TANKER OM FLYSTYRT

Det går ganske mange tanker gjennom hodet på en når man er ombord i et fly. Dette var det jeg tenkte på vei tilbake til Bergen i det lille Widerøes-flyet mitt: Flyvertinner er utilgivelig morsomme. De står der med de tomme blikkene sine mens de blåser opp redningsvestene og demonstrerer de røde nødfløytene og oksygenmasken mens de tenker på om de skal gi mannen en blowjob når turnusperioden er over eller ikke. Oksygenmasker har de ikke på Widerøes-fly, da. Litt trist, men til å leve med. Evt til å dø med. De bak meg, satt ved nødutgangen, og fikk en lang instruks i hva de skulle gjøre om flyet styrtet. De skulle åpne døren og dra i håndtaket og blåse opp rutsjebanen og dytte pinglete passasjerer utfor og ned i sjøen .

 

Det gikk opp for meg: Det er der, ved nødutgangen; det er der bedreviterne vil sitte. Så de kan himle med øynene over hvor dårlig folk er til å dø når de er paniske. «Du SITTER jo ikke på en rutsjebane ut i havet, hallo? Du LIGGER, med armene i kors over magen. Har du aldri tatt magasuget-rutsjebanen i vannlandet i Bø i Telemark?”

 

Om jeg skulle være så uheldig å flystyrte i i havet sammen med en bedreviter som kritiserer min manglende evne til å ikle meg redningsvesten på korrekt vis, kommer jeg ikke til å klare å holde tilbake en viss irritasjon: “Kan du ikke for xxxx gi f i å blande deg inn i katastrofen min? Taper.” Og så hadde bedreviteren satt opp en snurt mine, snudd og svømt bort fra livbåten og forsvunnet med selvhøytidelig mine inn i flyvraket igjen.

 

Aldri – jeg gjentar: Aldri om jeg skal styrte sammen med en bedreviter. Det blir for irriterende, rett og slett.

 

HVERDAGSPERSONLIG PÅ ÅRETS FØRSTE DAG

Første dag. Jeg vet ikke om jeg synes den er så spesiell. Bortsett fra at en tredjedel av nordmenn sikkert fikk skutt av seg øynene sine da de fyrte opp raketter i går. Det har alltid fascinert meg at den eneste gangen det er lov å skyte opp fyrverkeri, er den dagen i året når folk er fullest. Haha.

 

På oss ble det stjerneskudd og jeg elsker stjerneskudd. Det gjør du, også. Og ungene mine. Lukten … Ahhh. Da jeg var gravid med yngstemann, hadde jeg så utrolig lyst på stjerneskudd! Spise det, bare skrape tennene langs det. Nam. Jeg turte ikke kjøpe noen på butikken, jeg hadde falt for fristelsen til å innta, og om jeg hadde gjort det, hadde jeg aldri klart å stoppe.

 

Unger og mann har nettopp dratt, de skulle kjøres til Bergen av ekstremt snill bestefar. Jeg skal ta fly i ettermiddag. Å sende hele familien av gårde i bil. Uæ! Jeg er ikke vant til det. Å vite at unger og mann er på vei nå. I fart. Jeg er ikke redd for så mye, nesten ingenting, faktisk. Men jeg må vel innrømme at jeg har en slags bilskrekk. En enorm frykt for at det skal skje noe. Følelsen jeg av og til får når jeg sitter på med noen og plutselig skjønner hvor vanvittig fort det går. Bilene i motgående retning som kjører like fort … Hvor mange er det som dør i trafikken hvert år? Noen hundre? Folk snakker så mye om at det er farlig å spise pasta som har ligget ute i romtemperatur i noen timer, og at man skal unngå det. Jeg spiser pasta som har ligget i romtemperatur, og om jeg kunne komme meg fra ett sted til et annet ved å spise pasta som har ligget i romtemperatur, ville jeg helt klart ha valgt det fremfor å komme meg fra ett sted til et annet ved å kjøre bil. Hehe (*blogger ler av egen vits).

 

Fly. Jeg skal fly. Jeg er ikke redd for å fly! Det er meldt kraftig regn utover ettermiddagen, og jeg elsker litt action i skyene. Turbulens i et bittelite Wideroes-fly! Bølger på havet; djevelsk. Bølger i luften; himmelsk. Trygg ekstremsport.

 

 

 

Indianernavnet hennes var Buskete øyebryn

 

 

Hjemover.Nå er jeg hjemme i Ørsta. Snart er jeg hjemme i Bergen.

 

 

 

Godt nyttår!

MANGEL PÅ FREMTID?

 

Jeg er så redd. Jeg er så redd for fremtiden til barna og etterkommerne mine. Jorden skjelver. Mitt desiderte hovedfokus i året som har gått, har vært å ta miljømessig riktige valg. Jeg har aldri vært så engasjert i dette som jeg er nå, selv om jeg vel i årevis har forsøkt å være miljøbevisst. Dette er tiltakene jeg og min familie har gjort/gjør:

 

  1. Vi har ikke bil. Vi har aldri hatt bil. Dette har vært et bevisst valg (merker dessverre at behovet melder seg mer og mer ettersom barna blir større, så vi får se).
  2. Vi kjører kollektivt, sykler eller går.
  3. Vi sorterer alt vi kan sortere.
  4. Vi kjøper veldig mye brukt; klær til barna, ting, tang.
  5. Jeg har (som en av mange foreldre) vært pådriver for å innføre brukte gaver i bursdager på skolen. Det ble gjort i bursdagen til sønnen min i november, og det var en suksess, så tror nok at det blir regelen snarere enn unntaket fra nå av her hos oss. Hurra!
  6. Vi forsøker så langt det lar seg gjøre å velge økologiske produkter.
  7. Vi spiser hovedsaklig vegetarisk.
  8. Vi kaster nesten ikke mat, forsøker å ikke lage altfor store middagsporsjoner. Om det er rester igjen, blir det stort sett brukt til kveldsmat/neste dags middag. Middag blir stort sett alltid planlagt ut ifra hva vi har i kjøleskapet så mat ikke blir ødelagt.
  9. Vi velger pappemballasje fremfor plastemballasje om mulig. Godteri innpakket i plast med femten små godteposer innpakket i plast inni der igjen er fyfyfy og totalt uaktuelt!
  10. Vi forsøker å kjøpe store kvanta for å unngå unødendig mye emballasje.

… Og så litt ekstrem nerding til slutt: Jeg velger produkter med bulker og småskader som jeg vet folk velger bort og butikken sikkert må kaste. Og en gang jeg hadde kjøpt to bokser med noe hermetikk-greier jeg ikke likte, så tok jeg med meg den andre boksen og satte den tilbake på butikken i stedet for å kaste den, haha! Ekstremt. Jeg vet.

 

Skrytete innlegg, tenker du? Nei. Tro meg: Det er veldig, veldig mye vi gjør galt også. Eller ikke gjør som vi burde ha gjort, alt ettersom.

 

  1. Vi kjøper nesten aldri kortreist mat. Det er så utrolig dyrt!
  2. Selv om vi prøver å være bevisste på å begrense kjøping, kjøper vi sikkert altfor mye vi ikke trenger, likevel.
  3. Det er ikke sjelden jeg ender opp med å handle klær på billigkjeder.
  4. Vi faller ofte for fristelsen til å velge litt for billig. Dumt med tanke på kvalitet: kjøper en ny kokepanne som blir ødelagt og vi dermed må kjøpe ny pinlig raskt.
  5. Vi er altfor lite flink til å ta vare på tingene våre og vedlikeholde dem. Bruksslitasjen er stor. Sykler som står ute i regnet og ikke blir tatt inn og ruster …
  6. Vi er dårlige på å slå av lys i rom vi ikke oppholder oss i.
  7. Jeg dusjer altfor mye i altfor varmt vann.
  8. Vi vasker altfor ofte klær tatt i betraktning av hva som er nødvendig.
  9. Vi tar fly:( I år har det blitt en flyreise på oss som familie og to flyreiser på meg i jobbsammenheng. Og det er jo det aller verste man kan gjøre?

 

Konklusjon? Litt fornøyd. Men mest dårlig samvittighet.

 

 

Busstoppet mitt <3

 

… Og likevel skal jeg altså begynne året med å ta fly; årets første flytur tar jeg imorgen fra Ørsta til Bergen. Det blir neppe den eneste i 2020. Til mitt forsvar, kan jeg jo ikke ta tog til og fra Oslo når jeg bare skal på et dagsmøte der? Men ja: Jeg skammer meg. Dypt.

 

Godt nyttår? Vi får se.

 

kvinnesnekkeren på facebook

ALENE. FRIVILLIG OG UFRIVILLIG

 

Jeg har tilbragt det siste halvåret mye i «ensomhet». Jeg skriver ensomhet i hermetegn fordi det i og for seg har vært selvvalgt. Det er sånt som må skje. Jeg har tilbragt store deler av livet alene. Gått på biblioteket alene, gått i fjellet alene, lest alene, dratt på ferier alene, gått på kafé alene, dratt på skriveopphold alene. DRATT TIL LANZAROTE ALENE. Haha! Ruslet rundt i gatene. Alene. Jobbet alene. Studert alene. Skrevet alene. Og så videre. Det var en velsignelse da jeg forstod at denne alene-heten var selvvalgt; da den plutselig gikk over fra å være påtvunget til å være frivillig. Et barn som er alene, er aldri alene fordi det vil det. Først var det uutholdelig. Så vokste jeg opp, jeg fikk venner, jeg fikk mange venner, jeg hadde det bra sosialt. Jeg begynte å gjøre ting jeg tidligere bare gjorde alene, men nå sammen med folk. Gå på kafé med andre, reise sammen med andre, gå turer sammen med andre. Og så videre. Først da dette var mulig, kunne jeg velge det å være alene. Om jeg ville. Når jeg ville. Kose meg. Og til slutt ble det en nødvendighet å gjøre dette iblant. Fra ufrivillig, til frivillig. Til nødvendig.

 

Ingen som skriver, hater å være i eget selskap. Det er en umulighet. Samtidig gjør det alene-heten litt påtvunget igjen. Det kan innrømmes! Man trenger det for å få ro, man trenger det for å se verden utenfra. Eller helt innenfra, alt ettersom. Det siste halvåret har jeg skrevet, og da er det eget selskap som gjelder. MEN! Nå begynner jeg å gå så @43%&++Z! av meg selv! Herregud. Jeg synes jo jeg er grei, det er ikke det. Men man er aldri greiere enn de greieste vennene.

 

Nå! Nå er det jul først. Så er det et nytt år. Boken skal ut, og det tror jeg at jeg skal, også. Verden. Jeg vet ikke helt, men det virker muligens også som et sted man kan oppholde seg i.

 

Men! Når det er sagt, har jeg den siste tiden absurd nok savnet meg selv i all min alene-het: Jeg merker godt at jeg ikke har blogget på lenge. De fleste bildene er ikke selfier, men bilder av ungene. Klart jeg er glad i dem, det er ikke det. Men det blir jo ikke helt det samme?

 

Alene på bilde. Sammen med andre i verden. Ja. Sånn får det muligens bli. Sekk og pose. Genialt!

 

Fra dette.

 

… Og dette.

 

Til:

 

 

DETTE!

 

DETTE!

 

DETTE!

 

 

 

DETTE!

 

 

 

OG DETTE!

 

 

 

 

følg kvinnesnekkeren på facebook

UTSETTELSE

 

Gr … Nå er jeg her igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke orker noe annet. Sykehusinnleggelsen (eller sykehusødeleggelsen som jeg holdt på å skrive, og det stemmer kanskje enda bedre) har satt meg ut av spill. Rett og slett. Det er vel ikke så rart, når man tilbringer fem døgn på sykehus er man alvorlig syk.

 

Jeg har et problem her: Jeg har en bok jeg skal gjøre ferdig. Og den må være ferdig NÅ! Om en uke. Helst. Men hva har skjedd? Jo, jeg har glemt alt redaktøren min har sagt at jeg burde rette opp i. I manus har hun skrevet ting som “OVERGANG!!” i et kapittel og jeg vet vi snakket om overgang-ett-eller-annet, men jeg husker ikke hva det betyr. Nå er jeg redd for å få kjeft og jeg føler meg som en skoleunge igjen. Jeg tør heller ikke legge dette innlegget ut på Facebook-siden min i fall hun skulle komme til å finne det der og lese det. Haha!

 

Jeg var dårlig til å gjøre lekser på skolen. Veldig dårlig. Og ekstremt dårlig på videregående (selv om jeg utrolig nok gikk ut med gode karakterer). Og jeg glemte alle bøkene hjemme. Etter å ha veid litt for og imot, bestemte jeg meg for at det var bedre å ha bøkene på skolen og tross alt ha dem tilgjengelig i timene, enn å ha dem hjemme og få kjeft for at jeg ikke hadde dem med. Skulle jeg få kjeft? Eller skulle jeg få kjeft, liksom?

 

I begynnelsen lå alle bøkene i en stabel på en hylle i klasserommet. Det var ikke populært. Dermed begynte jeg å gjemme bøkene rundt omkring på skolen så lærerne ikke skulle merke at jeg ikke bare hadde en – men alle bøkene liggende der. Jeg gjemte en og annen bok i et annet klasserom. En på rommet til elevrådet (hvor jeg oppsiktsvekkende nok var med). En i et skur, en annen i et skap i gangen, en på scenen i gymsalen. Etterhvert husket jeg ikke hvilken bok som lå hvor og måtte bruke mye tid på å lete, og da var jo vitsen med det hele borte. Konklusjon? Jeg bestemte meg for å begynne å legge bøkene igjen hjemme og glemme dem der i stedet. Så slapp jeg å få kjeft for ikke å dukke opp til timen, også.

 

Nå sitter jeg her, livredd for å få kjeft igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Kanskje det er noen av dere som kan skrive ferdig boken for meg? Femten (!) Flax-lodd i belønning.

 

Her er jeg på julebord i Aschehoug-villaen. Fant meg en seng og glemte visst til og med å feste.

 

 

 

MYSTERIET

 

Jeg trodde jeg opplevde noe nydelig i dag. Noe jeg vet med sikkerhet at jeg aldri før har opplevd: Der, i treet rett foran meg, fikk jeg øye på en ildflue. Det var aller første gang jeg hadde sett enn sånn i Norge. I utlandet, for eksempel i Italia, har jeg sett flust av dem. Så jeg vet jo hvordan de ser ut. Men nå? Her? Midt på dagen, med solen stående høyt på himmelen? Likevel var jeg sikker på at jeg trodde det jeg så. Et lite mysterium.

 

 

Vi tror for lite i dag. Der mennesket før ba til Gud og la svarene i hans hender, oppsøker det senmoderne mennesket Google og vitenskapen for å få svarene til å fjerne troen. Vi vil tro, men vi klarer det ikke: Å tro er å legge ansvaret over i upålitelige hender. For eksempel en Guds. Det er liksom noe tafatt over troen nå. Å tro er å ikke gidde vite. Og håpet representerer bare en manglende evne til å researche grundig nok.

 

Også jeg finnes jo her, i tiden vår. Derfor, sannsynligvis derfor, tok jeg opp mobilen, fant frem kamerafunksjonen og listet meg nå helt bort til treet. Helt uten lyd så ildfluen ikke skulle fly sin vei før jeg hadde rukket å dokumentere at det var sant det jeg så. Men idet jeg kom helt nærme så jeg det: Der det skulle ha vært en ildflue var det bare en enslig dråpe. Solen må ha truffet den på en slik måte at den blinket uvanlig sterkt. Mysteriet var ikke noe mysterium likevel. Og jeg …? Jeg ble så skuffet! Hva er det for noe, egentlig? Å bli skuffet over å se en nydelig dråpe reflektere solen?

 

 

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sneket meg nærmere. Slik at jeg fortsatt kunne tro at det faktisk var en ildflue jeg så. Tro. Aldri få vite.

 

Så fint det hadde vært.

 

 

IKKE FOR Å VÆRE FREKK, MEN …

 

Tusen takk for responsen på de seneste innleggene mine. Det er jo vel og bra med fine tilbakemeldinger, MEN! Det er en ting som er dumt med det, og det er at jeg går glipp av en gylden sjanse til å kunne rakke ned på mine lesere. Alle og enhvers våte drøm, som det heter, er å kunne se ned på folk uten grunn. Men det beste som finnes, det er selvfølgelig å se ned på noen av en GOD grunn. Det fikk jeg altså ingen anledning til i går. Dermed blir jeg, som alltid, nødt til å ty til reserveløsninger. Fortsettelse følger i neste avsnitt.

 

Previously on Kvinnesnekkeren: Jeg blir som alltid nødt til å ty til reserveløsninger. Denne gangen må jeg hente frem sjikane fra min egen bok av fjoråret, Besserwisser. Her har jeg skrevet litt om hva man bør synes om navnet Cato. Og at det IKKE er greit å hete det, selv om man tror man synes det. For å si denne setningen med litt andre ord, gjengis her teksten i sin helhet:

 

CATO

Det går opp for en at man elsker navnet Cato. Til tross for at det ikke går an å like navnet Cato. Man har levd et beskyttet liv, og så ender man likevel opp med å like det. Man kan noe for det, for man har ikke noe imot det. Likevel kan man ikke noe for det. Det trengs noen utenfra som har noe imot det. Som utenfra kan si at navnet Cato er uten mening. Med andre ord: Skal man få lov til å like navnet Cato? Svaret sier seg selv. Det som ikke sier seg selv, er navnet Cato.

 

 

Dette blogginnlegget er dedikert til alle som ikke heter Cato. Vær vennlig å respektere det.

 

 

 

Nå kan nettopp DU donere penger til AntiCato-foreningen! Vipps til mitt privatnummer. Cesilie Holck. Jeg trenger all den støtte jeg kan få i denne grusomme saken. På forhånd tusen takk! Jeg kommer også til å si tusen takk i ettertid.

 

OM TIGGING: GIKK JEG OVER STREKEN?

 

Jeg var rundt for å ordne litt forskjellig i sted. Måtte innom matbutikken og kom ut igjen med fire steintunge bæreposer. Utenfor stod det en tigger. Om det er en benevnelse man kan bruke? Det er kanskje et ufint ord, for alt jeg vet heter det passivitetsarbeider eller noe.

 

Ja. Jeg vet jeg er litt frekk nå. Men jeg synes faktisk ikke noe særlig om at folk sitter med kopper foran seg og slenger skjellsord etter en om man går forbi. Man MÅ jo gå forbi tilnærmet alle? Om man går gjennom byen og skal stoppe og gi penger til hver eneste, av dem – da ender man jo fort opp pengelens som den fattigste tiggeren på andre siden av byen.

 

Jeg har så mye større respekt for dem som gjør noe. Noe som får dem til å fremstå som selgere og ikke som tiggere. For dem som sitter og selger hjemmestrikkede luer snarere enn dem som sitter og kneler med koppen foran seg og trygler. De trenger ikke lage noe av verdi, engang: om de selger bjørkeblader eller ørevoks eller gråstein: det er jo så mye bedre! Det er symbolverdien snarere enn handelen. Ubalansen, skjevforholdet mellom offer og benåder viskes ut. Det foregår en transaksjon. Et bytte av midler. Atskillig mer verdig for den som mottar, vil jeg påstå.

 

Tilbake igjen til det jeg opplevde. En tigger kom bort til meg og ba om penger. Jeg tenkte: kanskje han kan hjelpe meg med å bære posene mine? Jeg spurte ham om han kunne tenke seg dette, det var hundre meter til busstoppet jeg skulle til. Jeg sa han kunne få femti kroner for det. Han ble SUR. Til tross for at jeg spurte fint, jeg var virkelig ikke nedlatende. Det var helt tydelig at han syntes jeg var frekk: hvordan kunne jeg. Jeg satt tilbake med en følelse av at jeg hadde forsøkt å utnytte ham. Der jeg jo egentlig bare ønsket at vi skulle bytte. Tjeneste mot penger. Det var jo ikke som at jeg ba ham slave for meg? Eller? Jeg ble litt usikker i etterkant. Selv om jeg vel har landet på at jeg syntes det var et kult forslag.

 

 

Hva synes du?

 

 

“JEG LEVER IKKE, JEG BARE EKSISTERER”

 

Å leve … Det skal visst være mye bedre enn å bare eksistere. Liksom i en egen klasse. Liksom noe helt annet. Noe opphøyet. Det er action, det er følelser, det er opplevelser, det er å skape minner, det er å gi livet VERDI.

 

«Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer» heter det når noen føler at dagene er såkalt «meningsløse». Som for eksempel om man er syk. Eller bare lever et helt vanlig, dørgende kjedelig liv. Å bare eksistere … Jeg tror dette har fått et ufortjent dårlig rykte. For hva kan være bedre enn det, liksom? Noe av det beste jeg vet, er når jeg plutselig innser at jeg har vært helt borte. Borte hvordan da? Jo, det må jo være borte fra livet mitt, det da. Borte fra utenfrablikket. Borte fra den konstant analyserende greien som vi millenniumsmennesker har gående.

 

Vi tror ikke på skytsengler, men vi har hele tiden oss selv hengende over skulderen. Hele tiden evaluerer vi våre egne liv, hva vi er, hva vi står for, hva vi gjør: ER DETTE BRA NOK? GØY NOK? MINNEVERDIG NOK? KOMMER JEG TIL Å HUSKE DETTE SOM DET KULESTE JEG GJORDE HELE DETTE TIÅRET? ER DETTE ET LYKKELIG ØYEBLIKK? MITT LYKKELIGSTE? Man hopper i strikk, man føder et barn, man gifter seg, man får en ny jobb … JA!!! Endelig! NÅ kjenner jeg at jeg lever! Livet er liksom blitt til de øyeblikkene som er unntakene. EUFORIEN. EKSTASEN. Suget i magen, lengselen etter følgende erkjennelse: INGENTING KAN TOPPE DETTE!

 

 Men å bare være …? Ja, ikke bare være, men knapt nok det: Bare eksistere. Plutselig merke at man ikke engang har vært til stede i sine egne tanker. FALLE I STAVER. En tilstand der man bare er kropp, eller egentlig knapt nok det: En tilstand der man plutselig like gjerne kunne vært en elv, en stubbe, en sti … Liksom helt i ett med omgivelsene.

 

Ikke er jeg flink til å meditere. Straks jeg går inn for å forsvinne, får jeg det ikke til. Men det skjer. Det skjer når jeg ikke prøver for hardt. For eksempel helt plutselig, mens jeg spiller piano. Eller når jeg maler (jeg elsker å male og bruker mye tid på det i perioder). Eller når jeg bare … plutselig merker at jeg har sittet og sett ut i luften og ikke aner noe om hva det er jeg har vært eller hva det er jeg har gjort.

 

 Være til stede i nået, kjenne her og nå og nyte det og sette pris på det og jeg vet ikke hva. Det snakkes så mye om dette. Mindfullness er jo veldig i vinden for tiden. Og mindfullness kan være vel og bra. Men det er så … Tvungent? “Se for deg at du flyter nedover en elv og er et blad på elven og prøv å være TIL STEDE! Kjenn hvordan det føles å være tærne dine og kjenn hvordan det føles å være lårene dine og magen din og pungen din og jeg vet ikke hva”. Jeg blir helt stresset av det. Ikke er det lett heller – enn si spesielt ønskelig – når det egentlig fører til at man bare blir mer var på sine egne symptomer i samme slengen.

 

Jeg har tro på at det kan være vel så bra å FORSVINNE. Ikke være til stede. Men å bare forsvinne. Ikke være så menneske hele tiden. En ting er sikkert: Det er ikke i disse stundene jeg såkalt «lever». Men likevel ser jeg på det som noen av mine mest verdifulle stunder. Sjelden føler jeg meg så til stede i meg selv, helt naturlig, helt utvungent, som når jeg plutselig oppdager at jeg for en liten tid har vært et helt annet sted. Herregud, så deilig det er å få fred fra LIVET!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

følg meg gjerne på Facebook

evt Instagram @kvinnesnekkeren

 

#livet #eksistens #natur #tilstede #være #menneske #mindfullness #være #nået #øyeblikk #leve

VI ER SÅ VIDUNDERLIGE

 

Jeg befinner meg i køen på matbutikken. Den aldrende mannen foran meg tar frem lommeboken, teller opp mynter med skjelvende fingre, rekker dem smilende mot attenåringen i kassen. Som smiler tilbake.

 

Jeg står på bussholdeplassen ved siden av bolefyren med altfor stor kropp i forhold til hode: han tror ingen ser ham, han tegner hjerter med skospissen mens han smiler for seg selv.

 

Jeg sitter på en kafé, en ulastelig kledd forretningsmann på bordet ved siden av meg gjør noen grimaser med ansiktet, avslører at han bare er et bitte lite sårbart menneske inni dressen.

 

Av og til, i ørsmå øyeblikk, så ser jeg det, brått, helt uventet: hvor nydelige vi er, vi mennesker. Så søte. Så små. Så viktige i all vår uviktighet.

 

Så hardt vi strever! Hver for oss. Holder på med vårt. Gjør det vi kan for å holde oss oppe: vi er så ensomme og rare. Prøver stort sett å være gode. De fleste av oss. Oppføre oss. Gjøre godt. Bli likt.

 

Jeg vet ikke om jeg tror på en skjeggete gud. Men av og til. Så vet jeg at jeg tror på mennesker. Og det? Det er litt av den samme følelsen, vil jeg tørre å påstå.

 

edf

 

 

 

 

(bilde lånt fra Google)

 

 

Kvinnesnekkeren er på Facebook 

 

… Og på Instagram @Kvinnesnekkeren