ÅRETS TABBE

Når året begynner å nærme seg slutten, er det mye man ønsker å glemme av det som har vært. Eller? Straks det begynner å nærme seg 1. januar, tar min mann til å mimre. Om … Ting jeg har gjort som jeg ikke burde gjøre? (Om du ikke har fått det med deg: Jeg ga i 2016 ut boken Mine tabber). I dag. I dag minnet han meg (blant annet) på noe jeg presterte å gjøre på Halloween. Vet ikke helt om “presterte” er et godt ord, men. For prestere var vel nettopp det jeg IKKE gjorde.

 

Ektemann: “Husker du hva du gjorde på Halloween?” Jeg svarte: “Nei.” Og så forlot jeg kjøkkenet: “Jeg tror jeg må strekke litt på meg, jeg har spist to biter av et knekkebrød med kaviar og trenger en liten pause. Gjesp.” Men selvfølgelig husket jeg. Halloween. Jeg bestemte meg for å kle meg ut for første gang noensinne. Ungene og nevnte ektemann, hadde gått i forveien til en Halloween-fest. Det var første gang vi feiret, barna har vært for små til at vi har giddet tidligere. Jeg skulle komme etter. “Det skal være en overraskelse hva jeg skal kle meg ut som.”

 

Potensielt dårlig idé.

 

Jeg fant fort ut at jeg skulle kle meg ut som Yasir Arafat. Den for lengst avdøde palestinske lederen, du vet? Jeg fant frem palestinaskjerf, impulsklippet opp den fineste, svarte strømpebuksen min, laget et sånt bånd som jeg knyttet skjerfet rundt hodet med. I min ungdom var jeg med i Palestinakomiteen, jeg har vært i Palestina og jeg eier et palestinaskjerf som jeg aldri kommer til å kvitte meg med. MEN! Nå tullet jeg det altså rundt hodet. Jeg tegnet særs tjukke øyebryn og tett skjegg og enda tettere bart med ufjernbar kajal. Iførte meg et hvitt klede knyttet over skulder og rundt magen. Svart, langt skjørt (?). Og så var det bare å komme seg av gårde.

 

Jeg skulle ikke langt. Det var bare fem minutter å gå, men så så jeg en buss komme kjørende. Jeg ga tegn til at jeg ville være med. Bussen stoppet og jeg skulle til å gå på. Men. Så … Så bare lukket døren seg? Bussjåføren nektet meg å komme på? Jeg stod og hamret og hamret mot døren: “Hallo? Slipp meg inn! Jeg skal på!!” Det var vel omtrent da jeg forstod at dette kostymet kanskje ikke var det mest politisk korrekte kostymet. Inne på bussen satt det to damer med hijab og bare … Nei. Det var forferdelig. Det var jo overhodet ikke sånn ment? Jeg dunket mot vinduet og forsøkte å få kontakt med dem. Smilte og forsøkte å signalisere at jeg snakker litt arabisk (hvilket jeg gjør). Men det er vanskelig å forsøke å mime at man snakker litt arabisk, og det fant jeg jo også ut.

 

Bussen kjørte.

 

Jeg ble nå alvorlig redd for at jeg holdt på å dumme meg ut. Men jeg tenkte at vennene våre, og selskapet der, ville synes at det var et festlig kostyme. Så jeg holdt motet oppe. Nå gjaldt det bare å komme seg dit uten at noen så hva jeg hadde kledd meg ut som. Da kom jeg på den briljante ideen: Det var jo bare å holde seg for ansiktet! Så jeg holdt hendene foran ansiktet og småjogget nedover bakken. Da kom det en mann gående. Han sa: “Går det bra?”. Jeg lot som ingenting. Jeg løp videre. Jeg skjønte det da: Jeg så ut som en hulkende, forsmådd og fornærmet araber – som jogget bort fra noe skummelt.  Ser du det for deg? At noen kommer joggende forbi deg med flagrende turban og hendene foran øynene? Gud. Det høres helt usannsynlig ut, men det var altså først da jeg fant ut at jeg kunne ta av meg hodesjalet og bare sprade som en vanlig, kvinnelig skjegge-kvinne nedover veien.

 

Puh. Endelig var jeg fremme. Ringte på. Barn kom for å åpne. Men … Det var akkurat som om de ikke kjente meg igjen. En jente spurte: “Hvem er du?” Jeg skulle til å svare at jeg var Yassir Arafat, men klarte akkurat å ta meg i det: “Jeg. Jeg er en kamelfører”, sa jeg. “En kamelfører? Hvorfor det?” Jeg svarte: “Ja.”

 

Ikke noe svar.

 

Jeg entret stuen. Trodde fortsatt jeg ville vinne prisen for årets kostyme. Men jeg fikk liksom ikke helt all honnør, følte jeg? Ektemann snek seg bort til meg. Langs veggen. Han bøyde seg inn mot øret mitt. Hvisket: “Eh. Du veit at ein brukar å kle seg ut som noko skummelt på Halloween, ikkje sant?” Eg kviskra tilbake: “Nei.” Jeg forsøkte diskret å lirke av skjerfet fra hodet. “Her er jeg: Jeg har bare kledd meg ut som en liten bartemann!” Men da hadde jo skaden allerede skjedd. Alle hadde sett meg da jeg kom.

 

Av denne hendelsen tok jeg følgende lærdom: 1: Man skal kle seg ut som noe skummelt på Halloween. 2: Det betyr at jeg ikke lenger trenger å kle meg ut på Halloween, for jeg er skummel nok som det er allerede.

 

Her avbildet i et øyeblikk hvor allmenn folkeskikk og sosiale antenner er på plass. Sånn cirka.

 

 

Tvi, tvi! 2020.

 

 

DÅRLIG MOR I FØRJULSTID

 

Dette året har jeg virkelig gjort null og ingenting ut av adventstiden. Tidligere år har jeg kost meg med å telle ned til jul. Jeg har kost meg med å lage uambisiøse julekalendere til ungene (les: pakke inn små leker de ikke ante at de hadde, samt en seigmann i ny og ne). Adventstid. Familietid. Vi har pleid å besøke pepperkakebyen, julemarked, vi har pyntet, bakt. Laget krans til å henge på døren. Laget juletrepynt. Vi har laget meiseboller.

 

I år har det … Vel. Ingen av punktene over er krysset av på noen liste. Og ikke har det fantes en liste å krysse av på, heller. Jeg har brukt krefter på en eneste fadese som holdt på å ta knekken på oss alle fire her. Gutten min går på Steinerskolen, og der er førjulstid som kjent dugnadstid. Jeg hadde fått beskjed om å lage to hundre pepperkaker. TO HUNDRE pepperkaker. Hm. Jeg fant en pepperkakeoppskrift. Den måtte seksdobles. Hm. Fant frem alt melet og all pepperen vi hadde i spiskammerset (vi har spiskammers!). Elte og kna osv. Inn i kjøleskapet over natten. Måtte ta ut all maten, for det var for mye deig til at noe som helst annet kunne stå der. Neste dag: Bake bake. Ungene var med. “Å så koselig”. Det var koselig helt til det fjerde brettet var bakt og det fortsatt var to fulle bakeboller med pepperkakedeig igjen. Til slutt begynte ungene å gråte fordi de var så lei! Haha. Så måtte jeg sitte der alene, da. Trykket ut stjerner (for det skulle jo bare være stjernepepperkaker, må vite). Bannet kanskje litt, slik man godt kan finne på å gjøre i førjulstid. Men så bare … Vent nå litt … Jeg ringte mannen, som satt i lillestuen. Ca ti meter fra meg, men jeg var så pepperkakesliten at jeg ikke orket å ta fysisk kontakt med ham. “Hallo?” “Halloen, ja. Det er meg.” “Greit. Hva har du nå gjort?” “Hvor mange pepperkaker var det vi skulle lage, egentlig?” Han sjekket. “Femti.” “FEMTI?” “Ja”. Hm. Da var det jo bra at jeg bare hadde laget åtti, da. For det var naturligvis ikke to hundre stjerner som skulle bakes, å kommandere noen til å bake så mange pepperkaker, er jo brudd på menneskerettigheter? Det var bare femti.

 

Utslitt.

 

Pepperkakene ble stygge, mannen måtte tilpasse dem manuelt (les: Skjære med kniv så de ikke lignet innvoller, men faktiske stjerner). Pepperkakene var dårlige. For lite sukker, for mye pepper osv. Men i og med at jeg i et miljøperspektiv ikke klarer å kaste mat, har jeg ikke hatt samvittighet til å kaste dem, heller. Og i hvert fall ikke til å gi dem bort. Så da har vi altså sittet her. Og spist dårlige pepperkaker. Det vil si: Resten av familien har spist dårlige pepperkaker. Jeg er blogger, og kan ikke spise gluten (begge deler er sant).

 

Er det rart jeg ikke har orket å finne på annet obligatorisk julegøy. Meisene har måttet dø i år på grunn av manglende frø i kokosfett. Det ble meg eller meisene. Jeg bestemte meg for at det måtte bli meisene. Så vidt.

 

Ville egentlig ta bilde av de misformede, onde pepperkakene. Men … Så var de plutselig spist opp! Jeg er så glad at jeg gråter. Så da publiserer jeg et bilde av meg selv i stedet.

 

… Og så dette bildet her, da, naturligvis:

 

 

Samt dette bonusbildet, tatt på hotellrom i Oslo, helt uarrangert:

 

UTSETTELSE

 

Gr … Nå er jeg her igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke orker noe annet. Sykehusinnleggelsen (eller sykehusødeleggelsen som jeg holdt på å skrive, og det stemmer kanskje enda bedre) har satt meg ut av spill. Rett og slett. Det er vel ikke så rart, når man tilbringer fem døgn på sykehus er man alvorlig syk.

 

Jeg har et problem her: Jeg har en bok jeg skal gjøre ferdig. Og den må være ferdig NÅ! Om en uke. Helst. Men hva har skjedd? Jo, jeg har glemt alt redaktøren min har sagt at jeg burde rette opp i. I manus har hun skrevet ting som “OVERGANG!!” i et kapittel og jeg vet vi snakket om overgang-ett-eller-annet, men jeg husker ikke hva det betyr. Nå er jeg redd for å få kjeft og jeg føler meg som en skoleunge igjen. Jeg tør heller ikke legge dette innlegget ut på Facebook-siden min i fall hun skulle komme til å finne det der og lese det. Haha!

 

Jeg var dårlig til å gjøre lekser på skolen. Veldig dårlig. Og ekstremt dårlig på videregående (selv om jeg utrolig nok gikk ut med gode karakterer). Og jeg glemte alle bøkene hjemme. Etter å ha veid litt for og imot, bestemte jeg meg for at det var bedre å ha bøkene på skolen og tross alt ha dem tilgjengelig i timene, enn å ha dem hjemme og få kjeft for at jeg ikke hadde dem med. Skulle jeg få kjeft? Eller skulle jeg få kjeft, liksom?

 

I begynnelsen lå alle bøkene i en stabel på en hylle i klasserommet. Det var ikke populært. Dermed begynte jeg å gjemme bøkene rundt omkring på skolen så lærerne ikke skulle merke at jeg ikke bare hadde en – men alle bøkene liggende der. Jeg gjemte en og annen bok i et annet klasserom. En på rommet til elevrådet (hvor jeg oppsiktsvekkende nok var med). En i et skur, en annen i et skap i gangen, en på scenen i gymsalen. Etterhvert husket jeg ikke hvilken bok som lå hvor og måtte bruke mye tid på å lete, og da var jo vitsen med det hele borte. Konklusjon? Jeg bestemte meg for å begynne å legge bøkene igjen hjemme og glemme dem der i stedet. Så slapp jeg å få kjeft for ikke å dukke opp til timen, også.

 

Nå sitter jeg her, livredd for å få kjeft igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Kanskje det er noen av dere som kan skrive ferdig boken for meg? Femten (!) Flax-lodd i belønning.

 

Her er jeg på julebord i Aschehoug-villaen. Fant meg en seng og glemte visst til og med å feste.

 

 

 

UBEGRIPELIG

 

Livet mitt er på mange måter trøblete, og det er helt og holdent min egen feil. Det finnes liksom ikke grenser for hva som kan produseres av idioti i ett og samme menneske (altså i meg).

 

Jamfør tidligere innlegg har vi jo snekkere på besøk i forbindelse med at vi holder på å renovere vaskerommet. Jeg våknet klokken halv ti og hørte dem romstere utenfor døren. Ja, jeg våknet klokken halv ti. Hvorfor folk blir selvstendig næringsdrivende? Det er UTELUKKENDE fordi de er – og vil fortsette å være – B-mennesker. Det finnes ingen andre logiske grunner til å drive for seg selv.

 

Uansett. Jeg våknet og det var jo seint. Snekkerne hadde jo holdt på siden åtte? Jeg tok til å skamme meg med en gang jeg så på klokken. Jeg lå i sengen og skammet meg og skammet meg og lurte på hvordan jeg skulle komme meg ut av dette. For om jeg gikk ut på gangen ville det jo avsløres at jeg nettopp hadde våknet. Og så vipps – før man har fått tenkt seg om, så åpner man vinduet og vipps – før man vet ordet av det – så er man på vei ut nødutgangen. Den ene foten først, så den andre … Ble hengene etter armene for å mote meg opp til å slippe, jeg var kanskje en liten meter over bakken.

 

Hva skjer. Hva tror du skjer nå?

 

Snekkeren kommer gående. Og der henger jeg etter armene ut av vinduet. Med VELDIG avslørende søvndrukkent fjes. Jeg ble paff. Jeg hadde liksom ikke tenkt at dette ville komme til å skje (jeg er såkalt “optimist”, en eufemisme for “idiot”). Jeg kunne ikke forklare meg. Det ble for tøft. Jeg fikk det bare ikke til. Jeg sa: “hei!”. Han svarte “hei!”, som om han snakket til hvem som helst. Det virket ikke som om han var helt forberedt på denne situasjonen, han så veldig paff ut. “Eeeeeh … Jeg skulle … ikke noe spesielt, altså …” Sa jeg (wtf????). Hva skulle han svare? Det lot til at han var for skremt til at han turte å le. Av frykt for hva jeg kunne komme til å finne på, sannsynligvis.

 

“Trenger du hjelp til å komme deg ned?”

“Å neineinei, neida, jeg bare henger her en liten stund”.

 

Det skal bli godt når snekkeren drar i morgen og jeg aldri kommer til å se ham igjen.

 

Ubegripelig menneskeidioti.

 

fptbty

 

 

Her ligger jeg på gulvet og ser på et ubegripelig objekt. Tror det må være noe av det smartere jeg har gjort i mitt liv.

 

kvinnesnekkeren på Facebook

Kvinnesnekkeren på Instagram

 

 

 

#fadeser #tabber #idioti #snekker #syvsover #b-menneske #nødutgang #rømning

DÅRLIG STEMNING

 

I dag var det dårlig stemning rundt middagsbordet. Det pleier egentlig ikke å skje så ofte, det må jeg faktisk si. Saken er den at det er jeg som stort sett lager middag hjemme hos oss. Jeg liker å lage mat – så lenge jeg slipper å følge oppskrifter. Jeg kapper heller av meg en arm, får utlagt tarm OG klipper måne på hodet før jeg må lage mat etter oppskrift. Opp gjennom tidene har det blir mange selvkomponerte retter som lages på slump, men som inneholder de samme ingrediensene fra gang til gang. De har alle har fått sine helt egne navn.  Har du for eksempel hørt om NÅREMÅRT? Eller JUKSAKO? TVINGE? MANNSMOS? BENTE?

 

Både jeg og mannen elsker BENTE. Siden jeg allerede er i godt humør i dag (jamfør forrige innlegg), bestemte jeg dermed for at det var BENTE han skulle få. Ungene liker også BENTE. Apropos ungene befinner vi oss i en litt kritisk fase. For ungene begynner å vokse til og vi har bestemt oss for at vi etter hvert må skåne dem fra å måtte si i barnehage og på skole at «i dag skal vi ha BENTE». Eller “jeg elsker NÅREMÅRT”. Vi må dermed begynne å bruke vanlige navn på rettene etter hvert, noe som er svært vanskelig da det ikke er vanlige retter det er snakk om her. Vi bruker mye tid på å diskutere hvordan vi skal få dette til etter at barna er lagt for kvelden. For rettene er jo «fiktive»? Så om NÅREMÅRT plutselig heter RASPEBALL, så vil jo ungene senere kunne anklage oss for livsløgn?

 

Men altså: i dag skjedde det noe helt hverdagsfatalt. Som vanlig ropte jeg på mann, gutt og jente da det nærmet seg middag: «Nå er det klart! Nå har vi BENTE»! Og de jublet og kom. «Jippi! BENTE!» Mannen: «NAMNAM! BENTE!» Men så var det ikke godt. BENTEN var GRUSOM! Rett og slett avskyelig. Jeg kjente det selv. Ungene, som er i en alder der de har begynt å prøve ut folkeskikk, sa ingenting. Det var rett og slett dønn stille rundt bordet. Jeg forsøkte å late som ingenting, sånn som man pleier å gjøre når man har gjort noe helt idiotisk.

 

Olav pleier å oppføre seg rimelig greit rundt middagsbordet. Men ikke nå: «No må eg rett og slett få lov til å vere litt uhøfleg. Det er noko rart med BENTE i dag, dette er ikkje normalt» Jeg lo lettere kokett: «Noe rart med BENTE? Neineinei».

 

Stillhet. Forferdelig lenge. Før den ene ungen, som tross alt er en unge, gjorde meg og hele min identitet som kreativ kokk til skamme: Det smaker kamel av BENTE. ÆSJ!» (ja, kamel) Olav, henvendt til datter: «Enig. Dette var ikkje nokon god BENTE. I dag smakar BENTE grusomt». Når jeg bare fikk tenkt meg om, skjønte også jeg at jeg hadde tatt feil av kummin og kanel.

 

I morgen tror jeg at jeg safer. Og da blir det definitivt NÅREMÅRT.

 

 

 

 

Slik ser jeg ut når jeg oppdager at jeg har laget dårlig BENTE. Tok en selfie ved middagsbordet siden stemningen likevel var dårlig.

 

 

ÆSJ!

 

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

 

#dårligstemning #familieliv #familie #middag #mat #oppskrifter #æsj #motbydelig

HVA I ALLE DAGER ER DET SOM SKJER?

 

Herregud, det som har skjedd de siste dagene har vært helt uventet. Jeg hadde jo da en uplanlagt bloggpause tidligere i vinter på grunn av styrtjobbing med bokmanus (i forbindelse med roman som skal ut neste vår). Så da jeg kom tilbake, var jeg forberedt på en god, gammeldags leserflukt.

 

Så kommer jeg tilbake. Og dere bare … leser og leser! Jeg er helt forferdet og veldig henrykt. Så henrykt at hvis jeg får et barnebarn en gang, skal han hete (les: jeg skal insistere) på at han skal hete Henrykt. Henrykt Holck.

 

Carl-Henrykt Holck.

 

Hva var poenget nå igjen … Å, hvordan kunne jeg glemme: Poenget er at dere er både deilige og skjønne. Jeg er nå godt plassert inne på topplisten av landets mest leste bloggere igjen. 61. plass i dag og det er jeg ydmykt fornøyd med. Det er rett og slett veldig stas! Det er deres fortjeneste. Dere er både deilige og skjønne (fine ting kan aldri sies for ofte). Og dere er både deilige og skjønne fordi dere også litt sære som leser denne bloggen. Som er litt … aparte? Sant? Aparte. For et fengslende ord! Fordelen med å være litt rar, er at man kan bruke ord som aparte og fengslende. Uten å virke … Normal? Det burde være reklame nok for særhet.

 

Jeg tror rett og slett jeg er litt glad i dere. Takk!

 

Altså takk som i : tusen, tusen takk.

 

 

Et bonusbilde til dere nettopp fordi dere er dere: Dette bildet heter “Truse i tre i solnedgang”. Dette observerte jeg på tur i skogen forleden. Kaste boxer opp i treet. Trist eller fint? Klarer ikke helt å bestemme meg.

 

 

En gang bæsje en måke på meg. I dag har jeg det bedre (selv om jeg fortsatt er litt snufsete og småfebril).

 

 

Som belønning for at dere leser, tror jeg søren meg jeg skal blogge en del fremover. Det kan la seg gjøre. Jeg er dritlei av å skrive om fiktive folk i egen roman. Nå har boken flydd av gårde til redaktøren min, og der kan den vær så god få være til vi skal ha møte i Oslo over påske. Så nå har jeg frigjort litt tid til å henge litt mer her i stedet.

 

Snakkes snarligst! Sånn får det bli.

 

SMASK!

 

 

følg meg gjerne på facebook

Instagram er jeg også sånn halvveis på under navnet “Kvinnesnekkeren”

 

 

 

#blogg #toppliste #glad #takknemlig #blogglesere #henrykt #aparte #belønning #truseitreisolnedgang

 

 

 

GULLKORN FRA DAMEMUNN

 
Hei. Stikker bare innom for å dumme meg en anelse veldig ut i all offentlighet igjen. Her kommer det: Jeg og en ektemann av meg var en tur på torget. Ja, torget. Vent litt: En del vesentlige opplysninger må til først for at det hele skal gi mening. Vi, altså jeg og en ektemann av meg, pleide en stund, det vil si da førstemann nettopp hadde blitt storebror, å kalle nevnte førstemann for «den gamle babyen». Fordi vi nettopp hadde fått en ny baby ? som altså ble kalt for «den nye babyen». Det gikk som det måtte gå: «Den gamle babyen» ble etter hvert bare kalt for «den gamle». Mens «den nye babyen» bare ble kalt for «den nye». Etter hvert utartet det seg selvfølgelig enda mer, og nå ble «den gamle» plutselig bare kalt for «gamlingen». Vi har etter hvert gått bort fra disse betegnelsene, men av og til sniker de seg likevel inn igjen i ordforrådet, sånn av gammel vane.

 

Og nå kommer det altså: Vi gikk forbi en kafe. Og plutselig kom jeg på at her, ja nettopp her, pleide vi ofte å sitte mens vår førstefødte var født. Vi satt der og var lykkelige førstegangsforeldre. Mens jeg ammet og ammet og ammet. Og dette kom jeg altså på nå. Hvorpå jeg utbrøt høyt, kanskje akkurat litt for høyt, i begeistring, i vemodig glede: «Å …!!! Husker du, her pleide jeg å sitte og amme gamlingen!!».

 

Tror du jeg fikk noen blikk, eller? Godt mulig. Meget, meget godt mulig.  

 

 

følg meg på Facebook. Eller vær som alle de andre.

 

#babyer #småbarnsliv #fadese #tabbe #tabbetryne #mor #mamma #idiot #tosk #kastrertihodet

SKAMFER MEG!

 

Unnskyld. Jeg må gråte. Nei vent. Jeg gidder ikke unnskylde meg likevel. Det er jo meg jeg gråter av. Den eneste personen i hele verden jeg kan gråte av akkurat så mye som jeg både vil og ikke vil. Bortsett fra Lill Babs da, så klart.

 

Helt siden jeg var liten, les: Tjueen, har jeg stort sett klippet meg selv. Med mer eller mindre hell. Stort sett mindre. Det begynte – og endte – med at jeg hadde hår til litt nedenfor livet (grøss!) Denne manken klippet jeg av like over skuldrene etter en fuktig natt i Bergen by. Kastet alle flokene i restavfallet. Min far, som var på besøk, hylte til da han skulle ut med bosset morgenen etter – han trodde jeg hadde kastet et marsvin. Det ble jo fort litt ekstra suspekt i og med at jeg da altså ikke eide noe marsvin. Hehe! Men det var altså bare håret mitt.

 

 

Etter dette fikk jeg raskt en genial idé. Hver gang jeg våknet med sovehår, eller om det stakk noen fjon ut på feil sted i den ellers så plettfrie pulesveisen, så bare klippet jeg dem av. Haha, skamklipt til slutt! Og slik har det fortsatt. Og på et eller annet selvinnsiktstidspunkt, forstod jeg at for meg og håret mitt, gjelder bare fortrengingens metode. Den går som følger: Jeg innbiller meg at jeg bare finnes forfra, og ikke bakfra. Det innebærer igjen at jeg er fin på håret så lenge jeg ikke ser meg selv i det store speilet i det lille speilet.

 

Men så skjedde det … En dag, en hine hård en, tok jeg meg en titt i det lille speilet som speilet det store speilet. OG HERREGUD! Hva i alle dager …? Se på meg!!

 

 

Men altså, oi i helvete og skjærsild, er det virkelig mulig? Slik har jeg altså gått rundt i nærmere en måned nå. Etter en litt utålmodig klippeseanse da jeg hadde det litt travelt til bussen (rakk den for øvrig ikke). Men likevel er det jo ingen som har sett rart på meg, så jeg har liksom ikke tenkt noe over det. Men nå skjønner jeg det: De har jo ikke sett rart på meg ansikt til ansikt. De har selvfølgelig sett rart på meg bak ryggen min! Haha.

 

Dette er altså sannheten om mitt hår. Det er lengre på venstre side enn høyre side, ser du det, du også …? Legg også merke til krøllene midt på der om du gidder. Altså … Jeg vet: Det ser ut som om en sibirsk bjørn har revet av seg fitten sin og bare KASTET den mot hodet mitt. Men bjørnekjønnshårimitasjonen er altså ekte. På en måte.

 

Vel. Svigerfaren min. Det er han som pleier å ta saksen fatt når det blir for ille. Han fikk klippet av lengden, så da ble det jo litt bedre. Og det føltes faktisk veldig bra med horisontalt hår! Hvem skulle trodd.

 

Men så er det bare det … At så går dagene … Og så våkner man jo på et tidspunkt opp med sovesveis igjen. Og så befinner man seg plutselig foran speilet på badet med saksen i hånden og vasken full av fjon. Og vips, en liten uke senere, så:

 

 

 

Avhengighetsskapende er det. Skamklipping: Avhengighetsskapende. Klarer ikke slutte. Jeg har nå tatt et valg: Jeg skal få lov til å skamklippe meg. Men også her, som når det kommer til alt annet som er bra i livet, gjelder det å ikke overdrive. Så nå har jeg endelig funnet løsningen. Jeg skal få lov til å skamklippe bort sovesveisen på fredager og lørdager. Og gud, som jeg gleder meg til helgen.

 

 

 

 

SKJØNNHETS – OG HODEFEIL NUMMER ÉN (NB: DETALJER)

 

Så hadde vi hine hårde gårsdag … Jeg fant ut at hælene mine – vel, de var ikke akkurat sommerklare. Da jeg studerte dette som så ut som uttørret ørken fra oven, konkluderte jeg raskt med at noe burde – og måtte – gjøres. Men å ta i bruk en sånn ostehøvel fra apoteket som blir brukt i palliative avdelingers velværeseksjon …? Det kom ikke på tale. Så da hentet jeg naturligvis heller frem fotfilen jeg arvet etter farmor som døde i 1988. Men den gang var visst fotfilvitenskapen kommet ennå kortere enn det den har i dag. Hm. Hva med pedikyr? Tenkte jeg. Nei. Aint that kind of sexy humankind anywayz (nedlater meg sjelden til å bruke “engelsk” i egen blogg, men i akkurat dette innlegget er dessverre den slags heller en åndelig oppgradering enn det motsatte).

 

VEL. Hva skulle jeg da gjøre? Hm. Jeg måtte tenke litt. Selv om den slags sjelden er lurt i mitt tilfelle – så måtte jeg jo selvfølgelig det. Arg. Hvorfor kan jeg aldri lære?

 

Samtidig, nærmere ett døgn senere (universet har som kjent et litt skrudd forhold til samtidighet, i hvert fall mitt univers): Yours truly idiot Kvinnesnekkeren troppet opp på nærmeste jernvarehandel. Ufjong ekspeditør med oransje bart og bæsjeånde. Var usikker på om jeg skulle føle meg freshere eller mindre fresh enn ham, men konkluderte med at jeg – med min bachelor i fortrengelseskunnskap – kunne erklære meg selv for freshest. Aller nådigst.

 

Ekspeditøren: Hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg: Eh … Jeg skulle gjerne ha pusset opp en … Gyngehest?

Ekspeditør: Ok. Da trenger du vel noe sandpapir.

Jeg: Ja, det er nettopp det jeg også tror.

 Ekspeditør: Er den malt fra før?

 Jeg: Ja. Veldig tjukk maling. Det er liksom en sånn gyngehest fra … Liksom nittensyttini, der omkring.

 Ekspeditør: Et antikt møbel, altså.

 Jeg: Ikke SÅ antikt, da. Litt snurt.

 

Han nikket og viste meg frem til sandpapiravdelingen. Pekte og forklarte mens jeg kjente over tykkelsene og visualiserte mine egne hæler. DENNE her! Sa jeg etter en taktil oppdagelsesferd: Den tenker jeg må duge. Et temmelig mellomgrov utgave. Tok også med meg en rull av det fine slaget for å gjøre “finpussen” (bokstavelig talt). Og så betalte jeg og rasket med meg begge sandpapirrullene mens jeg så meg rundt. Pilte ut av hele sjappen. Sjelden har vel noen sett mer suspekt ut etter å ha handlet oppussingsmaterial.

 

Og så hjem da. Og så pusse … Og pusse … Og når jeg trodde jeg hadde pusset nok: Pusse enda mer nok. Huff. Noe så vemmelig … Det må det vel være lov å si om sitt eget, selvforherligende selv? Men etter den nitide seansen etterfulgt av en kjapp inspeksjon av nevnte hæler, konkluderte jeg med at prosjekt sommerfins første fase var vellykket overstått.

 

Samtidig, hine hårde denne morgen: Jeg våknet. Alt ekstra vel. Sommervær ute og alt. Jeg satte føttene på såkalt norsk jord og bare … Å FYTTI! Som det gjorde vondt! Maltrakterte hæler. Totalt maltrakterte hæler. Så nå går jeg rundt her i denne verden som en mislykket spikermattegjøgler. Med knekk i knærne og løftede hæler. Tror sommerhælene pent må holde seg innendørs en tid fremover nå.

 

Å, så utrolig smart. Så utrolig ubegripelig smart.

 

idioten på Facebook
 

TABBE FRA VIRKELIGHETEN: KÅL-ROT PÅ HANDICAPTOALETTET

 

Jeg skulle bare på det lille kjøpesenteret en tur. I vesken hadde jeg, som alltid når jeg skal ut i verden, en liten pose oppskåret råkost. For jeg ELSKER nemlig råkost! Denne dagen var det noen saftige skiver kålrot jeg bar på. Det pleier jeg av en eller annen grunn ikke å ha med meg, vanligvis går det i gulrot og paprika, men nå var det på tide å få følge ut i verden av en rotfrukt jeg har kjær.

 

Inn på det bittelille kjøpesenteret postet jeg en fin bunke bøker (Mine tabber, min siste bok) til en herlig bukett kjøpere. Men HERREGUD. Så dyrt det er å sende?! Jeg fikk helt sjokk. Jeg blir jo ruinert av dette. Salget er over, det kan jeg si med én gang! Men nok om det.

 

Da jeg var ferdig, bar det til apoteket. Der var det folksomt. Jeg trakk en kølapp, og satte meg for å vente. Sukk. Jeg kjente det rumle i magen og tok opp posen med råkosten i. Åpnet den. Men altså … Å, FY, som det luktet! Kålroten, selvfølgelig. Obs og nei. Kunne ikke sitte her og stinke, som om jeg forsøkte å prompe ut alle pensjonister fra apoteket. Er det noe jeg hater, så er det nemlig å få kjeft. Og kjeft får jeg dessverre OFTE ute i samfunnet. Enten klarer jeg å snuble i små menn. Eller tråkke skoen av et barn. Eller daske en pensjonist i ansiktet med skjerfet mitt. Jeg så på kølappen. Ni nummer igjen. Hm. Nå VILLE jeg ha kålrot! Jeg tenkte litt, slik jeg ofte gjør like før det går galt på ett eller annet vis … Og så gikk jeg mot publikumstoalettene. På do måtte det vel være greit å spise stinkende greier?

 

MEN! Spise kålrot i bås? Aldri i livet. Altfor nært do. Alt for mange basselusker på et altfor lite område. Ekkelt. Hm igjen. Hva med handicapdoen, da? Jo. Den doen er jo et ROM. Ikke en bås. Kjempelangt bort til toalettet om man stiller seg ved døren og greier. Som en hybel med do midt i stuen, nesten. Jeg gikk inn, låste … Og tok noen reale munnfuller kålrot. NAM! Stinket gjorde det. Men jeg plaget i hvert fall ingen.

 

Jeg gjorde meg ferdig med mine tygg, låste opp igjen, og der bare … En dame. Som ventet på å få komme inn. Jeg ble straks bevisst hva jeg nå nettopp hadde forlatt: Et nærmest lufttett lokalet med den verste prompestanken noensinne. Og jeg bare … OISANN. Unnskyld. Det lukter veldig dårlig der inne. Men jeg har ikke prompet eller bæsjet, altså. Jeg … Altså … Jeg har bare spist litt kålrot. 

 

Å herre. AKkurat ja. «Jeg har bare spist litt kålrot» … Hørtes jo ut som verdens DÅRLIGSTE hvite løgn, haha! Damen så rart på meg. Sa ingenting. Lot som om hun ikke hørte meg, kanskje. Gud, jeg skamrødmer. Litt fordi jeg tok opp handicapdoen helt uten å trenge den i dag. Ikke egentlig. Bare for å spise litt kålrot i ro og mak.

 

Men det er vel slikt man kanskje også kan kalle et handicap.  

 

 

 

 

Om du ønsker å kjøpe den siste boken min, Mine tabber, send meg en pm på facebooksiden min, eller legg igjen en kommentar i kommentarfeltet med navn og adresse, så sender jeg bok!(vises ikke på bloggen). Du kan betale med Vipps eller via konto. Boken koster nå kr 200,- og ikke kroner 180 (inkludert frakt). Men en ting kan jeg love deg: Tabben over er ikke i nærheten av hvor drøye tabbene i mestermakkverket Mine tabber er.