ER JEG VOKSEN? VIRKELIG? HELT PÅ EKTE?

 

Av og til føler jeg at det finnes et bitte lite barn inni meg som bare LER når jeg forsøker å oppføre meg voksent. Det er vel det samme barnet som en gang var høyst reelt: Ungen Cesilie. Hun som en gang delte verden inn i “oss” og “de voksne” – og aldri trodde hun kom til å bli en av dem noen gang. Sånn på skikkeligheten, som det het da.

 

Innimellom kjenner jeg på det fortsatt: følelsen av at jeg bare LATER SOM. Som når jeg ringer til helsestasjonen for å avtale time for en unge og starter setningen med “hei, det er mor til xxx her”. Og så kan jeg av og til ta meg i å le inni meg. Ja, særlig, liksom. For det føles så sprøtt at det er jeg som er mammaen. “Tror de virkelig på det? At jeg er det på ekte”? Det føles bare så helt rollelek ut. Som om vi bare har bestemt oss for å leke mor og far og unge, jeg og den lille familien min.

 

Og så har du alle disse tingene vi ofte føler at vi ikke mestrer, min ektemann og jeg. Når det kommer til voksenlivet. Du vet, det livet hvor ting til stadighet må fikses og repareres – og der det er en selv som har ansvaret for å gjøre det. Men saken er denne: vi har dårlig selvtillit når det kommer til å oppføre oss, begge to. Vi er jo rett og slett utskudd, slik forfattere og komponister er (og bør være? Det er i alle fall det vi unnskylder oss med …) Vi har liksom aldri blitt ordentlig voksne. Vi har aldri gått på jobb regelmessig. Vi har aldri smurt matpakke, lagt den ned i stresskofferten og bilet til jobb. For vi har jo ikke sertifikat, noen av oss, engang! Og dermed heller ikke bil. Dårlige voksne, med andre ord. Men vi har så lyst til å klare dette voksenopplegget! I alle fall litt.

 

Og så har vi i går. Jeg oppdaget at dusjslangen var ødelagt. Jeg: Skal vi prøve å kjøpe en ny en? Han: KNIS. Ja det gjør vi! Som om det var en skikkelig rampestrek vi hadde gående. Og så kjøpte jeg en på Clas Ohlson mens jeg egentlig himlet litt med øynene. For hva var oddsen for at jeg kjøpte riktig type, liksom?

 

Men i dag kom Olav løpende inn i stuen etter å ha forsøkt å skru slangen på. Og ropte: Cesilie! Cesilie! Cesilie!! Med det mest sjokkerte uttrykket i ansiktet. Jeg trodde noe forferdelig hadde skjedd. I det minste at et av barna hadde bæsjet ut hele huset. Men neida. For det han sa?

 

DET VIRKET! DET VAR RETT SLANGE! OG NÅ FUNGERER DUSJEN HELT SOM DEN SKAL!

 

Tenk at vi fikk det til! Det kjennes litt som om vi har hatt en hjemme-alene-fest og forbauset oppdaget at vi, helt ut av det blå, har klart å oppføre oss. At vi til og med har vannet plantene og pusset tennene og redd opp sengene våre. Helt uten at foreldrene våre var der.

 

HURRA! VI KLARTE DET!

 

DET ER SLUTT

Etter at jeg tidligere i dag publiserte innlegg nummer fem hundre, tenker jeg at det er på tide å bite i det sure eplet og rett og slett avsløre sitt eget sanne tabbetryne. Det vil si: et gammelt tabbetryne. Her følger et innlegg publisert i hine hårde:

 

 

 

ENDELIG, tenker du sikkert. Endelig en ny dag. En fredag! Det tenkte jeg også tidligere i dag. Begynne på ny “frisk”, liksom. Få en ny sjanse. Jeg begynte dagen med å gruble litt lettere meningsløst. Omsider ga grublingen frukter – jeg bestemte meg for å prøve noe nytt – Å LAGE ØYEBRYN. Sånne skikkelige. Sånne som vanlige folk sminker på seg. Ved hjelp av ØYEBRYNSKIT. Det har ikke jeg, da. Og ikke hadde jeg tid til å dra og kjøpe meg et, heller. For nå hadde nysgjerrigheten allerede tatt fullstendig overhånd – og jeg bestemte meg for å prøve meg frem “fristyle” – med et sterkt indre bilde om hvordan øyebryn laget ved hjelp av øyebrynsmaler ser ut. Fem minutter senere? SLIK

 

SLIK

 

 

OG SLIK

 

 

Nå skjønner jeg endelig hvorfor alle jenter i alderen 15-23 ser så livredde ut – de ER det ikke. Takk og pris. De har bare sminket seg sånn. Så de skal SE litt livredde ut. Ok – har ikke tid til å gruble på jentungers skjebner. Tilbake igjen til MITT liv nå. Meg-meg-meg! For det måtte selvfølgelig bli verre enn som så. Dumme seg ut i eget selskap – det går vel knapt? Det teller i hvert fall ikke. MEN. Nå ringte det på døren. ÅNEI – jeg hadde glemt det. For hvem var det? Det var sørvismannen. Han vi hadde avtalt skulle komme og se på den defekte tørketrommelen vår. Og det hadde jo jeg glemt. Så jeg måtte jo slippe ham inn da. Ellers kunne jeg jo risikere å måtte betale for ingenting og greier. Dessuten: tørketrommelen MÅ funke! Den viktigste gjenstanden i livet mitt, faktisk.

 

Så altså. JEG TRENGTE SMINKEFJERNER. NÅ! Tomt. Jeg så meg rundt etter en halvgod erstatning, fant et håndkle – og prøvde febrilsk å tørke det livredde øyebrynsansiktet vekk. DET GIKK IKKE

 

Da fikk jeg øye på mannens solbriller. Du vet – ikke de fancy, stilige Tiger of Sweden-solbrillene. Men de billige, «familiefar-solbrillene» fra Nille. De fikk bli redningen.

 

SÅNN

Åpnet døren og bare: HALLOEN, du! Lettere henslengt. Han bare: ja hei, ja.

Jeg viste ham inn på vaskerommet. Knotet litt med å vise ham problemet med tørketrommelen, for den ene lyspæren i taket hadde gått, og det var så vanskelig å se noe i halvmørket med solbriller på.

 

SELVERKLÆRT GENI.

 

Epilog: tørketrommelen ble reparert, da. Var ikke min feil at den var ødelagt, engang. HVEM SKULLE TRODD? Jeg gjentar:

 

 

Herregud.

Nå får det være slutt. NÅ er det slutt.

ALDRI MER TØYS OG TULL.

 

Gjett om jeg har sagt dette til meg selv et par-tusen ganger før.

 

følg meg gjerne på facebook

 

#tabbe #fadese #failure #idiot #dåsemikkel #øyebrynskit #øyebrynsmaler #øyebryn #øyebrynspenn #ansikt #sminke #reparasjon #tørketrommel #tøys #tull #idioti

PLASTISKE OPERASJONER FOR DE KLOKE

Nå er det en og en halv uke siden jeg var inne på plastikkirurgisk og opererte, og jeg kjenner at smertene er i ferd med å gi seg og at armen min kommer til å bli som før. Hurra! … Men er det egentlig noe å rope hurra for? Når jeg endelig skulle inn for å få utført plastisk kirurgi, hadde jeg ikke helt sett for meg at resultatet skulle bli dette …Kunne jeg ikke ha fått operert inn to lekre, små silikonpupper på overarmen i det minste?

 

Nei. Det var splinter som måtte ut. Ti sting totalt (som beskrevet i et tidligere innlegg om du skroller). Det er jo sånt som skjer. Med tanke på arrets estetiske verdi (om et arr noensinne kan ha estetisk verdi), håper jeg inderlig at ikke kirurgen opererer brystvorter på plass, eller noe slikt. Hun virket uvøren nok til at man fort kunne ha endt opp med en brystvorte i pannen.

 

Ikke spesielt lekkert!

 

 

MEN! Nok om det. Dette bringer meg inn på andre tanker om plastisk kirurgi. Det jeg savner i denne bransjen, er enkelt og greit  fokus på funksjonalitet. Vanligvis opererer man seg i et (mislykket) forsøk på å bli finere.  Nesen gjøres mindre. Puppene blir større. Fettet suges bort. Kuken dras lengre (?). Men når det kommer til å gjøre kroppen til et smartere instrument for liv? Nei. Det er visst ikke snakk om.

 

Jeg har tenkt litt, og her er ting jeg kunne tenke meg å endre på selv når det kommer til plastisk kirurgi. Rett og slett for å gjøre kroppen mer anvendelig:

 

*Operere inn et lite klaffbord på magen, så jeg kunne ha med meg et bord overalt og spise.

*Bygge inn en “rumpestøtte” med teleskopstenger som jeg kunne dra ut dersom jeg trengte å hvile meg litt uten noen benk i sikte.

*Operere armen slik at jeg fikk til å slikke på albuen min. Dette skal visstnok være fysisk umulig – og – tro meg – jeg har prøvd. Det irriterer vettet av meg at det ikke går. Om jeg hadde klart det, er jeg sikker på at livet mitt ville ha vært bedre.

*Operere pølsefingrene mine slankere. Høres kanskje ekstravagant ut, men når meldingene blir uleselige, er det jo nokså stusselig å leve. Slik kan en melding for eksempel se ut:

Heum skal vi møt.ææææ.S ns ggt. Obnsdag=

 

Det var det. Nok et håpløst ønske for fremtiden. Som om det ikke var nok at jeg håper mord blir lov i nærmeste fremtid (jamfør forrige innlegg).

 

 

 

 

#plastiskkirurgi #operasjon #arr #funksjonalitet #kropp #brystvorte #fettsuging #kuk

DIALOGER I ET EKTESKAP

 

De intense helgene … Vi har alltid et program på ungenes premisser både lørdag og søndag, men vi skulle kanskje hatt femten programmer? Av og til tenker jeg at det å ha besteforeldre i nærheten, som kan bidra litt i hverdagen, som bor helt tett på og som vil og kan bidra … Det er jo et helt annet liv! I helgene ønsker vi jo faktisk å være med barna våre og utnytte tiden med dem til fulle. Men i hverdagen må jeg si det hadde vært godt med litt hjelp.

 

Men! Det er da ekteskapet endelig får sin funksjon. Vi har nå tatt livet opp til et nytt nivå. Det vil si: Vi prøver å runde NRK-arkivet. Å, herregud, for en ekstase! Nesten alt er jo gøy å se på! Nå har vi nettopp pløyd oss oss gjennom TOPP 20 med H.C. Andersen og faksmaskinen “Lekre, smekre Emma”. Genialt! Og så måtte vi videre. Vi måtte til selve kjernen i den norske nasjon. Trim for eldre!! 

 

Gud, titting i NRK-arkivet er virkelig ekteskapet på sitt beste! Her et lite utdrag fra dialogen mellom oss foran TV-en en lørdags kveld. Direkte transkripsjon: 

 

TRIMFORELDRE-DAMEN:   … Bedre dag for dag!

OLAV: Det der er jo en løgn! De er jo 85 år gamle! Ingenting kan bli bedre nå!!

TRIMFORELDRE-DAMEN … Vi får håpe det går bedre dag for dag ikke sant dere? …

CESILIE: En livsløgn kan ikke gjentas for ofte. Håpe når man er helt i livets slutt? Kan ikke tenke meg noe verre. 

TRIMFORELDRE-DAMEN: … Og strekk ut nå.

CESILIE: Det er jo på en måte flaks at hun ikke kan tiltales for drap om noen av trimmerne døde. Eller det å drepe noen som er nittifem … Å kamuflere et behov for å drepe nittifemåringer som trimforeldredame, det er jo egentlig genialt! Ingen ville jo finne på å mistenke eller klandre deg! For …

OLAV: HYSJ!

TRIMFORELDRE-DAMEN: …  Og trim nå hele året. Dere har bare denne ene kroppen. Vi reiser oss opp. Og løpeskritt. Og da løper vi, en to tre dadarappdaramdaramdaramdaidaidai.

CESILIE: WTF: Har hun høyhælte sko på …? Finnes det noe verre? Å gå med høyhælte sko når man straks skal dø av alderdom!

OLAV: Nei, nei, nei .. Det er ikke høyhælte sko. Det er gymsko!

CESILIE: Se! Hun på andre rekke bakerst, sete nummer to fra venstre … Hun har hjemmestrikkede tøfler! Ikke gymsko!

OLAV: SKANDALE! …

CESILIE: Er det egentlig lov?

OLAV: Alt er tydeligvis lov på trimforeldre

TRIMFORELDRE-DAMEN: Og så bøyer vi hodet til siden … Sånn ja! Først til venstre … Så til høyre … Rak i ryggen nå. 

OLAV: Hun har fin midje, da. Vent: Er det en mann som er der borte!

CESILIE: Ja! Se! Det er faktisk en mann som vrikker på hoftene!

OLAV: Dette går ikke lenger. 

CESILIE: Dette går bare ikke lenger

(Olav romsterer med fjernkontroll)

EINAR LUNDE: … Direkte her med en ekstrasending etter terroråttaka mot World Trade Senter

CESILIE: Huff, skandaløs overgang. 

OLAV: Han var ung, og nå er han død! Oi! Fjernsynsteateret ligger ute med utrolig mye og Vestavind og herregud!

CESILIE: Og nå Antenne ti. 

OLAV: Aldri i livet. Nå blir det Sosialkanalen. 

CESILIE: Aldri i livet. 

OLAV: Ok. Greit. Tilbake til TRIMFORELDRE sesong 3.

100-åring med nymotens fiskehale-øyebryn (bilde lånt fra google og manipulert av vedkommende meg)

 

 

#ekteskap #tv #trimforeldre #alderdom #transkribering

 

BLANT ANNET MISUNNELSE SOM ETSER

 

Hver eneste morgen våkner jeg med en ny sang på hjernen. Den kverner og den kverner i hodet hele dagen. Hver dag er det en ny sang. Jeg vet aldri hva som venter meg. I dag våknet jeg til «I dont feel like dancing» av Scissors sisters. Da blir det ikke helt den samme dagen som om man har Lacrimosa fra Mozarts Requiem på hjernen, for å si det lett kokett. 

 

På grunn av at dansefoten svinget seg under dynen i morges, altså allerede før den hadde stått opp, grep jeg tak i telefonen min for å forevige den gode starten på dagen. Frem med selfie-stangen. Klikk! Et bilde tatt. Jeg ville se hvordan jeg ser ut når jeg er i godt humør altfor tidlig på morgenen. Dette dannet imidlertid et godt utgangspunkt for å bli i dårlig humør igjen. Det er alltid så deilig når man har en grunn til å være i dårlig humør og man ikke bare er det!

 

For så kom det … Jeg kjente at den sedvanlige misunnelsen på dem som får røde øyne på bilder, etset sjelen min i stykker. Jeg har ALDRI, jeg gjentar: ikke siden 1999 – hatt røde øyne på et bilde. Det var til gjengjeld på et fotografi tatt av (bla) meg på scenen i kirken (er det det ikke det heter, der fremme som alteret er? Kommer ikke på det i farten). Jeg var fadder for en nydelig baby og hele familien stod rundt den og skulle … forevige den? (er det ikke det man gjør under dåpen?) Jeg holdt babyen frem mot presten så han skulle kunne holde hodet dens under vann eller noe. Men på bildet som ble fremkalt (ja, fremkalt!) så jeg på ham med de ondeste øynene jeg har sett på noe menneske. Helt sprengrøde, djevelske øyne. Presten holdt hendene utstrakt mot barnet. Som om han prøvde å rive det ut av hendene på meg og redde det fra meg. Som om han hadde følgende beskjed til meg: «Vik fra meg satan!»

 

Nok om guddommelig forevigelse av barn. Her er det egentlige poenget: Jeg har aldri fått bruke røde øyne-funksjonen på redigeringsprogrammet på en eneste selfie, og det er sårt. Jeg forsker nå på hva det er som gjør at man ender opp med røde øyne på kamera. Eller riktigere: hvilke egenskaper man må besitte som person for å klare å oppnå dette. Stikker bare innom for å formidle det før jeg igjen skal fordype meg videre i denne utforskningen.

 

btf

 

Ser du? Ikke et rødt øye så langt øyet kan se. 

 

 

 

#misunnelse #sang #dans #scissorssisters #mozart #lacrimosa #requiem #morgen #misunnelse #dåp #foto #1999 #satan #rødeøyne

DERFOR BLIR DU ELDRE – ALDRINGENS GRUFULLHET DEL 3

 

 

Du vet det garantert ikke. Men jeg vet. Jeg har svaret på hvorfor du blir eldre. Hør bare her: når du er baby må du ligge på rygg, sant? Du får ikke lov til å ligge på mage. Du ser opp på moren din som pupper deg, et cetera, absolutt alt ser du opp på der du ligger i den fancy barnevognen din. 

 

 

Senere er du nysgjerrig og kontaktsøkende. Og så er tiden inne for å være ung og pen og deilig: du gjør ikke lekser, du ser ut av vinduet i timene. Du titter på gutter og jenter og du gjør alt du kan for å møte blikket deres. Du vil bli sett, og om du skal bli sett, og om det fine ansiktet ditt skal bli sett, så må du vise det frem. Sant? Du ser rett frem, eller du har hodet litt hevet, ikke for å virke arrogant, bare for å fremheve kinnbeina og hakepartiet akkurat passe kokett. Eller, forresten, du gjør det for å virke arrogant, også. For jo deiligere du er, jo mer uoppnåelig er du.

 

 

MEN! Så skjer det noe. Plutselig begynner du å forstå at du ikke bare vil være pen, men pen og SMART! Samtidig! Det er da det virkelig begynner å gå utforbakke med deg; du har rukket å bli tjueåtte og de første antydningene til linjer i ansiktet har begynt å vise seg. Sjarmrynker, kunne man kalle det. Men det er fatalt det som skjer! Du begynner å bøye ansiktet nedover for å kunne lese studiebøkene dine. Du går ut av jusstudiet med beste karakterer! Du begynner å jobbe på et kjempeinteressant kontor og ser ned og ned og ned på sakspapirene!

 

 

Og så finner du en mann du liker og som liker deg tilbake, og så trenger du egentlig ikke å se på ansiktet hans noe mer, for du trenger ikke lenger å flørte med øynene nå som du likevel er gift. For eksempel.

 

 

SÅ! Så begynner huden din virkelig å kollapse. Du får et hastebarn like før eggene dine begynner å råtne. Og så må du få kontakt med ungen, se ned på den når den skal ha pupp.

 

 

Det blir bare verre og verre. For du blir nødt til å oppdra ungen! Og ungen vil ha oppmerksomheten din hele tiden! Og den sover ikke to dupper à to timer om dagen lenger! Den drar deg i skjørtet! Du må leke med den! Kort og godt vender ansiktet ditt nedover absolutt hele tiden. For når du ikke leker med ungen, eller studerer sakspapirene på arbeidet, så må du se ned på ipaden din!

 

 

Og før du vet ordet av det må du hjelpe ungen med lekser. Du må administrere familien. Du gjør ikke noe annet enn å organisere! Betale regninger! Se ned når du bretter sammen klær! Når du skjærer opp grønnsaker til middag! Når du begynner å løse kryssord!

 

 

Alle tror at ansiktsagging og aldring er naturens verk. Men det er det altså ikke. 

 

 

Se ned, øynene ser ned. Hele tiden ser de ned. Huden sagger og nærmer seg bakken mer og mer. Den blir tyngre og tyngre og slappere og slappere. Ungen begynner å bade i ansiktet ditt. Hamsterkjakene … Øyelokkene som siger så mye nedover øynene at det er rett før du må lære deg blindeskrift. De enorme weekendbagene av noen poser under øynene. Etc etc.  

 

 

 

Og så, en dag i femtiårene, opplever du å snuble i din egen ansiktshud. Lurer på hvorfor. 

 

 

Det er din feil. Alt er din feil. 

 

 

 

 

Den eneste løsningen når det allerede er for sent: å henge opp ned. 

 

 

 

Hilsen saggetryne

 

 

 

saggetryne på facebook

 

 

 

 

 

#aldring #ansikt #alder #alderdom #rynker #barndom #ungdom #organisering #administrering #sagge #hamsterkjaker #øyelokk #kinnbein #huff

 

ALDRINGENS FORBANNELSE, DEL 2

 

Det er dette med aldringen. Aldringen tar knekken på meg! Jeg forsøker så godt jeg kan å virke ungdommelig. “Sprek”, som man sier om folk som er “godt modne” om de “holder seg godt”. Jeg forsøker å ikke stresse når jeg skal ta frem mynter fra portemoneen min. Å skjelve på hendene er ikke bra om man prøver å virke ung (man passer selvfølgelig også på å ikke bevege seg altfor sakte, sånn at man blir tatt for å være en sliten pillemisbruker i stedet).

 

I dag har jeg vært i noen ærender: Jeg skulle selge en kåpe jeg la ut på Finn forleden. Jeg skulle møte den potensielle selgeren i byen og jeg staset meg opp litt, jeg må innrømme det: sånn at hun skulle se at denne jakken hadde tilhørt en person som hadde teft for klær. Men så innså jeg det: dette var trolig siste gang jeg solgte en jakke på Finn, sånn ansikt til ansikt. For ingen ungdommelig person vil vel kjøpe en kåpe av en aldrende dame ..? Jeg glemte nesten vantene under handelen fordi jeg var så opptatt av å se ungdommelig ut. Men hun endte i alle fall opp med å kjøpe den. 

 

Jeg gjør virkelig alt for å virke ungdommelig. ALT! Jeg nedverdiger meg selv på det groveste, og jeg vet det. Jeg gikk innom vinmonopolet. Kanskje mer i håp om å bli spurt om legitimasjon enn fordi jeg på jakt etter fyrrig rødvin. Også denne gang. Lenge ble jeg spurt. Lenge! Men så. Ved påsketider. Så skjedde det noe. En dag ble jeg ikke spurt lenger. Det sa bare stopp. Helt, helt brått. Og så aldri mer. Etter dette ble jeg desperat! Jeg vurderte å kjøpe Peach Canei for å øke sjansen for å bli spurt!  Jeg gjorde det ikke, men jeg merket at jeg gjorde stemmen min litt lysere når jeg snakket med ekspeditrisen. For å se om det kanskje kunne hjelpe. Men nei. Det er slutt. Det kommer aldri mer til å skje. Og jeg er sur. Ingenting hjelper. Så nå vurderer jeg å slutte å gå på polet. Så kan de bare ha det så godt.

 

Vel Nå er jeg på vei hjem. Det skal bli godt med litt toddy foran peisen. 

 

 

Så nydelig!!!

 

#alderdom #aldring #forbannelse #forråtnelse #peachcanei #vinmonopolet #nedverdigende #legitimasjon #vin #ung #sprek #moden #kåpe #finn