Å BO DER MORDEREN JOBBER

 

Det finnes steder man vet at man aldri kommer til å oppholde seg over tid. Kanskje er man ikke innom noensinne.

 

Jeg har begynt å gå tur til sånne steder. Første sted: Idrettsbanen. En fotballbane. Jeg har alltid hatt en drøm om å spasere rett ut på fotballbanen midt i en kamp. Med blindestokk. Dessverre er jeg for gniten til at jeg gidder å betale inngangsbillett. Ikke har jeg noen venner som er fotballfolk og kan gi meg gratis billett, heller – og om jeg hadde fått gratis billett av en venn med det som formål å gjøre noe sånt, så hadde nok vennen fort blitt til uvennen.

 

Dagens stoppested: Landås menighets eldresenter. Her skal jeg aldri noensinne bo! Som gammel! Her er det ikke trygt. Landås menighets eldresenter. For om lag tjue år siden, var det en morder som gikk løs her (jeg skriver “her” fordi jeg faktisk sitter her nå. Jeg er redd for å bli avslørt (som jeg alltid er), derfor har jeg kjøpt en bukett som ligger på stolen ved siden av meg. Tulipaner som utstråler omsorg. Slik at det bare ser ut som om jeg forfatter noen skjønne ord til min oldemor som straks skal få besøk.

 

Tilbake til morderen. Liv – ett – eller – annet, het hun. En «sykepleier». Som var gått lei av å pleie, og bestemte seg for å drepe i stedet. Hun var nok vel vitende om at hun ikke ville kunne forhandle seg frem til bedre lønn etter å ha gjort noe slikt. Men så viktig var det tydeligvis for henne å massemyrde at hun bestemte seg for å gjøre det, likevel. Hun var desperat! Fjorten eldre ble hun anklaget for å ha drept!

 

Morder-Liv. Jeg husker bildet av henne i avisen. For det var et bilde av henne, hun var ikke anonymisert. Hun hadde vel lyst til å komme i avisen, da (hvem kan klandre henne, og mord er ofte den letteste måten å få til det på. I tillegg til å røyke på bussen, så klart). Bildet var tatt i en matvarebutikk. Hun hadde utstråling som et rottelik. Hun så ut som om hun hadde pulesveis (kan godt hende det var det, også, folk blir jo helt premiekåte på hvem det skulle være straks vedkommende har myrdet noen). Hun furtet av gårde med handlevognen foran seg. Den var full av dopapir og tanntråd. Herregud. Avisene viste det og viste det. I månedsvis. Landås menighets eldresenter. Nå bor hun der sikkert selv, og er livredd for at noen skal ta livet av henne. Er det noe jeg tror man blir som løslatt morder, er det paranoid. Men her er kanskje frykten berettiget.

 

Som sagt. Jeg skal aldri bo her! Men nå har jeg i alle fall vært innom. Oppdrag utført. Jeg tar med meg buketten og forlater hele opplegget. Alle i resepsjonen ser det og alle skjønner det: Jeg gidder ikke å besøke oldemor, likevel.

 

En kjapp tur innom åstedet

 

 

På Facebook 

På Instagram: @kvinnesnekkeren

 

 

 

 

SLIK GÅR DET OG SLIK GIKK DET

Gårsdagen er overstått og det er egentlig helt ok. Jeg vil bare hvile. Dra hjem og hvile. Pressekonferanse ble til hyggelig seanse, hyggelig seanse ble til langvarig, hva skal jeg kalle det, “kaféprosess”. Nå er jeg utbrent på Oslo. Selv om jeg elsker å skumpe borti tilfeldig forbipasserende og gå gjennom gatene uten å smile, kjenner jeg det skal bli godt å komme hjem til landsbyen sin og smile litt til fremmede igjen. Lurer nesten på om jeg skal koste på meg et smil til hver av ungene.

 

Jeg sitter på flyplassen. Jeg har god tid. Jeg hater å ha god tid, derfor ender det som oftest opp med at jeg har ekstremt dårlig tid, noe jeg hater enda mer enn å ha god tid. Så dette er ille. Jeg får tid til å tenke. Jeg har jojo for tiden, jeg bruker den når jeg skal føle at det jeg tenker er smart (idiotisk nok). Nå savner jeg jojoen min. Den ligger i bagasjen, og jeg trenger å føle meg smart. Jeg er redd for å bli avhengig av å føle meg smart. Det betyr at jeg må bruke så mye jojo, og det blir rett og slett for stigmatiserende. Nei. Jeg skal hjem nå. Nå er boken ute. Jojoavvenning neste.

 

 

SMART

 

 

 

SMART

 

 

OG SMART!

TANKER OM FLYSTYRT

Det går ganske mange tanker gjennom hodet på en når man er ombord i et fly. Dette var det jeg tenkte på vei tilbake til Bergen i det lille Widerøes-flyet mitt: Flyvertinner er utilgivelig morsomme. De står der med de tomme blikkene sine mens de blåser opp redningsvestene og demonstrerer de røde nødfløytene og oksygenmasken mens de tenker på om de skal gi mannen en blowjob når turnusperioden er over eller ikke. Oksygenmasker har de ikke på Widerøes-fly, da. Litt trist, men til å leve med. Evt til å dø med. De bak meg, satt ved nødutgangen, og fikk en lang instruks i hva de skulle gjøre om flyet styrtet. De skulle åpne døren og dra i håndtaket og blåse opp rutsjebanen og dytte pinglete passasjerer utfor og ned i sjøen .

 

Det gikk opp for meg: Det er der, ved nødutgangen; det er der bedreviterne vil sitte. Så de kan himle med øynene over hvor dårlig folk er til å dø når de er paniske. «Du SITTER jo ikke på en rutsjebane ut i havet, hallo? Du LIGGER, med armene i kors over magen. Har du aldri tatt magasuget-rutsjebanen i vannlandet i Bø i Telemark?”

 

Om jeg skulle være så uheldig å flystyrte i i havet sammen med en bedreviter som kritiserer min manglende evne til å ikle meg redningsvesten på korrekt vis, kommer jeg ikke til å klare å holde tilbake en viss irritasjon: “Kan du ikke for xxxx gi f i å blande deg inn i katastrofen min? Taper.” Og så hadde bedreviteren satt opp en snurt mine, snudd og svømt bort fra livbåten og forsvunnet med selvhøytidelig mine inn i flyvraket igjen.

 

Aldri – jeg gjentar: Aldri om jeg skal styrte sammen med en bedreviter. Det blir for irriterende, rett og slett.

 

ÅRETS TABBE

Når året begynner å nærme seg slutten, er det mye man ønsker å glemme av det som har vært. Eller? Straks det begynner å nærme seg 1. januar, tar min mann til å mimre. Om … Ting jeg har gjort som jeg ikke burde gjøre? (Om du ikke har fått det med deg: Jeg ga i 2016 ut boken Mine tabber). I dag. I dag minnet han meg (blant annet) på noe jeg presterte å gjøre på Halloween. Vet ikke helt om “presterte” er et godt ord, men. For prestere var vel nettopp det jeg IKKE gjorde.

 

Ektemann: “Husker du hva du gjorde på Halloween?” Jeg svarte: “Nei.” Og så forlot jeg kjøkkenet: “Jeg tror jeg må strekke litt på meg, jeg har spist to biter av et knekkebrød med kaviar og trenger en liten pause. Gjesp.” Men selvfølgelig husket jeg. Halloween. Jeg bestemte meg for å kle meg ut for første gang noensinne. Ungene og nevnte ektemann, hadde gått i forveien til en Halloween-fest. Det var første gang vi feiret, barna har vært for små til at vi har giddet tidligere. Jeg skulle komme etter. “Det skal være en overraskelse hva jeg skal kle meg ut som.”

 

Potensielt dårlig idé.

 

Jeg fant fort ut at jeg skulle kle meg ut som Yasir Arafat. Den for lengst avdøde palestinske lederen, du vet? Jeg fant frem palestinaskjerf, impulsklippet opp den fineste, svarte strømpebuksen min, laget et sånt bånd som jeg knyttet skjerfet rundt hodet med. I min ungdom var jeg med i Palestinakomiteen, jeg har vært i Palestina og jeg eier et palestinaskjerf som jeg aldri kommer til å kvitte meg med. MEN! Nå tullet jeg det altså rundt hodet. Jeg tegnet særs tjukke øyebryn og tett skjegg og enda tettere bart med ufjernbar kajal. Iførte meg et hvitt klede knyttet over skulder og rundt magen. Svart, langt skjørt (?). Og så var det bare å komme seg av gårde.

 

Jeg skulle ikke langt. Det var bare fem minutter å gå, men så så jeg en buss komme kjørende. Jeg ga tegn til at jeg ville være med. Bussen stoppet og jeg skulle til å gå på. Men. Så … Så bare lukket døren seg? Bussjåføren nektet meg å komme på? Jeg stod og hamret og hamret mot døren: “Hallo? Slipp meg inn! Jeg skal på!!” Det var vel omtrent da jeg forstod at dette kostymet kanskje ikke var det mest politisk korrekte kostymet. Inne på bussen satt det to damer med hijab og bare … Nei. Det var forferdelig. Det var jo overhodet ikke sånn ment? Jeg dunket mot vinduet og forsøkte å få kontakt med dem. Smilte og forsøkte å signalisere at jeg snakker litt arabisk (hvilket jeg gjør). Men det er vanskelig å forsøke å mime at man snakker litt arabisk, og det fant jeg jo også ut.

 

Bussen kjørte.

 

Jeg ble nå alvorlig redd for at jeg holdt på å dumme meg ut. Men jeg tenkte at vennene våre, og selskapet der, ville synes at det var et festlig kostyme. Så jeg holdt motet oppe. Nå gjaldt det bare å komme seg dit uten at noen så hva jeg hadde kledd meg ut som. Da kom jeg på den briljante ideen: Det var jo bare å holde seg for ansiktet! Så jeg holdt hendene foran ansiktet og småjogget nedover bakken. Da kom det en mann gående. Han sa: “Går det bra?”. Jeg lot som ingenting. Jeg løp videre. Jeg skjønte det da: Jeg så ut som en hulkende, forsmådd og fornærmet araber – som jogget bort fra noe skummelt.  Ser du det for deg? At noen kommer joggende forbi deg med flagrende turban og hendene foran øynene? Gud. Det høres helt usannsynlig ut, men det var altså først da jeg fant ut at jeg kunne ta av meg hodesjalet og bare sprade som en vanlig, kvinnelig skjegge-kvinne nedover veien.

 

Puh. Endelig var jeg fremme. Ringte på. Barn kom for å åpne. Men … Det var akkurat som om de ikke kjente meg igjen. En jente spurte: “Hvem er du?” Jeg skulle til å svare at jeg var Yassir Arafat, men klarte akkurat å ta meg i det: “Jeg. Jeg er en kamelfører”, sa jeg. “En kamelfører? Hvorfor det?” Jeg svarte: “Ja.”

 

Ikke noe svar.

 

Jeg entret stuen. Trodde fortsatt jeg ville vinne prisen for årets kostyme. Men jeg fikk liksom ikke helt all honnør, følte jeg? Ektemann snek seg bort til meg. Langs veggen. Han bøyde seg inn mot øret mitt. Hvisket: “Eh. Du veit at ein brukar å kle seg ut som noko skummelt på Halloween, ikkje sant?” Eg kviskra tilbake: “Nei.” Jeg forsøkte diskret å lirke av skjerfet fra hodet. “Her er jeg: Jeg har bare kledd meg ut som en liten bartemann!” Men da hadde jo skaden allerede skjedd. Alle hadde sett meg da jeg kom.

 

Av denne hendelsen tok jeg følgende lærdom: 1: Man skal kle seg ut som noe skummelt på Halloween. 2: Det betyr at jeg ikke lenger trenger å kle meg ut på Halloween, for jeg er skummel nok som det er allerede.

 

Her avbildet i et øyeblikk hvor allmenn folkeskikk og sosiale antenner er på plass. Sånn cirka.

 

 

Tvi, tvi! 2020.