“JEG LEVER IKKE, JEG BARE EKSISTERER”

 

Å leve … Det skal visst være mye bedre enn å bare eksistere. Liksom i en egen klasse. Liksom noe helt annet. Noe opphøyet. Det er action, det er følelser, det er opplevelser, det er å skape minner, det er å gi livet VERDI.

 

«Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer» heter det når noen føler at dagene er såkalt «meningsløse». Som for eksempel om man er syk. Eller bare lever et helt vanlig, dørgende kjedelig liv. Å bare eksistere … Jeg tror dette har fått et ufortjent dårlig rykte. For hva kan være bedre enn det, liksom? Noe av det beste jeg vet, er når jeg plutselig innser at jeg har vært helt borte. Borte hvordan da? Jo, det må jo være borte fra livet mitt, det da. Borte fra utenfrablikket. Borte fra den konstant analyserende greien som vi millenniumsmennesker har gående.

 

Vi tror ikke på skytsengler, men vi har hele tiden oss selv hengende over skulderen. Hele tiden evaluerer vi våre egne liv, hva vi er, hva vi står for, hva vi gjør: ER DETTE BRA NOK? GØY NOK? MINNEVERDIG NOK? KOMMER JEG TIL Å HUSKE DETTE SOM DET KULESTE JEG GJORDE HELE DETTE TIÅRET? ER DETTE ET LYKKELIG ØYEBLIKK? MITT LYKKELIGSTE? Man hopper i strikk, man føder et barn, man gifter seg, man får en ny jobb … JA!!! Endelig! NÅ kjenner jeg at jeg lever! Livet er liksom blitt til de øyeblikkene som er unntakene. EUFORIEN. EKSTASEN. Suget i magen, lengselen etter følgende erkjennelse: INGENTING KAN TOPPE DETTE!

 

 Men å bare være …? Ja, ikke bare være, men knapt nok det: Bare eksistere. Plutselig merke at man ikke engang har vært til stede i sine egne tanker. FALLE I STAVER. En tilstand der man bare er kropp, eller egentlig knapt nok det: En tilstand der man plutselig like gjerne kunne vært en elv, en stubbe, en sti … Liksom helt i ett med omgivelsene.

 

Ikke er jeg flink til å meditere. Straks jeg går inn for å forsvinne, får jeg det ikke til. Men det skjer. Det skjer når jeg ikke prøver for hardt. For eksempel helt plutselig, mens jeg spiller piano. Eller når jeg maler (jeg elsker å male og bruker mye tid på det i perioder). Eller når jeg bare … plutselig merker at jeg har sittet og sett ut i luften og ikke aner noe om hva det er jeg har vært eller hva det er jeg har gjort.

 

 Være til stede i nået, kjenne her og nå og nyte det og sette pris på det og jeg vet ikke hva. Det snakkes så mye om dette. Mindfullness er jo veldig i vinden for tiden. Og mindfullness kan være vel og bra. Men det er så … Tvungent? “Se for deg at du flyter nedover en elv og er et blad på elven og prøv å være TIL STEDE! Kjenn hvordan det føles å være tærne dine og kjenn hvordan det føles å være lårene dine og magen din og pungen din og jeg vet ikke hva”. Jeg blir helt stresset av det. Ikke er det lett heller – enn si spesielt ønskelig – når det egentlig fører til at man bare blir mer var på sine egne symptomer i samme slengen.

 

Jeg har tro på at det kan være vel så bra å FORSVINNE. Ikke være til stede. Men å bare forsvinne. Ikke være så menneske hele tiden. En ting er sikkert: Det er ikke i disse stundene jeg såkalt «lever». Men likevel ser jeg på det som noen av mine mest verdifulle stunder. Sjelden føler jeg meg så til stede i meg selv, helt naturlig, helt utvungent, som når jeg plutselig oppdager at jeg for en liten tid har vært et helt annet sted. Herregud, så deilig det er å få fred fra LIVET!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

følg meg gjerne på Facebook

evt Instagram @kvinnesnekkeren

 

#livet #eksistens #natur #tilstede #være #menneske #mindfullness #være #nået #øyeblikk #leve

EN FRYKTELIG UVANE

 

Jeg har en egenskap som jeg rett og slett er flau over at jeg har. Spesielt etter at jeg ble mor. Og ikke nok med det: etter at jeg kom opp i … moden alder, som det heter. Det er en uvane som ikke sømmer seg. Å banne. Selv om FYF! Var det første ordet en baby sa, ville det IKKE ha vært søtt!  Da mer sjarmerende med min kamerat, hvis første ord angivelig var “tirtelbirtert” – betydende “askebeger”, haha (stemmer ikke dette, T?)

 

Over til meg og mitt. MEG! MITT! MITT! Jeg vurderer nå å oppsøke en hypnotisør. Det har gått så langt at jeg vurderer å prøve hypnose! Det burde vel kunne virke? Om man kan slutte å røyke på den måten, så burde det vel gå an å slutte og banne på samme vis?

 

Imidlertid (som det så kjekt heter) er jeg livredd for å få kjeft, rett og slett! Jeg innbiller meg at hypnotisøren vil si at å banne må jeg vel for f klare å slutte med om jeg virkelig vil det (men det vil ikke han).

 

Å få kjeft. Jeg er livredd for å få kjeft! Men jeg får det ikke så ofte lenger. Muligens nettopp fordi folk er redd for at jeg skal banne dem opp i ansiktet? Paradoksalt nok siden det er det siste jeg vil. Jeg kan imidlertid se for meg at en hypnotisør vil kunne komme til å være nokså krass med meg.

 

For øvrig: Etter endt behandling … Om det viser seg at det blir overdrevent kostbart (det blir det jo sikkert), så ville jeg jo ha … Bannet? Og da ville jo det hele vært forgjeves?

 

Nei. Det blir ingen hypnotisør. Jeg har kommet frem til et slags kompromiss med meg selv. Jeg unner meg nå fire bann om dagen: Ett bann til frokost. Ett bann til lunsj. Ett bann til middag og ett til kvelds (inni meg før jeg inntar måltidet). Selv om det føles rimelig malplasserte steder å utføre den slags på. Men så pass sivilisert får vel til og med jeg være.

 

edf

VI ER SÅ VIDUNDERLIGE

 

Jeg befinner meg i køen på matbutikken. Den aldrende mannen foran meg tar frem lommeboken, teller opp mynter med skjelvende fingre, rekker dem smilende mot attenåringen i kassen. Som smiler tilbake.

 

Jeg står på bussholdeplassen ved siden av bolefyren med altfor stor kropp i forhold til hode: han tror ingen ser ham, han tegner hjerter med skospissen mens han smiler for seg selv.

 

Jeg sitter på en kafé, en ulastelig kledd forretningsmann på bordet ved siden av meg gjør noen grimaser med ansiktet, avslører at han bare er et bitte lite sårbart menneske inni dressen.

 

Av og til, i ørsmå øyeblikk, så ser jeg det, brått, helt uventet: hvor nydelige vi er, vi mennesker. Så søte. Så små. Så viktige i all vår uviktighet.

 

Så hardt vi strever! Hver for oss. Holder på med vårt. Gjør det vi kan for å holde oss oppe: vi er så ensomme og rare. Prøver stort sett å være gode. De fleste av oss. Oppføre oss. Gjøre godt. Bli likt.

 

Jeg vet ikke om jeg tror på en skjeggete gud. Men av og til. Så vet jeg at jeg tror på mennesker. Og det? Det er litt av den samme følelsen, vil jeg tørre å påstå.

 

edf

 

 

 

 

(bilde lånt fra Google)

 

 

Kvinnesnekkeren er på Facebook 

 

… Og på Instagram @Kvinnesnekkeren

 

 

NOE MED HODET MITT

Det er noe med hodet mitt for tiden. Jeg vet ikke om jeg har blitt smartere eller dummere, og det er grusomt. For de smarte har en tendens til å tro at de er dumme og de dumme har en tendens til å tro at de er smarte. Så det betyr at jeg aldri kan få bekreftet at jeg er smart. Trist.

 

Men! Verden har vært klok for meg! I utgangspunktet var jeg dtitsur på forlaget fordi de mente den neste boken min ikke ville bli klar til høsten. Men nå er jeg er så ufattelig glad for at boken min ikke skal ut til høsten, men til neste vår! Det hadde rett og slett blitt for intenst, og det ER fortsatt en del som gjenstår for at den skal bli akkurat sånn som jeg vil. Medregnet korrektur osv. hadde jeg ikke blitt ferdig før tidlig i august og det hadde vært altfor slitsomt med tanke på at jeg hadde bok ute forrige høst. Så jeg får innrømme at akkurat denne gangen hadde forlaget rett, ikke jeg. Høh.

 

Bok i 2020 passer meg perfekt! Jeg har aldri gitt ut en vårbok før, bare bøker på høsten, så det blir en ny erfaring. Tradisjonen tro må man sammenligne det å skrive en bok med det å få barn. Og man vet jo at det ikke er særlig bra for en kropp som nettopp har født bli smelt på tjukken på handikaptoalettet på føden, for å si det sånn. Nå kan jeg kose meg med å “unnfange” mens forrige “unge” bare er litt over halvåret.

 

 

Angående “smelt på tjukken” fikk jeg lyst til å assosiere fritt. Med andre ord tipse dere om diverse filier – om dere ikke har noen fra før av.

 

VÆR SÅ GOD:

 

 

 

Achluofili – å bli seksuelt opphisset av mørket

 

Acrofili – å bli seksuelt opphisset av høyder

 

Agalmatofili – å bli seksuelt opphisset av utstillingsdukker eller statuer

 

Axillisme – å bli seksuelt opphisset av armhuler

 

Batrakofili – å bli seksuelt opphisset av frosker

 

Canofili – å bli seksuelt opphisset av hunder

 

Capnolagnia – å bli seksuelt opphisset av å se andre mennesker røyke

 

Dendrofili – å bli seksuelt opphisset av trær

 

Emetofili – å bli seksuelt opphisset av kaste opp eller bli kastet opp på

 

Entomofili – å bli seksuelt opphisset av insekter

 

Eproktofili – å bli seksuelt opphisset av tarmgass

 

Gerontofili – å tenne seksuelt på gamle mennesker eller mennesker som er mye eldre enn en selv

 

Laktafili – å bli seksuelt opphisset av å spise, drikke eller leke med melkeprodukter

 

Nasofili – å bli seksuelt opphisset av neser

 

Nebulofili – å bli seksuelt opphisset av tåke

 

Oculolinctus – å bli seksuelt opphisset av å slikke en annens øyeeple

 

Siderodromofili – å bli seksuelt opphisset av tog

 

Zoofili – å bli seksuelt opphisset av dyr

 

 

 

 

 

NYT DAGEN, RETT OG SLETT!

 

 

 

 

 

#filier #forfatterskap #høstbok #vårbok #roman #smart #dum #intelligens

 

 

ET KYSS, FAKTISK!

 

Puh. Så hadde vi altså fri i tre timer. Jeg og min ektemann, som jeg ynder kalle ham. For å være ærlig så har vi vært nokså lei av hverandre den siste tiden. Haha! Jeg tror i alle fall jeg snakker for oss begge. Sant, Olav?

 

Plutselig kom det kjepper i hjulene for den tre timer lange parferien vår.  Han sitter på kontoret fordi det plutselig dukket opp noe jobb (han er komponist og noen kan finne ut at han har en deadline absolutt når som helst). Husker en nyttårsaften der han sendte av gårde et nytt utkast til ett-eller-annet klokken tolv mens himmelen spraket!

 

Og jeg? Jeg sitter åpenbart og jobber, jeg også. Blogger. Søren. Så ineffektive vi er når det kommer til livet. Beklager bloggspammingen for tiden, forresten. Jeg orker ikke skrive bøker. Så da må jeg tømme meg her.

 

Jeg snakker meg bort. Men jeg vet at du leser denne bloggen, Olav. Og jeg vil bare du skal vite at vi er lei av hverandre. Paradoksalt nok fordi vi får for lite kvalitetstid sammen.

 

MEN. Nå hører jeg du kommer opp. Du sier: “Skal vi gå ein tur? Vi kunne jo til dømes gå opp på åsen så vi får sett korleis det nymalte huset vårt ser ut?”

 

Jeg skal legge fra meg dataen nå. Dette er alvor! Jeg nikker. Gulp. Skal vi virkelig gå en tur? På en søndag? Bare jeg og han?

 

Jeg tror jeg skal spørre ham om han vil være kjæresten min. Om han vil leie meg. Jeg tror at han skal få seg et lite nuss når vi kommer opp på åsen. Hvis jeg tør.

 

Og hvem vet: Det kan jo til og med være at vi synes den nye fargen på huset er fin!

 

 

 

 

 

 

følg meg gjerne på facebook, forresten

På Instagram er jeg også.

FÅR IKKE TIL Å NYTE

 

La meg innrømme det først som sist: Jeg vet ikke om jeg får til å nyte som jeg skal. I seks år nå har vi knapt hatt noen som helst avlastning i hverdagen som småbarnsforeldre (jeg har vel, når jeg tenker meg om, skrevet om dette minst et par ganger før …) Vi har vært borte sammen, jeg og Olav (vi har vært hjemmefra hver for oss, da) i til sammen seks døgn uten unger siden vi ble foreldre for seks og et halvt år siden. To netter i Berlin høst 2017 og tre netter i Wien vår 2019 … Og én natt alene hjemme, bare vi to.

 

Jeg skal overhodet ikke legge skjul på at det har vært beintøft. Som nybakte foreldre gikk vi på med friskt mot. Alle sa: “nyt tiden, det går så fort”! I begynnelsen klarte vi det. Vi nøt hver dag. Alt gikk på skinner. Mye på grunn av en eksemplarisk baby, det skal sies.

 

Men så kom årene … Årene kom og kom og kom og de fortsatte alltid å komme. Med nye foreldreutfordringer. Det kom en ny unge, det kom sykdom, det kom krangling, det kom oppdragelse, det kom oppfølging her og der. Folk fortsatte med mantraet sitt “nyt tiden, det går så fort”!

 

Jeg har hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke alltid har klart det. Jeg har tenkt: de har rett, jeg må jo nyte, jeg MÅ jo det! For når jeg ser på bilder fra babyfasen, kjenner jeg jo nærmest en sorg over at den tiden er forbi. Som jeg helt sikkert kommer til å nærmest kjenne en sorg over at DENNE tiden er forbi. Når jeg ser tilbake på småbarnstiden som vil være over om kun noen få år.

 

Jeg forsøker å tenke at denne tiden er noe man først er i stand til å nyte fullstendig ETTERPÅ. Når man ser tilbake på hvordan det var. Jeg har forsøkt å slå meg til ro med at når man står midt oppi det, så er det helt normalt å ikke klare å nyte så veldig. At det å nyte som småbarnsforeldre i stor grad handler om å se tilbake på unntakstilstanden det er å ha små barn.

 

Misforstå meg rett: man har jo også dager hvor man nyter, virkelig nyter! Men man føler jo gjerne at man uansett ikke er så til stede man burde ha vært uansett hvor hardt man prøver. At man rett og slett er så sliten at rusen man angivelig skal føle over å være mor og far, går en hus forbi.

 

I dag har vi barnefri i noen timer. På en søndag! Eldste skal i bursdag. Yngste skal besøke en venninne. Det hender ofte at en av dem er på ett eller annet. Men sjelden begge to. Men nå skal bort. De skal leve sitt eget liv for noen timer. Og vi skal leve vårt helt eget liv for noen timer. Sammen. Vi skal gi blaffen i å nyte. Gi blaffen i at tiden går så altfor fort. Gi blaffen i at det finnes en nåtid.

 

Ikke nyte verden det spor. Bare være hjernedøde eksistenser. Som ikke gidder å tenke at tiden går så altfor fort.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

SEX-APPEN MIN

I fjor fikk jeg en forretningsidé. Nærmere bestemt en avansert app for alle dem som er opptatt av samleier. Presentasjonen av appen ble publisert i min kortprosasamling Besserwisser fra høsten 2018. Siden det er lørdags kveld, tenkte jeg det kunne være passende å gjengi den i sin helhet:

 

 

SEXPLANATION

Sexplanation er en app for androide telefoner. Appen gjør sexen meningsfull for den som ønsker at det seksuelle samkvem skal føre til noe selv om man ikke ønsker å lage barn.

SAP gjør det mulig å kommunisere med andre knullende verden over mens samleiet pågår. Slik kan millioner av sam-samleiere kobles opp mot hverandre. SAP registrerer bevegelser og lyder under samleiet og omgjør dem til poeng ut ifra innlevelse, teknikk og taktikk. Slik blir det mulig å vinne et samleie i stedet for bare å gjennomføre det.

 

 

Da gjenstår det bare å si: god lørdagskveld! Og lykke til!

 

Forfatterportrett tatt av Olav R. Øyehaug

 

 

PS: Fortell meg gjerne hvordan det gikk! Bokstavelig talt, naturligvis.

KLAUSTROFOBISK

 

I dagene etter påske, har jeg stort sett oppholdt meg i eget selskap. Det er noe av det jeg elsker med å være selvstendig næringsdrivende: at jeg slipper å være med folk om jeg ikke vil. Og ikke minst: at jeg slipper å være sammen med mennesker som ikke gir meg noe. Kolleger som man forakter (selv om man forhåpentligvis liker de fine folkene, da!). Huff og grøss. Dere er tapre, alle dere som klarer dette! Jeg hadde IKKE klart det.

 

Men det kan bli litt i meste laget, også. Nå er det på tide å slippe seg litt løs igjen. Rømme og være litt på frifot før jeg blir fakket av den snusfornuftige hjernen min som tror den er så klok at den trenger å være helt alene og skrive ned enormt viktige tanker.

 

Det er vel ingen som med hånden på hjertet kan si at de føler seg fri inni sitt eget hode? Det eneste man vil er å slippe ut, men det går jo ikke. Det er derfor man kan finne på å drikke rødvin, hvitvin og Cava iblant (i tillegg til at det smaker himmelsk). For å kunne få en illusjon av at man er fri. Om man ØNSKER å være fanget i egen hjerne, holder man seg enkelt og greit edru. Eventuelt kan man drikke brun sprit om man vil at fangenskapet skal føles enda mer klaustrofobisk. Og om man ønsker at det skal koste mer.

 

Men nå er det jammen meg på tide å rømme snart. Stikke av fra egen geniale hjerne, rett og slett.  Jeg er lei av å snakke med skjæren min, Per. Han er fugl, men klarer overhodet ikke å overtale meg til å føle meg fri, uansett hvor mye han skriker om frihet rett inn i trommehinnen på meg.

 

Så da får jeg vel ta til takke med nydelige menneskevenner, da.

 

I helgen blir det Cava. Minst.

 

 

I dag er det vær.

 

 

Her er bilde av sånt som kan skje: Man mangler isbiter – og drikker bare hvitvin om det er isbiter i. Man heller frosne erter oppi. Det viser seg at vinen ikke er særlig god når det kommer et “lett preg av erter med god lengde av grønt” i den. Legg merke til den elegante manikyren, som står perfekt til alkoholstilen.

 

 

DETTE HAR JEG LÆRT

 

Det finnes visse ting man lærer seg i løpet av et liv. Og med det mener jeg: i et liv som nerd. Jeg er nerd og elsker eksentriske fakta i tillegg til dere. Her skal dere få dere noen opplysninger som gjør livene deres mer overkommelige å leve:

 

*Saken er biff er en forkortelse for “saken er bifalt”.

 

*Duppeditt er en fornorsking av det franske uttrykket “toutes petites”, altså det som er lite, alt smått.

 

*Blaffen er en forkortelse for blanke faen.

 

*Hokus pokus er regelrett kirkefiliokus. Den gang prestene utelukkende messet på latin, var det ikke mange av kirkegjengerne som forstod så mye som et bitte lite bær. Presten sa: Hoc est corpus, altså “dette er Jesu legeme” på latin. Kirkegjengerne hørte: HOKUS POKUS!

 

*Ordet enkeltindivid stammer fra de latinske ordene “enchet” og “ithiv”, som betyr dritt og sekk, med andre ord betyr ordet “enkeltindivid” drittsekk.

 

Lurte dere. Det siste punktet var løgn.

 

… Men de andre punktene er faktisk sanne.

 

edf

Bilde fra det året jeg tok master i filosofi. Snork.

INGEN SELVFØLGE

 

Det er ingen selvfølge. Jeg tar ingen av dere for gitt. Å finne lesere som ikke er ute etter tips til hvordan man kan ødelegge kroppen sin med plastisk kirurgi, er ikke nødvendigvis en enkel sak. De fleste forbinder ordet “blogg” med todimensjonale damer som har to store pupper. Den ene puppen er den ene dimensjonen. Og den andre puppen er den andre dimensjonen. Eller noe sånt. Det KAN være at det finnes en tredje dimensjon i tillegg. Silikonrumpedimensjonen.

 

Men det finnes så mye annet man kan lese. Denne bloggen, for eksempel!! Haha. Jeg har ikke silikon i puppene og heller ikke i sessen (er ikke dette et synonym til ræva)?. Det KAN tenkes at noen har operert silikon inn i hjernen min en gang mens jeg sov, for den føles litt … trang på en måte?

 

Den siste tiden har lesertallene mine steget betraktelig, og jeg skal ikke legge skjul på at dette er veldig motiverende. Jeg blir ivrigere, skriver mer. Jeg blir inspirert og det blir det bedre innlegg av. Akkurat nå vil jeg blogge hele tiden, ingenting annet. Når leserne blir flere, kan jeg bruke mer tid på bloggen fordi den blir mer jobb enn hobby (men en jobb som føles som en hobby fordi det er så gøy!). Og så er man plutselig inne i en god sirkel. Gode sirkler; er ikke det bortimot det beste som finnes?

 

Jeg skriver ikke når det ikke gir meg noe særlig. Men et visst antall lesere gir meg noe særlig. Jeg koser meg når jeg blogger. Og noen ganger kan også frustrasjon, sinne eller sorg være drivkraften. Derfor er denne bloggen viktig for meg. Du stikker innom, men for meg er dette en del av livet mitt!

 

Tusen takk for at dere leser. Hver og en av dere. Jeg er ydmykt takknemlig. Og dere må gjerne anbefale Kvinnesnekkeren om dere får ånden over dere. Gjetord er også bra.

 

DILLA PÅ SMINKELØST!

 

 

 

Jeg elsker dere. Snakkes snart!

 

 

 

PS: Du kan også følge meg på Facebook og Instagram om du tør