GENIALITET

Det hender jeg ønsker meg over i en helt annen virkelighet. Jeg er forfatter og med det følger det en del særskilte tilbøyeligheter. Ett av dem er, som jeg har nevnt tidligere, at forfattere i syttifem prosent av tilfellene er B-mennesker. Hva dette innebærer? Jo det innebærer at man får nittifem prosent av de “gode” ideene sine etter klokken elleve om kvelden. Dermed har det seg slik at jeg ofte er på mitt aller mest geniale rett før jeg skal sove – og selv om jeg er genial store deler av dagen, er dette ekstra belastende.

 

Men innimellom hender det at man sovner før man får skrevet ned alle de livsviktige setningene. Når man våkner neste morgen, tar man en titt på notatene på telefonen, for man kan jo håpe at det har dukket opp noen essensielle konklusjoner i løpet av natten. Det hender ofte. I dag våknet jeg opp til følgende visdomsord:

 

Sminw: against against

Lip evilutions in motion techs (meet)

Hifhlight five

Diffutional personalit pudder

Klyster Harry? xxx—>

Taufabrikk, reklame —-> A rope so strong you want to kill yourself

 

 

Hm. Kanskje jeg bare burde lage et nytt menneske som kan være genial for meg i stedet.

 

 

 

OPPDATERING

 

Meningen var egentlig å skrive litt i går kveld, men det gikk ikke. Etter å ha tatt meg solid ut på blodprøvetaking, venninnemøte, samt vanlige familieplikter og henging med ungene, var kroppen kaputt. Jeg trodde da også at jeg skulle få svar på noen blodprøver jeg var spent på om så fine ut, men så hadde jeg altså grudd meg forgjeves. For det fikk jeg ikke. Men jeg hadde en veldig fin dag, da!

 

Utpå kvelden i går, dro jeg hånden gjennom håret og det var mye som løsnet. Mye! Det kom tusen små rætsj-krætsj-lyder, som når en gammel tante rekker opp en blondeduk hun holder på å hekle. Jeg er alltid redd for å miste håret, jeg klarer ikke helt å slippe angsten.

 

Jeg har (hatt) en autoimmun sykdom som heter Alopecia areata, eller “flekkvist hårtap”, som på folkemunne. En dag for mange år siden dro jeg en hånd gjennom håret, sånn som man gjerne gjør iblant. Og så kjente jeg at det plutselig var en STOR bar flekk midt i bakhodet. Helt uten hår. Alvorlighetsgraden kan variere fra en flekk til at man mister alt hår på hele hodet. Ofte gror håret ut igjen, men det kan også bli permanent borte. Mitt grodde ut igjen, men i og med at jeg har hatt denne sykdommen, er jeg forberedt på at den kan komme tilbake.

 

Den gang fikk jeg utløst “anfallet” av store livsbelastninger og mye stress. Jeg har også hatt andre like stressende og belastende perioder i livet mitt uten at det har hendt noe. Men den følelsen … Å kjenne gjennom håret og lure på om det kommer til å skje igjen. Det er jo sånt man tenker på i den situasjonen jeg er i nå. Når kroppen har gått gjennom et traume.

 

Håper virkelig jeg slipper unna denne gangen, også. Tenk å miste alt hodehår for godt … Det må virkelig være en sorg. Flekkvist hårtap er ikke fint. Heldigvis, på en måte: det er trist når sykdomstilstander har estetiske fordeler. “Jeg var aldri så vakker som da jeg hadde syfilis”.

 

Jeg gleder meg til jeg får syfilis.

 

DE BRUKER ANSIKTET MITT!!

 

Etter at jeg kom hjem fra sykehuset, har det skjedd visse endringer i huden, kan man vel si. Jeg ser ut som en munk drapert i hud – bare at det ikke er noen hellig munk under huden, så klart. Men like fullt. Huden slenger. Kan du forstå? Planen er jo at den skal fylles ut litt etterhvert, men ungene trives med sin nye hobby. Om de ligger på gulvet og jeg for eksempel kiler dem så ansiktet henger over dem, så bare … De tror ansiktet mitt er deres! At de bare kan disponere det som de vil! De griper tak i det – for det går an å gripe tak i det – og liksom kaster det frem og tilbake, kinn mot øre og kinn mot nese. Frem og tilbake. Frem og tilbake til hverandre. Selv er jeg av den oppfatning at et ansikt ikke er noe man kan arve og at ansiktet er personlig eiendom. Ikke forsøk å stjele det. Vokt dem for hunden! Glefs!

 

Men så ble jeg litt inspirert. For etter å ha forsøkt å slenge ansiktshuden frem og tilbake selv, innser jeg at det egentlig er ganske gøy. Jeg går inn på badet når jeg gjør det, da. For jeg synes det liksom hører privatlivet til, på samme måte som det å gå på do.

 

Vås er alltid blodig alvor. Senere i dag skal jeg på sykehuset og ta noen ny prøver og få svar på en blodprøve. Jeg er spent.

 

… Men før den tid skal jeg prøve å få tankene over på noe annet.  I offentligheten kan ansiktet brukes til å smile med, og det er det jeg har tenkt å bruke det til de kommende timene. Jeg skal møte et vidunderlig menneske og snakke. Og kanskje til og med le.

 

 

 

SØREN. TILBAKE TIL NULL

Ja. Overskriften sier vel egentlig sitt. Jeg har vært så lettet de siste dagene! Langsomt har jeg klart å øke matinntaket og jeg har tenkt at vips! Nå er vi på rett vei. Men så enkelt er det jo ikke når kroppen har hatt en nullstilling.

 

De siste dagene har jeg kjent at energinivået har vært såpass mye høyere (ergo: kroppen har signalisert at den ikke er totalt på sparbluss lenger) at jeg i går bestemte meg for å gå en tur i skogen. En tur! I stedet for å blogge!

 

Jeg gikk. To tusen skritt. I den nydelige skogen min, som kanskje er det stedet jeg liker aller best i hele verden. Så fantastisk det var! Jeg nevner denne skogen stadig, men den er altså helt spesiell – ikke bare for meg, men for veldig mange andre, også. Turister kommer valfartende fra alle deler av verden for å se den. Det vil si: det var i denne skogen Fantoft stavkirke stod – en av dem som ble brent ned av Varg Vikernes på nittitallet. Det er kopien som ble bygget folk nå kommer for å se. Jeg elsker den! Den trenger å være der. Det må være en kirke på dette stedet, og det er som om den opprinnelige fortsatt er der fordi stedet har tatt vare på det den var. I form av den nye. Som et fotografi tar vare på noe som en gang var. Ikke det samme. Men likevel en todimensjonal bekreftelse på stemningen i øyeblikket i fortiden.

 

Jeg blir en tåpelig nordmann av denne skogen. Turister omkranser kirken og tar bilder og jeg går rett forbi, tar en liten kikk på den i forbifarten. Hva jeg prøver å signalisere? “Jeg er så vant til denne kirken, gjesp, jeg bor helt i nærheten og har sett den tusen ganger før”. Med andre ord later jeg som om kirken er mindre hellig for meg enn den er (selv om jeg ikke er personlig kristen) for å tøffe meg for turistene. Fullkomment idiotisk.

 

Uansett Kroppen tålte i og for seg turen oppsiktsvekkende fint med tanke på muskelsvinnet de to siste ukene. Og det er jo verdt et hurra i seg selv. Men! Samtidig tålte den det ikke fordi jeg da plutselig har forbrent så mye energi at jeg blir nødt til å øke kaloriinntaket … Det var veldig tydelig da jeg veide meg. Men å øke mengden mat føles som en umulighet akkurat nå. Samtidig er kroppen så sliten av å ligge på grunn av knokkelproblematikk! Så sliten! Av å ligge!

 

Søren. Så utrolig kjipt. Takk og lov for at det er hengekøyvær. I skrivende stund kjenner jeg at jeg får lyst på potetgull her jeg dingler en halv meter over bakken. Jeg har for øvrig en teori om at det nærmeste vi vil komme aliens her på jorden, er mennesker som ligger i hengekøyer.

 

Jeg har ernæringsfysiologens oppfordring i bakhodet: “Nå i begynnelsen skal du spise det du har lyst på”. Kanskje jeg skal begynne å ta henne litt mer bokstavelig, selv om det egentlig strider mot mine vanlige matrutiner. Pyttsann. Potetgull skal bli! Posen på magen, friterte fettsmuler i halsgropen! Det er jo mandag formiddag! Nok en dag i oppfeitingens tegn.

 

TVI TVI, CESILIE HOLCK!!

 

 

 

 

 

Skogen i mitt hjerte! Bilder helt uten filter.

 

Vi snakkes senere i dag.

ENDELIG PLANLEGGINGSDAG!

 

Av og til, så må jeg få si at det bare er så utrolig deilig med planleggingsdag! Sett i lys av den siste ukens hendelser, skal det virkelig bli deilig å bare slumre bort hele dagen sammen med sine aller nærmeste. I dag skal vi bare ta det helt med ro. Daffe rundt i morgenkåpe til langt ut på formiddagen, være litt ute i hagen, det er mye som skal stelles i stand til sommeren og planen er å få klippet plenen for første gang i år. Barna er nå også så store at de ønsker å hjelpe til. Så det blir litt luking i bed og sånne andre ting som unger egentlig synes det er stas å få være med på! Litt snekring blir det også, om jeg kjenner meg selv rett.

 

Det er ikke ofte det er planleggingsdag og enda sjeldnere vi får lov til å nyte den sammen. Men denne gangen var det, i forbindelse med min sykdom, svært etterlengtet. Tenk. En helt vanlig fredag som bare er  dedikert til oss i kjernefamilien!

 

Husk å slappe av innimellom slagene. Lev lavambisiøst. God helg så lenge! Og nyt det fine været!

 

 

 

NEIDA. KØDDA. GRATULERER MED NASJONALDAGEN!

 

(… Og som et lite BTW: Er det ingen andre som synes Martha Louise ser fullstendig nypult ut etter at hun ble sammen med Mr. Durek? Har ikke sett henne så blodfull i ansiktet siden den tid hun drev med sprangridning. Men nok om det).

 

HIPP HIPP!

SYK? ELLER LAT?

 

 

Jeg spiste et halvt knekkebrød til frokost. Magen svulmer opp! Jeg går ned i kiosken for å spionere på spretne folk, jeg trenger en oppfriskning på hvordan man skal te seg for å virke frisk og rask. En høygravid kvinne står ved siden av meg. Hun sier: Hvor langt er du på vei? Jeg svarer: 30 uker. Hun: Oi, jeg trodde du var kortere på vei. Hadde tenkt sånn rundt uke 20. Du bærer magen fint! Jeg svarer takk og går tilbake til avdelingen.

 

I løpet av den tiden jeg har vært her, har jeg snakket med tre ulike leger, en ernæringsfysiolog, en hjertespesialist, en psykiater. Pluss mangfoldige sykepleiere. Jeg husker hvordan to av dem ser ut. Halvveis tre. Nå er det på tide å dra hjem og snakke med seg selv i stedet. Jeg kan ikke holde på med dette tullet. Før jeg drar, bestemmer jeg meg for å pynte meg litt for sykepleierne som har vært så gode mot meg. Jeg tenker at det vil muntre dem opp litt siden de nok har hatt bedre dager på jobb enn den tiden jeg har vært der. Derfor, så bare:

 

 

 

Hm … Vet ikke helt om det har tilsiktet effekt.

 

Hadde jeg skullet dø, hadde jeg fått tatovert permanent sminke så jeg slapp maskara under øynene og leppestift på tennene.

 

Utskrivingssamtalen har gjort meg sliten og jeg må bite i det sure eplet og be om at noen kjører meg ned i rullestol til pasienttransporten. Sjåføren kommer og henter meg på rommet, dytter meg gjennom korridorene på hjul. På veien blir jeg så sliten at jeg må lene hodet på sekken jeg har på magen. Inn i bilen. På vei hjem. Hjemme.

 

Akkurat nå føler jeg meg ikke syk, bare lat. Knoklene gnager ikke, jeg svever over bakken i mykt stoff. Jeg ligger i hengekøyen i varm sol og slumrer. Tenk. At det går an. Å få et snev av følelse av at man bare chiller. Når man for bare syv dager siden var sånn helt alvorlig syk på ekte. Endelig! Været er på min side. Tenk at det kunne bli sånn, akkurat i det jeg ble skrevet ut. Gleden over å, i en bitteliten bølge av ro, føle at man er heldig.

 

 

 

SYKEHUS. FORTSATT

Jeg våkner av at skulderbladene gnager mot huden selv om jeg ligger på en myk madrass. Jeg skifter stilling, legger meg på siden. Ankelbeina gnager mot hverandre, knehasene gnager mot hverandre. Halebeinet gnager mot madrassen. Det eneste som ikke gnager, er merkelig nok hodeskallen. Den liker svært godt å ligge og hvile, virker det som. Det får være dagens spøk. Ikke særlig morsom, kanskje.

 

Jeg har gått mye ned i vekt. Dette har pågått litt for lenge og etter den siste ukens ekstreme belastninger, har det rett og slett nå blitt ganske alvorlig. Jeg MÅ legge på meg, for dette er ikke bra for hverken hjerte, skjelett eller indre organer. Når det er sagt: jeg kommer ikke til å skrive om verken antall kilo eller BMI-tall, jeg kommer heller ikke til å vise frem bilder hvor det synes hvor ille det faktisk er.

 

Mat. Jeg har snakket med en super ernæringsfysiolog og vi har lagt en plan. Som nevnt i et annet innlegg, er det sånn at vektøkning ikke bør skje for fort på grunn av faren for reernæringssyndrom, som kan være direkte livstruende. Dette er i seg selv et problem: jeg er fortsatt ikke i nærheten av å få i meg det man bør få i seg for å holde vekten. Kroppen tåler det rett og slett ikke! Resultatet er dermed at jeg fortsatt går ned i vekt og må regne med at jeg kommer til å gjøre det frem til jeg er oppe på et riktig kalorinivå. Og deretter så må jeg jo legge på meg! Med andre ord spise MER enn kroppen egentlig trenger! I og med at jeg også gradvis må bevege meg mer, trenger jeg å få i meg ytterlige flere kalorier. HJELP!

 

Det er vanskelig når mat får et tvangspreg i stedet for å være lystbetont. Jeg ELSKER egentlig mat! Jeg har alltid gjort det. Og jeg er veldig glad i å lage mat. Mat er jo det hele livet egentlig kretser seg om? Hehe. Nå føles det hele så obligatorisk.

 

Jeg er i limbo. Eller heter det lambada? Jeg surrer, språket er tåkete store deler av tiden. Eller bråkete? Heter det språket er bråkete? Eller bråket er språkete? Ja?

 

Jeg venter på svar på en prøve, det er avgjørende for helsen min at den er ok. Jeg vet ikke når jeg får svar.

 

Når jeg skriver bøker, gjør jeg det fordi jeg har et fundamentalt behov for å se verden utenfra, har jeg funnet ut.

 

Når jeg blogger, er det visst mer for å kunne se seg selv utenfra. I alle fall føles det slik nå. Det kjennes godt å få litt fri. Flykte litt. Forsøke å ikke drukne i sin egen malfungerende kropp. I stedet forsøke å være sitt eget medmenneske. Ta hensyn til den jeg egentlig ikke vil være akkurat nå, men som jeg må være for å kunne bygge meg opp.

 

Forsøke å se meg selv utenfra. Sammen med dere.

 

Jeg trenger å blogge. Takk for at du leser!

 

Nei. Jeg er ikke død. Men det ser jammen sånn ut. Unnskyld!

 

 

 

 

 

SÅ HAVNET JEG PÅ SYKEHUS

 

Jeg har rett og slett havnet på sykehus og her har jeg vært siden fredag morgen. Derfor stille fra denne kanten. Uken som gikk ble jeg dårligere og dårligere, før jeg på torsdag merket at jeg var VELDIG dårlig. Ektemann sa at jeg burde kanskje ta kontakt med legevakt …? Men jeg skulle til lege på fredag, uansett, så da tenkte jeg like greit det kunne vente til da.

 

For å gjøre en komplisert historie kort: jeg har hatt diverse plager den siste tiden, vi kan kalle det fordøyelsesrelatert. Siden jeg har noen kroniske tilstander som kan blusse opp, bør jeg egentlig være ekstra påpasselig fordi jeg gjerne reagerer sterkere på ulike former for sykdom enn det andre folk gjør. Denne gangen eskalerte det litt for fort og ble litt i overkant dramatisk.

 

Da jeg kom til legen på fredag, var jeg så dårlig at jeg ble lagt rett inn på Haukeland. Jeg var bl a alvorlig dehydrert og underernært og hadde veldig lavt blodtrykk og måtte få oppfølging på dette. Intravenøs veske, saltvannsoppløsning, kvalmestillende, m.m. Alt er bare tåke fra de to første dagene. I går var jeg bittebittelitt bedre og i dag enda litt bedre igjen.

 

Siden jeg kom hit for tre og et halvt døgn siden har jeg bare ligget. Og da snakker vi virkelig utelukkende ligget. Jeg har vært så dårlig at jeg ikke har orket å få noen til å hjelpe meg med å dusje, at jeg ikke vet hvordan noen av dem som har pleiet (ja: pleiet) meg ser ut. Jeg har ikke klart å lese, sjekke telefon, sittet på data. Jeg har ikke sittet i stolen på rommet, ikke orket å spørre om noen kunne ta opp persiennene. Jeg har måttet mobilisere krefter for å kunne snu meg i sengen. Jeg har sluppet å gå på do, da, hell i uhell. For hele kroppen er jo helt tom!! … Og jeg har måttet trappe veldig forsiktig opp på matinntak fordi man kan få reernæringssyndrom om man ikke tilvenner kroppen til større mengder mat gradvis.

 

Jeg er fortsatt veldig svimmel og susete og det er vanskelig å tenke ordentlig,  men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg sittet endel oppreist i sengen. Og tatt HEIS i rullestol! Haha, skrøpelig. Og fått meg litt frisk luft for første gang siden torsdag.

 

Det er rart å tenke på at dette hadde vært dødelig uten behandling. Og at jeg virkelig var veldig syk da jeg ble lagt inn. Det har blitt gjort mange undersøkelser, for det kroppen min har gått gjennom, kan føre til skader på både hjerte og alle andre organer. Men alt ser heldigvis fint ut. Og jeg er dypt takknemlig for den gode hjelpen jeg har fått fra folk som tydeligvis har vært helt fantastiske (uten at jeg husker det, men det kjennes som om de har vært det, haha).

 

I går natt drømte jeg at en gravid kvinne tok ultralydbilde og tvang en kirurg til å operere bildet inn i magen så fosteret skulle få se hvordan det selv så ut. I natt drømte jeg at Karl-Ove Knausgård tvang meg til å spille squash med ham. Jeg tolker det som en markant bedring i helsesituasjonen.

 

Nå skal jeg ta meg en blund for å hvile meg opp til å orke og legge meg. Faktisk. Du hører fra meg!

 

 

 

Når man tar bilde av hånden sin i stedet for av ansiktet sitt … Da er man syk da!

FINNE BALANSEN UTEN SYN

 

Jeg har mye problemer med synet for tiden (jamfør dette innlegget). I dag forsøkte jeg å finne balansen i skogen. Bokstavelig talt. Det er viktig at jeg forsøker å øve meg litt på å gå i terreng innimellom; jeg trenger å kompensere for manglende dybdesyn ved å føle meg frem. Når folk snakkes om tredimensjonalitet har jeg jo ikke peiling på hva det går i, for meg er det ikke forskjell på å gå i verden og å studere et realistisk maleri på et kunstgalleri. Haha! Om jeg skal se positivt på det, er det vel ikke helt Picasso, i det minste. Guernica. Neiognei.

 

Når jeg går ned bratte stier, hender det ofte at jeg må sitte-gå. Eller omtrent krype. Det finnes nok av krypdyr i skogen, jeg synes det er synd at vi krypmennesker omtrent er en utrydningstruet rase. Det er i alle fall ekstremt sjelden jeg ser andre krypere. For all del: Dere er dere. Men for min del er det viktig å føle meg overlegen dyr.

 

I dag kom det gående to ungdommer. Ja, ungdommer. Og liksom ut fra dem, kom en hund løpende mot meg. Jeg sa: UÆÆÆÆ! JEG ER MEGET REDD FOR HUNDER! Den ene ungdommen sa: Han er snill. Jeg svarte: NEI. Og så gikk jeg videre ned skråningen. Forsøkte så godt jeg kunne å ikke krype. Jeg gikk helt rak i ryggen, se for deg en militærmann i full giv akt gående nedover et stup. Sånn var det. Jeg forsøkte å tøffe meg, rett og slett. Nå lurer jeg oppriktig på hvordan det skal gå når jeg prøver å tøffe meg når jeg går i skråning som åttiåring. For det er jeg vel interessert i å gjøre, da som nå?

 

Jeg får vel bare tøffe meg med å krype, da. Åle meg nedover bakken mens jeg roper til ungdommen: “Jeg er overlegen andre dyr!!”

 

Lykke til, med det, Cesilie. For det er faktisk navnet mitt. Som om mine andre lidelser ikke skulle være nok.

 

 

Sånn øvde jeg balansen før. Nå knekker jeg lårhalsen bare jeg ser på en fortauskant. Så det lover jo godt for fremtiden i terreng uten verken ungdommelighet, ungdommelighet eller normalitet.