UTSETTELSE

 

Gr … Nå er jeg her igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke orker noe annet. Sykehusinnleggelsen (eller sykehusødeleggelsen som jeg holdt på å skrive, og det stemmer kanskje enda bedre) har satt meg ut av spill. Rett og slett. Det er vel ikke så rart, når man tilbringer fem døgn på sykehus er man alvorlig syk.

 

Jeg har et problem her: Jeg har en bok jeg skal gjøre ferdig. Og den må være ferdig NÅ! Om en uke. Helst. Men hva har skjedd? Jo, jeg har glemt alt redaktøren min har sagt at jeg burde rette opp i. I manus har hun skrevet ting som “OVERGANG!!” i et kapittel og jeg vet vi snakket om overgang-ett-eller-annet, men jeg husker ikke hva det betyr. Nå er jeg redd for å få kjeft og jeg føler meg som en skoleunge igjen. Jeg tør heller ikke legge dette innlegget ut på Facebook-siden min i fall hun skulle komme til å finne det der og lese det. Haha!

 

Jeg var dårlig til å gjøre lekser på skolen. Veldig dårlig. Og ekstremt dårlig på videregående (selv om jeg utrolig nok gikk ut med gode karakterer). Og jeg glemte alle bøkene hjemme. Etter å ha veid litt for og imot, bestemte jeg meg for at det var bedre å ha bøkene på skolen og tross alt ha dem tilgjengelig i timene, enn å ha dem hjemme og få kjeft for at jeg ikke hadde dem med. Skulle jeg få kjeft? Eller skulle jeg få kjeft, liksom?

 

I begynnelsen lå alle bøkene i en stabel på en hylle i klasserommet. Det var ikke populært. Dermed begynte jeg å gjemme bøkene rundt omkring på skolen så lærerne ikke skulle merke at jeg ikke bare hadde en – men alle bøkene liggende der. Jeg gjemte en og annen bok i et annet klasserom. En på rommet til elevrådet (hvor jeg oppsiktsvekkende nok var med). En i et skur, en annen i et skap i gangen, en på scenen i gymsalen. Etterhvert husket jeg ikke hvilken bok som lå hvor og måtte bruke mye tid på å lete, og da var jo vitsen med det hele borte. Konklusjon? Jeg bestemte meg for å begynne å legge bøkene igjen hjemme og glemme dem der i stedet. Så slapp jeg å få kjeft for ikke å dukke opp til timen, også.

 

Nå sitter jeg her, livredd for å få kjeft igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Kanskje det er noen av dere som kan skrive ferdig boken for meg? Femten (!) Flax-lodd i belønning.

 

Her er jeg på julebord i Aschehoug-villaen. Fant meg en seng og glemte visst til og med å feste.

 

 

 

REDSELEN FOR BEGYNNELSER

 

Mandag er visst en dag en man skal elske; å elske mandager betyr implisitt at man elsker jobben sin. Man elsker å stare med ny giv! Personlig synes jeg det er vanskelig med mandager. Selv om jeg elsker det jeg holder på med. Men følelsen av en ny start. Følelsen av begynnelse … Ordet begynnelse er ikke noe godt ord for meg. Hører jeg dette ordet i forbindelse med jobb, hører jeg bare: “shit, det du har gjort er totalt mislykket, du må starte på nytt!” Jeg vil at alt skal fortsette. Fremover og fremover. Egentlig vil jeg ikke at det skal finnes noen mandager i arbeidet mitt.

 

Denne mandagen er veldig, veldig sjelden. I forrige uke, hadde jeg nemlig en planlagt samtale med redaktøren min om neste bok (jeg skulle egentlig på møte i Oslo, men så ble vi enig om å ta det over telefon i stedet). Siden før påske, har jeg visst at hun skulle lese den nyeste versjonen av manus.Samtidig har jeg visst at boken SKAL bli bok. Alltid denne følelsen …. Av at jeg ikke tror boken kommer til å bli bok.

 

Redselen for at man skal “måtte begynne på nytt igjen”. De fleste forfattere gjør det. Man ser for seg at man skal skrive en spesifikk bok. Hva virker vel lettere enn å skrive en bok? Det er jo bare å sette seg ned, liksom! Men når man er i prosessen, ser man etterhvert at det er en helt annen bok man må skrive. Man klarer aldri å skrive den boken man egentlig VIL. Selv om man blir pent nødt til å ende opp med å være fornøyd med den. Og glad i den. Og synes den er bra (det eneste som er vanskeligere enn å skrive en god bok, er for øvrig å skrive en VIRKELIGVIRKELIG dårlig bok og få den utgitt. Virkelig en bragd. Haha!)

 

Jeg snakker meg vekk igjen. Den kommende boken min … Jeg må få det bekreftet gang på gang. Ja. Den er snart ferdig. Ja. Det blir en bok. Men dette er absolutt første gang jeg har skrevet ut ALT som skal med i boken. Ingenting mer skal med nå, ingenting trenger utdypes. Alt som skal med, er med. Ingenting av det som står der skal bort (fortsett fra bittesmå bagateller).

 

Og jeg blogger og blogger … Det slår meg hvor ufattelig mye arbeid som må legges ned i en bok før den blir ferdig! Den er på hundre sider og jeg har jobbet med den i årevis. Og for tiden blogger jeg to ganger daglig. Det koster meg ingenting.

 

Denne mandagen er en begynnelse. Den første mandagen hvor boken helt helt har sluppet taket. En begynnelse som ikke betyr rasering. Det føles helt suverent. Nesten så jeg får lyst til å drikke et glass champagne. Men det er vel kanskje ikke sånn man gjør om man tar ukens første dag på alvor …?

 

 

(litt flaut å innrømme det, men dette er en av mine yndlingstenkestillinger når jeg skriver på en bok. Sanne mine ord).

 

 

Om du ønsker å lese mer om forfatterskap/skriveprosess, se under kategorien “forfatterliv “og “om å skrive”.

 

 

#forfatter #manus #forfatterskap #roman #mandager #begynnelse #fortsettelse #redaktør #prosess

IKKE FOR Å VÆRE FREKK, MEN …

 

Tusen takk for responsen på de seneste innleggene mine. Det er jo vel og bra med fine tilbakemeldinger, MEN! Det er en ting som er dumt med det, og det er at jeg går glipp av en gylden sjanse til å kunne rakke ned på mine lesere. Alle og enhvers våte drøm, som det heter, er å kunne se ned på folk uten grunn. Men det beste som finnes, det er selvfølgelig å se ned på noen av en GOD grunn. Det fikk jeg altså ingen anledning til i går. Dermed blir jeg, som alltid, nødt til å ty til reserveløsninger. Fortsettelse følger i neste avsnitt.

 

Previously on Kvinnesnekkeren: Jeg blir som alltid nødt til å ty til reserveløsninger. Denne gangen må jeg hente frem sjikane fra min egen bok av fjoråret, Besserwisser. Her har jeg skrevet litt om hva man bør synes om navnet Cato. Og at det IKKE er greit å hete det, selv om man tror man synes det. For å si denne setningen med litt andre ord, gjengis her teksten i sin helhet:

 

CATO

Det går opp for en at man elsker navnet Cato. Til tross for at det ikke går an å like navnet Cato. Man har levd et beskyttet liv, og så ender man likevel opp med å like det. Man kan noe for det, for man har ikke noe imot det. Likevel kan man ikke noe for det. Det trengs noen utenfra som har noe imot det. Som utenfra kan si at navnet Cato er uten mening. Med andre ord: Skal man få lov til å like navnet Cato? Svaret sier seg selv. Det som ikke sier seg selv, er navnet Cato.

 

 

Dette blogginnlegget er dedikert til alle som ikke heter Cato. Vær vennlig å respektere det.

 

 

 

Nå kan nettopp DU donere penger til AntiCato-foreningen! Vipps til mitt privatnummer. Cesilie Holck. Jeg trenger all den støtte jeg kan få i denne grusomme saken. På forhånd tusen takk! Jeg kommer også til å si tusen takk i ettertid.

 

ENDELIG ER DET OVER

 

Følelser kan lure en sånn, først i ettertid skjønner man hva man har stått i og hvordan de kanskje har løyet en rett opp i ansiktet. Man trodde man hadde en slags kontroll, stresset gjemte seg bak denne følelsen, men først når man har fått det hele litt på avstand, ser man at alt bare var rot. Mens det pågikk, ante man ikke hvor belastende det faktisk var.

 

Hvorfor jeg plutselig blogger mye igjen? Rett før påske leverte jeg bokmanuset mitt til den splitter nye, utrolig skjønne redaktøren min. Nå ligger det sikkert i en lun bunke og koser seg i dvale mens hele redaksjonen har påskeferie. Venter på å bli lest. Det er første gang jeg har hatt en ro på dette. Jeg vet at den begynner å bli ferdig.

 

Det er først i ettertid jeg har innsett for en forferdelig belastning dette prosjektet har vært for meg. Det har trukket ut i tid. Lang, lang tid. Det skjedde noe personlig underveis, noe ytterst, ytterst privat, som gjorde at boken plutselig måtte ta en annen vei. Samtidig … Å gå inn i følelsene på nytt og på nytt. Dette er en bok som er veldig personlig for meg, det er mange selvbiografiske elementer, og det har vært vondt å skulle rasere for å bygge opp igjen. Gang på gang. Som å herpe en veldig sårbar periode i mitt eget liv. Forferdelig!

 

Det har vær beintøft, det ser jeg nå. Levere manus gang på gang, stresset ved å aldri vite om det har tatt riktig vei nå eller om jeg bare er på villspor igjen … Vente og vente. Vente altfor lenge. Stresset ved å føle seg totalt mislykket i det man gjør. Det er mye i denne prosessen som har vært fælt. Men fordi det involverer andre mennesker som jeg ikke ønsker å utlevere, kan jeg ikke skrive så veldig mye om det. Det jeg kan si, er at man også som forfatter står i en jobb som skal fungere på flere plan enn det man selv yter. Man er i et nettverk, man er ikke helt alene selv om man er alene når man sitter og skriver.  Og noen ganger ser man først i ettertid at man skulle ha tatt tak i situasjonen lenge, lenge før. Ordnet litt opp. Når man står midt oppi det er man så blind på livet. Kjenner du deg igjen?

 

Nå føles det som om jeg har lagt bort en liten katastrofe. Eller kanskje riktigere: at katastrofen er i ferd med å bli til noe helt vidunderlig. En bok jeg kan stå inne for. Som jeg kommer til å være stolt av. OG som ikke har tatt bort sårbarheten i et veldig personlig prosjekt.

 

En ro i kroppen … Jeg har funnet ut at det finnes et barometer for når jeg ikke står midt i en forfattermessig krise. En følelsesmessig tilstedeværelse som ikke handler om å bli ferdig med noe; jeg er her. Her. Denne følelsesmessige tilstedeværelsen går ut på at jeg har lyst til å blogge. Virkelig, virkelig lyst! At det ikke er noe ork. At det er jeg som lager veien og jeg som lager målet. Uten at andre stikker nesen sin opp i hva jeg gjør og heller ikke trenger å gjøre det for at jeg skal komme i mål.

 

Tusen takk for at du leser bloggen min. Du er med på å gjøre dagen min god. Takk!

 

 

 

 

(boken i bakgrunnen er min minibok, Mine Tabber, utgitt som en forlengelse av bloggen. Den er for øvrig fortsatt til salgs, send meg en PM på facebook-siden min, så kan du få kjøpe om du vil!)

 

 

 

 

 

#følelser #stress #bokmanus #bok #redaktør #forlag #fortid #nåtid #blogg #minetabber #lettelse

HVA I ALLE DAGER ER DET SOM SKJER?

 

Herregud, det som har skjedd de siste dagene har vært helt uventet. Jeg hadde jo da en uplanlagt bloggpause tidligere i vinter på grunn av styrtjobbing med bokmanus (i forbindelse med roman som skal ut neste vår). Så da jeg kom tilbake, var jeg forberedt på en god, gammeldags leserflukt.

 

Så kommer jeg tilbake. Og dere bare … leser og leser! Jeg er helt forferdet og veldig henrykt. Så henrykt at hvis jeg får et barnebarn en gang, skal han hete (les: jeg skal insistere) på at han skal hete Henrykt. Henrykt Holck.

 

Carl-Henrykt Holck.

 

Hva var poenget nå igjen … Å, hvordan kunne jeg glemme: Poenget er at dere er både deilige og skjønne. Jeg er nå godt plassert inne på topplisten av landets mest leste bloggere igjen. 61. plass i dag og det er jeg ydmykt fornøyd med. Det er rett og slett veldig stas! Det er deres fortjeneste. Dere er både deilige og skjønne (fine ting kan aldri sies for ofte). Og dere er både deilige og skjønne fordi dere også litt sære som leser denne bloggen. Som er litt … aparte? Sant? Aparte. For et fengslende ord! Fordelen med å være litt rar, er at man kan bruke ord som aparte og fengslende. Uten å virke … Normal? Det burde være reklame nok for særhet.

 

Jeg tror rett og slett jeg er litt glad i dere. Takk!

 

Altså takk som i : tusen, tusen takk.

 

 

Et bonusbilde til dere nettopp fordi dere er dere: Dette bildet heter “Truse i tre i solnedgang”. Dette observerte jeg på tur i skogen forleden. Kaste boxer opp i treet. Trist eller fint? Klarer ikke helt å bestemme meg.

 

 

En gang bæsje en måke på meg. I dag har jeg det bedre (selv om jeg fortsatt er litt snufsete og småfebril).

 

 

Som belønning for at dere leser, tror jeg søren meg jeg skal blogge en del fremover. Det kan la seg gjøre. Jeg er dritlei av å skrive om fiktive folk i egen roman. Nå har boken flydd av gårde til redaktøren min, og der kan den vær så god få være til vi skal ha møte i Oslo over påske. Så nå har jeg frigjort litt tid til å henge litt mer her i stedet.

 

Snakkes snarligst! Sånn får det bli.

 

SMASK!

 

 

følg meg gjerne på facebook

Instagram er jeg også sånn halvveis på under navnet “Kvinnesnekkeren”

 

 

 

#blogg #toppliste #glad #takknemlig #blogglesere #henrykt #aparte #belønning #truseitreisolnedgang

 

 

 

AVSLAG

 

Søren, jeg er egentlig litt lei meg nå. Jeg fikk nettopp beskjed om at jeg verken har fått arbeidsstipend eller diversestipend som kunstner/forfatter. Selv om jeg ga ut bok i fjor. Dette er nytt for meg. Jeg har vært så heldig at jeg aldri har fått et eneste avslag på stipender jeg har søkt om noensinne. I de ti årene siden jeg debuterte (så man kan jo godt si at det var noen andres tur til å få nå, virkelig!).

 

Dette er for så vidt første gang jeg har søkt om støtte som såkalt “etablert kunstner” og ikke “yngre kunstner”. Når man er over trettifem, er man liksom automatisk etablert, og i mitt tilfelle stemmer det jo, ettersom jeg har gitt ut fire bøker totalt. Men nå må jeg konkurrere med absolutt alle dem som ikke er nyetablerte. Det vil si dem som er ti år eldre enn meg, tjue år eldre enn meg, førti år eldre enn meg … Folk som har gitt ut tolv-femten-tjue bøker. Så da er jeg vel bittelitt ung likevel, da? Det får være en trøst. En liten, skrøpelig mager en. For øvrig er det en selvfølge at ikke alle landets kunstnere kan få stipender hver gang, av mange årsaker jeg ikke skal gå inn på her.

 

Jeg kunne skrevet et ganske hatsk innlegg om hvor altfor få kulturstipender som deles ut. Men jeg skal prøve å la det bare bli kokett surmulende. For det BLIR delt ut for få stipender! Jeg skal være såpass raus at jeg kan si at dette innlegget ikke først og fremst handler om meg. Som sagt: jeg har vært veldig heldig. Mange ganger. Men det finnes altså så mange flinke folk jeg vet om som ikke får! Selv om de helt udiskutabelt skulle hatt! Det er vel det som er problemet.

 

Kultur og kunst er det som danner nåtidens fotavtrykk for fremtiden. Ikke til sammenligning overhodet, men tenk for eksempel på hvordan antikkens Hellas har formet oss. Hvordan Sokrates fortsatt lever. Hvordan Mozart og Bach har satt seg i oss mennesker. Rembrandt. Picasso. Dostojevskij. Kierkegaard. Og så videre og så videre.

 

I et mikroperspektiv gjelder dette også hva vi små norske kunstnere etterlater oss av spor til kommende generasjoner. Selv om de fleste av oss ikke kan påberope seg å være genier, men bare er helt vanlig hardtarbeidende “lønnsmottakere” (lol).

 

Men. Jeg får blogge litt på denne ekstraordinært viktige bloggen. Det får bli blogg som setter spor i stedet; det får være bloggere  og ikke forfattere og kunstnere som skal fortelle fremtiden om hvem vi var. Eller influencere, som vi så kjærkomment heter nå.

 

Det blir spennende fremtider.

 

 

 

 

 

 

 

#forfatter #forfatterliv #forfatterskap #stipend #statenskulturstipend #stipendordninger #kultur #litteratur #kunst #tradisjon #historie

PAUSE PGA MULLALØFT

 

På torsdag opptrådte jeg på Litteraturhuset i Bergen. Jeg trodde det skulle være et slags forfattertreff hvor kjente og kjære kolleger og venner skulle lese. Med andre ord så jeg for meg en intern fest. Siden jeg har sluttet å være med fantastiske folk uten å få penger for det, var det nå en stor glede for meg at jeg skulle få lønn for å ha det gøy. Men så kom jeg dit og så var det bare bransjefolk der. Eller hva man kalles når man ser inn i en murvegg og smiler fordi man skjønner at man er den eneste som kan omgjøre den til en gullgruve. 

 

Det som skulle feires var slippet av vårens program. Tror jeg? Jeg fikk egentlig aldri oppklart det. Det vil si: før jeg hadde fått oppklart det, ble jeg servert Cava, og siden dette er noe jeg liker, ble jeg distrahert nok til at jeg ikke gadd å være høflig nok til å spørre hva det egentlig var jeg var med på. 

 

Jeg ventet og ventet på at noen jeg kjenner skulle dukke opp. Imidlertid (ja, imidlertid), viste det seg at det bare var jeg som skulle lese, helt utelukkende bare meg som var representert fra forfattermiljøet i Bergen og som skulle opp på scenen. Jeg ble direkte furten, da jeg altså helst vil ha betalt for å være med fine folk og ikke med folk som jeg ikke kjenner. Heldigvis dukket en god venn og poet opp og reddet meg og kunne fungere som en slags manager som bestemte hva jeg skulle lese fra min egen bok siden jeg hele tiden var travelt opptatt med å forsyne meg med Cava og kanapeer.

 

Det hele endte som det måtte ende; etter opplesningen og noen obligatoriske godord fra Kristin Helle-Valle (sjef på Litteraturhuset), ble jeg så rørt at jeg tenkte det ville være innenfor med et mulla-løft siden jeg likevel, i alle fall indirekte, fikk betalt for å gjøre det. Det var en impulsiv handling, men et mulla-løft er vel alltid det …? Har aldri hørt om et planlagt et, i alle fall, og om det er planlagt, vil jeg si at det er harry. Det var første gang jeg utførte et, bortsett fra mulla-løftene jeg har utført på egne barn, men det teller kanskje ikke helt …? Og som jeg løftet! Sjefen hvinte av fryd, så det var jo bra, men da jeg våknet neste morgen, var den ene armen totalt ubrukelig. Jeg burde ha spart meg. Jeg har nettopp hatt en nokså kraftig infeksjon i den samme armen, og gjennomgått en antibiotikakur av samme grunn. Siden torsdag har hånden måttet henge slapt ned langs siden og da har det ikke blitt skriving. Så sånn er det. Med andre ord: neste gang jeg skal ta et mulla-løft skal det ikke være spontant, men ytterst nøye planlagt. Uansett hvor harry det måtte være. 

 

 

SAMSUNG CSC

får holde meg til å gjøre det jeg kan

 

 

FREMOVER

 

Det skjer en del for tiden. Heldigvis! Fine ting. Jeg har vært på noen ytterst givende møter angående kommende prosjekter. Og i morgen skal jeg lese på Vinterfest på Litteraturhuset i Bergen. Det blir så bra!

 

Men det nesten gøyeste av alt … Jeg skal være med i en antologi som skal utgis på tysk (med et utvalg tekster fra den siste boken min). Antologien består av tolv forfattere som er karakterer i Tomas Espedals selvbiografiske bok Bergeners. For der er jeg altså med i egen person. Hele boken foregår vel praktisk talt når hovedpersonen, med venner, er på vei til fest hjemme hos meg og min mann! Dette var altså før vi fikk barn og bodde i vår meget sentrale, og derfor velegnede festlokale for forfattermiljøet. … Hjemme hos Olav og Cesilie, hvor vi har hatt våre beste fester“. Hehe! Tyskerne liker tydeligvis denne boken ytterst godt, for de trenger visst et dypdykk i den litterære, bergenske undergrunnen. Merkverdig. Jeg kan for øvrig anbefale Bergeners på det sterkeste! Det er en veldig fin bok. Og jeg er ydmykt takknemlig over å få være med på dette prosjektet. 

 

… Og nå skal jeg altså snart til Wien. Tenker at jeg stiller meg opp på gaten og leser litt når jeg først er der. De vet jo garantert hvem jeg er allerede. TVI, TVI!

 

Hine hårde. Setetrekkene er til vask på grunn av vinsøl fra kvelden (natten) før. 

 

 

 

#forfatter #forfatterliv #bergeners #bergen #fest #festligheter #tyskland #antologi #glede #vinterfest #vin #tomasespedal

FLYPLASSEN …?

 

Neida, ta det helt med ro, jeg skal ikke stikke av. Men jeg sitter og funderer på om jeg skal ta meg en tur til flyplassen. Jeg har skrevet om det før: jeg elsker å være der uten å skulle dra noe sted. Ha med trillekoffert som er tom. Virke proff uten å trenge å være det. Gå fort gjennom lokalet med klakkehæler og drakt (det gjør jeg, haha!) og bare sette seg på kafeen og slumre seg genialt over tastaturet for å få ferdig neste bok. Men! Jeg vet ikke om jeg gidder å sminke meg og lakke neglene og ta på meg drakt og klakkehæler i dag. Og det er rett og slett uaktuelt å virke uproff på flyplassen. 

 

Skal jeg bli hjemme? Just for fun? Gud. Husker du bandet med nettopp det navnet? Det Grand Prix- bandet (kalt Gram Pril på Sunnmøre)? Det skulle være ett eller annet revolusjonerende med det, tror det var det at Elisabeth Andreasson gikk med solbriller ute i Brussel. Ja, jeg vet at det skal være to prikker over u-en i Brussel (skal det ikke?) Jeg vet ikke hva de prikkene heter, og jeg gidder ikke å bruke dem. Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg ble forfatter: Jeg kan herje med språket så mye jeg bare vil. Jeg slipper å ta hensyn til rettskrivningsregler. Det er kunst. Visste du for øvrig at ordene “just” og “for” og “fun” er de eneste engelske ordene jeg har skrevet her på bloggen noensinne? Bortsett fra ordet “pad” i søndagens innlegg? Dette har vært et prinsipp siden jeg startet bloggen for tre (!) år siden. Ingen har lagt merke til det. Det er det som er så fantastisk!! Det er som om folk forstår norsk fortsatt. Helt uten at de vet om det.

 

Saken er biff (visste du forresten at dette uttrykket kommer fra juss og betyr “saken er bifalt”?): jeg drar ikke til flyplassen. Jeg kjenner allerede at jeg har mer enn nok med å tenke på Elisabeth Andreasson. 

 

 

 

 

Skulle for øvrig lakke tånegler her om dagen. Måtte bare fjerne den gamle lakken først. Stortåen satt fast i neglelakkfjerneflasken (jada, den er til for fingrene, jeg vet). Jeg fikk den så vidt ut. Med negative konsekvenser. Jeg halter egentlig litt fortsatt, så det passer dårlig med høyhælte sko uansett, når jeg tenker meg om. 

 

Solbriller i Brussel. REVULOSJON!!

SKYGGENE

 

Jeg skulle egentlig gjort på andre ting, jeg har et manus jeg burde ta tak i igjen etter juleferien, men jeg vil bare skrive her inne. Det er jo også en jobb, for all del, men akkurat nå føles det mer frivillig. På en fin måte.På en litt forbudt måte. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg venter på å få ånden over meg igjen. Føle klarheten. Gjennomsiktigheten i verden jeg trenger for å dukke ned i et skriveprosjekt.

 

Gud. Jeg elsker å være forfatter. På absolutt alle plan. Absolutt hele prosessen. Research-fasen og idemyldringsfasen. Skrivefasen, genialitetsfasen (mens man fortsatt tror at denne boken er så genial at den kommer til å bli ferdig i løpet av en måneds tid – uten noen hindre på veien!) Forresten. Jeg kommer jo på det nå: For så sitter man selvfølgelig fast på et eller annet tidspunkt. Ikke bare ett. Men hundre. …Nei. Det er forferdelig. Grusomt. Men så vet man at før eller senere skjer det en åpenbaring! Som gjør at enda en bit faller på plass. Om man bare ikke gir seg. Aldri, aldri gir seg. Oi, oi, oi … Den følelsen når man får det til … Det er eufori! Lykke! Tankedop! Det harde arbeidet. Det blodige slitet. Dialogene med forlaget. Redaksjonsarbeidet. Finpussing av språk. Antagelsen. Korrekturrundene. Herregud, så heldig jeg er! Men sånne pauser som dette er nødvendig. Hodet må nullstilles.

 

Jeg sitter hjemme og det er skygger i stuen. Alle hakk i gulvet er synlige. Det er flere enn jeg kan huske at det var. Vet dere hva det betyr? Det betyr at det er lysere igjen! Etter tre måneders mørke! At solen står høyere på himmelen! At den når helt inn hit, til den innerste krok! I dag er første gang jeg har glemt å ta på sollampen (lyslampen? Sånn denne-lampen-gjør-deg-ikke-deprimert-lampe)? Den har reddet meg gjennom vinteren. Men nå. Nå skal solen redde meg gjennom resten av året. Kanskje bak noen skyer mesteparten av tiden. Men det gjør egentlig ingenting. For nå er den ikke lenger langt der borte, knapt synlig over knausen utenfor soveromsvinduet mitt, men nesten høyt der oppe på himmelen et sted.