MANGEL PÅ FREMTID?

 

Jeg er så redd. Jeg er så redd for fremtiden til barna og etterkommerne mine. Jorden skjelver. Mitt desiderte hovedfokus i året som har gått, har vært å ta miljømessig riktige valg. Jeg har aldri vært så engasjert i dette som jeg er nå, selv om jeg vel i årevis har forsøkt å være miljøbevisst. Dette er tiltakene jeg og min familie har gjort/gjør:

 

  1. Vi har ikke bil. Vi har aldri hatt bil. Dette har vært et bevisst valg (merker dessverre at behovet melder seg mer og mer ettersom barna blir større, så vi får se).
  2. Vi kjører kollektivt, sykler eller går.
  3. Vi sorterer alt vi kan sortere.
  4. Vi kjøper veldig mye brukt; klær til barna, ting, tang.
  5. Jeg har (som en av mange foreldre) vært pådriver for å innføre brukte gaver i bursdager på skolen. Det ble gjort i bursdagen til sønnen min i november, og det var en suksess, så tror nok at det blir regelen snarere enn unntaket fra nå av her hos oss. Hurra!
  6. Vi forsøker så langt det lar seg gjøre å velge økologiske produkter.
  7. Vi spiser hovedsaklig vegetarisk.
  8. Vi kaster nesten ikke mat, forsøker å ikke lage altfor store middagsporsjoner. Om det er rester igjen, blir det stort sett brukt til kveldsmat/neste dags middag. Middag blir stort sett alltid planlagt ut ifra hva vi har i kjøleskapet så mat ikke blir ødelagt.
  9. Vi velger pappemballasje fremfor plastemballasje om mulig. Godteri innpakket i plast med femten små godteposer innpakket i plast inni der igjen er fyfyfy og totalt uaktuelt!
  10. Vi forsøker å kjøpe store kvanta for å unngå unødendig mye emballasje.

… Og så litt ekstrem nerding til slutt: Jeg velger produkter med bulker og småskader som jeg vet folk velger bort og butikken sikkert må kaste. Og en gang jeg hadde kjøpt to bokser med noe hermetikk-greier jeg ikke likte, så tok jeg med meg den andre boksen og satte den tilbake på butikken i stedet for å kaste den, haha! Ekstremt. Jeg vet.

 

Skrytete innlegg, tenker du? Nei. Tro meg: Det er veldig, veldig mye vi gjør galt også. Eller ikke gjør som vi burde ha gjort, alt ettersom.

 

  1. Vi kjøper nesten aldri kortreist mat. Det er så utrolig dyrt!
  2. Selv om vi prøver å være bevisste på å begrense kjøping, kjøper vi sikkert altfor mye vi ikke trenger, likevel.
  3. Det er ikke sjelden jeg ender opp med å handle klær på billigkjeder.
  4. Vi faller ofte for fristelsen til å velge litt for billig. Dumt med tanke på kvalitet: kjøper en ny kokepanne som blir ødelagt og vi dermed må kjøpe ny pinlig raskt.
  5. Vi er altfor lite flink til å ta vare på tingene våre og vedlikeholde dem. Bruksslitasjen er stor. Sykler som står ute i regnet og ikke blir tatt inn og ruster …
  6. Vi er dårlige på å slå av lys i rom vi ikke oppholder oss i.
  7. Jeg dusjer altfor mye i altfor varmt vann.
  8. Vi vasker altfor ofte klær tatt i betraktning av hva som er nødvendig.
  9. Vi tar fly:( I år har det blitt en flyreise på oss som familie og to flyreiser på meg i jobbsammenheng. Og det er jo det aller verste man kan gjøre?

 

Konklusjon? Litt fornøyd. Men mest dårlig samvittighet.

 

 

Busstoppet mitt <3

 

… Og likevel skal jeg altså begynne året med å ta fly; årets første flytur tar jeg imorgen fra Ørsta til Bergen. Det blir neppe den eneste i 2020. Til mitt forsvar, kan jeg jo ikke ta tog til og fra Oslo når jeg bare skal på et dagsmøte der? Men ja: Jeg skammer meg. Dypt.

 

Godt nyttår? Vi får se.

 

kvinnesnekkeren på facebook

ÅRETS TABBE

Når året begynner å nærme seg slutten, er det mye man ønsker å glemme av det som har vært. Eller? Straks det begynner å nærme seg 1. januar, tar min mann til å mimre. Om … Ting jeg har gjort som jeg ikke burde gjøre? (Om du ikke har fått det med deg: Jeg ga i 2016 ut boken Mine tabber). I dag. I dag minnet han meg (blant annet) på noe jeg presterte å gjøre på Halloween. Vet ikke helt om “presterte” er et godt ord, men. For prestere var vel nettopp det jeg IKKE gjorde.

 

Ektemann: “Husker du hva du gjorde på Halloween?” Jeg svarte: “Nei.” Og så forlot jeg kjøkkenet: “Jeg tror jeg må strekke litt på meg, jeg har spist to biter av et knekkebrød med kaviar og trenger en liten pause. Gjesp.” Men selvfølgelig husket jeg. Halloween. Jeg bestemte meg for å kle meg ut for første gang noensinne. Ungene og nevnte ektemann, hadde gått i forveien til en Halloween-fest. Det var første gang vi feiret, barna har vært for små til at vi har giddet tidligere. Jeg skulle komme etter. “Det skal være en overraskelse hva jeg skal kle meg ut som.”

 

Potensielt dårlig idé.

 

Jeg fant fort ut at jeg skulle kle meg ut som Yasir Arafat. Den for lengst avdøde palestinske lederen, du vet? Jeg fant frem palestinaskjerf, impulsklippet opp den fineste, svarte strømpebuksen min, laget et sånt bånd som jeg knyttet skjerfet rundt hodet med. I min ungdom var jeg med i Palestinakomiteen, jeg har vært i Palestina og jeg eier et palestinaskjerf som jeg aldri kommer til å kvitte meg med. MEN! Nå tullet jeg det altså rundt hodet. Jeg tegnet særs tjukke øyebryn og tett skjegg og enda tettere bart med ufjernbar kajal. Iførte meg et hvitt klede knyttet over skulder og rundt magen. Svart, langt skjørt (?). Og så var det bare å komme seg av gårde.

 

Jeg skulle ikke langt. Det var bare fem minutter å gå, men så så jeg en buss komme kjørende. Jeg ga tegn til at jeg ville være med. Bussen stoppet og jeg skulle til å gå på. Men. Så … Så bare lukket døren seg? Bussjåføren nektet meg å komme på? Jeg stod og hamret og hamret mot døren: “Hallo? Slipp meg inn! Jeg skal på!!” Det var vel omtrent da jeg forstod at dette kostymet kanskje ikke var det mest politisk korrekte kostymet. Inne på bussen satt det to damer med hijab og bare … Nei. Det var forferdelig. Det var jo overhodet ikke sånn ment? Jeg dunket mot vinduet og forsøkte å få kontakt med dem. Smilte og forsøkte å signalisere at jeg snakker litt arabisk (hvilket jeg gjør). Men det er vanskelig å forsøke å mime at man snakker litt arabisk, og det fant jeg jo også ut.

 

Bussen kjørte.

 

Jeg ble nå alvorlig redd for at jeg holdt på å dumme meg ut. Men jeg tenkte at vennene våre, og selskapet der, ville synes at det var et festlig kostyme. Så jeg holdt motet oppe. Nå gjaldt det bare å komme seg dit uten at noen så hva jeg hadde kledd meg ut som. Da kom jeg på den briljante ideen: Det var jo bare å holde seg for ansiktet! Så jeg holdt hendene foran ansiktet og småjogget nedover bakken. Da kom det en mann gående. Han sa: “Går det bra?”. Jeg lot som ingenting. Jeg løp videre. Jeg skjønte det da: Jeg så ut som en hulkende, forsmådd og fornærmet araber – som jogget bort fra noe skummelt.  Ser du det for deg? At noen kommer joggende forbi deg med flagrende turban og hendene foran øynene? Gud. Det høres helt usannsynlig ut, men det var altså først da jeg fant ut at jeg kunne ta av meg hodesjalet og bare sprade som en vanlig, kvinnelig skjegge-kvinne nedover veien.

 

Puh. Endelig var jeg fremme. Ringte på. Barn kom for å åpne. Men … Det var akkurat som om de ikke kjente meg igjen. En jente spurte: “Hvem er du?” Jeg skulle til å svare at jeg var Yassir Arafat, men klarte akkurat å ta meg i det: “Jeg. Jeg er en kamelfører”, sa jeg. “En kamelfører? Hvorfor det?” Jeg svarte: “Ja.”

 

Ikke noe svar.

 

Jeg entret stuen. Trodde fortsatt jeg ville vinne prisen for årets kostyme. Men jeg fikk liksom ikke helt all honnør, følte jeg? Ektemann snek seg bort til meg. Langs veggen. Han bøyde seg inn mot øret mitt. Hvisket: “Eh. Du veit at ein brukar å kle seg ut som noko skummelt på Halloween, ikkje sant?” Eg kviskra tilbake: “Nei.” Jeg forsøkte diskret å lirke av skjerfet fra hodet. “Her er jeg: Jeg har bare kledd meg ut som en liten bartemann!” Men da hadde jo skaden allerede skjedd. Alle hadde sett meg da jeg kom.

 

Av denne hendelsen tok jeg følgende lærdom: 1: Man skal kle seg ut som noe skummelt på Halloween. 2: Det betyr at jeg ikke lenger trenger å kle meg ut på Halloween, for jeg er skummel nok som det er allerede.

 

Her avbildet i et øyeblikk hvor allmenn folkeskikk og sosiale antenner er på plass. Sånn cirka.

 

 

Tvi, tvi! 2020.

 

 

DØDELIG PSYKIATRI

 

Julen er barnas. Julen er fremtidens. Men så skjer det sånne ting som setter en støkk i de fleste. De siste ti årene har jeg opplevd at fem forfatterkolleger har dødd. Tre av dem under femti år. Den siste 25. desember. Ari Behn. Forfattermiljøet i Norge er lite, og alle kjenner alle, eller kjenner noen som kjenner. Jeg kjente ikke Ari Behn personlig, men kjenner flere som var veldig glade i ham. Det føles merkelig å ikke nevne noe om dette, derfor gjør jeg det. Det kjennes likevel feil å skulle skrive noe som helst i retning en nekrolog. Jeg synes jo kanskje det er litt oppsiktsvekkende hvor stort behov alskens folk har for å uttale seg offentlig om sin såkalt “private” sorg … Selv om jeg også synes noe av det som har blitt skrevet, har vært nydelig, bare så det er sagt!

 

Men generell glorifisering av den avdøde, skygger for det dette virkelig burde handle om (og som det heldigvis også har kommet til å handle om, i alle fall litt): Fokus på psykisk helse. Forebygging av psykisk sykdom. Riktig behandling. I tide. Og ettervern. Støtte og hjelp til pårørende.

 

Lovnader om å ruste opp psykiatrien er ikke noe noe parti går til valg på. Det er liksom ikke salgbart. Dette til tross for at om lag 15 -25 prosent av alle kvinner og 7-12 prosent av alle menn utvikler en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Merk: Ikke en depresjon, men en behandlingstrengende depresjon. Til tross for dette, er ventetiden for å få time hos offentlig godkjent psykolog nærmest umenneskelig lang – gjerne opp mot seks måneder. Når noen først blir henvist til psykolog, kan man jo tenke seg at sannsynligheten for at man egentlig trenger akutt hjelp, er rimelig stor.  Hvilket vil si at man kan risikere å gå akutt syk i opptil et halvt år(!) Om lag 30 prosent av alle legehenvisninger til psykolog blir dessuten avvist. Visste du det? Dette betyr altså at grovt regnet tretti prosent (for ikke å overdrive) av Norges befolkning trenger behandling for depresjon i løpet av livet, mens bare sytti prosent av disse tretti prosentene faktisk FÅR det. Og da er det altså bare snakk om diagnosen depresjon. Legg til et hundretalls andre psykiatriske diagnoser, så begynner vi virkelig å snakke prosent her.

 

Det er helt forferdelig.

 

I stedet for å skrive minneord til en helt sikkert fantastisk person som har tatt sitt eget liv, vil jeg heller komme med følgende appell til regjering og alle andre med makt som forsøker å være så utrolig solidariske og medmenneskelige her: Gjør for faen noe med behandlingstilbudet til psykiatriske pasienter i stedet for å glorifisere en dypt ulykkelig, nå avdød, persons liv.

 

All varme til de etterlatte. Og til alle psykisk syke og pårørende til psykisk syke der ute. Om vi teller opp, tipper jeg vi havner opp i sånn cirka fem millioner nordmenn som er berørte av psykisk sykdom, om vi alle tar med en søster, forelder, besteforelder, venn, kusine, bekjent. Eller en selv, ikke minst.

 

 

 

#psykiskhelse #psykiatri #selvmord #depresjon “psykisksykdom #fremtid #aribehn

 

DETTE ER IKKE EN DAG FOR ALLE

Julaften. En dag for oss som tåler den. En dag for oss som kan unne oss den. Fråtse. Et ord som får mer og mer bismak i min munn, i alle fall. Julaften og snart skal pakkene hentes frem. Haugen kommer til rekke opp til midten av juletreet. Ungene våre har alt de trenger, og i kveld skal de få enda mer. Mye, mye mer av enda mer. Enn det de egentlig forlanger. Enn de egentlig … Bør?

 

 

 

 

 

Mens man hører lyden av ekstatiske unger som flerrer julepapiret av gave etter gave. En liten stemme som hvisker langt inni der:

 

 

Santa

 

Men nå er nå en gang gavene her, julen er her, ungene er her, gleden er her, forventningene er her. Jeg prøver å legge skammen over fråtsingen til side og trøste meg med at vi ikke er av verste sort. At vi som foreldre bare har kjøpt en gave til hver unge, og ikke Iphone, Playstation OG slalåmski. Har forstått at det ikke er helt uvanlig.

 

Fråtse.

 

Til neste år er målet at de fleste gavene under treet skal være gaver som er kjøpt brukt. At resten skal være gavekort på opplevelser. Og donasjoner til veldedige formål.

 

 

Men nå. Akkurat nå: God jul!

 

 

BARE, BARE HJERTE

 

 

Jeg reiste. Jeg tok og reiste. Bort fra Bergen nå, jeg vil bort fra Bergen. Først var jeg i Oslo, det var på jobb. Jeg kjente hvor viktig det er å komme seg bort. VEKK! Fra der man bor. Herregud. Å bo … Det er vanskelig. Det krever. Man skal ha orden på alt, på hele livet man lever. Man er inni livet. INNI. Er ikke det klaustrofobisk av og til? For tiden liker jeg det ikke. Jeg er utbrent på dager, jeg vil ikke vaske, lage mat, ordne, arrangere, synkronisere, om natten drømmer jeg om det samme; jeg drømmer at jeg vasker, lager mat, ordner, arrangerer og synkroniserer. Som om hjernen min ikke har ork til å ha fantasi selv om natten. Trist. Og det fortsetter og fortsetter og fortsetter.

 

Året 2019 har ikke helt vært året, synes jeg. Det begynte med en dødsulykke i barnehagen hvor det ene barnet mitt går. Det la lokk på lyset som var i ferd med å vende tilbake, selv for oss som ikke var direkte berørte eller som tragedien rammet (jeg tenker fortsatt på dette og dem som opplevde/opplever det hver eneste bidige dag). Deretter fikk jeg en skade i armen og måtte operere. I mai ble jeg innlagt på Haukeland med intravenøs væske og næring og der var jeg i fem dager på grunn av en kronisk tilstand som blusset ordentlig opp. Tilstanden hadde vært livstruende om jeg ikke fikk behandling. Det gjorde meg skjør, jeg er fortsatt skjør, det tar tid å bygge seg opp igjen.

 

Men! Nå drar vi, nå har vi dratt, juleferie i Ørsta med besteforeldre, jeg skal bort. Vi skal være borte sammen. Alle fire. Ikke hjerne, ikke nå. Bare hjerte. Bare, bare hjerte.

 

 

 

Kvinnesnekkeren

DÅRLIG MOR I FØRJULSTID

 

Dette året har jeg virkelig gjort null og ingenting ut av adventstiden. Tidligere år har jeg kost meg med å telle ned til jul. Jeg har kost meg med å lage uambisiøse julekalendere til ungene (les: pakke inn små leker de ikke ante at de hadde, samt en seigmann i ny og ne). Adventstid. Familietid. Vi har pleid å besøke pepperkakebyen, julemarked, vi har pyntet, bakt. Laget krans til å henge på døren. Laget juletrepynt. Vi har laget meiseboller.

 

I år har det … Vel. Ingen av punktene over er krysset av på noen liste. Og ikke har det fantes en liste å krysse av på, heller. Jeg har brukt krefter på en eneste fadese som holdt på å ta knekken på oss alle fire her. Gutten min går på Steinerskolen, og der er førjulstid som kjent dugnadstid. Jeg hadde fått beskjed om å lage to hundre pepperkaker. TO HUNDRE pepperkaker. Hm. Jeg fant en pepperkakeoppskrift. Den måtte seksdobles. Hm. Fant frem alt melet og all pepperen vi hadde i spiskammerset (vi har spiskammers!). Elte og kna osv. Inn i kjøleskapet over natten. Måtte ta ut all maten, for det var for mye deig til at noe som helst annet kunne stå der. Neste dag: Bake bake. Ungene var med. “Å så koselig”. Det var koselig helt til det fjerde brettet var bakt og det fortsatt var to fulle bakeboller med pepperkakedeig igjen. Til slutt begynte ungene å gråte fordi de var så lei! Haha. Så måtte jeg sitte der alene, da. Trykket ut stjerner (for det skulle jo bare være stjernepepperkaker, må vite). Bannet kanskje litt, slik man godt kan finne på å gjøre i førjulstid. Men så bare … Vent nå litt … Jeg ringte mannen, som satt i lillestuen. Ca ti meter fra meg, men jeg var så pepperkakesliten at jeg ikke orket å ta fysisk kontakt med ham. “Hallo?” “Halloen, ja. Det er meg.” “Greit. Hva har du nå gjort?” “Hvor mange pepperkaker var det vi skulle lage, egentlig?” Han sjekket. “Femti.” “FEMTI?” “Ja”. Hm. Da var det jo bra at jeg bare hadde laget åtti, da. For det var naturligvis ikke to hundre stjerner som skulle bakes, å kommandere noen til å bake så mange pepperkaker, er jo brudd på menneskerettigheter? Det var bare femti.

 

Utslitt.

 

Pepperkakene ble stygge, mannen måtte tilpasse dem manuelt (les: Skjære med kniv så de ikke lignet innvoller, men faktiske stjerner). Pepperkakene var dårlige. For lite sukker, for mye pepper osv. Men i og med at jeg i et miljøperspektiv ikke klarer å kaste mat, har jeg ikke hatt samvittighet til å kaste dem, heller. Og i hvert fall ikke til å gi dem bort. Så da har vi altså sittet her. Og spist dårlige pepperkaker. Det vil si: Resten av familien har spist dårlige pepperkaker. Jeg er blogger, og kan ikke spise gluten (begge deler er sant).

 

Er det rart jeg ikke har orket å finne på annet obligatorisk julegøy. Meisene har måttet dø i år på grunn av manglende frø i kokosfett. Det ble meg eller meisene. Jeg bestemte meg for at det måtte bli meisene. Så vidt.

 

Ville egentlig ta bilde av de misformede, onde pepperkakene. Men … Så var de plutselig spist opp! Jeg er så glad at jeg gråter. Så da publiserer jeg et bilde av meg selv i stedet.

 

… Og så dette bildet her, da, naturligvis:

 

 

Samt dette bonusbildet, tatt på hotellrom i Oslo, helt uarrangert:

 

ALENE. FRIVILLIG OG UFRIVILLIG

 

Jeg har tilbragt det siste halvåret mye i «ensomhet». Jeg skriver ensomhet i hermetegn fordi det i og for seg har vært selvvalgt. Det er sånt som må skje. Jeg har tilbragt store deler av livet alene. Gått på biblioteket alene, gått i fjellet alene, lest alene, dratt på ferier alene, gått på kafé alene, dratt på skriveopphold alene. DRATT TIL LANZAROTE ALENE. Haha! Ruslet rundt i gatene. Alene. Jobbet alene. Studert alene. Skrevet alene. Og så videre. Det var en velsignelse da jeg forstod at denne alene-heten var selvvalgt; da den plutselig gikk over fra å være påtvunget til å være frivillig. Et barn som er alene, er aldri alene fordi det vil det. Først var det uutholdelig. Så vokste jeg opp, jeg fikk venner, jeg fikk mange venner, jeg hadde det bra sosialt. Jeg begynte å gjøre ting jeg tidligere bare gjorde alene, men nå sammen med folk. Gå på kafé med andre, reise sammen med andre, gå turer sammen med andre. Og så videre. Først da dette var mulig, kunne jeg velge det å være alene. Om jeg ville. Når jeg ville. Kose meg. Og til slutt ble det en nødvendighet å gjøre dette iblant. Fra ufrivillig, til frivillig. Til nødvendig.

 

Ingen som skriver, hater å være i eget selskap. Det er en umulighet. Samtidig gjør det alene-heten litt påtvunget igjen. Det kan innrømmes! Man trenger det for å få ro, man trenger det for å se verden utenfra. Eller helt innenfra, alt ettersom. Det siste halvåret har jeg skrevet, og da er det eget selskap som gjelder. MEN! Nå begynner jeg å gå så @43%&++Z! av meg selv! Herregud. Jeg synes jo jeg er grei, det er ikke det. Men man er aldri greiere enn de greieste vennene.

 

Nå! Nå er det jul først. Så er det et nytt år. Boken skal ut, og det tror jeg at jeg skal, også. Verden. Jeg vet ikke helt, men det virker muligens også som et sted man kan oppholde seg i.

 

Men! Når det er sagt, har jeg den siste tiden absurd nok savnet meg selv i all min alene-het: Jeg merker godt at jeg ikke har blogget på lenge. De fleste bildene er ikke selfier, men bilder av ungene. Klart jeg er glad i dem, det er ikke det. Men det blir jo ikke helt det samme?

 

Alene på bilde. Sammen med andre i verden. Ja. Sånn får det muligens bli. Sekk og pose. Genialt!

 

Fra dette.

 

… Og dette.

 

Til:

 

 

DETTE!

 

DETTE!

 

DETTE!

 

 

 

DETTE!

 

 

 

OG DETTE!

 

 

 

 

følg kvinnesnekkeren på facebook

TYNGDEN AV SORG

 

Hvordan begynne? Herregud. Sommeren. Høsten. De siste månedene har tydeligvis vært så … Ubeskrivelige? For jeg har jo ikke skrevet noe her? Det er sånt man kan snakke om. Men ikke i ett innlegg.

 

Boken. Boken min og jeg. Den fjerde boken min er ferdig, og den kommer i januar. Romanen er ferdig. Akkurat nå, i dette øyeblikket, er den på vei til trykkeriet. Til døds, heter den. En fullstendig tomhet. Det er sånn det føles. Denne gangen mye, mye sterkere enn tidligere. Denne boken, akkurat denne boken. Snart er den ute. Den er UTE! I verden. Denne romanen er rimelig selvbiografisk, og det har vært en stor belastning å skrive den. Jeg vet ikke om det har vært særlig legende å gjøre det. Snarere tvert om. Det er min historie, men snart finnes den som en helt konkret målbar vekt i verden. Hvor mye kommer den til å veie? Seks hundre gram? Noe sånt. Akkurat disse tankene har en vekt, jeg har gitt dem en vekt. Tankene er jævlige, men nå skal de få en vekt som kan veies i gram. Det er sånn jeg tenker på det. Jeg gleder meg sånn til å få den i posten og løfte den opp. Kjenne at DER var den! Kjenne tyngden av tankene mine. Fysisk. Helt bokstavelig. Skjønner du hvor ubegripelig nydelig det er?

 

Nå er jeg i Oslo. Jeg har vært i Oslo! Herregud. Jeg har aldri bodd her, men denne byen har vært så viktig for meg. Den er ekkel! Men ikke på en frastøtende måte. Om du skjønner hva jeg mener? Nei? Slik: Det var så godt å komme seg bort fra Bergen. Jeg var så lei av å smile til folk! Man sier jo hei om man møter noen på en sti, og hele Bergen sentrum består jo av stier (#smau)? I en litt større by trenger man ikke smau (smyg heter det kanskje på norsk? Smug? Smaug?). Ergo trenger man heller ikke å smile noe særlig.

 

Jeg blir stygg av å smile. Jeg begynner å bli gammel, og det merkes på elastikken i ansiktet at rynkene kommer oftere om jeg forsøker å få andre til å føle seg vel. Jeg har imidlertid erfart at jeg likevel ikke har klart å holde smilet tilbake ved en ti-tolv anledninger i løpet av Oslo-oppholdet. Mao: Jeg har kombinert arbeid og glede på en måte bare forfattere kan. Man er jo alltid på jobb, uansett! Herregud, så mange fine folk. Møte på forlaget først, deretter julebord i Aschehougvillaen.

 

Det var en gang en mamma. Mammaen var forfatter. Mammaen skulle på fest. Mammaen sa: “Mamma må på jobb”. Mammaen løy ikke. For mammaen skulle drikke årgangsvin i Aschehougsvillaen og henge med de fineste folkene! Og mammaen var meg! Hehe.

 

 

Kjære deg. Vi snakkes. Akkurat nå er jeg bare så uendelig lettet for at mine egne jævlige tanker snart er på vei til meg i posten innpakket i et nydelig omslag. Tenk at det går an?