UTSETTELSE

 

Gr … Nå er jeg her igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke orker noe annet. Sykehusinnleggelsen (eller sykehusødeleggelsen som jeg holdt på å skrive, og det stemmer kanskje enda bedre) har satt meg ut av spill. Rett og slett. Det er vel ikke så rart, når man tilbringer fem døgn på sykehus er man alvorlig syk.

 

Jeg har et problem her: Jeg har en bok jeg skal gjøre ferdig. Og den må være ferdig NÅ! Om en uke. Helst. Men hva har skjedd? Jo, jeg har glemt alt redaktøren min har sagt at jeg burde rette opp i. I manus har hun skrevet ting som “OVERGANG!!” i et kapittel og jeg vet vi snakket om overgang-ett-eller-annet, men jeg husker ikke hva det betyr. Nå er jeg redd for å få kjeft og jeg føler meg som en skoleunge igjen. Jeg tør heller ikke legge dette innlegget ut på Facebook-siden min i fall hun skulle komme til å finne det der og lese det. Haha!

 

Jeg var dårlig til å gjøre lekser på skolen. Veldig dårlig. Og ekstremt dårlig på videregående (selv om jeg utrolig nok gikk ut med gode karakterer). Og jeg glemte alle bøkene hjemme. Etter å ha veid litt for og imot, bestemte jeg meg for at det var bedre å ha bøkene på skolen og tross alt ha dem tilgjengelig i timene, enn å ha dem hjemme og få kjeft for at jeg ikke hadde dem med. Skulle jeg få kjeft? Eller skulle jeg få kjeft, liksom?

 

I begynnelsen lå alle bøkene i en stabel på en hylle i klasserommet. Det var ikke populært. Dermed begynte jeg å gjemme bøkene rundt omkring på skolen så lærerne ikke skulle merke at jeg ikke bare hadde en – men alle bøkene liggende der. Jeg gjemte en og annen bok i et annet klasserom. En på rommet til elevrådet (hvor jeg oppsiktsvekkende nok var med). En i et skur, en annen i et skap i gangen, en på scenen i gymsalen. Etterhvert husket jeg ikke hvilken bok som lå hvor og måtte bruke mye tid på å lete, og da var jo vitsen med det hele borte. Konklusjon? Jeg bestemte meg for å begynne å legge bøkene igjen hjemme og glemme dem der i stedet. Så slapp jeg å få kjeft for ikke å dukke opp til timen, også.

 

Nå sitter jeg her, livredd for å få kjeft igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Kanskje det er noen av dere som kan skrive ferdig boken for meg? Femten (!) Flax-lodd i belønning.

 

Her er jeg på julebord i Aschehoug-villaen. Fant meg en seng og glemte visst til og med å feste.

 

 

 

MYSTERIET

 

Jeg trodde jeg opplevde noe nydelig i dag. Noe jeg vet med sikkerhet at jeg aldri før har opplevd: Der, i treet rett foran meg, fikk jeg øye på en ildflue. Det var aller første gang jeg hadde sett enn sånn i Norge. I utlandet, for eksempel i Italia, har jeg sett flust av dem. Så jeg vet jo hvordan de ser ut. Men nå? Her? Midt på dagen, med solen stående høyt på himmelen? Likevel var jeg sikker på at jeg trodde det jeg så. Et lite mysterium.

 

 

Vi tror for lite i dag. Der mennesket før ba til Gud og la svarene i hans hender, oppsøker det senmoderne mennesket Google og vitenskapen for å få svarene til å fjerne troen. Vi vil tro, men vi klarer det ikke: Å tro er å legge ansvaret over i upålitelige hender. For eksempel en Guds. Det er liksom noe tafatt over troen nå. Å tro er å ikke gidde vite. Og håpet representerer bare en manglende evne til å researche grundig nok.

 

Også jeg finnes jo her, i tiden vår. Derfor, sannsynligvis derfor, tok jeg opp mobilen, fant frem kamerafunksjonen og listet meg nå helt bort til treet. Helt uten lyd så ildfluen ikke skulle fly sin vei før jeg hadde rukket å dokumentere at det var sant det jeg så. Men idet jeg kom helt nærme så jeg det: Der det skulle ha vært en ildflue var det bare en enslig dråpe. Solen må ha truffet den på en slik måte at den blinket uvanlig sterkt. Mysteriet var ikke noe mysterium likevel. Og jeg …? Jeg ble så skuffet! Hva er det for noe, egentlig? Å bli skuffet over å se en nydelig dråpe reflektere solen?

 

 

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sneket meg nærmere. Slik at jeg fortsatt kunne tro at det faktisk var en ildflue jeg så. Tro. Aldri få vite.

 

Så fint det hadde vært.

 

 

IKKE FOR Å VÆRE FREKK, MEN …

 

Tusen takk for responsen på de seneste innleggene mine. Det er jo vel og bra med fine tilbakemeldinger, MEN! Det er en ting som er dumt med det, og det er at jeg går glipp av en gylden sjanse til å kunne rakke ned på mine lesere. Alle og enhvers våte drøm, som det heter, er å kunne se ned på folk uten grunn. Men det beste som finnes, det er selvfølgelig å se ned på noen av en GOD grunn. Det fikk jeg altså ingen anledning til i går. Dermed blir jeg, som alltid, nødt til å ty til reserveløsninger. Fortsettelse følger i neste avsnitt.

 

Previously on Kvinnesnekkeren: Jeg blir som alltid nødt til å ty til reserveløsninger. Denne gangen må jeg hente frem sjikane fra min egen bok av fjoråret, Besserwisser. Her har jeg skrevet litt om hva man bør synes om navnet Cato. Og at det IKKE er greit å hete det, selv om man tror man synes det. For å si denne setningen med litt andre ord, gjengis her teksten i sin helhet:

 

CATO

Det går opp for en at man elsker navnet Cato. Til tross for at det ikke går an å like navnet Cato. Man har levd et beskyttet liv, og så ender man likevel opp med å like det. Man kan noe for det, for man har ikke noe imot det. Likevel kan man ikke noe for det. Det trengs noen utenfra som har noe imot det. Som utenfra kan si at navnet Cato er uten mening. Med andre ord: Skal man få lov til å like navnet Cato? Svaret sier seg selv. Det som ikke sier seg selv, er navnet Cato.

 

 

Dette blogginnlegget er dedikert til alle som ikke heter Cato. Vær vennlig å respektere det.

 

 

 

Nå kan nettopp DU donere penger til AntiCato-foreningen! Vipps til mitt privatnummer. Cesilie Holck. Jeg trenger all den støtte jeg kan få i denne grusomme saken. På forhånd tusen takk! Jeg kommer også til å si tusen takk i ettertid.

 

OM TIGGING: GIKK JEG OVER STREKEN?

 

Jeg var rundt for å ordne litt forskjellig i sted. Måtte innom matbutikken og kom ut igjen med fire steintunge bæreposer. Utenfor stod det en tigger. Om det er en benevnelse man kan bruke? Det er kanskje et ufint ord, for alt jeg vet heter det passivitetsarbeider eller noe.

 

Ja. Jeg vet jeg er litt frekk nå. Men jeg synes faktisk ikke noe særlig om at folk sitter med kopper foran seg og slenger skjellsord etter en om man går forbi. Man MÅ jo gå forbi tilnærmet alle? Om man går gjennom byen og skal stoppe og gi penger til hver eneste, av dem – da ender man jo fort opp pengelens som den fattigste tiggeren på andre siden av byen.

 

Jeg har så mye større respekt for dem som gjør noe. Noe som får dem til å fremstå som selgere og ikke som tiggere. For dem som sitter og selger hjemmestrikkede luer snarere enn dem som sitter og kneler med koppen foran seg og trygler. De trenger ikke lage noe av verdi, engang: om de selger bjørkeblader eller ørevoks eller gråstein: det er jo så mye bedre! Det er symbolverdien snarere enn handelen. Ubalansen, skjevforholdet mellom offer og benåder viskes ut. Det foregår en transaksjon. Et bytte av midler. Atskillig mer verdig for den som mottar, vil jeg påstå.

 

Tilbake igjen til det jeg opplevde. En tigger kom bort til meg og ba om penger. Jeg tenkte: kanskje han kan hjelpe meg med å bære posene mine? Jeg spurte ham om han kunne tenke seg dette, det var hundre meter til busstoppet jeg skulle til. Jeg sa han kunne få femti kroner for det. Han ble SUR. Til tross for at jeg spurte fint, jeg var virkelig ikke nedlatende. Det var helt tydelig at han syntes jeg var frekk: hvordan kunne jeg. Jeg satt tilbake med en følelse av at jeg hadde forsøkt å utnytte ham. Der jeg jo egentlig bare ønsket at vi skulle bytte. Tjeneste mot penger. Det var jo ikke som at jeg ba ham slave for meg? Eller? Jeg ble litt usikker i etterkant. Selv om jeg vel har landet på at jeg syntes det var et kult forslag.

 

 

Hva synes du?

 

 

“JEG LEVER IKKE, JEG BARE EKSISTERER”

 

Å leve … Det skal visst være mye bedre enn å bare eksistere. Liksom i en egen klasse. Liksom noe helt annet. Noe opphøyet. Det er action, det er følelser, det er opplevelser, det er å skape minner, det er å gi livet VERDI.

 

«Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer» heter det når noen føler at dagene er såkalt «meningsløse». Som for eksempel om man er syk. Eller bare lever et helt vanlig, dørgende kjedelig liv. Å bare eksistere … Jeg tror dette har fått et ufortjent dårlig rykte. For hva kan være bedre enn det, liksom? Noe av det beste jeg vet, er når jeg plutselig innser at jeg har vært helt borte. Borte hvordan da? Jo, det må jo være borte fra livet mitt, det da. Borte fra utenfrablikket. Borte fra den konstant analyserende greien som vi millenniumsmennesker har gående.

 

Vi tror ikke på skytsengler, men vi har hele tiden oss selv hengende over skulderen. Hele tiden evaluerer vi våre egne liv, hva vi er, hva vi står for, hva vi gjør: ER DETTE BRA NOK? GØY NOK? MINNEVERDIG NOK? KOMMER JEG TIL Å HUSKE DETTE SOM DET KULESTE JEG GJORDE HELE DETTE TIÅRET? ER DETTE ET LYKKELIG ØYEBLIKK? MITT LYKKELIGSTE? Man hopper i strikk, man føder et barn, man gifter seg, man får en ny jobb … JA!!! Endelig! NÅ kjenner jeg at jeg lever! Livet er liksom blitt til de øyeblikkene som er unntakene. EUFORIEN. EKSTASEN. Suget i magen, lengselen etter følgende erkjennelse: INGENTING KAN TOPPE DETTE!

 

 Men å bare være …? Ja, ikke bare være, men knapt nok det: Bare eksistere. Plutselig merke at man ikke engang har vært til stede i sine egne tanker. FALLE I STAVER. En tilstand der man bare er kropp, eller egentlig knapt nok det: En tilstand der man plutselig like gjerne kunne vært en elv, en stubbe, en sti … Liksom helt i ett med omgivelsene.

 

Ikke er jeg flink til å meditere. Straks jeg går inn for å forsvinne, får jeg det ikke til. Men det skjer. Det skjer når jeg ikke prøver for hardt. For eksempel helt plutselig, mens jeg spiller piano. Eller når jeg maler (jeg elsker å male og bruker mye tid på det i perioder). Eller når jeg bare … plutselig merker at jeg har sittet og sett ut i luften og ikke aner noe om hva det er jeg har vært eller hva det er jeg har gjort.

 

 Være til stede i nået, kjenne her og nå og nyte det og sette pris på det og jeg vet ikke hva. Det snakkes så mye om dette. Mindfullness er jo veldig i vinden for tiden. Og mindfullness kan være vel og bra. Men det er så … Tvungent? “Se for deg at du flyter nedover en elv og er et blad på elven og prøv å være TIL STEDE! Kjenn hvordan det føles å være tærne dine og kjenn hvordan det føles å være lårene dine og magen din og pungen din og jeg vet ikke hva”. Jeg blir helt stresset av det. Ikke er det lett heller – enn si spesielt ønskelig – når det egentlig fører til at man bare blir mer var på sine egne symptomer i samme slengen.

 

Jeg har tro på at det kan være vel så bra å FORSVINNE. Ikke være til stede. Men å bare forsvinne. Ikke være så menneske hele tiden. En ting er sikkert: Det er ikke i disse stundene jeg såkalt «lever». Men likevel ser jeg på det som noen av mine mest verdifulle stunder. Sjelden føler jeg meg så til stede i meg selv, helt naturlig, helt utvungent, som når jeg plutselig oppdager at jeg for en liten tid har vært et helt annet sted. Herregud, så deilig det er å få fred fra LIVET!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

følg meg gjerne på Facebook

evt Instagram @kvinnesnekkeren

 

#livet #eksistens #natur #tilstede #være #menneske #mindfullness #være #nået #øyeblikk #leve

VI ER SÅ VIDUNDERLIGE

 

Jeg befinner meg i køen på matbutikken. Den aldrende mannen foran meg tar frem lommeboken, teller opp mynter med skjelvende fingre, rekker dem smilende mot attenåringen i kassen. Som smiler tilbake.

 

Jeg står på bussholdeplassen ved siden av bolefyren med altfor stor kropp i forhold til hode: han tror ingen ser ham, han tegner hjerter med skospissen mens han smiler for seg selv.

 

Jeg sitter på en kafé, en ulastelig kledd forretningsmann på bordet ved siden av meg gjør noen grimaser med ansiktet, avslører at han bare er et bitte lite sårbart menneske inni dressen.

 

Av og til, i ørsmå øyeblikk, så ser jeg det, brått, helt uventet: hvor nydelige vi er, vi mennesker. Så søte. Så små. Så viktige i all vår uviktighet.

 

Så hardt vi strever! Hver for oss. Holder på med vårt. Gjør det vi kan for å holde oss oppe: vi er så ensomme og rare. Prøver stort sett å være gode. De fleste av oss. Oppføre oss. Gjøre godt. Bli likt.

 

Jeg vet ikke om jeg tror på en skjeggete gud. Men av og til. Så vet jeg at jeg tror på mennesker. Og det? Det er litt av den samme følelsen, vil jeg tørre å påstå.

 

edf

 

 

 

 

(bilde lånt fra Google)

 

 

Kvinnesnekkeren er på Facebook 

 

… Og på Instagram @Kvinnesnekkeren

 

 

SEX-APPEN MIN

I fjor fikk jeg en forretningsidé. Nærmere bestemt en avansert app for alle dem som er opptatt av samleier. Presentasjonen av appen ble publisert i min kortprosasamling Besserwisser fra høsten 2018. Siden det er lørdags kveld, tenkte jeg det kunne være passende å gjengi den i sin helhet:

 

 

SEXPLANATION

Sexplanation er en app for androide telefoner. Appen gjør sexen meningsfull for den som ønsker at det seksuelle samkvem skal føre til noe selv om man ikke ønsker å lage barn.

SAP gjør det mulig å kommunisere med andre knullende verden over mens samleiet pågår. Slik kan millioner av sam-samleiere kobles opp mot hverandre. SAP registrerer bevegelser og lyder under samleiet og omgjør dem til poeng ut ifra innlevelse, teknikk og taktikk. Slik blir det mulig å vinne et samleie i stedet for bare å gjennomføre det.

 

 

Da gjenstår det bare å si: god lørdagskveld! Og lykke til!

 

Forfatterportrett tatt av Olav R. Øyehaug

 

 

PS: Fortell meg gjerne hvordan det gikk! Bokstavelig talt, naturligvis.

MANGLENDE GRENSE MELLOM VERDEN OG KROPP

 

De siste dagene har jeg følt på en spesiell type frihet. Når gjorde jeg det sist? På den måten at det kjennes som om det finnes en mer glidende overgang mellom kroppen og verden rundt? En helt annen form for kroppsopplevelse. Liksom ikke så tyngende, litt mindre ansvarsfull på et vis.

 

Det å være ute hele dagen … Ikke fordi man må “få seg litt frisk luft”, som det heter her nord (selv om man vil ut aldri så mye). Det motbydelige norske ordtaket: “Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!”. Forferdelig. Det finnes dårlig vær!! Jeg fryser konstant. Alt i livet mitt dreier seg rundt det å unngå og fryse. Haha, ser hvor sykt det høres ut når jeg skriver det svart på hvitt. Men det er sant! Det er faktisk sant!

 

Men i går og de siste dagene har jeg løsrevet meg litt fra kroppen som alltid trygler meg desperat om å oppsøke varme. Jeg har kunnet gå inn og ut av huset, barbeint, vi har tatt det helt med ro, fikk besøk av en nydelig onkel, grillet, ruslet rundt i hagen, tøyset, jeg har ligget i hengekøyen, i gresset. Ingenting. Befriende manglende kroppsbevissthet; ingen kulde den kjemper mot.

 

Bare verden. Ikke kroppen. Bare eksistensen som strømmer inn og ut. Uten at livet overskygges av frykten for å fryse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fytti, så kjærkomment (og ja, rent fysisk burde jeg aldri bo her jeg bor, men rent psykisk er det ingen andre steder jeg kan det).

 

 

DISSE FOLKENE MÅ DU IKKE STOLE PÅ

 

Det finnes dessverre noen allmenngyldige regler for hvem man ikke bør stole på. På grunn av min mastergrad i filosofi, har jeg kommet frem til dette ved et helt livs grubling. 

 

Her er listen: 

 

–       Folk som har med seg asparges i termos på tur

–       Folk som fryser ned kaffe som er til overs og tiner den opp igjen for å spare

        penger

–       Folk som skriver «skole» på nynorsk, ikkje «skule»

–        Folk som trekker te på varmt vann fra springen

–       Folk som ikke liker pizza

–        Folk som ikke vet hva en kurong er

–       Folk som ikke vet hva en polett er

–       Folk som har med seg take away i begravelse

–       Folk som transplanterer kjønnshår fra skrevet og opp på hodet når de har fått

        måne

–      Folk som ikke synes Vladimir Putin er søt

 

 

 

 

 

 

 

#tillit #kurong #polett #putin #asparges #termos #begravelse #pizza #takeaway #te #krav #nynorsk #kjønnshår

 

JEG SKULLE IKKE HA SAGT DET SÅ UNIVERSET HØRTE DET!

 

Endelig sover ungene hele natten, tenkte jeg. Men så kom jeg altså i skade for å si det høyt. …Og så er det jo gjerne slik at straks man sier noe høyt, så skjer det motsatte. Sant? Usant? SANT!

 

Endelig er ungene friske, de har ikke vært syke på tre uker!!!”. “Endelig har godværet kommet for å bli!”. «Jeg brekker aldri armene. Jeg gjentar: ALDRI!”. “Heldigvis brenner huset mitt aldri ned”.  Og så videre og så videre.

 

Konklusjonen er naturligvis følgende: Aldri si noe høyt så det idiotiske universet kommer i skade for å høre det! Og i hvert fall ikke på norsk! For av en eller grunn er jo universet spesielt ute etter oss nordmenn. Kanskje ikke så rart med tanke på at Norge er jordens navle, men.

 

… Men nå tror jeg at jeg har funnet et fantastisk smutthull her: Universet forstår ikke Esperanto. Det nekter jeg virkelig å tro at det gjør! Hvilket univers er så dumt i hodet at det finner på kunne dét, liksom …? Så nå vurderer jeg seriøst å lære meg dette språket. Slik at jeg kan skryte av alt jeg ønsker å skryte av. Så mye jeg bare vil.

 

Helt uten at universet bestemmer seg for å få meg til å fremstå som en lystløgner hver gang jeg bestemmer meg for å være helt dønn skrytende ærlig overfor omverdenen.

 

 

 

kvinnesnekkeren på facebook

 

#universet #skryting #feber #småbarnsliv #mamma #menneske #norsk #nordmann #esperanto #smart #genialt