HER SKJER DET MYE

 

Her skjer det helt ærlig mye for tiden. Hvor skal jeg begynne? Jeg begynner her: I går hadde jeg et debriefingsmøte over telefon. Da ringte det noen andre, jeg satte den jeg snakket med på vent, skiftet linje. “Hallo, det er NRK her.” “Eh, kan du ringe meg opp igjen litt senere, jeg sitter i et intervju med TV2.” Proft. NRK ringte opp igjen: “Kan du komme om to timer?” Kort varsel. Jeg spurte: “Er det TV eller radio? Jeg har ikke vasket håret.” Jeg hørte at noen himlet med øynene i andre enden, men det var altså heldigvis radio (om du ikke har fått det med deg, har jeg nettopp gitt ut en bok som heter “Til døds” og som i stor grad handler om da jeg pleiet min døende far hjemme hos meg som 26-åring. Og nå vil “alle” snakke med meg om denne og om døden og sorg og omsorg).

 

Egentlig skulle jeg til Oslo i begynnelsen av denne uken, men reisen ble utsatt, så nå drar jeg på søndag i stedet (skrives søndag med liten s? Husker ikke helt, for plutselig er jeg nesten ikke forfatter lenger, men bare en … Streifende? Jeg har nesten ikke tid til annet enn å streife. Jeg har ikke engang tid til å innbille meg at jeg er smart. Da er det godt å ha denne bloggen, så jeg kan føle at jeg bidrar med meningsfullfulle i-landsproblemer – i motsetning til resten av i-lendinger (heter det det?) som bare sutrer over meningsløse i-landsproblemer.

 

Men på søndag skal jeg altså til Oslo, eg skal på God Morgen, Norge på mandag. Også der skal jeg snakke om død og fordervelse. Så dette blir en lystig start på ukens første dag for de mange nordmenn!

 

Pressen. “Å presse”. Substantivet er det samme som verbet: “Å presse”. Er det bevisst? Journalister spør. De “presser” svar ut av folk. Det stemmer nok ofte. Men jeg føler det ikke slik i det hele tatt. Herregud, så fine de fleste journalister jeg har blitt intervjuet av er! Jeg snakker jo om noe som er et sårbart tema for meg. Og de har vært så vare og forståelsesfulle. Og jeg har fått gjøre en grundig sitatsjekk i ettertid. Men TV, det er jo annerledes.  Alt det jeg sier, blir stående, jeg kan ikke trekke noe tilbake.

 

Jeg har ikke vært på TV siden jeg sang for kong Olav i Grieghallen som barn (ikke alene, da, jeg sang sammen med et kor). Men jeg hadde smekken åpen! Og det var kjempesynlig! På et tidspunkt sang jeg også feil, men da var det bare å skule mot sidemannen og late som om jeg var oppgitt over at det gikk an å begynne på feil sang når man sang for kongen. Jeg var ikke særlig overbevisende, åtteåringer gjennomskues nå en gang nokså fort. Men denne gangen har jeg ingen korgutt ved siden av meg som jeg kan skylde på om jeg tabber meg ut. Jeg fortalte hun jeg var i debriefingsmøte med om denne buksesmekk-fadesen. Hun sa: “Du får ta på deg skjørt.” Jeg svarte: “Ja, for da kan jeg gå med skjørtet puttet langt ned i strømpebuksen i stedet.”

 

Nå straks: Et nytt telefonmøte.

 

Død og sorg FTW! Tydeligvis.

 

 

Følg meg på Facebook

På Instagram: @kvinnesnekkeren

EN PINLIG LIDENSKAP

Jeg har en pinlig lidenskap. Jeg vet at jeg burde skamme meg over den, for det er sånt man skal gjøre. Fy skam: Jeg elsker kjøpesentere. Jeg vet. Det er harry og motbydelig.

 

Lagunen. Ett av Norges største kjøpesentere. Og jeg drar dit. Det vil si; jeg drar hit. For her sitter jeg akkurat nå. Det er noe med denne støyen, summingen, hvor ingen lyder er høyere enn andre, alle lyder bare forsvinner inn i hverandre uten mening. Fordi ingen av lydene har mening!

 

Støy har alltid gitt meg en indre ro så lenge den ikke er ujevn i volum. Den jevne støyen er mer meditativ enn musikk for min del. Musikk representerer for mye. Lykke eller sorg, savn eller forventninger. Musikk er for mye minner, for mange følelser, for stort, for overveldende, for irriterende, for dårlig, for stemningsskapende … Jeg elsker musikk. Musikk er liv i alle av ordets betydninger. Men støy er ro. Duringen fra ventilasjonsanleggene og rullebåndene. Lyden av handlevogner, små hjul over harde fliser. Summen av menneskestemmer som ikke gir ordene de sier noen betydning. Jeg kan være i verden, men slipper å forholde meg til den.

 

Lagunen. Jeg går rundt og rundt. Man kan gå i sirkel! Man trenger ikke gå frem og tilbake! Man kan ta en runde! På kjøpesentrene blir hodene tomme. Enig? Men jeg trenger det! Og jeg elsker det! Kjøpesenteret stjeler tankene mine. For en liten stund oppleves hodet tomt. Takk og lov!

 

“Kjøpesenter” er i mitt tilfelle et misvisende ord «Rekreasjonssenter», tenker jeg vi sier. For jeg er ikke her for å kjøpe. Kanskje kjøper jeg noen ukokte Scampi i ny og ne. Den slags.

 

Det er mange år siden nå, men da jeg bodde i sentrum og det var vinter og jeg aldri fikk nok dagslys, hadde jeg noe som het «Seks kjøpesentre opp». Den gikk ut på følgende: Jeg vandret opp og ned alle trappene til de seks største (og eneste) kjøpesentrene i bykjernen. Det er faktisk litt tankeløs mosjon i det! Kløverhuset, Sundt, Galleriet, Xhibition, Bystasjonen og Berstad-huset. Og jeg fikk flombelysning med på kjøpet! Genialt.

 

Lagunen. Jeg har spasert rundt i en halvtime og helt glemt at jeg er et tenkende vese. Men plutselig befinner jeg meg på en kafé av gammel vane: Her sitter jeg nå. Og bobler i hodet igjen.

 

Takk for at du tar deg tid til å lese. Helt oppriktig. At du har ork!! Men det er mer synd på meg enn på deg: Du kan klikke deg ut fra denne bloggen og fra tankekaoset mitt når som helst. Men jeg kan ikke klikke meg ut fra mitt eget hode. Er det rart jeg er avhengig av Lagunen?

 

 

Tankeløs person!

 

 

Til og med mobiltelefonen er tankeløs.

 

 

SLIK BLE JEG UNG IGJEN

 

Siden jeg var sytten år og kjøpte årgangsvin på polet for å fake voksen (“spurte du om leg? Å, vet du, jeg har glemt leg-en i bilen”), har jeg ønsket å bli spurt om leg som godt voksen. Det har på mange måter vært målet mitt her i livet. Det har skjedd. Men siste gang var for to år siden.

 

Jeg har forsøkt mye for å få oppleve det igjen. Og med det mener jeg at jeg har forsøkt alt! Jeg har forsøkt å legge opp stemmeleiet noen hakk, så den skal høres ung og passe ubrukt ut (“hør på meg! Stemmen min er under tjuefem! Den har ennå ikke blitt herpet i stykker og blitt til en skranglete konestemme etter kontinuerlig mas på ungene gjennom syv år!”). Jeg har forsøkt å sminke øyebrynene mine moteriktig. Jeg har forsøkt å gå med en caps bak frem. Men da jeg fersket meg selv i å feste mange pins jeg har fått i korps og turn på en jakke i fuskepels (også nerder på sytten må vel få kjøpe alkohol?), innså jeg at det hadde gått for langt. Behovet har vært der like fullt.

 

Litt vaselin på linsen hjelper. Pluss diverse filter. Pluss dårlig bildekvalitet.

 

Her forsøk på nittitalls-look. Tatt for tre år siden.

 

Vet ikke om du ser det så godt, men jeg har altså sminket øyebrynene.

 

Men så våknet jeg til mitt eget kloke hode en morgen: Det var jo bare å kjøpe sprit? Den billigste typen! Dette minner naturligvis om følgende fjerne fortid: Jeg likte en gutt veldig godt da jeg var sytten. Han var eksepsjonelt pen. Men han utnyttet det ikke; han gadd rett og slett ikke å gjøre seg eksklusiv. Han var bare billig og deilig. Han hoppet bare på alle. Bortsett fra meg. Jeg var den eneste som ikke var kul nok! Tre uker senere hadde det allerede gått inflasjon i ham, da. Helt konkret bevist ved at trettifem jenter på samme årstrinn hadde fått gonoré.

 

Tenk på gonoréfyren, og så leser du overskriften en gang til. Å LEVE MED EN BRYSOM PIKK

 

Tilbake til den modne nåtiden: Forrige uke bestemte jeg for å gjøre et siste desperat forsøk på å bli spurt om leg. Jeg kjøpte KALINKA! Mens jeg gikk med pins-fuskepelsen! Og gjorde stemmen noen hakk lysere! Og hadde påtegnede øyebryn! Har du hørt om Kalinka? Den eneste drikken folk på sytten år klarer å drikke? Og: Det virket! Jeg ble spurt! Om leg! Det er jo helt utrolig! Jeg sa “Du mener legitimasjon? (Ja, så gammel er jeg, at jeg sier legitimasjon, og ikke bare “leg”).  Det var den vakreste dagen i mitt liv! Jeg fomlet i portemoneen min etter bankkortet med bilde på. Fant det, og viste det til ham. Triumferende. Han rødmet litt, og så var det magiske øyeblikket over. Så altfor, altfor fort! Men nå er det slutt. Jeg kommer aldri til å bli spurt om leg igjen. Det er bare å innse. Det er slutt.

 

 

Allerede mens jeg la Kalinkaflasken i vesken, innså jeg følgende: Jeg liker jo ikke Kalinka? Men så lavt hadde jeg altså sunket. At jeg kjøpte noe jeg hater bare for å bli spurt om leg. Og i tillegg tapte tre hundre kroner på det. Hva gjør jeg da? Jeg har grublet og grublet i en uke nå. Men! I dag tidlig våknet jeg til min egen klokhet! Det er jo bare å begynne å selge Kalinka til syttenåringer! Det vil være det nærmeste jeg kommer ungdommelighet fra nå av: Å være kul blant ungdommen. KULT! Da får jeg altså i pose og sekk: Jeg blir evig ung. Om enn på en noe suspekt måte (men jeg har alltid hatt lyst til å være litt suspekt, når jeg tenker meg om).

 

 

 

Jeg henger med ungdommen. Jeg er så kul! Jeg er kul blant ungdommen. Hva gjør det vel da? At jeg en gang var forelsket i den eksepsjonelt pene gutten. Men at gonoréen spredte seg til alle unntatt meg.

 

 

På Facebook

På Instagram: @kvinnesnekkeren’

 

 

 

DETTE BØR DU VITE OM MEG

 

I dag befinner jeg meg plutselig på forsiden av BT, med et langt (og godt) intervju om meg og den nyeste boken min i kulturdelen. Her får du vite en del om meg. Men så er det også mye som forblir usagt, og derfor har jeg lyst til å dele resten av det min sjel har å by på med dere. Her:

 

*En gang spydde jeg på en langdistansebuss og måtte sitte i min egen magesyrestank sammen med førti andre passasjerer i syv timer til.

 

*En gang ble gymlæreren min så provosert da jeg nektet å løpe sekstimeteren at han kom løpende etter meg – på en så truende måte at jeg spurtet av gårde uten at han klarte å ta meg igjen. Da ble han enda surere. Jeg fikk NG i gym.

 

*Jeg ligger på 385. plass i touchmetode i VERDEN (sikkert en måte å kompensere for traumet i forrige punkt på, da).

 

*Jeg elsker fremmede folk.

 

*En gang måtte jeg tigge på gaten i Tel Aviv (lang historie). Jeg visste ikke hvor mye en shekel var verdt, da jeg fant det ut, viste det seg at jeg hadde blitt rik.

 

*Det beste jeg vet er å sage ned trær, herpe, rasere, bryte opp parkettgulv, kaste søppel i spesialkontainere og bruke brekkjern.

 

*Jeg blir mørkeredd om jeg spiser svinekjøtt uten andre til stede i samme hus.

 

*En gang spyttet en alpakka på meg og min første impuls var å spytte tilbake (hvilket jeg gjorde).

 

*Jeg elsker prompelyder, men kan ikke utstå prompelukt. Utfordrende kombinasjon.

 

 

Det var alt.

 

På Facebook

På Instagram: @kvinnesnekkeren

 

 

Å BO DER MORDEREN JOBBER

 

Det finnes steder man vet at man aldri kommer til å oppholde seg over tid. Kanskje er man ikke innom noensinne.

 

Jeg har begynt å gå tur til sånne steder. Første sted: Idrettsbanen. En fotballbane. Jeg har alltid hatt en drøm om å spasere rett ut på fotballbanen midt i en kamp. Med blindestokk. Dessverre er jeg for gniten til at jeg gidder å betale inngangsbillett. Ikke har jeg noen venner som er fotballfolk og kan gi meg gratis billett, heller – og om jeg hadde fått gratis billett av en venn med det som formål å gjøre noe sånt, så hadde nok vennen fort blitt til uvennen.

 

Dagens stoppested: Landås menighets eldresenter. Her skal jeg aldri noensinne bo! Som gammel! Her er det ikke trygt. Landås menighets eldresenter. For om lag tjue år siden, var det en morder som gikk løs her (jeg skriver “her” fordi jeg faktisk sitter her nå. Jeg er redd for å bli avslørt (som jeg alltid er), derfor har jeg kjøpt en bukett som ligger på stolen ved siden av meg. Tulipaner som utstråler omsorg. Slik at det bare ser ut som om jeg forfatter noen skjønne ord til min oldemor som straks skal få besøk.

 

Tilbake til morderen. Liv – ett – eller – annet, het hun. En «sykepleier». Som var gått lei av å pleie, og bestemte seg for å drepe i stedet. Hun var nok vel vitende om at hun ikke ville kunne forhandle seg frem til bedre lønn etter å ha gjort noe slikt. Men så viktig var det tydeligvis for henne å massemyrde at hun bestemte seg for å gjøre det, likevel. Hun var desperat! Fjorten eldre ble hun anklaget for å ha drept!

 

Morder-Liv. Jeg husker bildet av henne i avisen. For det var et bilde av henne, hun var ikke anonymisert. Hun hadde vel lyst til å komme i avisen, da (hvem kan klandre henne, og mord er ofte den letteste måten å få til det på. I tillegg til å røyke på bussen, så klart). Bildet var tatt i en matvarebutikk. Hun hadde utstråling som et rottelik. Hun så ut som om hun hadde pulesveis (kan godt hende det var det, også, folk blir jo helt premiekåte på hvem det skulle være straks vedkommende har myrdet noen). Hun furtet av gårde med handlevognen foran seg. Den var full av dopapir og tanntråd. Herregud. Avisene viste det og viste det. I månedsvis. Landås menighets eldresenter. Nå bor hun der sikkert selv, og er livredd for at noen skal ta livet av henne. Er det noe jeg tror man blir som løslatt morder, er det paranoid. Men her er kanskje frykten berettiget.

 

Som sagt. Jeg skal aldri bo her! Men nå har jeg i alle fall vært innom. Oppdrag utført. Jeg tar med meg buketten og forlater hele opplegget. Alle i resepsjonen ser det og alle skjønner det: Jeg gidder ikke å besøke oldemor, likevel.

 

En kjapp tur innom åstedet

 

 

På Facebook 

På Instagram: @kvinnesnekkeren

 

 

 

 

AVSLØRT!

Nei! Hva er det jeg har gjort? Jeg er avslørt og det er helt og holdent min egen feil.

 

Jeg har vært i avis og radio. Greit nok. MEN. Hva gjorde jeg der? Jo, jeg utleverte og avslørte meg selv. Først i dag gikk det opp for meg: Dette har gjort at jeg må gi avkall på noen av mine kjæreste vaner! Jeg pleier jo blant annet å dra på flyplassen for å skrive (sitat Dagbladet: “Jeg skriver best på rare steder”). Jeg har lagt ut om at jeg prøver å fake smart og gå fort gjennom avgangshallen med klakkehæler, iført mine mest profesjonelle klær. Kofferten min er tom, den inneholder bare en laptop og et gullbrød. Og så setter jeg meg på en benk og skriver og ser ut som en veldig forretningsfull skapning.

 

Det som nå har skjedd, er som følger: Jeg er avslørt! Jeg kan ikke dra dit mer! Alle vet at jeg faker proff! For det var jo det som var det magiske med denne vanen: En forfatter kan aldri føle at hun/han er profesjonell, det har jeg for lengst innsett. Man føler seg inkompetent hver eneste dag. Man fatter ikke at det går an å bruke så mye tid på å skrive en bitteliten bok. At man ikke bare kan knipse den frem. For eksempel. Det nærmeste man kommer det å være profesjonell, er å lure andre til å tro at man er det. Men det kan jeg ikke nå lenger. Så da blir det ingen flyplass i dag.

 

 

Skrive på rare steder. Det blir vanskelig fra nå av. Jeg blir så avslørt! Nå prøver jeg å finne alternativer. Skal jeg begynne å skrive i rare klær i stedet? Det er for eksempel bare ti meter som skiller meg og bunaden min akkurat nå. Regntøy inne. Kunne det være noe? Badedrakt? Niqab? Søren. Skal jeg ende opp i niqab bare fordi jeg er redd for å bli avslørt som ikke-profesjonell forfatter? Så typisk meg. Men da finnes det i hvert fall urovekkende mange forfattere i verden. Hm … Observere gjennom gitter foran øynene, det er jo genialt? Man kan gjøre det uten at noen får det med seg og kakker en i hodet fordi det er frekt (ikke at jeg har opplevd det, men man frykter jo hver bidige dag at det skal skje).

 

For å konkludere med litt andre ord: Jeg har tatt min anti-profesjonalitet til nye høyder. Jeg sitter ikke og skriver på en (ny) roman, som jeg skulle ha gjort akkurat nå. Jeg sitter ikke og føler meg anti-profesjonell mens jeg tross alt jobber. Jeg sitter og lurer på hvordan jeg skal klare å være anti-profesjonell mens jeg jobber. Dét er antiprofesjonelt, det!

 

Nei. Nok surmuling nå. Jeg må få fingeren ut. Jeg har det: Jeg skal gå i helt motsatt retning. Jeg skal ta på meg treningsklærne mine. Og så skal jeg oppsøke et treningssenter. Sette meg på en muskelmatte (heter det det?). Ta frem laptopen. Og skrive om død og fordervelse mens jeg skuler med profesjonelt blikk mot mosjonistene (kaller de seg for det?). Som skuler stadig mer anti-proft mot meg. Hvorfor har jeg ikke innsett det før?? Først da vil jeg føle meg som et normalt menneske.

 

 

 

Dette er forresten mitt innlegg nummer 450. Tenk det! Det føles fint og riktig. Og HURRA!

 

 

Følg Kvinnesnekkeren på Facebook!

 

BLOD I HJERNEN

 

Søren. Gru. Er det noen som har opplevd hjerne med manglende blodtilførsel her?

 

Vi skulle få besøk, jeg skulle bake boller. For å skryte: Jeg er flink til å bake boller! Ungene ville være med. Jeg sukket kledelig perfekt, for jeg ville bake kledelig perfekte boller. Men etter å ha tenkt meg litt om, ga jeg dem lov til å hjelpe meg – om de betalte meg et beløp tilsvarende beløpet i “sparegrisen”, som jeg kaller det (de blir like irriterte når jeg bruker dette ordet som jeg ble da morfaren min kalte korps for “hornmusikk”). Med “tilsvarende beløpet” mener jeg forresten innholdet i “sparegrisen”, samt fremtidige konfirmasjonspenger. Jeg elsker penger! Og nå måtte jeg kanskje tilbringe litt kvalitetstid med familien, men det er SÅ verdt det bare man tjener tilstrekkelig på det, virkelig!! Fortsettelse følger i neste avsnitt.

 

Fortsettelse følger fra forrige avsnitt: Vi skulle bake, og jeg er altså flink til å lage boller. Jeg fikk hjelp av de lettlurte slavene til å blande sammen røren og elte. Vi ventet lenge – lenge! På at den skulle heve ferdig, og så skulle vi endelig bake ut bollene. Vi skulle få gjester! Vi hadde dårlig tid! Og vi skulle kose oss! Jeg eltet litt og nynnet litt. Og eltet litt. Fikk øye på noen små røde flekker i bolledeigen. Tenkte det var litt solbærsirup ungene hadde dryppet oppi. Skulte usynlig på dem og tenkte “hvor mang dråper solbærsirup kan ens egne barn helle oppi en bolledeig før man gjør dem arveløse?” Ok. To dråper mer enn dette, tenkte jeg. Raust. Men så kom det bare flere og flere dråper solbærsirup i deigen! Uten at ungene var i nærheten av den engang! Jeg: Neiogneiognei, hva ER dette? Hva SKJER her, egentlig? Det blir liksom bare mer og mer rødt oppi her? Fortsettelse følger i neste avsnitt.

 

Fortsettelse fra forrige avsnitt: Jeg blødde på en finger, og nå var jeg i ferd med å lage boller på mitt eget blod og servere dem til gode folk. Altså. Vel er jeg narsissist, men selv jeg forstod at dette ville være å gå over streken. Selv om … Nei.

 

Jeg sa: “Oi. Det er visst noen som har blødd i bolledeigen her.” Det ene barnet sa: “For det er du!” Jeg sa: “Eh … Nei?” Det andre barnet sa: “Mamma, du ble så rød i ansiktet, skulle nesten tro at du hadde blod i hodet, også!” Ja. Skulle nesten – nesten tro jeg hadde blod i hodet, også. Men blod har tydeligvis aldri hatt fri passasje opp til hjernen. AKA “Sparegrisen”.

 

 

 

Jeg måtte stikke hodet mellom beina (heter det det?). Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle betale tilbake sparepengene (og bare la dem skylde meg konfirmasjonspengene sine), men fant etter kledelig kort betenkningstid ut at jeg ville beholde alt for å spandere på meg et bakekurs hos bolleproff.

 

 

Epilog: Gjestene ble servert blod. Uten boller.

 

 

Kvinnesnekkeren

JEG ER I AVISER. OG JEG LØFTET EN KJENT DAME

 

Puh. For en utrolig intens periode! Anmeldelser, intervjuer, anmeldelser, intervjuer. Etc. Og jeg innrømmer glatt at det føles utrolig fint at boken blir lagt merke til! Og at den blir så godt mottatt!

 

I går ble et nydelig intervju som jeg gjorde med en over gjennomsnittet fin journalist, publisert i Vårt land. I samme avis fikk jeg også en helt fantastisk anmeldelse! Men det skjedde mer: Boken ble også anmeldt i BT. Anmeldelsen var egentlig veldig fin, innholdet stod til fem hjerter, synes jeg, men boken fikk fire hjerter. Jeg er fornøyd! Selv om jeg synes det er smått rart at anmelderen hovedsaklig er musikkanmelder, og også titulerte seg som det i sammenhengen. Pytt. Samtidig har jeg spilt inn en podcast med BT (den ligger ute nå). Og det ene tok det andre: I og med at vi her snakket om min fortsatt noe sagnomsuste tannfelling i 2011, ble en sak BT skrev den gang trukket frem. Og publisert (på nettutgaven). Og så ønsket de å publisere et innegg fra bloggen (det forrige). Og det fikk de lov til. Og til uken kommer intervju i samme avis. Jeg har kuppet hele BT! Så nå er det ikke mye plass igjen til å skrive om andre lokale katastrofer.

 

Dagbladet. I dag ble portrettintervjuet med meg publisert i Magasinet. Har dere sett det? Om ikke er det fortsatt ikke for sent å kjøpe! Det er på seks sider, haha! Og jeg er veldig fornøyd med jobben de har gjort, både journalisten og fotografen. De forstod meg. Heldigvis ble anmeldelsen som skulle komme i dag i Aftenposten, utsatt. Den gruer jeg meg smått til, jeg tror jeg kommer til å få kjeft.

 

I går var jeg på vinterfest på Litteraturhuset. Intern fest for «venner, ansatte, forfattere og samarbeidspartnere», eller noe sånt. I fjor innførte jeg følgende tradisjon: Å ta et såkalt «mulla-løft» på Kristin Helle-Valle, selveste litteraturhus-sjefen. Hun likte det! Så i år videreførte jeg naturligvis tradisjonen. Denne gangen i en utvidet versjon: Et løft – og et kyss på munnen! Et tørt et, da. Så får vi se om vi tar det enda lengre til neste år.

 

 

 

 

UTBRENT PÅ FANTASTISKE TING

 

Jeg har vært småbarnsmor i over syv år nå. Det er snart åtte år siden jeg satt med en positiv graviditetstest for første gang. For seks år siden, cirka akkurat nå, testet jeg positivt for andre gang. To planlagte unger. Født med nøyaktig tjuetre måneders mellomrom. Og jeg har, som alle småbarnsforeldre, vært så utrolig mammasliten innimellom. Så ubegripelig mammasliten. Jeg har vært småbarnsmor i over syv år!

 

Hva har disse syv årene bestått av? Kjærlighet, glede, sorg, latter, dårlig samvittighet, søvnmangel, sykdom, gråt, bleier, tenner, kyss, nærhet. Og så videre. Men. Småbarnsfasen har også vært gjennomsyret av dette: Å dokumentere. Trangen til å dokumentere. Og følelsen av at man må, skal og bør dokumentere. I hele denne småbarnsfasen har jeg følt at jeg har måttet dokumentere absolutt alt mulig. Ta bilde av hvert eneste lille smil, hver eneste første tann, hvert eneste første steg, andre steg, tredje steg, fjerde steg … Filme hvert eneste lille morsomme øyeblikk og skjelmske flir.

 

Det siste halvåret har jeg innimellom formelig tatt meg selv i å tenke. “Å nei, ikke gjør noe søtt nå igjen, da må jeg filme det!!! Søren, vær så snill, kan du ikke bare la være med å lære deg nye, fantastiske ting, så jeg slipper å dokumentere det?” Det har nesten blitt et ork. “Oi, nå skjedde det en milepæl her! Dette må jeg dokumentere. For dette er så fint!” Bildene. Filmene. Hele tiden. Bildene. Filmene.

 

Men så kommer det plutselig en dag som denne. En så utrolig fin dag! Som jeg har tilbragt sammen med ett av barna mine! Tusenvis av øyeblikk på rad og rekke. Ikke en eneste gang i løpet av dagen har tenkt at “dette må jeg dokumentere. For dette er så fint!” Ikke én eneste gang i løpet av dagen. Det har bare vært fint. Nært. Varmt.

 

I dag fikk jeg bekreftet en mistanke: Av og til er jeg ikke nødvendigvis utbrent på å være småbarnsmor. Av og til er jeg bare utbrent på kameraet som skal se barna mine for meg.

 

 

 

HVA GJØR JEG NÅ?

 

Dagene; plutselig kan jeg aldri vite om det kommer til å bli en vanlig dag eller om det kommer til å bli en ekstremt viktig dag. Eller jo. Alle dager er ekstremt viktige for tiden. Når jeg tenker meg om. Våkner jeg opp til en god anmeldelse? En dårlig? En midt på treet? (det siste er nesten det verste). Skal jeg intervjues? Hos hvem? Det er lenge siden sist, over en uke siden jeg skrev her. Det er sjeldent sjelden for tiden. Forrige torsdag kveld la jeg meg, jeg tror jeg la meg, men det var som om jeg aldri hadde lagt meg når jeg våknet neste morgen. Den følelsen der. Jeg visste at jeg trolig ville våkne til en bokanmeldelse. Og så gjorde jeg det. Og så var den så fin! Så utrolig positiv!

 

 Gulp! Og jeg kjente meg så lettet. Og så glad. Men fortsatt urolig. Blanding av engstelse og glede; en merkelig følelse. Det var den første anmeldelsen. Den var bra. Men det kunne jo være et guddommelig unntak? Men så våknet jeg altså lørdag morgen. Jeg skulle på tur med familien min, telefonen min var utladet, jeg skrudde den på igjen først da vi satt på bybanen. Og så bare ding ding! Ding ding! Ding ding! Ding ding! Lyden av meldinger. Mange. Den første meldingen jeg så var fra redaktøren min. «Tilløp til panegyrikk i Klassekampen». Å herre. Det var jo ikke til å forstå. Bybanen stoppet i samme øyeblikk, jeg sa “Shiiiiit” “Oiiii” “Oiiiiiii!” Og så reiste jeg meg og løp ut av bybanen uten familie på slep, lenge før vi egentlig skulle av. Jeg så ansiktene deres i vinduet da bybanen kjørte videre. De skjønte jo ingenting! Olav ringte like etterpå: “Går det bra med deg?” Eh. Ja. Det gikk veldig bra! Jeg forklarte: Jeg måtte av bybanen for å finne en kiosk og lese anmeldelsen med det samme. Og så fant jeg en kiosk og leste anmeldelsen med det samme. For en fryd!

 

Planen var å gjengi noen utdrag fra anmeldelsene i dette innlegget. Men så kom jeg frem til at de var så positive at det kjentes i overkant selvskrytende å gjøre det, rett og slett! Er ikke det fantastisk?

 

Så hva gjør jeg nå? Jeg forsøker å slappe litt av. Jeg er i godt humør! Men kroppen feirer lettelsen min med febersykdom. Sånn som det ofte er når kroppen forstår at den ikke trenger å forsøke å holde humøret til hjernen oppe lenger. Fordi hjernen klarer å holde oppe humøret selv. Eller noe sånt.

 

Apropos å la være og skryte seg selv opp i skyene: Siden jeg blir misunnelsesverdig pen av å være febersyk, skitten og svett, dropper jeg også trutmunn-selfie i dette innlegget, av frykt for å fremstå i et litt for flatterende lys. La meg heller publisere et bilde tatt like etter at jeg presset ut en unge for litt over fem år siden. Fytti. Tenk å bli født ut, og så er det første du ser, dette:

 

 

Var jeg ikke litt søt?

 

 

 Intervjuet i Dagbladet magasinet, som skulle komme i dag, er forresten utsatt. Det publiseres neste lørdag.