UTSETTELSE

 

Gr … Nå er jeg her igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke orker noe annet. Sykehusinnleggelsen (eller sykehusødeleggelsen som jeg holdt på å skrive, og det stemmer kanskje enda bedre) har satt meg ut av spill. Rett og slett. Det er vel ikke så rart, når man tilbringer fem døgn på sykehus er man alvorlig syk.

 

Jeg har et problem her: Jeg har en bok jeg skal gjøre ferdig. Og den må være ferdig NÅ! Om en uke. Helst. Men hva har skjedd? Jo, jeg har glemt alt redaktøren min har sagt at jeg burde rette opp i. I manus har hun skrevet ting som “OVERGANG!!” i et kapittel og jeg vet vi snakket om overgang-ett-eller-annet, men jeg husker ikke hva det betyr. Nå er jeg redd for å få kjeft og jeg føler meg som en skoleunge igjen. Jeg tør heller ikke legge dette innlegget ut på Facebook-siden min i fall hun skulle komme til å finne det der og lese det. Haha!

 

Jeg var dårlig til å gjøre lekser på skolen. Veldig dårlig. Og ekstremt dårlig på videregående (selv om jeg utrolig nok gikk ut med gode karakterer). Og jeg glemte alle bøkene hjemme. Etter å ha veid litt for og imot, bestemte jeg meg for at det var bedre å ha bøkene på skolen og tross alt ha dem tilgjengelig i timene, enn å ha dem hjemme og få kjeft for at jeg ikke hadde dem med. Skulle jeg få kjeft? Eller skulle jeg få kjeft, liksom?

 

I begynnelsen lå alle bøkene i en stabel på en hylle i klasserommet. Det var ikke populært. Dermed begynte jeg å gjemme bøkene rundt omkring på skolen så lærerne ikke skulle merke at jeg ikke bare hadde en – men alle bøkene liggende der. Jeg gjemte en og annen bok i et annet klasserom. En på rommet til elevrådet (hvor jeg oppsiktsvekkende nok var med). En i et skur, en annen i et skap i gangen, en på scenen i gymsalen. Etterhvert husket jeg ikke hvilken bok som lå hvor og måtte bruke mye tid på å lete, og da var jo vitsen med det hele borte. Konklusjon? Jeg bestemte meg for å begynne å legge bøkene igjen hjemme og glemme dem der i stedet. Så slapp jeg å få kjeft for ikke å dukke opp til timen, også.

 

Nå sitter jeg her, livredd for å få kjeft igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Kanskje det er noen av dere som kan skrive ferdig boken for meg? Femten (!) Flax-lodd i belønning.

 

Her er jeg på julebord i Aschehoug-villaen. Fant meg en seng og glemte visst til og med å feste.

 

 

 

UBEGRIPELIG

 

Livet mitt er på mange måter trøblete, og det er helt og holdent min egen feil. Det finnes liksom ikke grenser for hva som kan produseres av idioti i ett og samme menneske (altså i meg).

 

Jamfør tidligere innlegg har vi jo snekkere på besøk i forbindelse med at vi holder på å renovere vaskerommet. Jeg våknet klokken halv ti og hørte dem romstere utenfor døren. Ja, jeg våknet klokken halv ti. Hvorfor folk blir selvstendig næringsdrivende? Det er UTELUKKENDE fordi de er – og vil fortsette å være – B-mennesker. Det finnes ingen andre logiske grunner til å drive for seg selv.

 

Uansett. Jeg våknet og det var jo seint. Snekkerne hadde jo holdt på siden åtte? Jeg tok til å skamme meg med en gang jeg så på klokken. Jeg lå i sengen og skammet meg og skammet meg og lurte på hvordan jeg skulle komme meg ut av dette. For om jeg gikk ut på gangen ville det jo avsløres at jeg nettopp hadde våknet. Og så vipps – før man har fått tenkt seg om, så åpner man vinduet og vipps – før man vet ordet av det – så er man på vei ut nødutgangen. Den ene foten først, så den andre … Ble hengene etter armene for å mote meg opp til å slippe, jeg var kanskje en liten meter over bakken.

 

Hva skjer. Hva tror du skjer nå?

 

Snekkeren kommer gående. Og der henger jeg etter armene ut av vinduet. Med VELDIG avslørende søvndrukkent fjes. Jeg ble paff. Jeg hadde liksom ikke tenkt at dette ville komme til å skje (jeg er såkalt “optimist”, en eufemisme for “idiot”). Jeg kunne ikke forklare meg. Det ble for tøft. Jeg fikk det bare ikke til. Jeg sa: “hei!”. Han svarte “hei!”, som om han snakket til hvem som helst. Det virket ikke som om han var helt forberedt på denne situasjonen, han så veldig paff ut. “Eeeeeh … Jeg skulle … ikke noe spesielt, altså …” Sa jeg (wtf????). Hva skulle han svare? Det lot til at han var for skremt til at han turte å le. Av frykt for hva jeg kunne komme til å finne på, sannsynligvis.

 

“Trenger du hjelp til å komme deg ned?”

“Å neineinei, neida, jeg bare henger her en liten stund”.

 

Det skal bli godt når snekkeren drar i morgen og jeg aldri kommer til å se ham igjen.

 

Ubegripelig menneskeidioti.

 

fptbty

 

 

Her ligger jeg på gulvet og ser på et ubegripelig objekt. Tror det må være noe av det smartere jeg har gjort i mitt liv.

 

kvinnesnekkeren på Facebook

Kvinnesnekkeren på Instagram

 

 

 

#fadeser #tabber #idioti #snekker #syvsover #b-menneske #nødutgang #rømning

DÅRLIG STEMNING

 

I dag var det dårlig stemning rundt middagsbordet. Det pleier egentlig ikke å skje så ofte, det må jeg faktisk si. Saken er den at det er jeg som stort sett lager middag hjemme hos oss. Jeg liker å lage mat – så lenge jeg slipper å følge oppskrifter. Jeg kapper heller av meg en arm, får utlagt tarm OG klipper måne på hodet før jeg må lage mat etter oppskrift. Opp gjennom tidene har det blir mange selvkomponerte retter som lages på slump, men som inneholder de samme ingrediensene fra gang til gang. De har alle har fått sine helt egne navn.  Har du for eksempel hørt om NÅREMÅRT? Eller JUKSAKO? TVINGE? MANNSMOS? BENTE?

 

Både jeg og mannen elsker BENTE. Siden jeg allerede er i godt humør i dag (jamfør forrige innlegg), bestemte jeg dermed for at det var BENTE han skulle få. Ungene liker også BENTE. Apropos ungene befinner vi oss i en litt kritisk fase. For ungene begynner å vokse til og vi har bestemt oss for at vi etter hvert må skåne dem fra å måtte si i barnehage og på skole at «i dag skal vi ha BENTE». Eller “jeg elsker NÅREMÅRT”. Vi må dermed begynne å bruke vanlige navn på rettene etter hvert, noe som er svært vanskelig da det ikke er vanlige retter det er snakk om her. Vi bruker mye tid på å diskutere hvordan vi skal få dette til etter at barna er lagt for kvelden. For rettene er jo «fiktive»? Så om NÅREMÅRT plutselig heter RASPEBALL, så vil jo ungene senere kunne anklage oss for livsløgn?

 

Men altså: i dag skjedde det noe helt hverdagsfatalt. Som vanlig ropte jeg på mann, gutt og jente da det nærmet seg middag: «Nå er det klart! Nå har vi BENTE»! Og de jublet og kom. «Jippi! BENTE!» Mannen: «NAMNAM! BENTE!» Men så var det ikke godt. BENTEN var GRUSOM! Rett og slett avskyelig. Jeg kjente det selv. Ungene, som er i en alder der de har begynt å prøve ut folkeskikk, sa ingenting. Det var rett og slett dønn stille rundt bordet. Jeg forsøkte å late som ingenting, sånn som man pleier å gjøre når man har gjort noe helt idiotisk.

 

Olav pleier å oppføre seg rimelig greit rundt middagsbordet. Men ikke nå: «No må eg rett og slett få lov til å vere litt uhøfleg. Det er noko rart med BENTE i dag, dette er ikkje normalt» Jeg lo lettere kokett: «Noe rart med BENTE? Neineinei».

 

Stillhet. Forferdelig lenge. Før den ene ungen, som tross alt er en unge, gjorde meg og hele min identitet som kreativ kokk til skamme: Det smaker kamel av BENTE. ÆSJ!» (ja, kamel) Olav, henvendt til datter: «Enig. Dette var ikkje nokon god BENTE. I dag smakar BENTE grusomt». Når jeg bare fikk tenkt meg om, skjønte også jeg at jeg hadde tatt feil av kummin og kanel.

 

I morgen tror jeg at jeg safer. Og da blir det definitivt NÅREMÅRT.

 

 

 

 

Slik ser jeg ut når jeg oppdager at jeg har laget dårlig BENTE. Tok en selfie ved middagsbordet siden stemningen likevel var dårlig.

 

 

ÆSJ!

 

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

 

#dårligstemning #familieliv #familie #middag #mat #oppskrifter #æsj #motbydelig

HVA I ALLE DAGER ER DET SOM SKJER?

 

Herregud, det som har skjedd de siste dagene har vært helt uventet. Jeg hadde jo da en uplanlagt bloggpause tidligere i vinter på grunn av styrtjobbing med bokmanus (i forbindelse med roman som skal ut neste vår). Så da jeg kom tilbake, var jeg forberedt på en god, gammeldags leserflukt.

 

Så kommer jeg tilbake. Og dere bare … leser og leser! Jeg er helt forferdet og veldig henrykt. Så henrykt at hvis jeg får et barnebarn en gang, skal han hete (les: jeg skal insistere) på at han skal hete Henrykt. Henrykt Holck.

 

Carl-Henrykt Holck.

 

Hva var poenget nå igjen … Å, hvordan kunne jeg glemme: Poenget er at dere er både deilige og skjønne. Jeg er nå godt plassert inne på topplisten av landets mest leste bloggere igjen. 61. plass i dag og det er jeg ydmykt fornøyd med. Det er rett og slett veldig stas! Det er deres fortjeneste. Dere er både deilige og skjønne (fine ting kan aldri sies for ofte). Og dere er både deilige og skjønne fordi dere også litt sære som leser denne bloggen. Som er litt … aparte? Sant? Aparte. For et fengslende ord! Fordelen med å være litt rar, er at man kan bruke ord som aparte og fengslende. Uten å virke … Normal? Det burde være reklame nok for særhet.

 

Jeg tror rett og slett jeg er litt glad i dere. Takk!

 

Altså takk som i : tusen, tusen takk.

 

 

Et bonusbilde til dere nettopp fordi dere er dere: Dette bildet heter “Truse i tre i solnedgang”. Dette observerte jeg på tur i skogen forleden. Kaste boxer opp i treet. Trist eller fint? Klarer ikke helt å bestemme meg.

 

 

En gang bæsje en måke på meg. I dag har jeg det bedre (selv om jeg fortsatt er litt snufsete og småfebril).

 

 

Som belønning for at dere leser, tror jeg søren meg jeg skal blogge en del fremover. Det kan la seg gjøre. Jeg er dritlei av å skrive om fiktive folk i egen roman. Nå har boken flydd av gårde til redaktøren min, og der kan den vær så god få være til vi skal ha møte i Oslo over påske. Så nå har jeg frigjort litt tid til å henge litt mer her i stedet.

 

Snakkes snarligst! Sånn får det bli.

 

SMASK!

 

 

følg meg gjerne på facebook

Instagram er jeg også sånn halvveis på under navnet “Kvinnesnekkeren”

 

 

 

#blogg #toppliste #glad #takknemlig #blogglesere #henrykt #aparte #belønning #truseitreisolnedgang

 

 

 

GULLKORN FRA DAMEMUNN

 
Hei. Stikker bare innom for å dumme meg en anelse veldig ut i all offentlighet igjen. Her kommer det: Jeg og en ektemann av meg var en tur på torget. Ja, torget. Vent litt: En del vesentlige opplysninger må til først for at det hele skal gi mening. Vi, altså jeg og en ektemann av meg, pleide en stund, det vil si da førstemann nettopp hadde blitt storebror, å kalle nevnte førstemann for «den gamle babyen». Fordi vi nettopp hadde fått en ny baby ? som altså ble kalt for «den nye babyen». Det gikk som det måtte gå: «Den gamle babyen» ble etter hvert bare kalt for «den gamle». Mens «den nye babyen» bare ble kalt for «den nye». Etter hvert utartet det seg selvfølgelig enda mer, og nå ble «den gamle» plutselig bare kalt for «gamlingen». Vi har etter hvert gått bort fra disse betegnelsene, men av og til sniker de seg likevel inn igjen i ordforrådet, sånn av gammel vane.

 

Og nå kommer det altså: Vi gikk forbi en kafe. Og plutselig kom jeg på at her, ja nettopp her, pleide vi ofte å sitte mens vår førstefødte var født. Vi satt der og var lykkelige førstegangsforeldre. Mens jeg ammet og ammet og ammet. Og dette kom jeg altså på nå. Hvorpå jeg utbrøt høyt, kanskje akkurat litt for høyt, i begeistring, i vemodig glede: «Å …!!! Husker du, her pleide jeg å sitte og amme gamlingen!!».

 

Tror du jeg fikk noen blikk, eller? Godt mulig. Meget, meget godt mulig.  

 

 

følg meg på Facebook. Eller vær som alle de andre.

 

#babyer #småbarnsliv #fadese #tabbe #tabbetryne #mor #mamma #idiot #tosk #kastrertihodet

SKAMFER MEG!

 

Unnskyld. Jeg må gråte. Nei vent. Jeg gidder ikke unnskylde meg likevel. Det er jo meg jeg gråter av. Den eneste personen i hele verden jeg kan gråte av akkurat så mye som jeg både vil og ikke vil. Bortsett fra Lill Babs da, så klart.

 

Helt siden jeg var liten, les: Tjueen, har jeg stort sett klippet meg selv. Med mer eller mindre hell. Stort sett mindre. Det begynte – og endte – med at jeg hadde hår til litt nedenfor livet (grøss!) Denne manken klippet jeg av like over skuldrene etter en fuktig natt i Bergen by. Kastet alle flokene i restavfallet. Min far, som var på besøk, hylte til da han skulle ut med bosset morgenen etter – han trodde jeg hadde kastet et marsvin. Det ble jo fort litt ekstra suspekt i og med at jeg da altså ikke eide noe marsvin. Hehe! Men det var altså bare håret mitt.

 

 

Etter dette fikk jeg raskt en genial idé. Hver gang jeg våknet med sovehår, eller om det stakk noen fjon ut på feil sted i den ellers så plettfrie pulesveisen, så bare klippet jeg dem av. Haha, skamklipt til slutt! Og slik har det fortsatt. Og på et eller annet selvinnsiktstidspunkt, forstod jeg at for meg og håret mitt, gjelder bare fortrengingens metode. Den går som følger: Jeg innbiller meg at jeg bare finnes forfra, og ikke bakfra. Det innebærer igjen at jeg er fin på håret så lenge jeg ikke ser meg selv i det store speilet i det lille speilet.

 

Men så skjedde det … En dag, en hine hård en, tok jeg meg en titt i det lille speilet som speilet det store speilet. OG HERREGUD! Hva i alle dager …? Se på meg!!

 

 

Men altså, oi i helvete og skjærsild, er det virkelig mulig? Slik har jeg altså gått rundt i nærmere en måned nå. Etter en litt utålmodig klippeseanse da jeg hadde det litt travelt til bussen (rakk den for øvrig ikke). Men likevel er det jo ingen som har sett rart på meg, så jeg har liksom ikke tenkt noe over det. Men nå skjønner jeg det: De har jo ikke sett rart på meg ansikt til ansikt. De har selvfølgelig sett rart på meg bak ryggen min! Haha.

 

Dette er altså sannheten om mitt hår. Det er lengre på venstre side enn høyre side, ser du det, du også …? Legg også merke til krøllene midt på der om du gidder. Altså … Jeg vet: Det ser ut som om en sibirsk bjørn har revet av seg fitten sin og bare KASTET den mot hodet mitt. Men bjørnekjønnshårimitasjonen er altså ekte. På en måte.

 

Vel. Svigerfaren min. Det er han som pleier å ta saksen fatt når det blir for ille. Han fikk klippet av lengden, så da ble det jo litt bedre. Og det føltes faktisk veldig bra med horisontalt hår! Hvem skulle trodd.

 

Men så er det bare det … At så går dagene … Og så våkner man jo på et tidspunkt opp med sovesveis igjen. Og så befinner man seg plutselig foran speilet på badet med saksen i hånden og vasken full av fjon. Og vips, en liten uke senere, så:

 

 

 

Avhengighetsskapende er det. Skamklipping: Avhengighetsskapende. Klarer ikke slutte. Jeg har nå tatt et valg: Jeg skal få lov til å skamklippe meg. Men også her, som når det kommer til alt annet som er bra i livet, gjelder det å ikke overdrive. Så nå har jeg endelig funnet løsningen. Jeg skal få lov til å skamklippe bort sovesveisen på fredager og lørdager. Og gud, som jeg gleder meg til helgen.

 

 

 

 

SKJØNNHETS – OG HODEFEIL NUMMER ÉN (NB: DETALJER)

 

Så hadde vi hine hårde gårsdag … Jeg fant ut at hælene mine – vel, de var ikke akkurat sommerklare. Da jeg studerte dette som så ut som uttørret ørken fra oven, konkluderte jeg raskt med at noe burde – og måtte – gjøres. Men å ta i bruk en sånn ostehøvel fra apoteket som blir brukt i palliative avdelingers velværeseksjon …? Det kom ikke på tale. Så da hentet jeg naturligvis heller frem fotfilen jeg arvet etter farmor som døde i 1988. Men den gang var visst fotfilvitenskapen kommet ennå kortere enn det den har i dag. Hm. Hva med pedikyr? Tenkte jeg. Nei. Aint that kind of sexy humankind anywayz (nedlater meg sjelden til å bruke “engelsk” i egen blogg, men i akkurat dette innlegget er dessverre den slags heller en åndelig oppgradering enn det motsatte).

 

VEL. Hva skulle jeg da gjøre? Hm. Jeg måtte tenke litt. Selv om den slags sjelden er lurt i mitt tilfelle – så måtte jeg jo selvfølgelig det. Arg. Hvorfor kan jeg aldri lære?

 

Samtidig, nærmere ett døgn senere (universet har som kjent et litt skrudd forhold til samtidighet, i hvert fall mitt univers): Yours truly idiot Kvinnesnekkeren troppet opp på nærmeste jernvarehandel. Ufjong ekspeditør med oransje bart og bæsjeånde. Var usikker på om jeg skulle føle meg freshere eller mindre fresh enn ham, men konkluderte med at jeg – med min bachelor i fortrengelseskunnskap – kunne erklære meg selv for freshest. Aller nådigst.

 

Ekspeditøren: Hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg: Eh … Jeg skulle gjerne ha pusset opp en … Gyngehest?

Ekspeditør: Ok. Da trenger du vel noe sandpapir.

Jeg: Ja, det er nettopp det jeg også tror.

 Ekspeditør: Er den malt fra før?

 Jeg: Ja. Veldig tjukk maling. Det er liksom en sånn gyngehest fra … Liksom nittensyttini, der omkring.

 Ekspeditør: Et antikt møbel, altså.

 Jeg: Ikke SÅ antikt, da. Litt snurt.

 

Han nikket og viste meg frem til sandpapiravdelingen. Pekte og forklarte mens jeg kjente over tykkelsene og visualiserte mine egne hæler. DENNE her! Sa jeg etter en taktil oppdagelsesferd: Den tenker jeg må duge. Et temmelig mellomgrov utgave. Tok også med meg en rull av det fine slaget for å gjøre “finpussen” (bokstavelig talt). Og så betalte jeg og rasket med meg begge sandpapirrullene mens jeg så meg rundt. Pilte ut av hele sjappen. Sjelden har vel noen sett mer suspekt ut etter å ha handlet oppussingsmaterial.

 

Og så hjem da. Og så pusse … Og pusse … Og når jeg trodde jeg hadde pusset nok: Pusse enda mer nok. Huff. Noe så vemmelig … Det må det vel være lov å si om sitt eget, selvforherligende selv? Men etter den nitide seansen etterfulgt av en kjapp inspeksjon av nevnte hæler, konkluderte jeg med at prosjekt sommerfins første fase var vellykket overstått.

 

Samtidig, hine hårde denne morgen: Jeg våknet. Alt ekstra vel. Sommervær ute og alt. Jeg satte føttene på såkalt norsk jord og bare … Å FYTTI! Som det gjorde vondt! Maltrakterte hæler. Totalt maltrakterte hæler. Så nå går jeg rundt her i denne verden som en mislykket spikermattegjøgler. Med knekk i knærne og løftede hæler. Tror sommerhælene pent må holde seg innendørs en tid fremover nå.

 

Å, så utrolig smart. Så utrolig ubegripelig smart.

 

idioten på Facebook
 

TABBE FRA VIRKELIGHETEN: KÅL-ROT PÅ HANDICAPTOALETTET

 

Jeg skulle bare på det lille kjøpesenteret en tur. I vesken hadde jeg, som alltid når jeg skal ut i verden, en liten pose oppskåret råkost. For jeg ELSKER nemlig råkost! Denne dagen var det noen saftige skiver kålrot jeg bar på. Det pleier jeg av en eller annen grunn ikke å ha med meg, vanligvis går det i gulrot og paprika, men nå var det på tide å få følge ut i verden av en rotfrukt jeg har kjær.

 

Inn på det bittelille kjøpesenteret postet jeg en fin bunke bøker (Mine tabber, min siste bok) til en herlig bukett kjøpere. Men HERREGUD. Så dyrt det er å sende?! Jeg fikk helt sjokk. Jeg blir jo ruinert av dette. Salget er over, det kan jeg si med én gang! Men nok om det.

 

Da jeg var ferdig, bar det til apoteket. Der var det folksomt. Jeg trakk en kølapp, og satte meg for å vente. Sukk. Jeg kjente det rumle i magen og tok opp posen med råkosten i. Åpnet den. Men altså … Å, FY, som det luktet! Kålroten, selvfølgelig. Obs og nei. Kunne ikke sitte her og stinke, som om jeg forsøkte å prompe ut alle pensjonister fra apoteket. Er det noe jeg hater, så er det nemlig å få kjeft. Og kjeft får jeg dessverre OFTE ute i samfunnet. Enten klarer jeg å snuble i små menn. Eller tråkke skoen av et barn. Eller daske en pensjonist i ansiktet med skjerfet mitt. Jeg så på kølappen. Ni nummer igjen. Hm. Nå VILLE jeg ha kålrot! Jeg tenkte litt, slik jeg ofte gjør like før det går galt på ett eller annet vis … Og så gikk jeg mot publikumstoalettene. På do måtte det vel være greit å spise stinkende greier?

 

MEN! Spise kålrot i bås? Aldri i livet. Altfor nært do. Alt for mange basselusker på et altfor lite område. Ekkelt. Hm igjen. Hva med handicapdoen, da? Jo. Den doen er jo et ROM. Ikke en bås. Kjempelangt bort til toalettet om man stiller seg ved døren og greier. Som en hybel med do midt i stuen, nesten. Jeg gikk inn, låste … Og tok noen reale munnfuller kålrot. NAM! Stinket gjorde det. Men jeg plaget i hvert fall ingen.

 

Jeg gjorde meg ferdig med mine tygg, låste opp igjen, og der bare … En dame. Som ventet på å få komme inn. Jeg ble straks bevisst hva jeg nå nettopp hadde forlatt: Et nærmest lufttett lokalet med den verste prompestanken noensinne. Og jeg bare … OISANN. Unnskyld. Det lukter veldig dårlig der inne. Men jeg har ikke prompet eller bæsjet, altså. Jeg … Altså … Jeg har bare spist litt kålrot. 

 

Å herre. AKkurat ja. «Jeg har bare spist litt kålrot» … Hørtes jo ut som verdens DÅRLIGSTE hvite løgn, haha! Damen så rart på meg. Sa ingenting. Lot som om hun ikke hørte meg, kanskje. Gud, jeg skamrødmer. Litt fordi jeg tok opp handicapdoen helt uten å trenge den i dag. Ikke egentlig. Bare for å spise litt kålrot i ro og mak.

 

Men det er vel slikt man kanskje også kan kalle et handicap.  

 

 

 

 

Om du ønsker å kjøpe den siste boken min, Mine tabber, send meg en pm på facebooksiden min, eller legg igjen en kommentar i kommentarfeltet med navn og adresse, så sender jeg bok!(vises ikke på bloggen). Du kan betale med Vipps eller via konto. Boken koster nå kr 200,- og ikke kroner 180 (inkludert frakt). Men en ting kan jeg love deg: Tabben over er ikke i nærheten av hvor drøye tabbene i mestermakkverket Mine tabber er.


 

 

 

TULL OG TØYS. OG OMSORGSSVIKT?

 

Jeg har gjort mye ufornuftig her i livet. Snusfornuft? Not so much. La oss heller kalle det snusidioti! Ta bare en titt på denne mesterhjernen her:

 


(Bilde hentet fra min kommende bok Mine tabber)
 

Det er mange ting her i livet som jeg sånn i utgangspunktet har tenkt på som en VELDIG god idé. Når den egentlig, i beste fall, er … URTÅPELIG? Før jeg fikk barn satte jeg dem ofte ut i livet, også. Som den gang jeg bestemte meg for at det var en god idé å kjøpe en dør på Maxbo (holdt på å pusse opp en leilighet). Helt uten transport tilgjengelig. Et skikkelig impulsivt dørkjøp! Endte opp med å stille meg i veikanten og HAIKE, du vet – sånn med tommelen ut og opp og greier …? Haha! Endte faktisk bra, da. En snill mann med tilhenger stoppet. Og jammen kom både jeg og døren oss helskinnet hjem helt uten å bli verken kidnappet eller makulert.

 

MEN TILBAKE TIL NÅTIDEN. Og sånne innfall jeg fortsatt kan få.

 

Eksempel nummer 1:

Vi har ikke bil. Vi har ikke sertifikat, heller, verken jeg eller Olav. Tapere, jeg vet.

En dag jeg var jeg på Toys R Us med ungene (går det AN å starte en lekebutikk med dette navnet, og faktisk ende opp som internasjonalt ledende leverandør av leker? Svaret er visst JA).   

Jeg fikk øye på en sånn pedaldrevet lekebil. Nærmere bestemt denne:

 

 

 Mitt første innfall var som følger, helt, helt oppriktig: WTF?!!!! Koster den bare 4000?!! Det er jo sånn cirka bare EN HUNDREDEDEL av hva en vanlig koster bil, liksom! Jeg kunne jo faktisk kjøpe en sånn og kjøre rundt med den ..? De dagene jeg føler meg for dårlig i kroppen til å gå …? Haha – SE det for deg, da – hvordan det hadde sett ut om jeg kom og hentet sønnen i barnehagen med en slik en. Tipper jeg hadde fått stempelet tidenes mamma blant ungene. Men blant de andre foreldrene? Heller tvilsomt. Og det er jo naturligvis dem jeg er ute etter å imponere. Så da ble det naturligvis bare med tanken.  

 

Eksempel nummer 2:

Om jeg hadde frosset sterkt en vinterdag og ikke fant noe å ta på hodet – så hadde det ikke direkte bydd meg imot å gå med en afroparykk. Godt og varmt er det! Se på meg her, da!

 

Litt dårlig bilde, jeg vet. Fikk naturligvis Olav til å smøre inn linsen med vaselin, da jeg syntes jeg så så sexy ut.

 

Egentlig er det en gåte for meg hvorfor det nesten bare er folk sør for ekvator som er født med tjukt, krøllet afrohår på hodet. Og hvorfor INGEN av dem har måne. Det er jo her nord vi virkelig kunne trenge litt ekstra polstring på hodet. Urettferdig er det – ikke minst for alle menn med nordiske gener som sliter med hårtap og måne. For en ting er sikkert – hentesveis har ALDRI vært annet enn et «estetisk fenomen». Lol men sant! Jeg har i hvert fall fortsatt til gode å høre menn med hentesveis forklare sveisvalget med at de ønsker å være varme på issen. Selv om hentesveisen nok, totalt uintendert, har denne effekten. Her er det jo et enormt potensiale – det hadde jo kunne gjøre hentesveisen – om ikke mer hipster – så i hvert fall mer LOGISK! Tenk litt på det alle mannlige lesere.

 

Men nå snakker jeg meg helt vekk her. Poenget var at sånt, å gå med afroparykk for å varme hodet, får jeg meg rett og slett ikke til å gjøre lenger. Det blir liksom så trist når mamma oppfører seg barnsligere enn selv toåringen. Eller hva?

 

Eksempel nummer 3:

Jeg hadde lett kunnet sette meg på et busstopp og brukt det som kontor på fine sommerkvelder. Ta med seg et campingbord, laptopen, en termos med peppermyntete. Og bare JOBBE i skuret. Tenk å sitte ute i frisk luft, men likevel være forskånet fra bergensk sommerregn … Se trafikken bare fare forbi mens man skrev på sin nyeste roman …

Men om jeg hadde gjort det? Byens største byoriginal, sier jeg bare. Det hadde vel heller ikke tatt lange tiden før mammapolitiet hadde kommet på døren og arrestert meg for useriøs oppførsel! Så da ble det å okkupere DUKKEHUSET i stedet. MYE mer voksent. Eller i hvert fall diskret. Så lenge ikke mammapolitiet (hvem de nå enn måtte være) snoker rundt huset.

 

Poenget? Gud, jeg er altså så glad for at jeg fikk barn. Da blir jeg nesten nødt til å moderere meg litt. For deres skyld. Og det tror jeg er like greit. Og eksemplene nevnt ovenfor kan jeg helt fint avstå fra å sette ut i livet, altså.

 

Likevel skal det jo altså så forsvinnende lite til for å bli oppfattet som både sær og uskikket som foreldre i våre dager. Bare det å ikke eie en bil når man har barn, for eksempel? TOTALT UANSVARLIG. Og å droppe hjemmelaget julekalender? KRISE. Og å unnlate å sende med ungene nusselige matpakker hvor det står skrevet med løkkeskrift på silkepapir at I LOVE YOU. SMASK!! Altså … ER DU IKKE GLAD I UNGENE DIN, ELLER?? 

Jo. Det er jeg. Så glad at jeg helt fint gir avkall på den råkule lekebilen. Uansett hvor überstas jeg hadde syntes det var å råne ut i en sånn doning. For jeg innser jo at sånt ville bli litt overkill.

 

 

… Men LITT må det vel gå an å tøyse, likevel …? Og dumme seg ut? Selv om man har blitt mor, liksom? DET kan de vel ikke ta skade av.

 

 

 

 

 

MÅ bare!

 

… Og snart vil det også stå svart på hvitt. At jeg kanskje ikke er HELT riktig navlet. Boken Mine tabber, inneholdende noen av mine største tabber her i livet, er snart ute i verden. Følg med, følg med! Egenreklame, jeg vet, skyt meg (men skyt meg skånsomt. Nakkeskudd foretrekkes. Eventuelt forfra, med en miljøvennlig papirpose tredd godt nedover hodet mitt – for jeg er faktisk veldig opptatt av miljø! Elektrolekebil fremfor bensinbil. Sier ikke mer.)

 

 

følg hjernen på facebook

 

 

 

TABBE FRA VIRKELIGHETEN: “DEN TRISTE KVINNEN”

 

Jeg måtte i noen ærender på yndlingskjøpesenteret i dag. Etter å ha hentet ut en resept på apoteket, ruslet jeg litt omkring med tankene på vidvanke slik jeg pleier – for den slags får jeg visst alltid tid til uansett hvor travelt jeg måtte ha det.

Plutselig så jeg en kvinne noen meter bortenfor meg: Selv på denne avstanden syntes jeg hun så merkbart trist ut. Hun liksom søkte seg mot blikket mitt og jeg tenkte som følger: Hun der ser da virkelig ut til å trenge en liten oppmuntring i en trøstesløs hverdag.

Så jeg smilte til henne, jeg! *god hele veien inn*

Men gjett hvem det var, da …?

Jo, det var jo … Altså: det var jo speilbildet mitt!

 

Hahaha!

Snakk om fjols.

 

 

Men jeg ble faktisk oppmuntret da.

 

 

 

 

 


 

Her får du en selfie – tatt helt uten at selvet godkjente den. En perle av et portrett.

 

 

PS: Min tredje bok, “Mine tabber”, kommer for salg i begynnelsen av desember. En grufullt selvbiografisk bok bestående av et utvalg av mine verste fadeser.

(Merk: fadesen nevnt i dette innlegget er ikke drøy nok til at den ville fått bli med i boken. Ler.)

 

 

følg smartingen på facebook