UTSETTELSE

 

Gr … Nå er jeg her igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke orker noe annet. Sykehusinnleggelsen (eller sykehusødeleggelsen som jeg holdt på å skrive, og det stemmer kanskje enda bedre) har satt meg ut av spill. Rett og slett. Det er vel ikke så rart, når man tilbringer fem døgn på sykehus er man alvorlig syk.

 

Jeg har et problem her: Jeg har en bok jeg skal gjøre ferdig. Og den må være ferdig NÅ! Om en uke. Helst. Men hva har skjedd? Jo, jeg har glemt alt redaktøren min har sagt at jeg burde rette opp i. I manus har hun skrevet ting som “OVERGANG!!” i et kapittel og jeg vet vi snakket om overgang-ett-eller-annet, men jeg husker ikke hva det betyr. Nå er jeg redd for å få kjeft og jeg føler meg som en skoleunge igjen. Jeg tør heller ikke legge dette innlegget ut på Facebook-siden min i fall hun skulle komme til å finne det der og lese det. Haha!

 

Jeg var dårlig til å gjøre lekser på skolen. Veldig dårlig. Og ekstremt dårlig på videregående (selv om jeg utrolig nok gikk ut med gode karakterer). Og jeg glemte alle bøkene hjemme. Etter å ha veid litt for og imot, bestemte jeg meg for at det var bedre å ha bøkene på skolen og tross alt ha dem tilgjengelig i timene, enn å ha dem hjemme og få kjeft for at jeg ikke hadde dem med. Skulle jeg få kjeft? Eller skulle jeg få kjeft, liksom?

 

I begynnelsen lå alle bøkene i en stabel på en hylle i klasserommet. Det var ikke populært. Dermed begynte jeg å gjemme bøkene rundt omkring på skolen så lærerne ikke skulle merke at jeg ikke bare hadde en – men alle bøkene liggende der. Jeg gjemte en og annen bok i et annet klasserom. En på rommet til elevrådet (hvor jeg oppsiktsvekkende nok var med). En i et skur, en annen i et skap i gangen, en på scenen i gymsalen. Etterhvert husket jeg ikke hvilken bok som lå hvor og måtte bruke mye tid på å lete, og da var jo vitsen med det hele borte. Konklusjon? Jeg bestemte meg for å begynne å legge bøkene igjen hjemme og glemme dem der i stedet. Så slapp jeg å få kjeft for ikke å dukke opp til timen, også.

 

Nå sitter jeg her, livredd for å få kjeft igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Kanskje det er noen av dere som kan skrive ferdig boken for meg? Femten (!) Flax-lodd i belønning.

 

Her er jeg på julebord i Aschehoug-villaen. Fant meg en seng og glemte visst til og med å feste.

 

 

 

DETTE BØR DU VITE OM MEG

 

En gang spydde jeg på en langdistansebuss og måtte sitte i min egen magesyrestank sammen med førti andre passasjerer i syv timer til.

 

En gang ble gymlæreren min så provosert da jeg nektet å løpe sekstimeter at han kom løpene etter meg – på en så truende måte at jeg spurtet av gårde. Uten at han ble særlig imponert av den grunn.

 

Jeg ligger på 385. plass i touchmetode i VERDEN (sikkert en måte å kompensere for traumet i forrige punkt på, da).

 

Jeg elsker fremmede folk.

 

En gang måtte jeg tigge på gaten i Tel Aviv.

 

Det beste jeg vet er å sage ned trær, herpe, rasere, bryte opp parkettgulv, kaste søppel i spesialkontainere og bruke brekkjern.

 

Jeg blir mørkeredd om jeg spiser svinekjøtt uten andre til stede i samme hus.

 

En gang spyttet en alpakka på meg og mitt første instinkt var å spytte tilbake (hvilket jeg gjorde).

 

Jeg elsker prompelyder, men kan ikke utstå prompelukt. En utrolig trist kombinasjon.

 

 

 

 

Det var alt.

EN LANG VEI Å GÅ

 

Jeg våkner. Jeg er gravid i femte måned. Med tvillinger! Gulp! Men nei. Det var bare et mareritt. Takk og pris for sånne mareritt som gjør at man blir dødsglad for å våkne. Det er kjærkomment iblant.

 

Lyden av rampete unger et annet sted i huset. Klokken er 11. Hm. Pinlig sent, kanskje, sånn i praksis. Men likevel tidlig for kroppen, for å være ærlig. Akkurat nå kunne den nok tenkt seg noen timer på sykehus. Prosjekt “bli bedre” når man er innlagt er en ting, men å komme hjem, hvor man har livet sitt, på godt og vondt, og ansvarsoppgaver av alskens slag … Det er noe annet.

 

Jeg ser meg rundt etter noen klær jeg kan hive på meg i farten. Finner ikke noe eget. Får øye på joggebuksen til seksåringen. Trer den på meg bare for å se om det går. Det går. Den ser ut som en vanlig shorts på meg. Noe så fælt. Jeg blir på gråten. Men kan ikke bruke krefter på sånt tull.

 

Jeg vrenger buksen av meg, tar på meg en stor morgenkåpe.

 

Jeg har en lang vei igjen. Herregud. Nå: misjon dagens første måltid. Prøve å bli stappmett etter ett og et halvt knekkebrød, ikke ett. Kommer jeg til å klare det? Eller ikke? Spenning! Følg med!

 

 

Strekkode på selvet. Endelig! Sånne porer er det visst for øvrig jeg får om jeg er farlig dehydrert …

 

Jeg kommer til å tenke på da jeg møtte en middelaldrende lærer på skolen under 17.mai-feiringen i går. Hun hadde en bunadshatt-greie på hodet. Jeg sa: “å, så fin kuse!!!” Haha. Verden er i alle fall godt for noe.

 

KYSS!

 

Kvinnesnekkeren er forresten både på Instagram (@kvinnesnekkeren) og facebook

 

 

 

TRE FRISKE OG EN SYK

 

Hei alle fine! Har dere hatt det fint? Planen min for dagen var enkel: jeg skulle forsøke å klare så lite som mulig (for min egen skyld ikke ta meg altfor mye ut, med andre ord), men likevel føle at dagen var innholdsrik for barna. Og relativt avslappet for mannens del. Og det synes jeg jammen at jeg klarte!

 

Vi har tatt det veldig med ro, det ble ikke noe tog på oss i år. Førsteklassingen hadde ikke så lyst og det passet i grunnen alle sammen bra. Lillesøster går fortsatt i barnehagen, så hun går ikke i noe tog. Og sentrum (hvor skoleungen skulle ha gått i tog) er jo et mareritt på 17. mai. Ugg! Det får bli til neste år. I år var det uansett ikke min stil å være hyperaktiv, for å si alvorlige ting på en kul og liketil måte (se den siste ukens innlegg om du ikke skjønner bæret).

 

Vi har spist god mat (jeg har spist babyporsjoner, da). Vært i solen. Viftet med flagg. Bare vi fire. Og så har vi vært hos vidunderlige venner, som er så vidunderlige at jeg helt fint kan legge meg strak ut for å hvile litt mens de rydder av bordet etter å ha oppvartet oss med alskens – uten å få dårlig samvittighet. Haha! DET er bra venner, det!

 

To timers aktiviteter på skolen på ettermiddagen var helt perfekt. Tretti grader i solen? Kan aldri huske at det har vært så fint og så varmt vær på 17. mai noensinne. Ungene spiste SEKS IS HVER! Og jeg ÉN! Til neste år skal de nok få konkurranse fra mor hva antall angår.

 

Jeg skulle gjerne si at “nå var det deilig å legge beina høyt”. Synes det høres så tøft ut å si, for det symboliserer jo at man har vært på føttene en hel dag. Vel. Jeg har IKKE vært på beina hele dagen, for å si det sånn. Dessuten får jeg vondt i halebeinet og skulderbladene av å “ha beina høyt”, så det utgår. Men sitteligging er også bra. Sånn cirka. Uansett: så lenge ungene har hatt en fin dag – noe de i aller høyeste grad har gitt uttrykk for at de har hatt – så er jeg ett hundre prosent fornøyd.

 

Storebror og lillesøster og landet!

 

Til uken skal jeg ta noen prøver for å se hvordan helsen er etter sykehusinnleggelsen og jeg er spent på resultatet. Jeg skulle sikkert sagt noe kritisk og politisk i dag. Men jeg har ikke ork. I år nøyer jeg med å si dette: Jeg elsker landet vårt.

 

I morgen skal jeg si noe viktig og klokt.

 

 

 

PLENKLIPPING OG PLANLEGGINGSDAG <3

 

Av og til, så må jeg få si at det bare er så utrolig deilig med planleggingsdag! Sett i lys av den siste ukens hendelser, skal det virkelig bli deilig å bare slumre bort hele dagen sammen med sine aller nærmeste. I dag skal vi bare ta det helt med ro. Daffe rundt i morgenkåpe til langt ut på formiddagen, være litt ute i hagen, det er mye som skal stelles i stand til sommeren og planen er å få klippet plenen for første gang i år. Barna er nå også så store at de ønsker å hjelpe til. Så det blir litt luking i bed og sånne andre ting som unger egentlig synes det er stas å få være med på!

 

Det er ikke ofte det er planleggingsdag og enda sjeldnere vi får lov til å nyte den sammen. Men denne gangen var det, i forbindelse med min sykdom, svært etterlengtet. Tenk. En helt vanlig fredag som bare er  dedikert til oss i kjernefamilien!

 

Husk å slappe av innimellom slagene. Lev lavambisiøst. God helg så lenge! Og nyt det fine været!

 

 

NEIDA. KØDDA. GRATULERER MED NASJONALDAGEN!

 

(… Og som et lite BTW: Er det ingen andre som synes Martha Louise ser fullstendig nypult ut etter at hun ble sammen med Mr. Durek? Har ikke sett henne så blodfull i ansiktet siden den tid hun drev med sprangridning. Men nok om det).

 

HIPP HIPP!

SYKEHUS. FORTSATT

Jeg våkner av at skulderbladene gnager mot huden selv om jeg ligger på en myk madrass. Jeg skifter stilling, legger meg på siden. Ankelbeina gnager mot hverandre, knehasene gnager mot hverandre. Halebeinet gnager mot madrassen. Det eneste som ikke gnager, er merkelig nok hodeskallen. Den liker svært godt å ligge og hvile, virker det som. Det får være dagens spøk. Ikke særlig morsom, kanskje.

 

Jeg har gått mye ned i vekt. Dette har pågått litt for lenge og etter den siste ukens ekstreme belastninger, har det rett og slett nå blitt ganske alvorlig. Jeg MÅ legge på meg, for dette er ikke bra for hverken hjerte, skjelett eller indre organer. Når det er sagt: jeg kommer ikke til å skrive om verken antall kilo eller BMI-tall, jeg kommer heller ikke til å vise frem bilder hvor det synes hvor ille det faktisk er.

 

Mat. Jeg har snakket med en super ernæringsfysiolog og vi har lagt en plan. Som nevnt i et annet innlegg, er det sånn at vektøkning ikke bør skje for fort på grunn av faren for reernæringssyndrom, som kan være direkte livstruende. Dette er i seg selv et problem: jeg er fortsatt ikke i nærheten av å få i meg det man bør få i seg for å holde vekten. Kroppen tåler det rett og slett ikke! Resultatet er dermed at jeg fortsatt går ned i vekt og må regne med at jeg kommer til å gjøre det frem til jeg er oppe på et riktig kalorinivå. Og deretter så må jeg jo legge på meg! Med andre ord spise MER enn kroppen egentlig trenger! I og med at jeg også gradvis må bevege meg mer, trenger jeg å få i meg ytterlige flere kalorier. HJELP!

 

Det er vanskelig når mat får et tvangspreg i stedet for å være lystbetont. Jeg ELSKER egentlig mat! Jeg har alltid gjort det. Og jeg er veldig glad i å lage mat. Mat er jo det hele livet egentlig kretser seg om? Hehe. Nå føles det hele så obligatorisk.

 

Jeg er i limbo. Eller heter det lambada? Jeg surrer, språket er tåkete store deler av tiden. Eller bråkete? Heter det språket er bråkete? Eller bråket er språkete? Ja?

 

Jeg venter på svar på en prøve, det er avgjørende for helsen min at den er ok. Jeg vet ikke når jeg får svar.

 

Når jeg skriver bøker, gjør jeg det fordi jeg har et fundamentalt behov for å se verden utenfra, har jeg funnet ut.

 

Når jeg blogger, er det visst mer for å kunne se seg selv utenfra. I alle fall føles det slik nå. Det kjennes godt å få litt fri. Flykte litt. Forsøke å ikke drukne i sin egen malfungerende kropp. I stedet forsøke å være sitt eget medmenneske. Ta hensyn til den jeg egentlig ikke vil være akkurat nå, men som jeg må være for å kunne bygge meg opp.

 

Forsøke å se meg selv utenfra. Sammen med dere.

 

Jeg trenger å blogge. Takk for at du leser!

 

Nei. Jeg er ikke død. Men det ser jammen sånn ut. Unnskyld!

 

 

 

 

 

SYKEHUSOPPDATERING

 

Jeg våkner av at en sykepleier kommer for å måle blodtrykket mitt. Fortsatt lavt, men ikke så aller verst. Oksygenopptak helt ok. Normal temperatur. Blodprøvetaking. Jeg er vant til stikkene, jeg slumrer meg gjennom. Frokost. Bitte bitte litt mat før magen brøler nok. Det er hardt for kroppen å få fordøyelsen i gang om morgenen, jeg kjenner at den jobber noe kolossalt. Jeg blir dønn sliten og må sove “frokostlur”. Haha!

 

Slumre. Åpne øynene, det har gått to timer. Jeg kjenner at formen er ok, må komme meg opp litt, bevege meg, musklene svinner fort når man ligger så mye.

 

Ut i korridoren. På avdelingen jeg er på, er det nesten bare gamle mennesker. De freser forbi meg med gåstolene sine. Jeg synes de ser helt smashing ut! Hadde jeg ikke vært så stygg som jeg er akkurat nå, tror jeg jammen at jeg skulle ha lagt an på den hotteste av dem. Syttifemåringen på rommet ved siden av meg. Han er sprek. Frisyren er moderne. Men en dame på åtti er like interessert som meg og dessuten mye penere.

 

Hodet mitt gjør et forsøk på å slepe føttene mine etter seg og klarer det sånn halvveis. Og så … Der! Rett foran øynene på meg! Jeg kan ikke tro det er sant! Der er det en KORRIDORPASIENT! Og en til! Og enda en! Dette folket man hører om, men som ingen helt vet hvem er. Dette jeg har trodd bare har vært et synonym på tusser og troll! Finnes de virkelig, helt på ekte? Jeg får lyst til å ta borti en av dem for å sjekke om det ikke bare er utstillingsdukker, men jeg er så slapp at jeg klarer å la være.

 

Au da. De ser syke ut. Og så må de ligge her? På gangen? Mens jeg har ligget på enerom hele tiden? Jeg er så svimmel nå at jeg føler jeg må få lov til å tråkke ned noen i dritten for selv å føle meg verdt noe. Jeg kaster et litt overlegent blikk mot en av dem mens jeg tenker følgende: “Har du ikke enerom? Har du ikke veneflon engang, liksom?” Og så håper jeg at han føler seg totalt underlegen meg. Men han skuler tilbake: “Er du oppe og går du, liksom? Er du ikke så dårlig at du må ligge hele tiden, kanskje?”

 

Dumme, dumme korridormann. Jeg viser en indre finger til ham og kravler kledelig arrogant tilbake til enerommet.

 

JEPP.

 

 

Forresten: tusen, tusen takk for så mange nydelige kommentarer og meldinger! Det varmer, virkelig. Så fine dere er!

 

Snakkes.

SÅ HAVNET JEG PÅ SYKEHUS

 

Jeg har rett og slett havnet på sykehus og her har jeg vært siden fredag morgen. Derfor stille fra denne kanten. Uken som gikk ble jeg dårligere og dårligere, før jeg på torsdag merket at jeg var VELDIG dårlig. Ektemann sa at jeg burde kanskje ta kontakt med legevakt …? Men jeg skulle til lege på fredag, uansett, så da tenkte jeg like greit det kunne vente til da.

 

For å gjøre en komplisert historie kort: jeg har hatt diverse plager den siste tiden, vi kan kalle det fordøyelsesrelatert. Siden jeg har noen kroniske tilstander som kan blusse opp, bør jeg egentlig være ekstra påpasselig fordi jeg gjerne reagerer sterkere på ulike former for sykdom enn det andre folk gjør. Denne gangen eskalerte det litt for fort og ble litt i overkant dramatisk.

 

Da jeg kom til legen på fredag, var jeg så dårlig at jeg ble lagt rett inn på Haukeland. Jeg var bl a alvorlig dehydrert og underernært og hadde veldig lavt blodtrykk og måtte få oppfølging på dette. Intravenøs veske, saltvannsoppløsning, kvalmestillende, m.m. Alt er bare tåke fra de to første dagene. I går var jeg bittebittelitt bedre og i dag enda litt bedre igjen.

 

Siden jeg kom hit for tre og et halvt døgn siden har jeg bare ligget. Og da snakker vi virkelig utelukkende ligget. Jeg har vært så dårlig at jeg ikke har orket å få noen til å hjelpe meg med å dusje, at jeg ikke vet hvordan noen av dem som har pleiet (ja: pleiet) meg ser ut. Jeg har ikke klart å lese, sjekke telefon, sittet på data. Jeg har ikke sittet i stolen på rommet, ikke orket å spørre om noen kunne ta opp persiennene. Jeg har måttet mobilisere krefter for å kunne snu meg i sengen. Jeg har sluppet å gå på do, da, hell i uhell. For hele kroppen er jo helt tom!! … Og jeg har måttet trappe veldig forsiktig opp på matinntak fordi man kan få reernæringssyndrom om man ikke tilvenner kroppen til større mengder mat gradvis.

 

Jeg er fortsatt veldig svimmel og susete og det er vanskelig å tenke ordentlig,  men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg sittet endel oppreist i sengen. Og tatt HEIS i rullestol! Haha, skrøpelig. Og fått meg litt frisk luft for første gang siden torsdag.

 

Det er rart å tenke på at dette hadde vært dødelig uten behandling. Og at jeg virkelig var veldig syk da jeg ble lagt inn. Det har blitt gjort mange undersøkelser, for det kroppen min har gått gjennom, kan føre til skader på både hjerte og alle andre organer. Men alt ser heldigvis fint ut. Og jeg er dypt takknemlig for den gode hjelpen jeg har fått fra folk som tydeligvis har vært helt fantastiske (uten at jeg husker det, men det kjennes som om de har vært det, haha).

 

I går natt drømte jeg at en gravid kvinne tok ultralydbilde og tvang en kirurg til å operere bildet inn i magen så fosteret skulle få se hvordan det selv så ut. I natt drømte jeg at Karl-Ove Knausgård tvang meg til å spille squash med ham. Jeg tolker det som en markant bedring i helsesituasjonen.

 

Nå skal jeg ta meg en blund for å hvile meg opp til å orke og legge meg. Faktisk. Du hører fra meg!

 

 

 

Når man tar bilde av hånden sin i stedet for av ansiktet sitt … Da er man syk da!

FINNE BALANSEN UTEN SYN

 

Jeg har mye problemer med synet for tiden (jamfør dette innlegget). I dag forsøkte jeg å finne balansen i skogen. Bokstavelig talt. Det er viktig at jeg forsøker å øve meg litt på å gå i terreng innimellom; jeg trenger å kompensere for manglende dybdesyn ved å føle meg frem. Når folk snakkes om tredimensjonalitet har jeg jo ikke peiling på hva det går i, for meg er det ikke forskjell på å gå i verden og å studere et realistisk maleri på et kunstgalleri. Haha! Om jeg skal se positivt på det, er det vel ikke helt Picasso, i det minste. Guernica. Neiognei.

 

Når jeg går ned bratte stier, hender det ofte at jeg må sitte-gå. Eller omtrent krype. Det finnes nok av krypdyr i skogen, jeg synes det er synd at vi krypmennesker omtrent er en utrydningstruet rase. Det er i alle fall ekstremt sjelden jeg ser andre krypere. For all del: Dere er dere. Men for min del er det viktig å føle meg overlegen dyr.

 

I dag kom det gående to ungdommer. Ja, ungdommer. Og liksom ut fra dem, kom en hund løpende mot meg. Jeg sa: UÆÆÆÆ! JEG ER MEGET REDD FOR HUNDER! Den ene ungdommen sa: Han er snill. Jeg svarte: NEI. Og så gikk jeg videre ned skråningen. Forsøkte så godt jeg kunne å ikke krype. Jeg gikk helt rak i ryggen, se for deg en militærmann i full giv akt gående nedover et stup. Sånn var det. Jeg forsøkte å tøffe meg, rett og slett. Nå lurer jeg oppriktig på hvordan det skal gå når jeg prøver å tøffe meg når jeg går i skråning som åttiåring. For det er jeg vel interessert i å gjøre, da som nå?

 

Jeg får vel bare tøffe meg med å krype, da. Åle meg nedover bakken mens jeg roper til ungdommen: “Jeg er overlegen andre dyr!!”

 

Lykke til, med det, Cesilie. For det er faktisk navnet mitt. Som om mine andre lidelser ikke skulle være nok.

 

 

Sånn øvde jeg balansen før. Nå knekker jeg lårhalsen bare jeg ser på en fortauskant. Så det lover jo godt for fremtiden i terreng uten verken ungdommelighet, ungdommelighet eller normalitet.

 

 

MYSTERIET

 

Jeg trodde jeg opplevde noe nydelig i dag. Noe jeg vet med sikkerhet at jeg aldri før har opplevd: Der, i treet rett foran meg, fikk jeg øye på en ildflue. Det var aller første gang jeg hadde sett enn sånn i Norge. I utlandet, for eksempel i Italia, har jeg sett flust av dem. Så jeg vet jo hvordan de ser ut. Men nå? Her? Midt på dagen, med solen stående høyt på himmelen? Likevel var jeg sikker på at jeg trodde det jeg så. Et lite mysterium.

 

 

Vi tror for lite i dag. Der mennesket før ba til Gud og la svarene i hans hender, oppsøker det senmoderne mennesket Google og vitenskapen for å få svarene til å fjerne troen. Vi vil tro, men vi klarer det ikke: Å tro er å legge ansvaret over i upålitelige hender. For eksempel en Guds. Det er liksom noe tafatt over troen nå. Å tro er å ikke gidde vite. Og håpet representerer bare en manglende evne til å researche grundig nok.

 

Også jeg finnes jo her, i tiden vår. Derfor, sannsynligvis derfor, tok jeg opp mobilen, fant frem kamerafunksjonen og listet meg nå helt bort til treet. Helt uten lyd så ildfluen ikke skulle fly sin vei før jeg hadde rukket å dokumentere at det var sant det jeg så. Men idet jeg kom helt nærme så jeg det: Der det skulle ha vært en ildflue var det bare en enslig dråpe. Solen må ha truffet den på en slik måte at den blinket uvanlig sterkt. Mysteriet var ikke noe mysterium likevel. Og jeg …? Jeg ble så skuffet! Hva er det for noe, egentlig? Å bli skuffet over å se en nydelig dråpe reflektere solen?

 

 

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sneket meg nærmere. Slik at jeg fortsatt kunne tro at det faktisk var en ildflue jeg så. Tro. Aldri få vite.

 

Så fint det hadde vært.