FINNE BALANSEN UTEN SYN

 

Jeg har mye problemer med synet for tiden (jamfør dette innlegget). I dag forsøkte jeg å finne balansen i skogen. Bokstavelig talt. Det er viktig at jeg forsøker å øve meg litt på å gå i terreng innimellom; jeg trenger å kompensere for manglende dybdesyn ved å føle meg frem. Når folk snakkes om tredimensjonalitet har jeg jo ikke peiling på hva det går i, for meg er det ikke forskjell på å gå i verden og å studere et realistisk maleri på et kunstgalleri. Haha! Om jeg skal se positivt på det, er det vel ikke helt Picasso, i det minste. Guernica. Neiognei.

 

Når jeg går ned bratte stier, hender det ofte at jeg må sitte-gå. Eller omtrent krype. Det finnes nok av krypdyr i skogen, jeg synes det er synd at vi krypmennesker omtrent er en utrydningstruet rase. Det er i alle fall ekstremt sjelden jeg ser andre krypere. For all del: Dere er dere. Men for min del er det viktig å føle meg overlegen dyr.

 

I dag kom det gående to ungdommer. Ja, ungdommer. Og liksom ut fra dem, kom en hund løpende mot meg. Jeg sa: UÆÆÆÆ! JEG ER MEGET REDD FOR HUNDER! Den ene ungdommen sa: Han er snill. Jeg svarte: NEI. Og så gikk jeg videre ned skråningen. Forsøkte så godt jeg kunne å ikke krype. Jeg gikk helt rak i ryggen, se for deg en militærmann i full giv akt gående nedover et stup. Sånn var det. Jeg forsøkte å tøffe meg, rett og slett. Nå lurer jeg oppriktig på hvordan det skal gå når jeg prøver å tøffe meg når jeg går i skråning som åttiåring. For det er jeg vel interessert i å gjøre, da som nå?

 

Jeg får vel bare tøffe meg med å krype, da. Åle meg nedover bakken mens jeg roper til ungdommen: “Jeg er overlegen andre dyr!!”

 

Lykke til, med det, Cesilie. For det er faktisk navnet mitt. Som om mine andre lidelser ikke skulle være nok.

 

 

Sånn øvde jeg balansen før. Nå knekker jeg lårhalsen bare jeg ser på en fortauskant. Så det lover jo godt for fremtiden i terreng uten verken ungdommelighet, ungdommelighet eller normalitet.

 

 

SEX-APPEN MIN

I fjor fikk jeg en forretningsidé. Nærmere bestemt en avansert app for alle dem som er opptatt av samleier. Presentasjonen av appen ble publisert i min kortprosasamling Besserwisser fra høsten 2018. Siden det er lørdags kveld, tenkte jeg det kunne være passende å gjengi den i sin helhet:

 

 

SEXPLANATION

Sexplanation er en app for androide telefoner. Appen gjør sexen meningsfull for den som ønsker at det seksuelle samkvem skal føre til noe selv om man ikke ønsker å lage barn.

SAP gjør det mulig å kommunisere med andre knullende verden over mens samleiet pågår. Slik kan millioner av sam-samleiere kobles opp mot hverandre. SAP registrerer bevegelser og lyder under samleiet og omgjør dem til poeng ut ifra innlevelse, teknikk og taktikk. Slik blir det mulig å vinne et samleie i stedet for bare å gjennomføre det.

 

 

Da gjenstår det bare å si: god lørdagskveld! Og lykke til!

 

Forfatterportrett tatt av Olav R. Øyehaug

 

 

PS: Fortell meg gjerne hvordan det gikk! Bokstavelig talt, naturligvis.

ER DETTE EGENTLIG SÅ LURT?

Det jeg holder på med som jeg trodde skulle være så lurt. Så bra for meg …Det er IKKE bra!

 

 

Begynnelsen først: Du vet når du legger ting på et lurt sted. Ja. Et veldig lurt sted. Kjenner du deg igjen? Det lure stedet – det blir jo straks litt for lurt – uansett hvor glup man påstår at man er. For straks man har rukket å bli sitt sedvanlige dumme selv igjen, så er stedet glemt. Og det man absolutt trengte å vite hvor lå, det er nå sporløst borte. Det var dette problemet jeg bestemte meg for å få bukt med. Plutselig, så fikk jeg nemlig det jeg trodde var en genial ide – å ta BILDE av det lure stedet. For da ville jeg jo bare kunne bla gjennom kamerarullen om jeg ble usikker på hvor klokken eller nøklene eller ungene (?) befant seg. 

 

 

Men ting har jo gjerne en tendens til å balle litt på seg, da. I hvert fall under min fane. Og etter hvert oppsto det dessverre et annet problem. For det ble litt for omstendelig å kommandere ektemannen rundt for å hente ting til meg. Når jeg skulle forklare ham at “tingen ligger liksom mot et hvitt underlag”, så ble det ofte altfor diffust – selv når jeg viste ham dokumentasjonsbildet. Jeg hadde selvfølgelig en løsning også på dette, jeg da! For det var nå jeg innså hvor genialt det ville være å LAGE ANSIKTER av viktige ting på lure steder.

 

Kan du hente ringene til meg? De ligger på tidsskriftet – over øynene til Nansen!

 

“Telefonen min …Den ligger jo på marmorplaten på kjøkkenet, på “isbjørnen!”

“Er du snill og henter den gule notatblokken til meg? “Bamseansiktet” på spisebordet. Liptonposer til øyne, en bil til munn.

 

 

“Kan du hente klokken min? Den ligger oppå en grønn eske i et ansikt som ser ut som en operasjonssykepleier. Han har bart og geiper”

 

“Solbrillene mine? Den er i “katteansiktet” på den knall oransje sitteputen

 

Det virket en stund. Men nå? Alt jeg ser er ansikter. Hvor enn jeg går. Latterlig dumme ansikter. Og jeg til Olav: “Har du sett Pippi-ansiktet?  Tror det ligger nede på gangen. Eller – det var vel Mummi-ansiktet, det! Hva er det for viktig i Pippi-ansiktet, forresten? Var det tannstikkerne? Eller vent … De ligger kanskje  i Hitler-fjeset, de?”

 

 

Osv. Osv.

 

 

Tror du jeg finner NOE som helst i kaoset av “ansikter” overalt? Søren. Og veldig, veldig typisk.

 

 

Forresten, jeg er tilbake på Instagram, følg meg gjerne der! (Kvinnesnekkeren)

TENK OM HAN IKKE LIKER MEG!

Jeg fikk en venneforespørsel. Ville jeg bli venn med Olav. R. Øyehaug? Hm. Navnet lød ytterst kjent. Ikke uten grunn: dette er jo navnet på min mann!

Nå er jeg virkelig i tvil her. Tør jeg å bli venn med ham? Tenk om han ikke liker meg, da?! Om han bare adder meg for høflighets skyld? For han sa aldri noe om at han likte meg i bryllupstalen. Elsket meg – ja. Men likte meg? Det kan jeg ikke huske at han sa noe om. Selv sa jeg i talen min til ham at jeg syntes han virket så grei. Etter ti år som samboere, følte jeg virkelig at det stemte. Og jeg synes fortsatt det virker slik.

Nå har jeg altså tatt mot til meg og addet ham her. Gud, jeg er spent på om dette tar ekteskapet opp til et nytt, eterisk Facebook-nivå! Har ikke snakket med ham ennå, da. Han sitter i etasjen under meg på kontoret sitt. Synes DU han virker grei som adder sin kone? Eller synes du bare han virker teit …? Jeg har fortsatt ikke fått noen poke. Men jeg kan jo håpe på at han kanskje støter borti meg når han kommer opp for å hente seg en kaffe. 

fptbty

Kryss fingrene

følg meg gjerne på Facebook for daglige oppdateringer

 

01.08.2018

 

Det var så fint i går! Merkelig å være ute i offentligheten igjen som forfatter – og ikke minst å mingle. Det er det lenge siden jeg har gjort. Men det er da altså en helt utømmelig kilde av fine, kloke forfattere/kunstnere å bli kjent med i dette landet. Gjensyn med en del gamle kjente, ble det også. Vidunderlig nok.

 

S.e.l.f.i.l.i.e!

 

Men det blir mye inntrykk og jeg blir så rotete i hodet av det. Selv om det var veldig deilig å bo på hotell igjen! Jeg har vært så lei av det fordi jeg har gjort det så mye, men nå føltes det veldig luksus. Helt flunkende nytt var det, også. 

 

Klassisk. 

 

Se her! Jeg tok bilde av en frisørsalong: 

 

 

Her har frisøren tråkket og tråkket og tråkket på gulvet. Stått på samme stedet i årevis. Nå er malingen helt flasset av. En halvmåne av liv. Er det ikke fint?

 

Og her: jeg mistet manus (som fortsatt ikke har kommet fra trykken som ferdig bok) på gulvet da jeg leste. Måtte løpe rundt på scenen og sanke inn alle arkene. Jeg har jo skammet meg litt fordi denne boken er så tynn. Men manuset fikk jo nesten ikke plass i vesken min, jo! Det gjorde meg oppstemt.

 

 

Nå er jeg på vei. Hjem. Jeg sitter på flyplassen og venter, slik man gjør på flyplasser. Før likte jeg å sitte på flyplasser. Og vente på å dra et sted. Det gjør jeg ikke nå lenger. Nå liker jeg i all hovedsak å BEFINNE meg der. I vinter, før varmen lokket meg ut i hagen min på tilnærmet permanent basis i selveste Bergen, dro jeg til flyplassen hver eneste dag. Jeg hadde med meg trillekoffert. I trillekofferten hadde jeg laptopen min. På laptopen hadde jeg alle ordene mine. Jeg gikk i «drakt». Høyhælte sko. Pyntet meg, skikkelig forretningskvinne-skikkelig (kommer alltid noen ukledelige flekker på blusen, men). Jeg gikk med veldig raske skritt gjennom den uviktige hallen i underetasjen. Lot som om jeg var på vei til den viktige avgangshallen. … Og rett bort til Espresso house, hvor jeg bestilte min sedvanlige koffeinfrie Americano (jeg vet, kan man være mer alien?)

 

Det er lenge siden jeg har virket bereist forretningskvinneproff nå. Men til høsten skal jeg dra til flyplassen igjen. Kanskje innimellom for å dra på fine litteraturarrangementer, og det blir bra, det også. Men det jeg gleder meg like mye til, det er å ikke skulle noe sted. Bare kunne late som om jeg er spesielt viktig. Uten å trenge å lee på så mye annet enn fingrene som glir dovent over tastaturet på jakt etter mening. Mens jeg innimellom, lett kokett ser på klokken for å ikke «miste flyet». Den perfekte måten å forkle latskap som vellykkethet på. 

KLAUSTROFOBISK

 

Tankene løper løpsk. Hva i all verden skal jeg gjøre med meg selv og mitt eget hode? Hvor mye åndelig bæsj går det egentlig an å fylle dagene sine med? Nedenfor finner du en liste over hva jeg kan finne på å la hjernen jobbe med. Det er vel en slags dagdrømmer. Arg. Når jeg først skal dagdrømme: Hvorfor kan jeg ikke finne på å drømme meg styrtrik og frisk, liksom? I dagdrømmene har man jo mulighet til å være hvem som helst. Hva som helst. Hvor som helst. Der kan man la livet være alt man skulle ønske at det var. Og ikke slik det er. Men nei. Slik fungerer det tydeligvis ikke for meg. Her er en liste over ting jeg kan finne på å bruke mye tankekraft på:

 

#    Dobbermann. Angående hunden dobbermann. Heter det dobberMENN i flertall? Eller heter det dobbermanner? Det siste ville i så fall vært ulidelige pinlig. Dobbermanner, liksom. Som om vi nordmenn snakker vårt eget morsmål gebrokkent. Men jeg tror faktisk det heter det.

 

#    Som en fortsettelse av forrige avsnitt: Heter det peni når peniser omtales i flertall? Tydeligvis ikke siden det føltes nokså naturlig å skrive «peniser», men veldig unaturlig å skrive «peni» her og nå. Men om det nå heter «peniser» – burde det ikke kanskje heller hete «peni»? Uvisst av hvilken grunn, men likevel.

 

#   CVS-kodene på bankkort … Når man kjøper noe på nett, kommer det alltid opp en beskjed: Vet du ikke hva CVS er? Trykk her! Altså, hvor lenge skal de fortsette å skrive dette? Kommer det også til å stå om tusen år, liksom? Som en sånn greie som aldri, aldri, kollektivt sett kommer til å feste seg i hjernene til Homo sapiens sapiens? Hm.

 

#    Tack it. Jeg tenker på tack it. Du vet – det som på folkemunne går under navnet «blått kliss» og som man bruker til å henge opp plakater og sånt med? I flere tiår har det vært irriterende at dette klisset er blått. For når man tar ned plakaten, er det jo ofte ufjernelige spor etter det på de hvite veggene. For de fleste hjem har vel stort sett hatt hvite vegger i to tiår nå. Nå har de nettopp endret fargen til hvit. Flott det. Men så! Så skjer det noe: For første gang siden 1991 har det nå blitt in med fargede vegger i interiøret. Spesielt mørke. I år er for eksempel blått en av de aller mest moteriktige fargene etter hva jeg har forstått. Haha! Ser for meg tack it-produsentens markedsføringskonsulent river seg i håret. Trist.

 

#    Jeg lurer på om man kunne lage en slags ny type kaffe – spiselig. Med gelatin i. Så man kunne gafle i seg kaffen med skje. Uhyggelig! Jeg lurer på om denne nye typen kaffe burde hete kaffelé. Eller om det blir for teit. Og jeg lurer på om den kanskjekanskje kunne bli populær, i alle fall i visse grisgrendte strøk. Eller om den helt uventet plutselig hadde blitt et urbant kaffebarfenomen.

 

#    Jeg lurer på når det kommer til å bli påbudt med sikkerhetsbelte når man sitter til hests? Og påbudt med airbag? Jeg fatter det ikke. At det er lov å sitte to meter over bakken i fullt trav uten beskyttelse. Samtidig lurer jeg på hvordan dette skulle løses rent praktisk. Skulle man for eksempel lage et stativ bak rytteren hvor sikkerhetsbeltet kunne festes? En slags isofix? Og airbagen … Den ville kanskje komme i veien for synsfeltet så man galopperte i blinde? Hm.

 

#   Siste avsnitt: Hvorfor i all verden bruker hjernen min tid på dette? Og hvorfor i all verden bruker hjernen min tid på å lure på hvorfor hjernen min tenker på dette?

 

Som du skjønner har jeg alltid noe å fylle dagene med. Selv om det er meningsløst introvert pjatt går jeg aldri tom for meg selv og mine egne tanker. Litt klaustrofobisk iblant kanskje. Men samtidig unngår jeg i alle fall å grave meg fullstendig ned i negative tanker om meg og mitt (selv om de for all del finnes, de også, virkelig!). Men stort sett florerer altså sånne tanker og utgjør en stor del av hverdagen min. Kanskje er det en god ting mens man venter på at livet skal vende tilbake.

 

 

 

TIDSKLEMME ER IKKE NORMALT!

 

INGEN kan, med hånden på hjertet si, at det ikke er deres egen feil om de har travle hverdager. Her kommer noen svært nyttige tips for å unngå tidsklemme. Følger du disse, er du i mål. Tidsklemme er et konstruert problem. Tidsklemme er egentlig ikke normalt.

 

HER KOMMER DE.TIPSENE:

– Sett kaffen intravenøst om morgenen.

– Bruk en strømpebukse rundt halsen hvis du ikke finner skjerfet:


SLIK.

– La være å kysse og kose på din mann. Om du lar være å pule i tillegg, er det fort ti minutter spart bare der. 

– Bruk babyen din som mopp, sånn.

Så slipper du å vaske.

 

– Skrell potetene mens du sitter på do, og skyll ned skrellet når du er ferdig.

– Gi barnet juvelene dine til å leke med. Jo reddere du er for at de skal gå i stykker, desto finere og lenger leker barnet ditt for seg selv.

 

– Slutt å bruke tid på å misunne naboen hans fine hus, hans fine bil og hans fine kone. Vips; tjue minutter ekstra til rådighet. (Sukk. Konen er faktisk veldig fin, da, jeg mener: SE på henne da!)


 

– Spis maten din i dusjen (helst vanntett, mat. Paprika og ruccola fungerer definitivt. Har etter litt prøving og feiling også funnet ut at porsjonspiroger fra frysen, a la gorbys, er nokså vanntette.)

Ha en fin torsdag! Med ønske om at du får et lettere liv —

 

 

følg meg på facebook

 

#tidsklemme #travel #hverdag #hus #ekteskap #foreldre #tidsbesparende #mandag

HAGL-AVHENGIG

 

Oi, oi, oi og herregud. Dette er bare så ufattelig utrolig typisk meg og Olav! For en måneds tid siden opplevde vi nemlig tidenes haglskur her rundt huset vårt. Vi løp naturligvis bort til vinduet for å se, begge to. Heldigvis var ungene lagt, så vi hadde mer enn nok av tid til å bruke på nitid haglstudering. Og så var det jo slik at disse haglene her, de var de største vi NOENSINNE hadde sett. Både jeg og han. Altså, jeg mener:

 

SKJØNNER du, eller …? (den observante leser ser vel også at vi denne kvelden ble nødt til å  fokusere på hagl fremfor opprydding av leker)

 

Og så gjorde Olav noe som altså skulle vise seg å bli banen til vår verdighet: Han heiv innpå et hagl. Knasket det. Og så bare … “Nam! UTROLIG godt!”. Jeg fant fort ut at han hadde gått foran som et godt eksempel, og heiv innpå et hagl selv. Men altså … NAM! Isbiter, det er jo godt. Det vet alle. Men av og til kan de bli for store …? Ja …? Altfor vanskelige å tygge? Altfor kalde i munnen? Men disse … Å, disse. De var bare helt perfekt i størrelse. Helt perfekt i konsistens. Husker du godteriet “Salte ufo”?Sånn var det. Samme størrelse. Samme konsistens. Bare uten sukker og E-stoffer. Vi så på hverandre … Nikket. Trengte ikke si noe mer: Vi visste begge hva som måtte gjøres.

 

Så var det å hente noen fryseposer i kjøkkenskapet. Og så gikk vi altså på innhøsting av hagl i egen hage. Hagl-sanking. Vips – en fin liten forsyning hagl i vår egen fryser. Haha! I utgangspunktet tenkte vi at haglet skulle være til gjester. Dét er vel fint vertskap det, som stiller med hagl til høytidelige anledninger. Men Neida …

 

“Min mann gikk foran som et godt eksempel. Og nå inntar også jeg hagl!”

 

… Det er vi som knasker, ikke gjestene. Siden har vi tatt oss et hagl sånn når anledningen har bydd seg. I dann og vann. Porsjonert det litt utover – for herregud, hagl er tross alt ikke noe man spiser hver dag. Men av og til. Spare. Må jo ha litt hagl til sommeren, også …? Men. Det ene tar det andre, og plutselig har man spist både tre, fire og fem hagl for mye. Beholdningen minker, og så … I dag tidlig, da jeg søvndrukken og haglhungrig puttet hånden ned i fryseboksen, så bare … IKKE SI DET ER SANT!!!  Tomt for hagl. Lette desperat etter “krutt”, men ikke ett eneste igjen. Bare noen små tarvelige isflak nederst i posen.

 

 

Som du ser av denne selfien er jeg tydelig frustrert. Bildene er for øvrig grovkornet som en hommage til hagl.

 

Hva gjør vi nå? Åpner haglstøperi? Jeg kjenner suget etter hagl mens jeg skriver dette. Nå har vi blitt avhengige. BEGGE TO. Har ett tips til deg: IKKE begynn med dette elementet!! Det er vanedannende. Og utrolig, utrolig godt.

 

 

DEL GJERNE OM DU KJENNER NOEN DU TROR STÅR I FARE FOR Å BLI HAGLAVHENGIGE.

 

Epilog: Jeg kommer etter hvert til å opprette en telefonlinje for haglavhengige. Den kommer til å være døgnåpen. Jeg kjemper også nå for å få innført en de haglavhengiges dag.

 

følg meg gjerne på Facebook, men det er en grunn til at dette står med liten skrift

 

BEDUGGET

 

Hva skjer?

Helt siden TV-apparatenes morgen har vi alle blitt opplært til at:  “ikke ta på skjermen!!!! Den kan bli fettete! Din døgenikt; dette er et TELEVISJONSAPPARAT, ikke halsgropen til stevnemøtet ditt!!”

Etter hvert spredte denne kollektive skjermmedlidenheten seg til også å gjelde dataskjermene: «fuck, er du enkel, du må jo bruke MUSEPEKEREN om du vil vise meg noe interessant, hallo?! Hvem vil ha fingeravtrykk på skjermen, liksom????”

 

En liten datagenerasjon senere:

Lenovo lanserer laptop med touch screen.

Lol!

Vanskelig å se hva jeg holder på med til tider, men nå er jeg jo avhengig – og kommer aldri i verden til å klare å gå tilbake til en vanlig maskin uten berøringsfunksjon.

 

Velkommen til min verden, her representert ved meg og min gildeste pc tidligere i dag (ja, jeg vet, tiss på meg, jeg bruker ikke mac!):

 

Er det rart jeg virker litt bedugget i innleggene mine iblant …?

 

Håper du har en fin kveld, elskede leser.

Raus og utrolig medmenneskelig må du være, du som leser denne bloggen. *sannhetsfnis*

Sees snart!

 

HOLY

 

Egentlig så var det jo virkelig på høy tid å for eksempel vaske klær og smårydde litt her igjen i kveld (utrolig ryddig setning!). Etter at vi hadde storopprydning i går, liksom. Men jeg gadd ikke. La ungene og så bare: nei. Jeg dropper ryddingen. Jeg drar inn til internett i stedet. Gjorde det, da (som du sikkert forstår). Gikk inn på fotoknudsen-minnebanken min, og bare:

 


 

 3636 bilder som må organiseres. Wha ??! Skal jeg liksom tvinges til å rydde på internett også, nå da?

Fant dette bildet av meg selv, da:

 


 

Sukk. Fra den gang jeg fortsatt var rynkefri. Hva er det med unge folk? Hvorfor må de alltid skamklippe seg eller farge håret for mørkt eller andre sånne ting mens de fortsatt er naturlig pene (som i: har et ungdommelig utseende)? Her altså med selvforskyldt lugg. Visste DU at det ikke er spesielt lurt med lugg på Vestlandet? ler.

 

MYE heller se ut som en massemorder da, slik jeg gjorde her forleden, liksom.

 

Hm … Vi beveger oss videre i webloggen  – jeg forlot fotoknudsens minnebank. Ruslet inn på do. Og bare:

Rydde SKAL jeg ikke.

Men lage et ANSIKT av doen? DET er en god ide.

Så da gjorde jeg det:

 

 

Og med dette ønsker jeg deg en god natt.

(Ikke engang i mitt eget blogginnlegg klarte jeg å rydde i dag).

 

for jevnlige oppdateringer fra et nokså rotete liv: Facebook