BLOD I HJERNEN

 

Søren. Gru. Er det noen som har opplevd hjerne med manglende blodtilførsel her?

 

Vi skulle få besøk, jeg skulle bake boller. For å skryte: Jeg er flink til å bake boller! Ungene ville være med. Jeg sukket kledelig perfekt, for jeg ville bake kledelig perfekte boller. Men etter å ha tenkt meg litt om, ga jeg dem lov til å hjelpe meg – om de betalte meg et beløp tilsvarende beløpet i “sparegrisen”, som jeg kaller det (de blir like irriterte når jeg bruker dette ordet som jeg ble da morfaren min kalte korps for “hornmusikk”). Med “tilsvarende beløpet” mener jeg forresten innholdet i “sparegrisen”, samt fremtidige konfirmasjonspenger. Jeg elsker penger! Og nå måtte jeg kanskje tilbringe litt kvalitetstid med familien, men det er SÅ verdt det bare man tjener tilstrekkelig på det, virkelig!! Fortsettelse følger i neste avsnitt.

 

Fortsettelse følger fra forrige avsnitt: Vi skulle bake, og jeg er altså flink til å lage boller. Jeg fikk hjelp av de lettlurte slavene til å blande sammen røren og elte. Vi ventet lenge – lenge! På at den skulle heve ferdig, og så skulle vi endelig bake ut bollene. Vi skulle få gjester! Vi hadde dårlig tid! Og vi skulle kose oss! Jeg eltet litt og nynnet litt. Og eltet litt. Fikk øye på noen små røde flekker i bolledeigen. Tenkte det var litt solbærsirup ungene hadde dryppet oppi. Skulte usynlig på dem og tenkte “hvor mang dråper solbærsirup kan ens egne barn helle oppi en bolledeig før man gjør dem arveløse?” Ok. To dråper mer enn dette, tenkte jeg. Raust. Men så kom det bare flere og flere dråper solbærsirup i deigen! Uten at ungene var i nærheten av den engang! Jeg: Neiogneiognei, hva ER dette? Hva SKJER her, egentlig? Det blir liksom bare mer og mer rødt oppi her? Fortsettelse følger i neste avsnitt.

 

Fortsettelse fra forrige avsnitt: Jeg blødde på en finger, og nå var jeg i ferd med å lage boller på mitt eget blod og servere dem til gode folk. Altså. Vel er jeg narsissist, men selv jeg forstod at dette ville være å gå over streken. Selv om … Nei.

 

Jeg sa: “Oi. Det er visst noen som har blødd i bolledeigen her.” Det ene barnet sa: “For det er du!” Jeg sa: “Eh … Nei?” Det andre barnet sa: “Mamma, du ble så rød i ansiktet, skulle nesten tro at du hadde blod i hodet, også!” Ja. Skulle nesten – nesten tro jeg hadde blod i hodet, også. Men blod har tydeligvis aldri hatt fri passasje opp til hjernen. AKA “Sparegrisen”.

 

 

 

Jeg måtte stikke hodet mellom beina (heter det det?). Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle betale tilbake sparepengene (og bare la dem skylde meg konfirmasjonspengene sine), men fant etter kledelig kort betenkningstid ut at jeg ville beholde alt for å spandere på meg et bakekurs hos bolleproff.

 

 

Epilog: Gjestene ble servert blod. Uten boller.

 

 

Kvinnesnekkeren

UTBRENT PÅ FANTASTISKE TING

 

Jeg har vært småbarnsmor i over syv år nå. Det er snart åtte år siden jeg satt med en positiv graviditetstest for første gang. For seks år siden, cirka akkurat nå, testet jeg positivt for andre gang. To planlagte unger. Født med nøyaktig tjuetre måneders mellomrom. Og jeg har, som alle småbarnsforeldre, vært så utrolig mammasliten innimellom. Så ubegripelig mammasliten. Jeg har vært småbarnsmor i over syv år!

 

Hva har disse syv årene bestått av? Kjærlighet, glede, sorg, latter, dårlig samvittighet, søvnmangel, sykdom, gråt, bleier, tenner, kyss, nærhet. Og så videre. Men. Småbarnsfasen har også vært gjennomsyret av dette: Å dokumentere. Trangen til å dokumentere. Og følelsen av at man må, skal og bør dokumentere. I hele denne småbarnsfasen har jeg følt at jeg har måttet dokumentere absolutt alt mulig. Ta bilde av hvert eneste lille smil, hver eneste første tann, hvert eneste første steg, andre steg, tredje steg, fjerde steg … Filme hvert eneste lille morsomme øyeblikk og skjelmske flir.

 

Det siste halvåret har jeg innimellom formelig tatt meg selv i å tenke. “Å nei, ikke gjør noe søtt nå igjen, da må jeg filme det!!! Søren, vær så snill, kan du ikke bare la være med å lære deg nye, fantastiske ting, så jeg slipper å dokumentere det?” Det har nesten blitt et ork. “Oi, nå skjedde det en milepæl her! Dette må jeg dokumentere. For dette er så fint!” Bildene. Filmene. Hele tiden. Bildene. Filmene.

 

Men så kommer det plutselig en dag som denne. En så utrolig fin dag! Som jeg har tilbragt sammen med ett av barna mine! Tusenvis av øyeblikk på rad og rekke. Ikke en eneste gang i løpet av dagen har tenkt at “dette må jeg dokumentere. For dette er så fint!” Ikke én eneste gang i løpet av dagen. Det har bare vært fint. Nært. Varmt.

 

I dag fikk jeg bekreftet en mistanke: Av og til er jeg ikke nødvendigvis utbrent på å være småbarnsmor. Av og til er jeg bare utbrent på kameraet som skal se barna mine for meg.

 

 

 

LIKE FØR

Nå er det like før her. Jeg kan virkelig ikke tro at det snart skjer. Det er like ubegripelig hver gang! Min fjerde bok kommer om ikke lenge fra trykkeriet, tenk; det finnes en fabrikk ett eller annet sted i … Verden (vet ikke helt hvor trykkeriet er, men)? Denne lille fabrikken har omdannet tankene mine til bøker. 1600 eksemplarer (eller noe sånt) har blitt produsert og kommet ut på et bittelite samlebånd (ser jeg for meg). Ser du det ikke for deg? Tenk: Å ha skrevet ned tanker, og så havner tankene på en bitteliten fabrikk og kommer seilende bortover et bittelite samlebånd! Og folk som jobber der, tar opp bøkene og legger dem i kasser? Det er jo helt sykt? De tar opp tankene mine og legger dem i kasser? Og sender dem til forlaget mitt? Det er helt sykt. I aller høyeste grad denne gangen, hvor det jeg skriver om er så nært og så personlig og så sårt: Om da jeg opplevde å bli “mor” og omsorgsperson til min egen døende far. Om da jeg pleiet pappaen min hjemme i min egen stue som 26-åring. Da han flyttet inn til meg for å dø. For det opplevde jeg, nemlig. Det var et helvete (og bittebittebittebittelitt morsomt, det har jeg i alle fall prøvd å overbevise meg selv om). Men nå har jeg i alle fall skrevet en bok om det. Til døds

 

Jeg er så spent. Boken får jeg først i hende på forlaget når jeg skal dit i forbindelse med pressekonferanse førstkommende tirsdag. Men allerede på onsdag får jeg en aldri så liten pangstart som nybakt fireboksmor: Dagbladet Magasinet kommer til Bergen for å intervjue meg. Gulp. Dét har aldri skjedd før. Så får vi se hvordan det går. Ektemann1 er nervøs for at jeg skal plumpe ut med noen litt for impulsive og litt for tanke-aktige tanker (les: Les bloggen min, herregud!). Han er mer bekymret enn meg, da. Vet ikke om det er et så veldig godt tegn, men.

 

I dag snakket jeg med sønnen min på syv år. Vi snakket om det å være voksen. Jeg: “Er det sånn at alle barn synes det virker kjedelig å være voksen? Det syntes i alle fall jeg da jeg var liten. Jeg ville bare leke!” Han: “Jeg synes det virker gøy, jeg! Du og pappa elsker jo å jobbe? Det virker nesten som om dere leker fortsatt.” Hehe. Ja! Det er sant! Det er  ikke så ofte jeg tenker over det. Det var fint å se det litt utenfra: Så merkverdig heldige vi egentlig er som får holde på med noe så sykt (men det er også fortjent ut ifra arbeidsinnsats, det skal sies). Jeg som forfatter. Og pappaen som filmkomponist. For det er jo virkelig leking satt i voksent system? Vi håper dog at minst ett av våre to barn blir revisor. Aller helst to.

 

 

 

 

 

 

 

Åååå! Dette blir så fantastisk! Her er omslaget på boken. Det er nydelig!

 

Til døds

 

Jeg er så fornøyd. Hurra!

 

Cesilie Holck

HVERDAGSPERSONLIG PÅ ÅRETS FØRSTE DAG

Første dag. Jeg vet ikke om jeg synes den er så spesiell. Bortsett fra at en tredjedel av nordmenn sikkert fikk skutt av seg øynene sine da de fyrte opp raketter i går. Det har alltid fascinert meg at den eneste gangen det er lov å skyte opp fyrverkeri, er den dagen i året når folk er fullest. Haha.

 

På oss ble det stjerneskudd og jeg elsker stjerneskudd. Det gjør du, også. Og ungene mine. Lukten … Ahhh. Da jeg var gravid med yngstemann, hadde jeg så utrolig lyst på stjerneskudd! Spise det, bare skrape tennene langs det. Nam. Jeg turte ikke kjøpe noen på butikken, jeg hadde falt for fristelsen til å innta, og om jeg hadde gjort det, hadde jeg aldri klart å stoppe.

 

Unger og mann har nettopp dratt, de skulle kjøres til Bergen av ekstremt snill bestefar. Jeg skal ta fly i ettermiddag. Å sende hele familien av gårde i bil. Uæ! Jeg er ikke vant til det. Å vite at unger og mann er på vei nå. I fart. Jeg er ikke redd for så mye, nesten ingenting, faktisk. Men jeg må vel innrømme at jeg har en slags bilskrekk. En enorm frykt for at det skal skje noe. Følelsen jeg av og til får når jeg sitter på med noen og plutselig skjønner hvor vanvittig fort det går. Bilene i motgående retning som kjører like fort … Hvor mange er det som dør i trafikken hvert år? Noen hundre? Folk snakker så mye om at det er farlig å spise pasta som har ligget ute i romtemperatur i noen timer, og at man skal unngå det. Jeg spiser pasta som har ligget i romtemperatur, og om jeg kunne komme meg fra ett sted til et annet ved å spise pasta som har ligget i romtemperatur, ville jeg helt klart ha valgt det fremfor å komme meg fra ett sted til et annet ved å kjøre bil. Hehe (*blogger ler av egen vits).

 

Fly. Jeg skal fly. Jeg er ikke redd for å fly! Det er meldt kraftig regn utover ettermiddagen, og jeg elsker litt action i skyene. Turbulens i et bittelite Wideroes-fly! Bølger på havet; djevelsk. Bølger i luften; himmelsk. Trygg ekstremsport.

 

 

 

Indianernavnet hennes var Buskete øyebryn

 

 

Hjemover.Nå er jeg hjemme i Ørsta. Snart er jeg hjemme i Bergen.

 

 

 

Godt nyttår!

BARE, BARE HJERTE

 

 

Jeg reiste. Jeg tok og reiste. Bort fra Bergen nå, jeg vil bort fra Bergen. Først var jeg i Oslo, det var på jobb. Jeg kjente hvor viktig det er å komme seg bort. VEKK! Fra der man bor. Herregud. Å bo … Det er vanskelig. Det krever. Man skal ha orden på alt, på hele livet man lever. Man er inni livet. INNI. Er ikke det klaustrofobisk av og til? For tiden liker jeg det ikke. Jeg er utbrent på dager, jeg vil ikke vaske, lage mat, ordne, arrangere, synkronisere, om natten drømmer jeg om det samme; jeg drømmer at jeg vasker, lager mat, ordner, arrangerer og synkroniserer. Som om hjernen min ikke har ork til å ha fantasi selv om natten. Trist. Og det fortsetter og fortsetter og fortsetter.

 

Året 2019 har ikke helt vært året, synes jeg. Det begynte med en dødsulykke i barnehagen hvor det ene barnet mitt går. Det la lokk på lyset som var i ferd med å vende tilbake, selv for oss som ikke var direkte berørte eller som tragedien rammet (jeg tenker fortsatt på dette og dem som opplevde/opplever det hver eneste bidige dag). Deretter fikk jeg en skade i armen og måtte operere. I mai ble jeg innlagt på Haukeland med intravenøs væske og næring og der var jeg i fem dager på grunn av en kronisk tilstand som blusset ordentlig opp. Tilstanden hadde vært livstruende om jeg ikke fikk behandling. Det gjorde meg skjør, jeg er fortsatt skjør, det tar tid å bygge seg opp igjen.

 

Men! Nå drar vi, nå har vi dratt, juleferie i Ørsta med besteforeldre, jeg skal bort. Vi skal være borte sammen. Alle fire. Ikke hjerne, ikke nå. Bare hjerte. Bare, bare hjerte.

 

 

 

Kvinnesnekkeren

DÅRLIG MOR I FØRJULSTID

 

Dette året har jeg virkelig gjort null og ingenting ut av adventstiden. Tidligere år har jeg kost meg med å telle ned til jul. Jeg har kost meg med å lage uambisiøse julekalendere til ungene (les: pakke inn små leker de ikke ante at de hadde, samt en seigmann i ny og ne). Adventstid. Familietid. Vi har pleid å besøke pepperkakebyen, julemarked, vi har pyntet, bakt. Laget krans til å henge på døren. Laget juletrepynt. Vi har laget meiseboller.

 

I år har det … Vel. Ingen av punktene over er krysset av på noen liste. Og ikke har det fantes en liste å krysse av på, heller. Jeg har brukt krefter på en eneste fadese som holdt på å ta knekken på oss alle fire her. Gutten min går på Steinerskolen, og der er førjulstid som kjent dugnadstid. Jeg hadde fått beskjed om å lage to hundre pepperkaker. TO HUNDRE pepperkaker. Hm. Jeg fant en pepperkakeoppskrift. Den måtte seksdobles. Hm. Fant frem alt melet og all pepperen vi hadde i spiskammerset (vi har spiskammers!). Elte og kna osv. Inn i kjøleskapet over natten. Måtte ta ut all maten, for det var for mye deig til at noe som helst annet kunne stå der. Neste dag: Bake bake. Ungene var med. “Å så koselig”. Det var koselig helt til det fjerde brettet var bakt og det fortsatt var to fulle bakeboller med pepperkakedeig igjen. Til slutt begynte ungene å gråte fordi de var så lei! Haha. Så måtte jeg sitte der alene, da. Trykket ut stjerner (for det skulle jo bare være stjernepepperkaker, må vite). Bannet kanskje litt, slik man godt kan finne på å gjøre i førjulstid. Men så bare … Vent nå litt … Jeg ringte mannen, som satt i lillestuen. Ca ti meter fra meg, men jeg var så pepperkakesliten at jeg ikke orket å ta fysisk kontakt med ham. “Hallo?” “Halloen, ja. Det er meg.” “Greit. Hva har du nå gjort?” “Hvor mange pepperkaker var det vi skulle lage, egentlig?” Han sjekket. “Femti.” “FEMTI?” “Ja”. Hm. Da var det jo bra at jeg bare hadde laget åtti, da. For det var naturligvis ikke to hundre stjerner som skulle bakes, å kommandere noen til å bake så mange pepperkaker, er jo brudd på menneskerettigheter? Det var bare femti.

 

Utslitt.

 

Pepperkakene ble stygge, mannen måtte tilpasse dem manuelt (les: Skjære med kniv så de ikke lignet innvoller, men faktiske stjerner). Pepperkakene var dårlige. For lite sukker, for mye pepper osv. Men i og med at jeg i et miljøperspektiv ikke klarer å kaste mat, har jeg ikke hatt samvittighet til å kaste dem, heller. Og i hvert fall ikke til å gi dem bort. Så da har vi altså sittet her. Og spist dårlige pepperkaker. Det vil si: Resten av familien har spist dårlige pepperkaker. Jeg er blogger, og kan ikke spise gluten (begge deler er sant).

 

Er det rart jeg ikke har orket å finne på annet obligatorisk julegøy. Meisene har måttet dø i år på grunn av manglende frø i kokosfett. Det ble meg eller meisene. Jeg bestemte meg for at det måtte bli meisene. Så vidt.

 

Ville egentlig ta bilde av de misformede, onde pepperkakene. Men … Så var de plutselig spist opp! Jeg er så glad at jeg gråter. Så da publiserer jeg et bilde av meg selv i stedet.

 

… Og så dette bildet her, da, naturligvis:

 

 

Samt dette bonusbildet, tatt på hotellrom i Oslo, helt uarrangert:

 

EN LANG VEI Å GÅ

 

Jeg våkner. Jeg er gravid i femte måned. Med tvillinger! Gulp! Men nei. Det var bare et mareritt. Takk og pris for sånne mareritt som gjør at man blir dødsglad for å våkne. Det er kjærkomment iblant.

 

Lyden av rampete unger et annet sted i huset. Klokken er 11. Hm. Pinlig sent, kanskje, sånn i praksis. Men likevel tidlig for kroppen, for å være ærlig. Akkurat nå kunne den nok tenkt seg noen timer på sykehus. Prosjekt “bli bedre” når man er innlagt er en ting, men å komme hjem, hvor man har livet sitt, på godt og vondt, og ansvarsoppgaver av alskens slag … Det er noe annet.

 

Jeg ser meg rundt etter noen klær jeg kan hive på meg i farten. Finner ikke noe eget. Får øye på joggebuksen til seksåringen. Trer den på meg bare for å se om det går. Det går. Den ser ut som en vanlig shorts på meg. Noe så fælt. Jeg blir på gråten. Men kan ikke bruke krefter på sånt tull.

 

Jeg vrenger buksen av meg, tar på meg en stor morgenkåpe.

 

Jeg har en lang vei igjen. Herregud. Nå: misjon dagens første måltid. Prøve å bli stappmett etter ett og et halvt knekkebrød, ikke ett. Kommer jeg til å klare det? Eller ikke? Spenning! Følg med!

 

 

Strekkode på selvet. Endelig! Sånne porer er det visst for øvrig jeg får om jeg er farlig dehydrert …

 

Jeg kommer til å tenke på da jeg møtte en middelaldrende lærer på skolen under 17.mai-feiringen i går. Hun hadde en bunadshatt-greie på hodet. Jeg sa: “å, så fin kuse!!!” Haha. Verden er i alle fall godt for noe.

 

KYSS!

 

Kvinnesnekkeren er forresten både på Instagram (@kvinnesnekkeren) og facebook

 

 

 

TRE FRISKE OG EN SYK

 

Hei alle fine! Har dere hatt det fint? Planen min for dagen var enkel: jeg skulle forsøke å klare så lite som mulig (for min egen skyld ikke ta meg altfor mye ut, med andre ord), men likevel føle at dagen var innholdsrik for barna. Og relativt avslappet for mannens del. Og det synes jeg jammen at jeg klarte!

 

Vi har tatt det veldig med ro, det ble ikke noe tog på oss i år. Førsteklassingen hadde ikke så lyst og det passet i grunnen alle sammen bra. Lillesøster går fortsatt i barnehagen, så hun går ikke i noe tog. Og sentrum (hvor skoleungen skulle ha gått i tog) er jo et mareritt på 17. mai. Ugg! Det får bli til neste år. I år var det uansett ikke min stil å være hyperaktiv, for å si alvorlige ting på en kul og liketil måte (se den siste ukens innlegg om du ikke skjønner bæret).

 

Vi har spist god mat (jeg har spist babyporsjoner, da). Vært i solen. Viftet med flagg. Bare vi fire. Og så har vi vært hos vidunderlige venner, som er så vidunderlige at jeg helt fint kan legge meg strak ut for å hvile litt mens de rydder av bordet etter å ha oppvartet oss med alskens – uten å få dårlig samvittighet. Haha! DET er bra venner, det!

 

To timers aktiviteter på skolen på ettermiddagen var helt perfekt. Tretti grader i solen? Kan aldri huske at det har vært så fint og så varmt vær på 17. mai noensinne. Ungene spiste SEKS IS HVER! Og jeg ÉN! Til neste år skal de nok få konkurranse fra mor hva antall angår.

 

Jeg skulle gjerne si at “nå var det deilig å legge beina høyt”. Synes det høres så tøft ut å si, for det symboliserer jo at man har vært på føttene en hel dag. Vel. Jeg har IKKE vært på beina hele dagen, for å si det sånn. Dessuten får jeg vondt i halebeinet og skulderbladene av å “ha beina høyt”, så det utgår. Men sitteligging er også bra. Sånn cirka. Uansett: så lenge ungene har hatt en fin dag – noe de i aller høyeste grad har gitt uttrykk for at de har hatt – så er jeg ett hundre prosent fornøyd.

 

Storebror og lillesøster og landet!

 

Til uken skal jeg ta noen prøver for å se hvordan helsen er etter sykehusinnleggelsen og jeg er spent på resultatet. Jeg skulle sikkert sagt noe kritisk og politisk i dag. Men jeg har ikke ork. I år nøyer jeg med å si dette: Jeg elsker landet vårt.

 

I morgen skal jeg si noe viktig og klokt.

 

 

 

PLENKLIPPING OG PLANLEGGINGSDAG <3

 

Av og til, så må jeg få si at det bare er så utrolig deilig med planleggingsdag! Sett i lys av den siste ukens hendelser, skal det virkelig bli deilig å bare slumre bort hele dagen sammen med sine aller nærmeste. I dag skal vi bare ta det helt med ro. Daffe rundt i morgenkåpe til langt ut på formiddagen, være litt ute i hagen, det er mye som skal stelles i stand til sommeren og planen er å få klippet plenen for første gang i år. Barna er nå også så store at de ønsker å hjelpe til. Så det blir litt luking i bed og sånne andre ting som unger egentlig synes det er stas å få være med på!

 

Det er ikke ofte det er planleggingsdag og enda sjeldnere vi får lov til å nyte den sammen. Men denne gangen var det, i forbindelse med min sykdom, svært etterlengtet. Tenk. En helt vanlig fredag som bare er  dedikert til oss i kjernefamilien!

 

Husk å slappe av innimellom slagene. Lev lavambisiøst. God helg så lenge! Og nyt det fine været!

 

 

NEIDA. KØDDA. GRATULERER MED NASJONALDAGEN!

 

(… Og som et lite BTW: Er det ingen andre som synes Martha Louise ser fullstendig nypult ut etter at hun ble sammen med Mr. Durek? Har ikke sett henne så blodfull i ansiktet siden den tid hun drev med sprangridning. Men nok om det).

 

HIPP HIPP!

DEN PERFEKTE MOR

 

Jeg føler at jeg feiler som mor. Absolutt hele tiden! Hver eneste dag. Hverdag som helg. Noen ganger tenker jeg at det er greit å feile; at det er godt å vise at man er et feilbarlig menneske selv om man er voksen. Andre ganger tenker jeg, som sikkert de fleste andre foreldre, over følgende: hva gjør jeg galt? Hva kunne jeg ha gjort bedre? Hva er det jeg ønsker at ungene mine skal sitte igjen med av gode inntrykk fra barndommen sin når de blir store?

 

Av de tingene jeg er helt sikker på at jeg er sikker på (godt sagt!!), er at jeg ønsker å skape ritualer for ungene mine. Ritualer som er våre. Jeg tror ikke det er de store utskeielsene som danner BARNDOMMEN. Det er de faste ritualene som danner grunnfølelsen av hvordan det var å vokse opp. Jeg tror egentlig tror egentlig ikke det spiller så stor rolle hva de består av. Men at de finnes som et mønster. Noe velkjent. Noe ungene vet skal inntreffe med jevne mellomrom: det er slik det er. Det er vel en av grunnene til at jeg bare blir mer og mer glad i de ulike høytidene etterhvert som jeg ser den gleden barna har av dem.

 

Følelsen av å vite på forhånd hva som skal skje … Tenk så forvirrende det er å være barn! Så mye som skal læres! Jeg tror noe av det viktigste vi som foreldre (for å snakke som en perfekt mor) kan gjøre for ungene våre i dag, er å fjerne litt av stresset for dem. Nettopp ved å skape forutsigbarhet. La dem få følelsen av kontroll! Samtidig finnes det selvfølgelig unntak og man følger selvfølgelig ikke ritualene slavisk, da ender det jo opp med at ritualet blir stress, det også.

 

Helgene! Helgene er ritualenes dager her hjemme. Ritualer handler ikke om rutiner. Ikke om at man går på den samme fritidsaktiviteten samme dag gjennom et helt år. De handler om tilstedeværelse. Sammen. Jeg tenker at det ikke skal mye til. At det nesten snarere skal ting til. Fordi det handler om å skape ro.

 

Her. Akkurat nå. Lørdager som søndager. Som alltid: Jazz på radioen om morgenen. Om det ikke skjer, spør fireåringen og seksåringen helt automatisk: “hvor blir jazzen av?”. Jazzen, ja! Den må jo være her! Og vafler til frokost, laget på bananer og egg. Lys på bordet. Det er det som MÅ til. Og resten? Resten får skje på slump.

 

Sånn. Det var årets nyttårstale fra meg. Og det i begynnelsen av mai!! Genialt. Og for den som lurer: Den perfekte mor, undertegnede, har selvfølgelig sørget for å forhåndsskrive dette innlegget så det ikke forstyrrer den hellige stund.

 

… Men plutselig ville seksåringen til en venn og herpet hele det snushellige opplegget mitt og ville ikke være med på ritualet, likevel Så der fikk jeg den. Det var han som ødela følelsen min av å være den perfekte mor. Ikke jeg!!

 

God søndag så lenge!

 

 

… Da blir det meg, pappaen og denne lille skatten her. Det duger, det også!