EN PINLIG LIDENSKAP

Jeg har en pinlig lidenskap. Jeg vet at jeg burde skamme meg over den, for det er sånt man skal gjøre. Fy skam: Jeg elsker kjøpesentere. Jeg vet. Det er harry og motbydelig.

 

Lagunen. Ett av Norges største kjøpesentere. Og jeg drar dit. Det vil si; jeg drar hit. For her sitter jeg akkurat nå. Det er noe med denne støyen, summingen, hvor ingen lyder er høyere enn andre, alle lyder bare forsvinner inn i hverandre uten mening. Fordi ingen av lydene har mening!

 

Støy har alltid gitt meg en indre ro så lenge den ikke er ujevn i volum. Den jevne støyen er mer meditativ enn musikk for min del. Musikk representerer for mye. Lykke eller sorg, savn eller forventninger. Musikk er for mye minner, for mange følelser, for stort, for overveldende, for irriterende, for dårlig, for stemningsskapende … Jeg elsker musikk. Musikk er liv i alle av ordets betydninger. Men støy er ro. Duringen fra ventilasjonsanleggene og rullebåndene. Lyden av handlevogner, små hjul over harde fliser. Summen av menneskestemmer som ikke gir ordene de sier noen betydning. Jeg kan være i verden, men slipper å forholde meg til den.

 

Lagunen. Jeg går rundt og rundt. Man kan gå i sirkel! Man trenger ikke gå frem og tilbake! Man kan ta en runde! På kjøpesentrene blir hodene tomme. Enig? Men jeg trenger det! Og jeg elsker det! Kjøpesenteret stjeler tankene mine. For en liten stund oppleves hodet tomt. Takk og lov!

 

“Kjøpesenter” er i mitt tilfelle et misvisende ord «Rekreasjonssenter», tenker jeg vi sier. For jeg er ikke her for å kjøpe. Kanskje kjøper jeg noen ukokte Scampi i ny og ne. Den slags.

 

Det er mange år siden nå, men da jeg bodde i sentrum og det var vinter og jeg aldri fikk nok dagslys, hadde jeg noe som het «Seks kjøpesentre opp». Den gikk ut på følgende: Jeg vandret opp og ned alle trappene til de seks største (og eneste) kjøpesentrene i bykjernen. Det er faktisk litt tankeløs mosjon i det! Kløverhuset, Sundt, Galleriet, Xhibition, Bystasjonen og Berstad-huset. Og jeg fikk flombelysning med på kjøpet! Genialt.

 

Lagunen. Jeg har spasert rundt i en halvtime og helt glemt at jeg er et tenkende vese. Men plutselig befinner jeg meg på en kafé av gammel vane: Her sitter jeg nå. Og bobler i hodet igjen.

 

Takk for at du tar deg tid til å lese. Helt oppriktig. At du har ork!! Men det er mer synd på meg enn på deg: Du kan klikke deg ut fra denne bloggen og fra tankekaoset mitt når som helst. Men jeg kan ikke klikke meg ut fra mitt eget hode. Er det rart jeg er avhengig av Lagunen?

 

 

Tankeløs person!

 

 

Til og med mobiltelefonen er tankeløs.

 

 

AVSLØRT!

Nei! Hva er det jeg har gjort? Jeg er avslørt og det er helt og holdent min egen feil.

 

Jeg har vært i avis og radio. Greit nok. MEN. Hva gjorde jeg der? Jo, jeg utleverte og avslørte meg selv. Først i dag gikk det opp for meg: Dette har gjort at jeg må gi avkall på noen av mine kjæreste vaner! Jeg pleier jo blant annet å dra på flyplassen for å skrive (sitat Dagbladet: “Jeg skriver best på rare steder”). Jeg har lagt ut om at jeg prøver å fake smart og gå fort gjennom avgangshallen med klakkehæler, iført mine mest profesjonelle klær. Kofferten min er tom, den inneholder bare en laptop og et gullbrød. Og så setter jeg meg på en benk og skriver og ser ut som en veldig forretningsfull skapning.

 

Det som nå har skjedd, er som følger: Jeg er avslørt! Jeg kan ikke dra dit mer! Alle vet at jeg faker proff! For det var jo det som var det magiske med denne vanen: En forfatter kan aldri føle at hun/han er profesjonell, det har jeg for lengst innsett. Man føler seg inkompetent hver eneste dag. Man fatter ikke at det går an å bruke så mye tid på å skrive en bitteliten bok. At man ikke bare kan knipse den frem. For eksempel. Det nærmeste man kommer det å være profesjonell, er å lure andre til å tro at man er det. Men det kan jeg ikke nå lenger. Så da blir det ingen flyplass i dag.

 

 

Skrive på rare steder. Det blir vanskelig fra nå av. Jeg blir så avslørt! Nå prøver jeg å finne alternativer. Skal jeg begynne å skrive i rare klær i stedet? Det er for eksempel bare ti meter som skiller meg og bunaden min akkurat nå. Regntøy inne. Kunne det være noe? Badedrakt? Niqab? Søren. Skal jeg ende opp i niqab bare fordi jeg er redd for å bli avslørt som ikke-profesjonell forfatter? Så typisk meg. Men da finnes det i hvert fall urovekkende mange forfattere i verden. Hm … Observere gjennom gitter foran øynene, det er jo genialt? Man kan gjøre det uten at noen får det med seg og kakker en i hodet fordi det er frekt (ikke at jeg har opplevd det, men man frykter jo hver bidige dag at det skal skje).

 

For å konkludere med litt andre ord: Jeg har tatt min anti-profesjonalitet til nye høyder. Jeg sitter ikke og skriver på en (ny) roman, som jeg skulle ha gjort akkurat nå. Jeg sitter ikke og føler meg anti-profesjonell mens jeg tross alt jobber. Jeg sitter og lurer på hvordan jeg skal klare å være anti-profesjonell mens jeg jobber. Dét er antiprofesjonelt, det!

 

Nei. Nok surmuling nå. Jeg må få fingeren ut. Jeg har det: Jeg skal gå i helt motsatt retning. Jeg skal ta på meg treningsklærne mine. Og så skal jeg oppsøke et treningssenter. Sette meg på en muskelmatte (heter det det?). Ta frem laptopen. Og skrive om død og fordervelse mens jeg skuler med profesjonelt blikk mot mosjonistene (kaller de seg for det?). Som skuler stadig mer anti-proft mot meg. Hvorfor har jeg ikke innsett det før?? Først da vil jeg føle meg som et normalt menneske.

 

 

 

Dette er forresten mitt innlegg nummer 450. Tenk det! Det føles fint og riktig. Og HURRA!

 

 

Følg Kvinnesnekkeren på Facebook!

 

SÅ UBEGRIPELIG SLITEN

 

Jeg er så sliten. Så ufattelig sliten. Jeg sov i tolv timer. Våknet, var våken i en time, sovnet og sov i to timer til. Jeg er helt hoven i ansiktet, ser ut som en moderne øgle. Ingen turister som hadde vært på reise til Bali hadde fått ta meg med inn i Norge, for å si det sånn.

 

Er det egentlig så lurt å skrive bøker? Skrive denne boken? Nå venter jeg på anmeldelser. Se for deg følgende scenario: Noen bestemmer seg for å anmelde en livskrise du har gått gjennom. De sier: “Jeg liker ikke livskrisen din, den er latterlig dårlig, slutt å snakke om det, det er dritkjedelig.” Første anmeldelse kommer kanskjekanskje allerede imorgen. Neste kanskje på lørdag. Jeg vil krype inn i noe og gjemme meg, men hva skulle dette noe liksom være? Jeg kan jo ikke krype inn i meg selv? Det hadde ikke hjulpet likevel. For det er her, inni her, det er skummelt å være akkurat nå!

 

Faen. Jeg er besatt av meg selv for tiden. Så deilig det var da jeg bare hadde en blogg, og ikke var besatt av meg selv på andre måter i tillegg!! Nå må jeg være dobbelt opp besatt. Det er tidkrevende. Ekstremt. Forresten. Jeg lurer på om en tvilling som synes sin identiske tvilling er pen, kan kalles for narsissist? Det var det eneste jeg klarte å lure på før jeg allerede i denne setningen her, er besatt av meg selv igjen. Mine egne greier. Olav er i ferd med å gå lei. Han synes egentlig jeg er ganske ok å være med, men det er ikke fordi jeg er spesielt interessant, det er fordi jeg sier merkelige ting.

 

Jeg er kvalm. Skjelven. Svett. Kroppen min reagerer på min egen psykiske besettelse og vil ha seg selv tilbake. Det er ikke lett for en stakkars kropp å huse en narsissist. Er det rart den vil være øgle.

 

 

Sliten, moderne øgle.

 

Men for all del, det kunne ha vært verre. Som her. Hils på sliten, prehistorisk øgle med øyekatarr:

 

Titt-ei!

 

 

 

 

 

 

KVELDEN. UROEN

Jeg ville legge meg tidlig, men jeg får ikke sove. Jeg kjenner på en uro. Jeg er spent, på grensen til småkvalm med tanke på det som snart skal skje. Jeg føler jeg blir mindre og mindre modig med alderen. Jeg hadde trodd det skulle være motsatt. Mer livserfaring og så videre. Men jeg føler jeg bare blir skjørere og skjørere. Mer og mer klar over at verden ikke alltid spiller på lag. En pessimist med godt over middels IQ, sa en gang at en optimist har under middels IQ. Vel – jeg tror det stemmer og jeg forsøker nå å gå fra å være optimist med under middels IQ til å bli en pessimist med godt over middels IQ. Det er ulett!

 

Uroen. Hva består den i denne gangen? Når jeg straks skal gi ut min fjerde bok? Etter å ha skrevet i over tjue år, publisert tekster i et tjuetalls antologier, skrevet mange tekster for scene/teater? Det er forventninger, det kiler i magen på en god måte. Naturligvis gjør det det! Men. Den negative spenningen … Jo. Innerst inne vet jeg hva den kommer av: Den skyldes at jeg ikke lenger har kontroll over boken. Plutselig slo det meg: Det er jo dét man jobber mot når man skriver en bok: Å få kontroll over stoffet! Først når man har kontroll over hvert eneste lille komma, hver eneste refleksjon, hver eneste karakter, hver eneste metafor, er boken klar for å gis ut.

 

Nå er kontrollen borte. Jeg har ikke kontroll over boken min mer. Den tilhører strengt tatt ikke meg lenger. Folk kan gjøre som de vil med den. De kan le av den, kaste den i bosset. Og enda verre: De kan lese den og finne ut at de synes den er dritdårlig og skrive om det i en av landets største aviser! Anmeldelsene. Det er klart man er sårbar. Ingen skriver en bok uten at det er høyst nødvendig for en å gjøre det. Det sier seg selv at det å skulle oppleve å få en dårlig anmeldelse, er forferdelig. Det vil si: Bare tanken på det er forferdelig. Nå har jeg vært heldig og jevnt over fått gode lesninger. Men jeg vet aldri hva som venter meg. Heller ikke denne gangen. Herregud. Tenk om du som vaskedame – for det jobber du som (eller renholdsinnovatør, heter det sikkert) – har vasket en do – og du har i flere år trodd at du har hatt dokosten i din makt. Men så kommer det en fyr som finner bæsjespor i toalettskålen! Han viser seg tilfeldigvis å være en renholdsinnovatør-anmelder! Og skriver om hvor dårlig du er til å tørke bort bæsjespor. Han bruker ditt fulle navn. Han bruker følgende overskrift: “Drittarbeid av Gørild Hansen” (for det heter du). Det er trist, synes du! Du tør ikke gå ut på tre dager, og det er ikke sikkert du tør å bruke en dokost igjen noensinne – selv ikke hjemme. Av frykt for at også din mann kan gi deg kritikk for dårlig utført drittarbeid. Trist.

 

Men nå. Jeg prøver å hente frem tankene jeg hadde da jeg skrev boken: Denne boken vil jeg gi ut. Den er min. Det spiller ingen rolle hva andre måtte mene. Det var denne boken som måtte ut. Den skal ut. Koste hva det koste vil.

 

 

Og om mottakelsen av boken virkelig skulle bli ille, kan jeg alltids trøste meg med følgende: At andre forfattere har gjort store feiltakelser i sine utgivelser, de også. Og kanskje overlevd, likevel.

 

 

Eh … Nei, forfatter. Marihøner er ikke ekle kryp.

 

Eh … Nei, forfatter. Dette er ikke en barnebok for barn!

 

 

Gud. Det føles så godt å blogge igjen på ordentlig. Det gir meg en merkelig form for ro akkurat nå. En ro rundt uroen. Apropos det: Tusen, tusen takk for all respons på forrige innlegg! Dere er enestående.

 

LIKE FØR

Nå er det like før her. Jeg kan virkelig ikke tro at det snart skjer. Det er like ubegripelig hver gang! Min fjerde bok kommer om ikke lenge fra trykkeriet, tenk; det finnes en fabrikk ett eller annet sted i … Verden (vet ikke helt hvor trykkeriet er, men)? Denne lille fabrikken har omdannet tankene mine til bøker. 1600 eksemplarer (eller noe sånt) har blitt produsert og kommet ut på et bittelite samlebånd (ser jeg for meg). Ser du det ikke for deg? Tenk: Å ha skrevet ned tanker, og så havner tankene på en bitteliten fabrikk og kommer seilende bortover et bittelite samlebånd! Og folk som jobber der, tar opp bøkene og legger dem i kasser? Det er jo helt sykt? De tar opp tankene mine og legger dem i kasser? Og sender dem til forlaget mitt? Det er helt sykt. I aller høyeste grad denne gangen, hvor det jeg skriver om er så nært og så personlig og så sårt: Om da jeg opplevde å bli “mor” og omsorgsperson til min egen døende far. Om da jeg pleiet pappaen min hjemme i min egen stue som 26-åring. Da han flyttet inn til meg for å dø. For det opplevde jeg, nemlig. Det var et helvete (og bittebittebittebittelitt morsomt, det har jeg i alle fall prøvd å overbevise meg selv om). Men nå har jeg i alle fall skrevet en bok om det. Til døds

 

Jeg er så spent. Boken får jeg først i hende på forlaget når jeg skal dit i forbindelse med pressekonferanse førstkommende tirsdag. Men allerede på onsdag får jeg en aldri så liten pangstart som nybakt fireboksmor: Dagbladet Magasinet kommer til Bergen for å intervjue meg. Gulp. Dét har aldri skjedd før. Så får vi se hvordan det går. Ektemann1 er nervøs for at jeg skal plumpe ut med noen litt for impulsive og litt for tanke-aktige tanker (les: Les bloggen min, herregud!). Han er mer bekymret enn meg, da. Vet ikke om det er et så veldig godt tegn, men.

 

I dag snakket jeg med sønnen min på syv år. Vi snakket om det å være voksen. Jeg: “Er det sånn at alle barn synes det virker kjedelig å være voksen? Det syntes i alle fall jeg da jeg var liten. Jeg ville bare leke!” Han: “Jeg synes det virker gøy, jeg! Du og pappa elsker jo å jobbe? Det virker nesten som om dere leker fortsatt.” Hehe. Ja! Det er sant! Det er  ikke så ofte jeg tenker over det. Det var fint å se det litt utenfra: Så merkverdig heldige vi egentlig er som får holde på med noe så sykt (men det er også fortjent ut ifra arbeidsinnsats, det skal sies). Jeg som forfatter. Og pappaen som filmkomponist. For det er jo virkelig leking satt i voksent system? Vi håper dog at minst ett av våre to barn blir revisor. Aller helst to.

 

 

 

 

 

 

 

Åååå! Dette blir så fantastisk! Her er omslaget på boken. Det er nydelig!

 

Til døds

 

Jeg er så fornøyd. Hurra!

 

Cesilie Holck

REDSELEN FOR BEGYNNELSER

 

Mandag er visst en dag en man skal elske; å elske mandager betyr implisitt at man elsker jobben sin. Man elsker å stare med ny giv! Personlig synes jeg det er vanskelig med mandager. Selv om jeg elsker det jeg holder på med. Men følelsen av en ny start. Følelsen av begynnelse … Ordet begynnelse er ikke noe godt ord for meg. Hører jeg dette ordet i forbindelse med jobb, hører jeg bare: “shit, det du har gjort er totalt mislykket, du må starte på nytt!” Jeg vil at alt skal fortsette. Fremover og fremover. Egentlig vil jeg ikke at det skal finnes noen mandager i arbeidet mitt.

 

Denne mandagen er veldig, veldig sjelden. I forrige uke, hadde jeg nemlig en planlagt samtale med redaktøren min om neste bok (jeg skulle egentlig på møte i Oslo, men så ble vi enig om å ta det over telefon i stedet). Siden før påske, har jeg visst at hun skulle lese den nyeste versjonen av manus.Samtidig har jeg visst at boken SKAL bli bok. Alltid denne følelsen …. Av at jeg ikke tror boken kommer til å bli bok.

 

Redselen for at man skal “måtte begynne på nytt igjen”. De fleste forfattere gjør det. Man ser for seg at man skal skrive en spesifikk bok. Hva virker vel lettere enn å skrive en bok? Det er jo bare å sette seg ned, liksom! Men når man er i prosessen, ser man etterhvert at det er en helt annen bok man må skrive. Man klarer aldri å skrive den boken man egentlig VIL. Selv om man blir pent nødt til å ende opp med å være fornøyd med den. Og glad i den. Og synes den er bra (det eneste som er vanskeligere enn å skrive en god bok, er for øvrig å skrive en VIRKELIGVIRKELIG dårlig bok og få den utgitt. Virkelig en bragd. Haha!)

 

Jeg snakker meg vekk igjen. Den kommende boken min … Jeg må få det bekreftet gang på gang. Ja. Den er snart ferdig. Ja. Det blir en bok. Men dette er absolutt første gang jeg har skrevet ut ALT som skal med i boken. Ingenting mer skal med nå, ingenting trenger utdypes. Alt som skal med, er med. Ingenting av det som står der skal bort (fortsett fra bittesmå bagateller).

 

Og jeg blogger og blogger … Det slår meg hvor ufattelig mye arbeid som må legges ned i en bok før den blir ferdig! Den er på hundre sider og jeg har jobbet med den i årevis. Og for tiden blogger jeg to ganger daglig. Det koster meg ingenting.

 

Denne mandagen er en begynnelse. Den første mandagen hvor boken helt helt har sluppet taket. En begynnelse som ikke betyr rasering. Det føles helt suverent. Nesten så jeg får lyst til å drikke et glass champagne. Men det er vel kanskje ikke sånn man gjør om man tar ukens første dag på alvor …?

 

 

(litt flaut å innrømme det, men dette er en av mine yndlingstenkestillinger når jeg skriver på en bok. Sanne mine ord).

 

 

Om du ønsker å lese mer om forfatterskap/skriveprosess, se under kategorien “forfatterliv “og “om å skrive”.

 

 

#forfatter #manus #forfatterskap #roman #mandager #begynnelse #fortsettelse #redaktør #prosess

IKKE FOR Å VÆRE FREKK, MEN …

 

Tusen takk for responsen på de seneste innleggene mine. Det er jo vel og bra med fine tilbakemeldinger, MEN! Det er en ting som er dumt med det, og det er at jeg går glipp av en gylden sjanse til å kunne rakke ned på mine lesere. Alle og enhvers våte drøm, som det heter, er å kunne se ned på folk uten grunn. Men det beste som finnes, det er selvfølgelig å se ned på noen av en GOD grunn. Det fikk jeg altså ingen anledning til i går. Dermed blir jeg, som alltid, nødt til å ty til reserveløsninger. Fortsettelse følger i neste avsnitt.

 

Previously on Kvinnesnekkeren: Jeg blir som alltid nødt til å ty til reserveløsninger. Denne gangen må jeg hente frem sjikane fra min egen bok av fjoråret, Besserwisser. Her har jeg skrevet litt om hva man bør synes om navnet Cato. Og at det IKKE er greit å hete det, selv om man tror man synes det. For å si denne setningen med litt andre ord, gjengis her teksten i sin helhet:

 

CATO

Det går opp for en at man elsker navnet Cato. Til tross for at det ikke går an å like navnet Cato. Man har levd et beskyttet liv, og så ender man likevel opp med å like det. Man kan noe for det, for man har ikke noe imot det. Likevel kan man ikke noe for det. Det trengs noen utenfra som har noe imot det. Som utenfra kan si at navnet Cato er uten mening. Med andre ord: Skal man få lov til å like navnet Cato? Svaret sier seg selv. Det som ikke sier seg selv, er navnet Cato.

 

 

Dette blogginnlegget er dedikert til alle som ikke heter Cato. Vær vennlig å respektere det.

 

 

 

Nå kan nettopp DU donere penger til AntiCato-foreningen! Vipps til mitt privatnummer. Cesilie Holck. Jeg trenger all den støtte jeg kan få i denne grusomme saken. På forhånd tusen takk! Jeg kommer også til å si tusen takk i ettertid.