårørende nå må føle.

 

Jeg tenker på dette barnet absolutt hele tiden. Men foreldrene hans …? Hans nærmeste? De ER i dette hele tiden. Det er ikke bare tanker. Det er virkelighet. 

 

Hvil i fred, sier man om noen som dør. Men et barn som dør, vil aldri hvile i fred. For det skal aldri hvile alene. Det hviler omgitt av all den sorg som springer ut av kjærlighet og all den kjærligheten som springer ut av sorg. Det døde barnet vugges i armene i en hel evighet. Det kan aldri forlates; det skal aldri hvile i fred. Kjærligheten er svøpet. Barnet omfavnet for alltid.

 

Varmen fra et helt land omfavner deg, lille menneske. Og menneskene som står deg nær.

 

DU

Jeg tenker på det mens du fortsatt er her: At det som representerer slutten på deg allerede for lengst har begynt.

Akkurat nå står det som skal utgjøre dekorasjonen på kisten din i full blomst. Liljene, valmuene og blåklokkene strekker seg i dette øyeblikk mot solen og kan ikke få nok av lyset.

Den hvite kjortelen du skal kles i, den flyr: Befinner seg i ni tusen meters høyde i lasterommet på et fly fra Mumbai.

For tre uker siden feltes det furutreet som skal bli kisten din. En polakk snekrer bordene sammen nå:, med ømt håndlag fordi tankene hans er et annet sted: Er hjemme.

Steinen din står fortsatt på et mørkt lager. Hadde den kunnet, hadde den jublet over at den snart skal få komme seg ut i det fri!

Stedet du skal bli har alltid eksistert.

Jeg tegner ned alle punkter som til sammen utgjør et kart over deg. Millioner av steder og sammenhenger som leder meg frem til deg.

Verden omfavner deg også når du nå skal bli borte.

Det gjør godt å tenke på mens du fortsatt er her: At alt som bidrar i slutten på deg fortsatt skal finnes.

At alt det som omgir deg skal være med meg over til den andre siden, slik at fraværet av deg kan minne meg på deg konstant.

 

Fra debutboken min Norg. Selvopplevd sorg.

 

 

HAN SOM GA MEG DET LIVSNØDVENDIGE SMILET

 

Helgen dro sin vei og i dag var sykdomsungen frisk nok til å få ta seg en liten tur i barnehagen igjen. Og jeg rett på jobb igjen i dag: Mao var jeg hos tannlegen min. Alt kan kalles for research når man er forfatter og jeg burde vel egentlig få fradrag på utgiftene i regnskapet mitt. Burde få fradrag på skatten på hele livet mitt, når jeg tenker meg om.

 

Endelig var dagen kommet for en time i tannlegestolen igjen!! Alt begynner med venterommet: Det er akkurat så Twin Peaks som et venterom hos en tannlege skal være. Og så inn i det gode, lune tannlegelokalet. Haha!Tannlegevennskapet, som jeg pleier å kalle det, var akkurat slik det skulle være også denne gangen. Denne tannlegen er min bestevenn og jeg er oppriktig glad i ham. Latter, gråt og gjensynsglede. Ett år siden sist og jeg fikk verdens beste tannlegeklem (har du prøvd en? Helt spesiell opplevelse, bisarr, egentlig!) I en periode var jeg hos ham ukentlig på grunn av en veldig, veldig alvorlig tannskade (jeg har sikkert skrevet om det før, og skal skrive mer om det en annen gang). Jeg mistet tre fortenner og måtte gjennom utallige operasjoner i løpet av en toårsperiode. Det var DYRT. Men jeg kunne jo ikke gå uten! Det er jo bare helt utenkelig! Sant? Jeg fikk virkelig føle at det å ha tenner er livsnødvendig og en utrolig medfølelse for dem som ikke har mulighet for å erstatte manglende tenner/sliter med andre tannskader av økonomiske grunner. Jeg fikk dekket halvparten av utgiftene av NAV fordi det var såpass alvorlig. Og for å si det sånn: Har du noensinne sett en person gå rundt i Norge uten tre fortenner …? Det har ikke jeg. 

 

Vel. Over til bedre smerter: Tannsteinfjerning. Tannlegen spurte: “Er du klar for litt tortur?” Jeg svarte: “Absolutt!” Jeg har jo fått innøvd en toleranse for smerte i munnen, for å si det sånn. Jeg la meg godt til rett i i stolen og tannlegen pleier å synge når han jobber. Jeg nynnet med ham til Tears in heaven mens nervesmertene tok over hele hodet mitt og det duret i munnen og torturredskapene sprutet spytt i ansiktet på ham. 

 

Jeg sa: “Dette er yndlingsstolen min i hele verden”. For den er bare så god! Han sa: “Jeg kan ikke anbefale den som en permanent løsning. Den er vond om du tilbringer mer enn fire timer i den”. En gang for mange år siden hadde han nemlig sovet i den etter å ha vært ute på rangel. Haha!

 

Men denne mannen er det altså som har laget smilet mitt. Sånn helt, helt bokstavelig. Og helt, helt på alvor.

 

(Her før den gule tannen ble trukket ut, den var også knekt hele oppe ved roten. Død og misfarget)

 

Venterommet i mitt liv!

 

Like uredd som alltid!

 

 

Kanskje har jeg forsøkt å tøffe meg litt opp i dette innlegget. Men å miste tre fortenner er ingen spøk. Forferdelig traumatisk var det! Verre enn i sånne “jeg-mistet-tennene-mine”-drømmer. Mens jeg fortsatt hadde midlertidige (veldig stygge!) proteser, sa tannlegen at dette var såpass store skader at det ville være vanskelig å få det til å se helt bra ut. Men jeg synes han har gjort jobben veldig bra. Synes ikke du?

 

 

#tannskade #tannlege #fortenner #operasjon #venterom #mareritt #smil #tannlegestol #forfatterliv #regnskap

SLIK VET DU AT DU ER EN EKTE BLOGGER

 

Etter å ha blogget i noen år, har jeg dessverre kommet frem til noen konklusjoner om blogging og bloggeres atferd. Og dermed om meg selv. 

 

Jeg kan herved avsløre hvordan du vet at du er en ekte blogger. Du vet at du er en ekte blogger når:

 

-Du tar deg selv i å «sveipe» med pekefingeren over himmelen i håp om å finne et bedre bilde (les: en litt mindre skytung himmel) 

-Du ligger med laptopen på magen i sofaen hele dagen og likevel føler du har utrettet noe viktig for verden og menneskeheten

-Når du er så besatt av deg selv at du begynner å stalke din egen personlighet

-Når du sørger mer over at du ikke kan adde deg selv på noen sosiale medier enn over at katten din  – Francine – dør

-Når du blir oppriktig glad om du brekker armen, for da har du noe å skrive om

-Når bildegalleriet ditt er så fullt av selfier at du ikke helt husker om du har barn eller ei

-Når du er livredd for å dø, for da kan du ikke lenger ta selfier

-Når du er livredd for å dø fordi du ikke vil kunne retusjere ditt eget lik

-Når du begynner å skrive blogginnlegg om hvordan det er å være blogger for å kunne fortelle dem som ikke blogger meningsløse ting, som hvordan det er å være en blogger som blogger om meningsløse ting

 

fbt

Sminket fordi jeg ligger på sofaen hele dagen. Oppsperrede øyne for å virke klok. Og oppvakt. Og dessuten veldig, veldig oppvakt.