NEI TIL PRINSESSER!

Til forargelse for gamle og nye lesere: fant dette innlegget i arkivet og fikk lyst til å ta det frem igjen!

 

 

Da jeg skulle hente min datter i barnehagen her om dagen, overhørte jeg to mødre som snakket litt løst og fast om det eneste de åpenbart hadde felles: døtrene sine.

 

“Det blir jo spennende når prinsessene skal begynne på skolen til høsten, da! Ikke sant vel?”

 

De to “prinsessene” nikket.

 

“Ja, denne prinsessen gleder seg VELDIG”.

“Dét vet jeg at denne også gjør!”.

 

Hva? Prinsesser som skal begynne på skolen? Her i bydelen vår? Neida. Ta det helt med ro. Jeg var naturligvis hundre prosent klar over at det ikke skulle begynne noen kongelige barn på skolen i nærområdet vårt til høsten.For disse døtrene som mødrene nå omtalte i kongelige ordelag: de var selvfølgelig bare helt vanlige, alminnelige små jentebarn. Eller?

 

Vent nå litt, tenkte jeg. Og etter hvert måtte jeg faktisk konkludere med følgende: det SKAL faktisk begynne en rekke prinsesser på skolen til høsten. Ja, jeg hadde faktisk vært på grensen til sjokkskadet om jeg fikk vite at det skulle begynne en helt vanlig jente i klasse 1a sammen med alle de ti-femten prinsessene. Da hadde jeg VIRKELIG begynt å lure. Hva? Skal det virkelig begynne en JENTE på skolen? En datter? En UNGE?

 

For jeg hører det overalt: på butikken, i barnehagen, på bussen. I barneselskap og i svømmehallen: små jenter som omtales som “prinsesser”.

 

Jeg ser ordet brukt på Facebook nesten hver eneste dag: “Prinsessen har mistet en tann!”. “Prinsessen vår fyller år!”. “Prinsessen har blitt storesøster!” Og det later til at det er selve normen å bruke dette begrepet om sitt eget feminine avkom.

 

Jeg ser for meg at det hadde vært mange storøyde, vantro mødre som leste statusoppdateringen: “Hurra for ungen min som blir fire år!”: HVA? Tror hun jenten bare er en UNGE? Er hun ikke PRINSESSE? Blir hun ikke behandlet som en heller, da kanskje? Barnevernet neste! Spesielt blant oss kvinner later det å bruke dette ordet til å være et vanlig fenomen. Noe som egentlig er ENDA mer ubegripelig, spør du meg.

 

For når man kaller barnet sitt for prinsesse – hva signaliserer det egentlig til omverdenen? Hva signaliserer det til barnet selv? Jo, for det første: at dette barnet er opphøyet, som noe ikke tilhørende en gruppe: det er så spesielt at det skal særbehandles og dulles med.

 

For det andre: med denne særbehandlingen følger en indirekte passivisering. Dette barnet skal ha tjenere, det skal bæres frem, på gullstol, forsiktig. Det skal få og ikke gi.

 

For det tredje følger det en objektivisering med passiviseringen. For hva assosierer man med prinsesser? Hva er det FØRSTE du tenker på når du hører ordet?

 

Lange rosa kjoler, silke, tiara og perler, tenker jeg.

 

Å objektivisere et barn fra barnsben av … Gjøre det om til en iøynefallende kjole som tanker og personlighet kan gjemmes bort i. Hva må dette gjøre med den mentale utviklingen? Når man utgjør et objekt, snarere enn et subjekt, allerede før man engang har rukket å utvikle selvfølelse og selvtillit?

 

Denne særbehandlingen, passiviseringen og objektiviseringen. Hva vil den gjøre med de små jentene på sikt? Vil de ta med seg prinsessetittelen ut i arbeidslivet? Forvente at særbehandlingen fortsetter; at andre tar ansvar for dem, duller med dem, forsiktig, som de skjøre på-erten-kvinnene de er? Vil de forvente å få stillingen om de bare sminker seg litt ekstra og ser uskyldig nok ut på jobbintervjuet?

 

I min jobb som forfatter er det liten eller ingen plass for slike. Kort og godt. Om du kommer til forlaget med et manus fullt av møkk (eller tiaraer, for den saks skyld), holder det ikke å blafre med lange øyevipper over dådyrøyne for å bli antatt. Det holder heller ikke å gråte seg til suksess.

 

Ja, i arbeidslivet generelt, tør jeg påstå, holder det faktisk sjelden å lene seg tilbake på utseendet sitt mens man spiller på uskyld og hjelpeløshet. De som får gode jobber, er de som våger å bli skitne på hendene. Som står på. Som kort og godt er subjekter, ikke objekter. Slik tror jeg faktisk det vil være i fremtiden, også.

 

Nå skal jeg ikke påstå at ordet «prinsesse» bør få skylden for all hypotetisk kommende elendighet hva angår det feminine kjønn. Jeg skal heller ikke påstå at det at du bruker ordet «prinsesse» om din datter vil gi henne varig svekkede sjelsevner som voksen. Men HJELPE meg hvor lite jeg har tro på at ordet avler noe BRA!

 

For ikke EN eneste positiv ting har jeg faktisk å si om bruken av dette ordet. Ord skaper virkelighet. Og ikke minst forventninger. Ordet prinsesse er et slikt ord. Som plasserer jentene våre i en virkelighet som kanskje ikke er virkelig nok. For prinsessenykker? Det er en kompetanse jeg helt ærlig ikke tror etterspørres noen steder.

 

En helt vanlig unge. Som er en jente. Som på dette bildet tilfeldigvis er Ole Brumm.

 

 

 

Kvinnesnekkeren er for øvrig på Instagram igjen!

 

 

#prinsesse #prinsesser #kongelig #mødre #mor #barn #jente #kvinne #facebook #kallenavn #kjælenavn

 

FLYTE MED PÅ GODT OG VONDT

Den neste boken min er utsatt igjen, men både jeg og forlaget kom etter litt om og men frem til at dette er for det beste. Egentlig er den kommet veldig langt i prosessen og jeg hadde fint klart å få den ferdig til høsten. Men forlaget mitt (Aschehoug) er i en stor omstillingsprosess, en forlagssjef slutter og min tidligere redaktør, som jeg har hatt i ti år, skal snart gå av med pensjon. Dermed er jeg i ferd med å få en ny redaktør og hele redaksjonen står litt på hodet.

 

Så nå er det bestemt: Det blir januarutgivelse for romanen min, og ikke høstutgivelse. Jeg vet med meg selv at boken vil tjene på dette fordi det rett og slett er så mange bøker skviset inn på høstlisten at den fort vil kunne forsvinne inn imellom all krimmen. Dessuten kom jo den forrige boken min i fjor høst, og det er ikke nødvendigvis så lurt med to så tette utgivelser.

 

Det var på godt.

 

På vondt …? Jeg har i et halvt år vært innstilt på at det skulle bli høstutgivelse, at jeg skulle jobbe med denne romanen i vår, flikke, pusse, korrigere. Få de siste bitene på plass. Men nå som den blir utsatt, finnes det en liten tomhet i både våren og høsten. Våren mangler arbeid med bok, høsten mangler lansering og eufori og fest grunnet bok.

 

Romanen skal ut uansett, men det er så lenge til! Når den er kommet så langt i prosessen og det er hele ett år til den skal ut, så mister man liksom litt følelsen av den på veien. Jeg vet det av erfaring, for da forrige boken min kom ut, gikk det også omtrent et år før den var ferdig til den kom ut (tenk det, dette er ikke uvanlig i forlagsbransjen!). Og da er man jo allerede godt i gang med et annet prosjekt. Hvilket vil si at man allerede har sluppet den litt. Det blir ikke samme suget å gi den ut da, som om den bare POFF! Er skrevet! Og så POFF! Fullfører man den. Og POFF! Så kommer den ut! Mens man POFF! Er litt forelsket i den fortsatt!

 

Denne romanen … Skal jeg virkelig begynne å jobbe med den igjen? Til høsten? Nå er en ny bok allerede i ferd med å ta form. Et diktmanus.

 

Det får bli slik. Jeg prøver å glede meg over at romanen uansett skal få lov til å finnes i verden. Og på denne tiden til neste år, så har den utkommet! Hurra! Jeg tror jeg skal prøve å holde litt på forelskelsesfølelsen. Mens den fortsatt føles nær. Jeg er glad i denne boken. Den har vært veldig vond og veldig viktig å skrive.

 

Jeg forsøker å feire den litt nå. Det skal bli Prosecco! Den finnes jo ikke bare til neste år. Den skal finnes etter det. Men den skal også få lov til å finnes litt allerede. Skål!

 

Liten jente studerer mammas nyeste bok

 

 

 

 

Eller … Bare herper den?

 

 

Forresten: Jeg vet at de fleste av dere som leser er som meg. Dere deler ikke innlegg. Sånn er jeg, også! Men kanskje du i stedet kunne anbefale bloggen min til noen du liker? Som du tror vil kunne like den? Ansikt til ansikt? Over et melkeglass sprit? Om du vil? Om jeg sier at du MÅ?

HVA MAN TRENGER

Jeg synes det er vanskelig å vite hva man trenger til enhver tid. Ofte skjønner man ikke hvor sårt tiltrengt noe er før man opplever det. Eller …? I går kom solen til Bergen og det var varmt i luften! Jeg trengte det. Jeg trengte hagen igjen, jeg kjente det med en gang jeg tok på meg sjaueskoene og sjauejakken og sjauebuksen. At dette har jeg ventet på. Hei, gule krokuser som plutselig ville sprenge seg opp til jordens overflate og bli en del av familien vår! Velkommen! Jeg skal ikke ha flere barn, men en krokus eller femti skal jeg alltids klare å ha omsorg for.

 

Jeg elsker hagen vår. Den er forholdsvis stor (700 kvm), så det er mye å gjøre. Vi har bodd her i fem år nå, og jeg må innrømme at den har vært en akilleshæl, som det heter når man forsøker å la egen latskap høres fjong ut. Om jeg likevel skal våge meg på en unnskyldning for at hagen ikke har sett ut som kulturlandskap, har ungene vært så små, de har hatt liten tålmodighet, man har måttet ha øynene på dem hele tiden. Men nå! I går! I går gikk det opp for meg at vi befinner oss i et helt annet liv enn vi befant oss i ifjor. Ungene løp rundt, disset (på vestlandet heter det ikke huske!!), lo, lekte i sandkassen, lekte sammen med nabobarnet… Mens jeg var litt her og der, småslarvet med nabobarnets foreldre i noen timer, ryddet litt i boden, så lengselsfullt mot bedet og gleder meg til å plante og luke og alt som er. Klippe gress. Slå med ljå (!) i skråningen vår, som er så bratt at gressklipperen ikke får lov til å være der. Være med ungene uten å måtte fotfølge dem. Ikke vandre gatelangs i alt det gråe.

 

Og mer skal det bli. Masse! Ha piknik i hagen! Lese i hagen! Slumre i hengekøyen i hagen! Drikke kaffe i hagen! Sniffe blomster i hagen! Plukke blomster i hagen! Plukke urter i hagen! Plukke bær i hagen! Sage trær og stusse busker i hagen! Se barnas lykke over hage i hagen!

 

Og, ikke minst: henge ut med pinnsvin i hagen.

 

HAGE! Hagen vår. Det er visst akkurat den jeg trenger nå. Jeg trenger den alltid, når jeg tenker meg om. Jeg skal aldri leve uten hage igjen.

PLASTISKE OPERASJONER FOR DE KLOKE

Nå er det en og en halv uke siden jeg var inne på plastikkirurgisk og opererte, og jeg kjenner at smertene er i ferd med å gi seg og at armen min kommer til å bli som før. Hurra! … Men er det egentlig noe å rope hurra for? Når jeg endelig skulle inn for å få utført plastisk kirurgi, hadde jeg ikke helt sett for meg at resultatet skulle bli dette …Kunne jeg ikke ha fått operert inn to lekre, små silikonpupper på overarmen i det minste?

 

Nei. Det var splinter som måtte ut. Ti sting totalt (som beskrevet i et tidligere innlegg om du skroller). Det er jo sånt som skjer. Med tanke på arrets estetiske verdi (om et arr noensinne kan ha estetisk verdi), håper jeg inderlig at ikke kirurgen opererer brystvorter på plass, eller noe slikt. Hun virket uvøren nok til at man fort kunne ha endt opp med en brystvorte i pannen.

 

Ikke spesielt lekkert!

 

 

MEN! Nok om det. Dette bringer meg inn på andre tanker om plastisk kirurgi. Det jeg savner i denne bransjen, er enkelt og greit  fokus på funksjonalitet. Vanligvis opererer man seg i et (mislykket) forsøk på å bli finere.  Nesen gjøres mindre. Puppene blir større. Fettet suges bort. Kuken dras lengre (?). Men når det kommer til å gjøre kroppen til et smartere instrument for liv? Nei. Det er visst ikke snakk om.

 

Jeg har tenkt litt, og her er ting jeg kunne tenke meg å endre på selv når det kommer til plastisk kirurgi. Rett og slett for å gjøre kroppen mer anvendelig:

 

*Operere inn et lite klaffbord på magen, så jeg kunne ha med meg et bord overalt og spise.

*Bygge inn en “rumpestøtte” med teleskopstenger som jeg kunne dra ut dersom jeg trengte å hvile meg litt uten noen benk i sikte.

*Operere armen slik at jeg fikk til å slikke på albuen min. Dette skal visstnok være fysisk umulig – og – tro meg – jeg har prøvd. Det irriterer vettet av meg at det ikke går. Om jeg hadde klart det, er jeg sikker på at livet mitt ville ha vært bedre.

*Operere pølsefingrene mine slankere. Høres kanskje ekstravagant ut, men når meldingene blir uleselige, er det jo nokså stusselig å leve. Slik kan en melding for eksempel se ut:

Heum skal vi møt.ææææ.S ns ggt. Obnsdag=

 

Det var det. Nok et håpløst ønske for fremtiden. Som om det ikke var nok at jeg håper mord blir lov i nærmeste fremtid (jamfør forrige innlegg).

 

 

 

 

#plastiskkirurgi #operasjon #arr #funksjonalitet #kropp #brystvorte #fettsuging #kuk

OM MYRDING

 

Som de fleste av dere sikkert vet, ble jeg rikskjent for å ha drept to mennesker for tjuefem år siden (jubileum i år). En oldemor og en oldefar. Begge var rett over nitti da det skjedde, så jeg tenkte ikke så mye over at jeg gjorde det, det var mer tidsfordriv; de hadde ikke farge-TV (selv om det var i 1995!). Nok om det: nå merker jeg at jeg kjenner på en apatisk gledesfølelse, for nå har håret mitt vokst og nå er jeg virkelig på god vei til å se ut som en morder igjen. Tidligere har jeg tenkt at å se ut som en morder når man faktisk er en, ville være litt “over the top”, som det heter i kvinnefengselet her.

 

 

Nå kunne jeg ikke brydd meg mindre. Er jeg ikke en morder, kanskje? Da får jeg vel lov til å se ut som en, da! Hvem er du til å bry deg, liksom?  Med alderen lærer man seg heldigvis å gi litt mer faen. “Jeg er bare meg selv”. Det må da vel for h….te være lov til å si også om man myrder? Dette har siden drapene vært en fanesak for meg, og jeg føler at jeg de siste årene faktisk har fått gjennomslag i befolkningen når det kommer til dette. “Jeg er morder, hva så …? Det er sånn jeg er, take it or leave it”. Mitt store håp er at det en gang i overskuelig fremtid vil være lov å drepe siden det er falskt å være noen andre enn man egentlig er – også som morder.

 

 

Håper du også er en av dem som støtter denne saken. Det må være lov å tenke svart/hvitt. I alle fall dersom man har blitt traumatisert av noen som aldri hadde farge-tv.

 

 

MEN! NÅ TENKER VI FREMOVER, DERE!!

 

ps: følg meg på facebook!

Jeg er også på Instagram som “kvinnesnekkeren”, følg meg gjerne der!

 

#mord #myrding #drapsmann #oldemor #oldefar #farge-TV, #svarthvitt-TV, hår, værdegselv #fengsel #

ER DETTE EGENTLIG SÅ LURT?

Det jeg holder på med som jeg trodde skulle være så lurt. Så bra for meg …Det er IKKE bra!

 

 

Begynnelsen først: Du vet når du legger ting på et lurt sted. Ja. Et veldig lurt sted. Kjenner du deg igjen? Det lure stedet – det blir jo straks litt for lurt – uansett hvor glup man påstår at man er. For straks man har rukket å bli sitt sedvanlige dumme selv igjen, så er stedet glemt. Og det man absolutt trengte å vite hvor lå, det er nå sporløst borte. Det var dette problemet jeg bestemte meg for å få bukt med. Plutselig, så fikk jeg nemlig det jeg trodde var en genial ide – å ta BILDE av det lure stedet. For da ville jeg jo bare kunne bla gjennom kamerarullen om jeg ble usikker på hvor klokken eller nøklene eller ungene (?) befant seg. 

 

 

Men ting har jo gjerne en tendens til å balle litt på seg, da. I hvert fall under min fane. Og etter hvert oppsto det dessverre et annet problem. For det ble litt for omstendelig å kommandere ektemannen rundt for å hente ting til meg. Når jeg skulle forklare ham at “tingen ligger liksom mot et hvitt underlag”, så ble det ofte altfor diffust – selv når jeg viste ham dokumentasjonsbildet. Jeg hadde selvfølgelig en løsning også på dette, jeg da! For det var nå jeg innså hvor genialt det ville være å LAGE ANSIKTER av viktige ting på lure steder.

 

Kan du hente ringene til meg? De ligger på tidsskriftet – over øynene til Nansen!

 

“Telefonen min …Den ligger jo på marmorplaten på kjøkkenet, på “isbjørnen!”

“Er du snill og henter den gule notatblokken til meg? “Bamseansiktet” på spisebordet. Liptonposer til øyne, en bil til munn.

 

 

“Kan du hente klokken min? Den ligger oppå en grønn eske i et ansikt som ser ut som en operasjonssykepleier. Han har bart og geiper”

 

“Solbrillene mine? Den er i “katteansiktet” på den knall oransje sitteputen

 

Det virket en stund. Men nå? Alt jeg ser er ansikter. Hvor enn jeg går. Latterlig dumme ansikter. Og jeg til Olav: “Har du sett Pippi-ansiktet?  Tror det ligger nede på gangen. Eller – det var vel Mummi-ansiktet, det! Hva er det for viktig i Pippi-ansiktet, forresten? Var det tannstikkerne? Eller vent … De ligger kanskje  i Hitler-fjeset, de?”

 

 

Osv. Osv.

 

 

Tror du jeg finner NOE som helst i kaoset av “ansikter” overalt? Søren. Og veldig, veldig typisk.

 

 

Forresten, jeg er tilbake på Instagram, følg meg gjerne der! (Kvinnesnekkeren)

BRUK PLASTPOSER MED GOD SAMVITTIGHET!

Det siste året har det blitt et voldsomt fokus på dette med plastbruk. «Det er snart mer plast i havet enn det er fisk». Det kunne være fristende å si at dette er fantastisk, men det burde da virkelig ikke være noe annet enn en selvfølge. 

 

 

Men hva har egentlig blitt satt inn av tiltak? Plutselig får man sataniske blikk om man kjøper plastposer på butikken. “Hva er det du driver med? Bruk nå for helvete handleposer i tøy!” Da jeg var på butikken i sted, takket jeg ja til to poser, jeg hadde glemt de staselige tøyposene mine hjemme. Og jeg fikk “plastblikket”. Jeg krympet meg. Jeg begynte å tenke litt på dette. For jeg er jo selv sånn; jeg får god samvittighet hver gang jeg takker nei til pose på butikken. SE! JEG BRUKER TØYHANDLENETT! JEG ER FOR KLODEN OG IKKE MOT DEN!” Og så går vi rundt i byen, da. Med hevet hode med miljøstatussymboler i hemper over skuldrene. Mens vi sender “plastblikket” til dem som våger å bære matvarene i selve inkarnasjonen på naturkatastrofe.

 

Hva i huleste har plastposemotstanden egentlig å si når nærmest åtti prosent (minst?) av alle matvarene man kjøper på butikken, og som man da putter ned i disse god-samvittighets-tøyposene, er pakket inn i plast? Til og med for økologiske produsenter er visst dette foretrukken emballasje! 

 

 

Om man skulle våge seg på å være litt konspiratorisk, skulle man nesten tro at matprodusentene spiller på kundens dårlige samvittighet. Plastposehetsingen kunne vel like gjerne være et velkalkulert grep fra matprodusentene for å flytte fokuset fra sine egne synder og over til forbrukerne …? Genialt. Med dette bitte lille grepet kan de fremstille seg selv som prektige: å kutte ut plastposer er nemlig kundens ansvar. Å sette fokus på dette gagner hele handelsstanden – som tydeligvis ikke gidder å finne noe bedre alternativ enn å skvise hver eneste smakstomme paprika inn i plastfolie. Og godteriet må jo pakkes inn i små biter i plast som igjen er pakket inn i en større pose plast. Som igjen kommer i et større kolli innpakket i plast, som blir fraktet landet rundt i enda større kolli innpakket i enda mer plast.

 

 

Og hva kan vi forbrukere gjøre med det? Bortsett fra å droppe plastposer til de ti appelsinene og få et råttent blikk fra ekspeditøren som i så fall må skanne inn en og en? Ingenting. 

 

Det er vel stort sett ikke vi kundene som er idiotene? Men de som ikke gir oss noe særlig valg til å handle mer miljøvennlig – bokstavelig talt?

 

Et lite utvalg plastfjell fra en helt vanlig handletur utført av plastskeptisk forbruker

 

Femti øre fra hver plastpose til handelens miljøfond. WOW! Fantastisk arbeid, COOP. Særlig. For hva skjedde egentlig med alle de ti tusen andre produktene dere har pakket inn i plast?.

 

 

følg meg forresten gjerne på Instagram under “kvinnesnekkeren”!

 

#miljø #miljøvern #plast #plastposer #tøyposer #forbruker #handelsstand #emballasje #

NATT NUMMER 2

 

 

Man bør aldri love blogglesere noe som helst. Beklager! Love at man skal publisere noe, når og hvor og hva … Det er rett og slett både teit, dumt og frekt. Men i går måtte jeg fotfile, og jeg valgte med andre ord å være i nærkontakt med døde hudceller fremfor å ha nærkontakt med dere. Om det er noe trøst, valgte jeg samstundes å niglo mot egne hæler i stedet for å ta selfier, noe som tyder på at jeg ikke er en dum narsissist, men en klok en. Det kan være godt for deg som bloggleser å vite, ettersom du heller vil følge smarte narsissister enn tåpelige. Dessuten hadde jeg vondt, vond og vondt i armen i går, og smertestillende hjalp ikke. Ikke at det er et påskudd godt nok for ikke å skrive her, for smerten påvirket jo mer den praktiske runkemuskelen enn den åndelige runkemuskelen. Ja, den var god!! “Humoristisk sagt”, som det heter på Østlandet. Eller “Østlandet” skrives kanskje ikke med stor Ø …? Lett å bli forvirret siden Vestlandet skrives med stor V.

 

 

Bloggen min er dårlig for tiden, kanskje det er derfor jeg er ekstra glad i den akkurat nå? Hehe! Fra hehe til alvor; kanskje har jeg lyst til å si for mye viktig til at det blir annet enn vrøvl. Det ligger hundrevis av utkast på bloggkladden min (det er sikkert ikke en overdrivelse, engang). Men så skal de fullføres, og de aller mest personlige skal helst gå gjennom en “karantenefase” (som jeg kaller det, fordi jeg er redd for å utlevere for mye uten samtidig å angre) før jeg publiserer. Kanskje er det derfor jeg publiserer anti-eksistensielt for tiden. Jeg vil ikke være i noen karantene. Jeg orker ikke.

 

… Men karantener er vel til for å oppheves …?

 

 

Finne seg selv; det er sånt man kanskje ikke bør holde på med uansett.  Uansett hvem man måtte være.

 

 

Tanker på vei bort. Alltid tanker på vei et eller annet sted. Men bort.

Bloggen er fortsatt i en overgangsfase etter at den ble flyttet over til ny bloggplattform. Det er foreløpig umulig for meg å redigere bl.a. layout, tittelnavn, header og footer (for å virke proff, slik man bare virker om man skriver engelsk), men det ordner seg nok etterhvert. Takk for tålmodigheten! Smask!

VINDU OG SMERTE

 

Jeg har sovet dårlig i natt. Hånden jeg nettopp har operert, har verket og verket. Det har sin helt naturlige årsak; i går, mens barn og mann var på tur, fant jeg nemlig ut at jeg skulle vaske vinduer i mildværet. Jeg har lenge lurt på hva som finnes på utsiden av soverommet, og nå var det på tide å finne det ut. Jeg skal ikke si hvor lenge det er siden de ble vasket utvendig, men vi har bodd her i fem år …

 

 

“Bare lek Karate-kid, så går det bra”, tenkte jeg mens jeg gnikket og gnikket. Hm … I dette avsnittet merker jeg plutselig at jeg har pjattet ganske mye i det siste. Er det dumt? Svaret er enkelt: Siden det er jeg som er den egosentriske av oss, kan jeg konkludere med at det er bra, fordi det er bra for meg. Da jeg sovnet, drømte jeg at jeg ryddet. Jeg våknet da jeg var kommet tre fjerdedeler på vei. Jeg ville tilbake i drømmen for å rydde ferdig, jeg hadde brukt så mye tid på det. Så nå er det rotete i hjemmet i virkeligheten, jeg brukte rett og slett opp ryddekreftene mine i drømmen. Utrolig irriterende. Man prøver jo umiddelbart å tolke dette ut ifra Freuds drømmeteori. Selv har jeg aldri forstått hvorfor navnet Freud aldri blir assosiert med ordet “fraud”. Merkelig.

 

Hvor var jeg? Vinduene. Jeg klarte det! De ble blanke! Olav sa: “Kva? Er det blader eg ser (bladar?)? Sånne små? Eg trudde det berre var ein stor, grøn klump utanfor der!” Men jo. Jammen var det en nydelig småknudret busk som nå kom til syne utenfor alt det blanke. Da jeg skulle legge meg, ville jeg bare se mot vinduene. Jeg ville ikke se på den fine utsikten. Jeg ville bare se vinduene! Det blanke! Det var vanskelig å få øye på det på grunn av den fine utsikten utenfor, som sperret litt for synet av det gjennomsiktige. Kanskje også på grunn av de voldsomme smertene i armen. Den ble skåret godt opp for å finne det som måtte finnes, arret er ti centimeter langt.

 

Mens jeg skriver dette, hører jeg på ungene, for de kan plutselig snakke sammen. Alt de kan finne på å si …

“Min beste lek, det er å gjette hva jeg tenker”.

“… Men mine hunder heter Lilly og Jens og Kokken og Sloss, faktisk. Lilly og Jens og Kokken er flinke til å sloss, men Sloss er ikke flink. … Og så falt mamma i vasken …”

 

Ja. Dette ble veldig platt pjatt. Og det verste? Det er at jeg får skikkelig vondt i armen av å skrive det! Tenk at jeg bruker krefter på dette! Hva det betyr …? Det betyr at jeg er i ferd med å bli gammel. At alt det viktige har blitt oppbrukt, på en måte. At det bare er det gode pjattet igjen. At å pjatte er det som føles meningsfullt.

 

Men i kveld skal jeg kanskje summe meg til å publisere et litt mer alvorlig innlegg. 

 

 

Til og med bildene mine pjatter!

 

 

#pjatt #sludder #vås #tanker #vindu #vindusvask #gjennomsiktig #søndag #barnemunn #selvopptatt #gammel

NAKEN I VERDEN

 

Våren er på vei og jeg føler meg naken, skjør. Om vinteren finnes det ingenting, vinteren er fin, men den er et lokk. Nå er alt tilbake. Fortiden kommer frem; jeg går ut i hagen, inn i boden hvor alt det glemte er. Lysten til å rydde bort alt går rett over i en melankoli over det man finner underveis. Kassene med de bitte små babyklærne. Merket med størrelse 50-74. 74-86 … Vi har tatt vare på mye, lenge trodde vi at vi skulle ha tre barn. Så tenkte vi oss om to ganger og fant ut at vi bare skulle ha to. Men klærne er der og minner meg på hva planen egentlig var.

 

 

Lydene. Alt er tilbake. Det er ikke stille i forstaden, det er like mye bråk som i byen. Men i stedet for fylleskrål, lyden av folkemengde og biler hører man gressklippere, motoriserte sager, fugleskvalder. Skvalder! Vi har tre skjorer som lager leven i hagen. De krangler med hverandre og er venner med oss. Ungene har gitt dem navn: Olje, Boks, og Skjo. Skjorene (man sier kanskje skjære på bokmål? Jeg sier skjor fordi skjor for meg hører nynorsken til) er så godt som tamme. En gang bæsjet en av dem i hengekøyen min. Æsj! Tenkte jeg da jeg så det. Men så tok jeg meg i å tenke .”… Men det er jo bare Skjo!”

 

 

Jeg er klar. Skjør og klar. Alltid litt urolig for våren. Armene kommer frem og huden blir slappere år for år. Jeg er som alltid spent på om solkremen vil legge seg i folder i skrukkene i allbuekroken.

 

 

Jeg presser meg forbi alt skrotet i boden som har lagret seg opp gjennom vinteren. Og der. Inne i mørket et sted: Sommergyngestolen som skal stå på altanen. Hengekøyen. Solsengen. Hagemøblene, parasollen. Vannpistolene. De eneste pistolene som er.