Siden jeg var sytten år og kjøpte årgangsvin på polet for å fake voksen (“spurte du om leg? Å, vet du, jeg har glemt leg-en i bilen”), har jeg ønsket å bli spurt om leg som godt voksen. Det har på mange måter vært målet mitt her i livet. Det har skjedd. Men siste gang var for to år siden.

 

Jeg har forsøkt mye for å få oppleve det igjen. Og med det mener jeg at jeg har forsøkt alt! Jeg har forsøkt å legge opp stemmeleiet noen hakk, så den skal høres ung og passe ubrukt ut (“hør på meg! Stemmen min er under tjuefem! Den har ennå ikke blitt herpet i stykker og blitt til en skranglete konestemme etter kontinuerlig mas på ungene gjennom syv år!”). Jeg har forsøkt å sminke øyebrynene mine moteriktig. Jeg har forsøkt å gå med en caps bak frem. Men da jeg fersket meg selv i å feste mange pins jeg har fått i korps og turn på en jakke i fuskepels (også nerder på sytten må vel få kjøpe alkohol?), innså jeg at det hadde gått for langt. Behovet har vært der like fullt.

 

Litt vaselin på linsen hjelper. Pluss diverse filter. Pluss dårlig bildekvalitet.

 

Her forsøk på nittitalls-look. Tatt for tre år siden.

 

Vet ikke om du ser det så godt, men jeg har altså sminket øyebrynene.

 

Men så våknet jeg til mitt eget kloke hode en morgen: Det var jo bare å kjøpe sprit? Den billigste typen! Dette minner naturligvis om følgende fjerne fortid: Jeg likte en gutt veldig godt da jeg var sytten. Han var eksepsjonelt pen. Men han utnyttet det ikke; han gadd rett og slett ikke å gjøre seg eksklusiv. Han var bare billig og deilig. Han hoppet bare på alle. Bortsett fra meg. Jeg var den eneste som ikke var kul nok! Tre uker senere hadde det allerede gått inflasjon i ham, da. Helt konkret bevist ved at trettifem jenter på samme årstrinn hadde fått gonoré.

 

Tenk på gonoréfyren, og så leser du overskriften en gang til. Å LEVE MED EN BRYSOM PIKK

 

Tilbake til den modne nåtiden: Forrige uke bestemte jeg for å gjøre et siste desperat forsøk på å bli spurt om leg. Jeg kjøpte KALINKA! Mens jeg gikk med pins-fuskepelsen! Og gjorde stemmen noen hakk lysere! Og hadde påtegnede øyebryn! Har du hørt om Kalinka? Den eneste drikken folk på sytten år klarer å drikke? Og: Det virket! Jeg ble spurt! Om leg! Det er jo helt utrolig! Jeg sa “Du mener legitimasjon? (Ja, så gammel er jeg, at jeg sier legitimasjon, og ikke bare “leg”).  Det var den vakreste dagen i mitt liv! Jeg fomlet i portemoneen min etter bankkortet med bilde på. Fant det, og viste det til ham. Triumferende. Han rødmet litt, og så var det magiske øyeblikket over. Så altfor, altfor fort! Men nå er det slutt. Jeg kommer aldri til å bli spurt om leg igjen. Det er bare å innse. Det er slutt.

 

 

Allerede mens jeg la Kalinkaflasken i vesken, innså jeg følgende: Jeg liker jo ikke Kalinka? Men så lavt hadde jeg altså sunket. At jeg kjøpte noe jeg hater bare for å bli spurt om leg. Og i tillegg tapte tre hundre kroner på det. Hva gjør jeg da? Jeg har grublet og grublet i en uke nå. Men! I dag tidlig våknet jeg til min egen klokhet! Det er jo bare å begynne å selge Kalinka til syttenåringer! Det vil være det nærmeste jeg kommer ungdommelighet fra nå av: Å være kul blant ungdommen. KULT! Da får jeg altså i pose og sekk: Jeg blir evig ung. Om enn på en noe suspekt måte (men jeg har alltid hatt lyst til å være litt suspekt, når jeg tenker meg om).

 

 

 

Jeg henger med ungdommen. Jeg er så kul! Jeg er kul blant ungdommen. Hva gjør det vel da? At jeg en gang var forelsket i den eksepsjonelt pene gutten. Men at gonoréen spredte seg til alle unntatt meg.

 

 

På Facebook

På Instagram: @kvinnesnekkeren’

 

 

 

Nei! Hva er det jeg har gjort? Jeg er avslørt og det er helt og holdent min egen feil.

 

Jeg har vært i avis og radio. Greit nok. MEN. Hva gjorde jeg der? Jo, jeg utleverte og avslørte meg selv. Først i dag gikk det opp for meg: Dette har gjort at jeg må gi avkall på noen av mine kjæreste vaner! Jeg pleier jo blant annet å dra på flyplassen for å skrive (sitat Dagbladet: “Jeg skriver best på rare steder”). Jeg har lagt ut om at jeg prøver å fake smart og gå fort gjennom avgangshallen med klakkehæler, iført mine mest profesjonelle klær. Kofferten min er tom, den inneholder bare en laptop og et gullbrød. Og så setter jeg meg på en benk og skriver og ser ut som en veldig forretningsfull skapning.

 

Det som nå har skjedd, er som følger: Jeg er avslørt! Jeg kan ikke dra dit mer! Alle vet at jeg faker proff! For det var jo det som var det magiske med denne vanen: En forfatter kan aldri føle at hun/han er profesjonell, det har jeg for lengst innsett. Man føler seg inkompetent hver eneste dag. Man fatter ikke at det går an å bruke så mye tid på å skrive en bitteliten bok. At man ikke bare kan knipse den frem. For eksempel. Det nærmeste man kommer det å være profesjonell, er å lure andre til å tro at man er det. Men det kan jeg ikke nå lenger. Så da blir det ingen flyplass i dag.

 

 

Skrive på rare steder. Det blir vanskelig fra nå av. Jeg blir så avslørt! Nå prøver jeg å finne alternativer. Skal jeg begynne å skrive i rare klær i stedet? Det er for eksempel bare ti meter som skiller meg og bunaden min akkurat nå. Regntøy inne. Kunne det være noe? Badedrakt? Niqab? Søren. Skal jeg ende opp i niqab bare fordi jeg er redd for å bli avslørt som ikke-profesjonell forfatter? Så typisk meg. Men da finnes det i hvert fall urovekkende mange forfattere i verden. Hm … Observere gjennom gitter foran øynene, det er jo genialt? Man kan gjøre det uten at noen får det med seg og kakker en i hodet fordi det er frekt (ikke at jeg har opplevd det, men man frykter jo hver bidige dag at det skal skje).

 

For å konkludere med litt andre ord: Jeg har tatt min anti-profesjonalitet til nye høyder. Jeg sitter ikke og skriver på en (ny) roman, som jeg skulle ha gjort akkurat nå. Jeg sitter ikke og føler meg anti-profesjonell mens jeg tross alt jobber. Jeg sitter og lurer på hvordan jeg skal klare å være anti-profesjonell mens jeg jobber. Dét er antiprofesjonelt, det!

 

Nei. Nok surmuling nå. Jeg må få fingeren ut. Jeg har det: Jeg skal gå i helt motsatt retning. Jeg skal ta på meg treningsklærne mine. Og så skal jeg oppsøke et treningssenter. Sette meg på en muskelmatte (heter det det?). Ta frem laptopen. Og skrive om død og fordervelse mens jeg skuler med profesjonelt blikk mot mosjonistene (kaller de seg for det?). Som skuler stadig mer anti-proft mot meg. Hvorfor har jeg ikke innsett det før?? Først da vil jeg føle meg som et normalt menneske.

 

 

 

Dette er forresten mitt innlegg nummer 450. Tenk det! Det føles fint og riktig. Og HURRA!

 

 

Følg Kvinnesnekkeren på Facebook!

 

 

Jeg har mye problemer med synet for tiden (jamfør dette innlegget). I dag forsøkte jeg å finne balansen i skogen. Bokstavelig talt. Det er viktig at jeg forsøker å øve meg litt på å gå i terreng innimellom; jeg trenger å kompensere for manglende dybdesyn ved å føle meg frem. Når folk snakkes om tredimensjonalitet har jeg jo ikke peiling på hva det går i, for meg er det ikke forskjell på å gå i verden og å studere et realistisk maleri på et kunstgalleri. Haha! Om jeg skal se positivt på det, er det vel ikke helt Picasso, i det minste. Guernica. Neiognei.

 

Når jeg går ned bratte stier, hender det ofte at jeg må sitte-gå. Eller omtrent krype. Det finnes nok av krypdyr i skogen, jeg synes det er synd at vi krypmennesker omtrent er en utrydningstruet rase. Det er i alle fall ekstremt sjelden jeg ser andre krypere. For all del: Dere er dere. Men for min del er det viktig å føle meg overlegen dyr.

 

I dag kom det gående to ungdommer. Ja, ungdommer. Og liksom ut fra dem, kom en hund løpende mot meg. Jeg sa: UÆÆÆÆ! JEG ER MEGET REDD FOR HUNDER! Den ene ungdommen sa: Han er snill. Jeg svarte: NEI. Og så gikk jeg videre ned skråningen. Forsøkte så godt jeg kunne å ikke krype. Jeg gikk helt rak i ryggen, se for deg en militærmann i full giv akt gående nedover et stup. Sånn var det. Jeg forsøkte å tøffe meg, rett og slett. Nå lurer jeg oppriktig på hvordan det skal gå når jeg prøver å tøffe meg når jeg går i skråning som åttiåring. For det er jeg vel interessert i å gjøre, da som nå?

 

Jeg får vel bare tøffe meg med å krype, da. Åle meg nedover bakken mens jeg roper til ungdommen: “Jeg er overlegen andre dyr!!”

 

Lykke til, med det, Cesilie. For det er faktisk navnet mitt. Som om mine andre lidelser ikke skulle være nok.

 

 

Sånn øvde jeg balansen før. Nå knekker jeg lårhalsen bare jeg ser på en fortauskant. Så det lover jo godt for fremtiden i terreng uten verken ungdommelighet, ungdommelighet eller normalitet.

 

 

I fjor fikk jeg en forretningsidé. Nærmere bestemt en avansert app for alle dem som er opptatt av samleier. Presentasjonen av appen ble publisert i min kortprosasamling Besserwisser fra høsten 2018. Siden det er lørdags kveld, tenkte jeg det kunne være passende å gjengi den i sin helhet:

 

 

SEXPLANATION

Sexplanation er en app for androide telefoner. Appen gjør sexen meningsfull for den som ønsker at det seksuelle samkvem skal føre til noe selv om man ikke ønsker å lage barn.

SAP gjør det mulig å kommunisere med andre knullende verden over mens samleiet pågår. Slik kan millioner av sam-samleiere kobles opp mot hverandre. SAP registrerer bevegelser og lyder under samleiet og omgjør dem til poeng ut ifra innlevelse, teknikk og taktikk. Slik blir det mulig å vinne et samleie i stedet for bare å gjennomføre det.

 

 

Da gjenstår det bare å si: god lørdagskveld! Og lykke til!

 

Forfatterportrett tatt av Olav R. Øyehaug

 

 

PS: Fortell meg gjerne hvordan det gikk! Bokstavelig talt, naturligvis.

Det jeg holder på med som jeg trodde skulle være så lurt. Så bra for meg …Det er IKKE bra!

 

 

Begynnelsen først: Du vet når du legger ting på et lurt sted. Ja. Et veldig lurt sted. Kjenner du deg igjen? Det lure stedet – det blir jo straks litt for lurt – uansett hvor glup man påstår at man er. For straks man har rukket å bli sitt sedvanlige dumme selv igjen, så er stedet glemt. Og det man absolutt trengte å vite hvor lå, det er nå sporløst borte. Det var dette problemet jeg bestemte meg for å få bukt med. Plutselig, så fikk jeg nemlig det jeg trodde var en genial ide – å ta BILDE av det lure stedet. For da ville jeg jo bare kunne bla gjennom kamerarullen om jeg ble usikker på hvor klokken eller nøklene eller ungene (?) befant seg. 

 

 

Men ting har jo gjerne en tendens til å balle litt på seg, da. I hvert fall under min fane. Og etter hvert oppsto det dessverre et annet problem. For det ble litt for omstendelig å kommandere ektemannen rundt for å hente ting til meg. Når jeg skulle forklare ham at “tingen ligger liksom mot et hvitt underlag”, så ble det ofte altfor diffust – selv når jeg viste ham dokumentasjonsbildet. Jeg hadde selvfølgelig en løsning også på dette, jeg da! For det var nå jeg innså hvor genialt det ville være å LAGE ANSIKTER av viktige ting på lure steder.

 

“Kan du hente ringene til meg? De ligger på tidsskriftet – over øynene til Nansen!

 

“Telefonen min …Den ligger jo på marmorplaten på kjøkkenet, på “isbjørnen!”

“Er du snill og henter den gule notatblokken til meg? “Bamseansiktet” på spisebordet. Liptonposer til øyne, en bil til munn.

 

 

“Kan du hente klokken min? Den ligger oppå en grønn eske i et ansikt som ser ut som en operasjonssykepleier. Han har bart og geiper”

 

“Solbrillene mine? Den er i “katteansiktet” på den knall oransje sitteputen

 

Det virket en stund. Men nå? Alt jeg ser er ansikter. Hvor enn jeg går. Latterlig dumme ansikter. Og jeg til Olav: “Har du sett Pippi-ansiktet?  Tror det ligger nede på gangen. Eller – det var vel Mummi-ansiktet, det! Hva er det for viktig i Pippi-ansiktet, forresten? Var det tannstikkerne? Eller vent … De ligger kanskje  i Hitler-fjeset, de?”

 

 

Osv. Osv.

 

 

Tror du jeg finner NOE som helst i kaoset av “ansikter” overalt? Søren. Og veldig, veldig typisk.

 

 

Forresten, jeg er tilbake på Instagram, følg meg gjerne der! (Kvinnesnekkeren)

Jeg fikk en venneforespørsel. Ville jeg bli venn med Olav. R. Øyehaug? Hm. Navnet lød ytterst kjent. Ikke uten grunn: dette er jo navnet på min mann!

Nå er jeg virkelig i tvil her. Tør jeg å bli venn med ham? Tenk om han ikke liker meg, da?! Om han bare adder meg for høflighets skyld? For han sa aldri noe om at han likte meg i bryllupstalen. Elsket meg – ja. Men likte meg? Det kan jeg ikke huske at han sa noe om. Selv sa jeg i talen min til ham at jeg syntes han virket så grei. Etter ti år som samboere, følte jeg virkelig at det stemte. Og jeg synes fortsatt det virker slik.

Nå har jeg altså tatt mot til meg og addet ham her. Gud, jeg er spent på om dette tar ekteskapet opp til et nytt, eterisk Facebook-nivå! Har ikke snakket med ham ennå, da. Han sitter i etasjen under meg på kontoret sitt. Synes DU han virker grei som adder sin kone? Eller synes du bare han virker teit …? Jeg har fortsatt ikke fått noen poke. Men jeg kan jo håpe på at han kanskje støter borti meg når han kommer opp for å hente seg en kaffe. 

Kryss fingrene

følg meg gjerne på Facebook for daglige oppdateringer

 

 

Det var så fint i går! Merkelig å være ute i offentligheten igjen som forfatter – og ikke minst å mingle. Det er det lenge siden jeg har gjort. Men det er da altså en helt utømmelig kilde av fine, kloke forfattere/kunstnere å bli kjent med i dette landet. Gjensyn med en del gamle kjente, ble det også. Vidunderlig nok.

 

S.e.l.f.i.l.i.e!

 

Men det blir mye inntrykk og jeg blir så rotete i hodet av det. Selv om det var veldig deilig å bo på hotell igjen! Jeg har vært så lei av det fordi jeg har gjort det så mye, men nå føltes det veldig luksus. Helt flunkende nytt var det, også. 

 

Klassisk. 

 

Se her! Jeg tok bilde av en frisørsalong: 

 

 

Her har frisøren tråkket og tråkket og tråkket på gulvet. Stått på samme stedet i årevis. Nå er malingen helt flasset av. En halvmåne av liv. Er det ikke fint?

 

… Og her: jeg mistet manus (som fortsatt ikke har kommet fra trykken som ferdig bok) på gulvet da jeg leste. Måtte løpe rundt på scenen og sanke inn alle arkene. Jeg har jo skammet meg litt fordi denne boken er så tynn. Men manuset fikk jo nesten ikke plass i vesken min, jo! Det gjorde meg oppstemt.

 

 

Nå er jeg på vei. Hjem. Jeg sitter på flyplassen og venter, slik man gjør på flyplasser. Før likte jeg å sitte på flyplasser. Og vente på å dra et sted. Det gjør jeg ikke nå lenger. Nå liker jeg i all hovedsak å BEFINNE meg der. I vinter, før varmen lokket meg ut i hagen min på tilnærmet permanent basis i selveste Bergen, dro jeg til flyplassen hver eneste dag. Jeg hadde med meg trillekoffert. I trillekofferten hadde jeg laptopen min. På laptopen hadde jeg alle ordene mine. Jeg gikk i «drakt». Høyhælte sko. Pyntet meg, skikkelig forretningskvinne-skikkelig (kommer alltid noen ukledelige flekker på blusen, men). Jeg gikk med veldig raske skritt gjennom den uviktige hallen i underetasjen. Lot som om jeg var på vei til den viktige avgangshallen. … Og rett bort til Espresso house, hvor jeg bestilte min sedvanlige koffeinfrie Americano (jeg vet, kan man være mer alien?)

 

Det er lenge siden jeg har virket bereist forretningskvinneproff nå. Men til høsten skal jeg dra til flyplassen igjen. Kanskje innimellom for å dra på fine litteraturarrangementer, og det blir bra, det også. Men det jeg gleder meg like mye til, det er å ikke skulle noe sted. Bare kunne late som om jeg er spesielt viktig. Uten å trenge å lee på så mye annet enn fingrene som glir dovent over tastaturet på jakt etter mening. Mens jeg innimellom, lett kokett ser på klokken for å ikke «miste flyet». Den perfekte måten å forkle latskap som vellykkethet på. 

 

Tankene løper løpsk. Hva i all verden skal jeg gjøre med meg selv og mitt eget hode? Hvor mye åndelig bæsj går det egentlig an å fylle dagene sine med? Nedenfor finner du en liste over hva jeg kan finne på å la hjernen jobbe med. Det er vel en slags dagdrømmer. Arg. Når jeg først skal dagdrømme: Hvorfor kan jeg ikke finne på å drømme meg styrtrik og frisk, liksom? I dagdrømmene har man jo mulighet til å være hvem som helst. Hva som helst. Hvor som helst. Der kan man la livet være alt man skulle ønske at det var. Og ikke slik det er. Men nei. Slik fungerer det tydeligvis ikke for meg. Her er en liste over ting jeg kan finne på å bruke mye tankekraft på:

 

#    Dobbermann. Angående hunden dobbermann. Heter det dobberMENN i flertall? Eller heter det dobbermanner? Det siste ville i så fall vært ulidelige pinlig. Dobbermanner, liksom. Som om vi nordmenn snakker vårt eget morsmål gebrokkent. Men jeg tror faktisk det heter det.

 

#    Som en fortsettelse av forrige avsnitt: Heter det peni når peniser omtales i flertall? Tydeligvis ikke siden det føltes nokså naturlig å skrive «peniser», men veldig unaturlig å skrive «peni» her og nå. Men om det nå heter «peniser» – burde det ikke kanskje heller hete «peni»? Uvisst av hvilken grunn, men likevel.

 

#   CVS-kodene på bankkort … Når man kjøper noe på nett, kommer det alltid opp en beskjed: Vet du ikke hva CVS er? Trykk her! Altså, hvor lenge skal de fortsette å skrive dette? Kommer det også til å stå om tusen år, liksom? Som en sånn greie som aldri, aldri, kollektivt sett kommer til å feste seg i hjernene til Homo sapiens sapiens? Hm.

 

#    Tack it. Jeg tenker på tack it. Du vet – det som på folkemunne går under navnet «blått kliss» og som man bruker til å henge opp plakater og sånt med? I flere tiår har det vært irriterende at dette klisset er blått. For når man tar ned plakaten, er det jo ofte ufjernelige spor etter det på de hvite veggene. For de fleste hjem har vel stort sett hatt hvite vegger i to tiår nå. Nå har de nettopp endret fargen til hvit. Flott det. Men så! Så skjer det noe: For første gang siden 1991 har det nå blitt in med fargede vegger i interiøret. Spesielt mørke. I år er for eksempel blått en av de aller mest moteriktige fargene etter hva jeg har forstått. Haha! Ser for meg tack it-produsentens markedsføringskonsulent river seg i håret. Trist.

 

#    Jeg lurer på om man kunne lage en slags ny type kaffe – spiselig. Med gelatin i. Så man kunne gafle i seg kaffen med skje. Uhyggelig! Jeg lurer på om denne nye typen kaffe burde hete kaffelé. Eller om det blir for teit. Og jeg lurer på om den kanskjekanskje kunne bli populær, i alle fall i visse grisgrendte strøk. Eller om den helt uventet plutselig hadde blitt et urbant kaffebarfenomen.

 

#    Jeg lurer på når det kommer til å bli påbudt med sikkerhetsbelte når man sitter til hests? Og påbudt med airbag? Jeg fatter det ikke. At det er lov å sitte to meter over bakken i fullt trav uten beskyttelse. Samtidig lurer jeg på hvordan dette skulle løses rent praktisk. Skulle man for eksempel lage et stativ bak rytteren hvor sikkerhetsbeltet kunne festes? En slags isofix? Og airbagen … Den ville kanskje komme i veien for synsfeltet så man galopperte i blinde? Hm.

 

#   Siste avsnitt: Hvorfor i all verden bruker hjernen min tid på dette? Og hvorfor i all verden bruker hjernen min tid på å lure på hvorfor hjernen min tenker på dette?

 

Som du skjønner har jeg alltid noe å fylle dagene med. Selv om det er meningsløst introvert pjatt går jeg aldri tom for meg selv og mine egne tanker. Litt klaustrofobisk iblant kanskje. Men samtidig unngår jeg i alle fall å grave meg fullstendig ned i negative tanker om meg og mitt (selv om de for all del finnes, de også, virkelig!). Men stort sett florerer altså sånne tanker og utgjør en stor del av hverdagen min. Kanskje er det en god ting mens man venter på at livet skal vende tilbake.

 

 

 

 

INGEN kan, med hånden på hjertet si, at det ikke er deres egen feil om de har travle hverdager. Her kommer noen svært nyttige tips for å unngå tidsklemme. Følger du disse, er du i mål. Tidsklemme er et konstruert problem. Tidsklemme er egentlig ikke normalt.

 

HER KOMMER DE.TIPSENE:

– Sett kaffen intravenøst om morgenen.

– Bruk en strømpebukse rundt halsen hvis du ikke finner skjerfet:

SLIK.

– La være å kysse og kose på din mann. Om du lar være å pule i tillegg, er det fort ti minutter spart bare der. 

– Bruk babyen din som mopp, sånn.

Så slipper du å vaske.

 

– Skrell potetene mens du sitter på do, og skyll ned skrellet når du er ferdig.

– Gi barnet juvelene dine til å leke med. Jo reddere du er for at de skal gå i stykker, desto finere og lenger leker barnet ditt for seg selv.

 

– Slutt å bruke tid på å misunne naboen hans fine hus, hans fine bil og hans fine kone. Vips; tjue minutter ekstra til rådighet. (Sukk. Konen er faktisk veldig fin, da, jeg mener: SE på henne da!)

 

– Spis maten din i dusjen (helst vanntett, mat. Paprika og ruccola fungerer definitivt. Har etter litt prøving og feiling også funnet ut at porsjonspiroger fra frysen, a la gorbys, er nokså vanntette.)

Ha en fin torsdag! Med ønske om at du får et lettere liv —

 

 

følg meg på facebook

 

#tidsklemme #travel #hverdag #hus #ekteskap #foreldre #tidsbesparende #mandag

 

Oi, oi, oi og herregud. Dette er bare så ufattelig utrolig typisk meg og Olav! For en måneds tid siden opplevde vi nemlig tidenes haglskur her rundt huset vårt. Vi løp naturligvis bort til vinduet for å se, begge to. Heldigvis var ungene lagt, så vi hadde mer enn nok av tid til å bruke på nitid haglstudering. Og så var det jo slik at disse haglene her, de var de største vi NOENSINNE hadde sett. Både jeg og han. Altså, jeg mener:

 

SKJØNNER du, eller …? (den observante leser ser vel også at vi denne kvelden ble nødt til å  fokusere på hagl fremfor opprydding av leker)

 

Og så gjorde Olav noe som altså skulle vise seg å bli banen til vår verdighet: Han heiv innpå et hagl. Knasket det. Og så bare … “Nam! UTROLIG godt!”. Jeg fant fort ut at han hadde gått foran som et godt eksempel, og heiv innpå et hagl selv. Men altså … NAM! Isbiter, det er jo godt. Det vet alle. Men av og til kan de bli for store …? Ja …? Altfor vanskelige å tygge? Altfor kalde i munnen? Men disse … Å, disse. De var bare helt perfekt i størrelse. Helt perfekt i konsistens. Husker du godteriet “Salte ufo”?Sånn var det. Samme størrelse. Samme konsistens. Bare uten sukker og E-stoffer. Vi så på hverandre … Nikket. Trengte ikke si noe mer: Vi visste begge hva som måtte gjøres.

 

Så var det å hente noen fryseposer i kjøkkenskapet. Og så gikk vi altså på innhøsting av hagl i egen hage. Hagl-sanking. Vips – en fin liten forsyning hagl i vår egen fryser. Haha! I utgangspunktet tenkte vi at haglet skulle være til gjester. Dét er vel fint vertskap det, som stiller med hagl til høytidelige anledninger. Men Neida …

 

“Min mann gikk foran som et godt eksempel. Og nå inntar også jeg hagl!”

 

… Det er vi som knasker, ikke gjestene. Siden har vi tatt oss et hagl sånn når anledningen har bydd seg. I dann og vann. Porsjonert det litt utover – for herregud, hagl er tross alt ikke noe man spiser hver dag. Men av og til. Spare. Må jo ha litt hagl til sommeren, også …? Men. Det ene tar det andre, og plutselig har man spist både tre, fire og fem hagl for mye. Beholdningen minker, og så … I dag tidlig, da jeg søvndrukken og haglhungrig puttet hånden ned i fryseboksen, så bare … IKKE SI DET ER SANT!!!  Tomt for hagl. Lette desperat etter “krutt”, men ikke ett eneste igjen. Bare noen små tarvelige isflak nederst i posen.

 

 

Som du ser av denne selfien er jeg tydelig frustrert. Bildene er for øvrig grovkornet som en hommage til hagl.

 

Hva gjør vi nå? Åpner haglstøperi? Jeg kjenner suget etter hagl mens jeg skriver dette. Nå har vi blitt avhengige. BEGGE TO. Har ett tips til deg: IKKE begynn med dette elementet!! Det er vanedannende. Og utrolig, utrolig godt.

 

 

DEL GJERNE OM DU KJENNER NOEN DU TROR STÅR I FARE FOR Å BLI HAGLAVHENGIGE.

 

Epilog: Jeg kommer etter hvert til å opprette en telefonlinje for haglavhengige. Den kommer til å være døgnåpen. Jeg kjemper også nå for å få innført en de haglavhengiges dag.

 

følg meg gjerne på Facebook, men det er en grunn til at dette står med liten skrift