AVSLØRT!

Nei! Hva er det jeg har gjort? Jeg er avslørt og det er helt og holdent min egen feil.

 

Jeg har vært i avis og radio. Greit nok. MEN. Hva gjorde jeg der? Jo, jeg utleverte og avslørte meg selv. Først i dag gikk det opp for meg: Dette har gjort at jeg må gi avkall på noen av mine kjæreste vaner! Jeg pleier jo blant annet å dra på flyplassen for å skrive (sitat Dagbladet: “Jeg skriver best på rare steder”). Jeg har lagt ut om at jeg prøver å fake smart og gå fort gjennom avgangshallen med klakkehæler, iført mine mest profesjonelle klær. Kofferten min er tom, den inneholder bare en laptop og et gullbrød. Og så setter jeg meg på en benk og skriver og ser ut som en veldig forretningsfull skapning.

 

Det som nå har skjedd, er som følger: Jeg er avslørt! Jeg kan ikke dra dit mer! Alle vet at jeg faker proff! For det var jo det som var det magiske med denne vanen: En forfatter kan aldri føle at hun/han er profesjonell, det har jeg for lengst innsett. Man føler seg inkompetent hver eneste dag. Man fatter ikke at det går an å bruke så mye tid på å skrive en bitteliten bok. At man ikke bare kan knipse den frem. For eksempel. Det nærmeste man kommer det å være profesjonell, er å lure andre til å tro at man er det. Men det kan jeg ikke nå lenger. Så da blir det ingen flyplass i dag.

 

 

Skrive på rare steder. Det blir vanskelig fra nå av. Jeg blir så avslørt! Nå prøver jeg å finne alternativer. Skal jeg begynne å skrive i rare klær i stedet? Det er for eksempel bare ti meter som skiller meg og bunaden min akkurat nå. Regntøy inne. Kunne det være noe? Badedrakt? Niqab? Søren. Skal jeg ende opp i niqab bare fordi jeg er redd for å bli avslørt som ikke-profesjonell forfatter? Så typisk meg. Men da finnes det i hvert fall urovekkende mange forfattere i verden. Hm … Observere gjennom gitter foran øynene, det er jo genialt? Man kan gjøre det uten at noen får det med seg og kakker en i hodet fordi det er frekt (ikke at jeg har opplevd det, men man frykter jo hver bidige dag at det skal skje).

 

For å konkludere med litt andre ord: Jeg har tatt min anti-profesjonalitet til nye høyder. Jeg sitter ikke og skriver på en (ny) roman, som jeg skulle ha gjort akkurat nå. Jeg sitter ikke og føler meg anti-profesjonell mens jeg tross alt jobber. Jeg sitter og lurer på hvordan jeg skal klare å være anti-profesjonell mens jeg jobber. Dét er antiprofesjonelt, det!

 

Nei. Nok surmuling nå. Jeg må få fingeren ut. Jeg har det: Jeg skal gå i helt motsatt retning. Jeg skal ta på meg treningsklærne mine. Og så skal jeg oppsøke et treningssenter. Sette meg på en muskelmatte (heter det det?). Ta frem laptopen. Og skrive om død og fordervelse mens jeg skuler med profesjonelt blikk mot mosjonistene (kaller de seg for det?). Som skuler stadig mer anti-proft mot meg. Hvorfor har jeg ikke innsett det før?? Først da vil jeg føle meg som et normalt menneske.

 

 

 

Dette er forresten mitt innlegg nummer 450. Tenk det! Det føles fint og riktig. Og HURRA!

 

 

Følg Kvinnesnekkeren på Facebook!

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg