BLOD I HJERNEN

 

Søren. Gru. Er det noen som har opplevd hjerne med manglende blodtilførsel her?

 

Vi skulle få besøk, jeg skulle bake boller. For å skryte: Jeg er flink til å bake boller! Ungene ville være med. Jeg sukket kledelig perfekt, for jeg ville bake kledelig perfekte boller. Men etter å ha tenkt meg litt om, ga jeg dem lov til å hjelpe meg – om de betalte meg et beløp tilsvarende beløpet i “sparegrisen”, som jeg kaller det (de blir like irriterte når jeg bruker dette ordet som jeg ble da morfaren min kalte korps for “hornmusikk”). Med “tilsvarende beløpet” mener jeg forresten innholdet i “sparegrisen”, samt fremtidige konfirmasjonspenger. Jeg elsker penger! Og nå måtte jeg kanskje tilbringe litt kvalitetstid med familien, men det er SÅ verdt det bare man tjener tilstrekkelig på det, virkelig!! Fortsettelse følger i neste avsnitt.

 

Fortsettelse følger fra forrige avsnitt: Vi skulle bake, og jeg er altså flink til å lage boller. Jeg fikk hjelp av de lettlurte slavene til å blande sammen røren og elte. Vi ventet lenge – lenge! På at den skulle heve ferdig, og så skulle vi endelig bake ut bollene. Vi skulle få gjester! Vi hadde dårlig tid! Og vi skulle kose oss! Jeg eltet litt og nynnet litt. Og eltet litt. Fikk øye på noen små røde flekker i bolledeigen. Tenkte det var litt solbærsirup ungene hadde dryppet oppi. Skulte usynlig på dem og tenkte “hvor mang dråper solbærsirup kan ens egne barn helle oppi en bolledeig før man gjør dem arveløse?” Ok. To dråper mer enn dette, tenkte jeg. Raust. Men så kom det bare flere og flere dråper solbærsirup i deigen! Uten at ungene var i nærheten av den engang! Jeg: Neiogneiognei, hva ER dette? Hva SKJER her, egentlig? Det blir liksom bare mer og mer rødt oppi her? Fortsettelse følger i neste avsnitt.

 

Fortsettelse fra forrige avsnitt: Jeg blødde på en finger, og nå var jeg i ferd med å lage boller på mitt eget blod og servere dem til gode folk. Altså. Vel er jeg narsissist, men selv jeg forstod at dette ville være å gå over streken. Selv om … Nei.

 

Jeg sa: “Oi. Det er visst noen som har blødd i bolledeigen her.” Det ene barnet sa: “For det er du!” Jeg sa: “Eh … Nei?” Det andre barnet sa: “Mamma, du ble så rød i ansiktet, skulle nesten tro at du hadde blod i hodet, også!” Ja. Skulle nesten – nesten tro jeg hadde blod i hodet, også. Men blod har tydeligvis aldri hatt fri passasje opp til hjernen. AKA “Sparegrisen”.

 

 

 

Jeg måtte stikke hodet mellom beina (heter det det?). Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle betale tilbake sparepengene (og bare la dem skylde meg konfirmasjonspengene sine), men fant etter kledelig kort betenkningstid ut at jeg ville beholde alt for å spandere på meg et bakekurs hos bolleproff.

 

 

Epilog: Gjestene ble servert blod. Uten boller.

 

 

Kvinnesnekkeren

UTBRENT PÅ FANTASTISKE TING

 

Jeg har vært småbarnsmor i over syv år nå. Det er snart åtte år siden jeg satt med en positiv graviditetstest for første gang. For seks år siden, cirka akkurat nå, testet jeg positivt for andre gang. To planlagte unger. Født med nøyaktig tjuetre måneders mellomrom. Og jeg har, som alle småbarnsforeldre, vært så utrolig mammasliten innimellom. Så ubegripelig mammasliten. Jeg har vært småbarnsmor i over syv år!

 

Hva har disse syv årene bestått av? Kjærlighet, glede, sorg, latter, dårlig samvittighet, søvnmangel, sykdom, gråt, bleier, tenner, kyss, nærhet. Og så videre. Men. Småbarnsfasen har også vært gjennomsyret av dette: Å dokumentere. Trangen til å dokumentere. Og følelsen av at man må, skal og bør dokumentere. I hele denne småbarnsfasen har jeg følt at jeg har måttet dokumentere absolutt alt mulig. Ta bilde av hvert eneste lille smil, hver eneste første tann, hvert eneste første steg, andre steg, tredje steg, fjerde steg … Filme hvert eneste lille morsomme øyeblikk og skjelmske flir.

 

Det siste halvåret har jeg innimellom formelig tatt meg selv i å tenke. “Å nei, ikke gjør noe søtt nå igjen, da må jeg filme det!!! Søren, vær så snill, kan du ikke bare la være med å lære deg nye, fantastiske ting, så jeg slipper å dokumentere det?” Det har nesten blitt et ork. “Oi, nå skjedde det en milepæl her! Dette må jeg dokumentere. For dette er så fint!” Bildene. Filmene. Hele tiden. Bildene. Filmene.

 

Men så kommer det plutselig en dag som denne. En så utrolig fin dag! Som jeg har tilbragt sammen med ett av barna mine! Tusenvis av øyeblikk på rad og rekke. Ikke en eneste gang i løpet av dagen har tenkt at “dette må jeg dokumentere. For dette er så fint!” Ikke én eneste gang i løpet av dagen. Det har bare vært fint. Nært. Varmt.

 

I dag fikk jeg bekreftet en mistanke: Av og til er jeg ikke nødvendigvis utbrent på å være småbarnsmor. Av og til er jeg bare utbrent på kameraet som skal se barna mine for meg.

 

 

 

DÅRLIG MOR I FØRJULSTID

 

Dette året har jeg virkelig gjort null og ingenting ut av adventstiden. Tidligere år har jeg kost meg med å telle ned til jul. Jeg har kost meg med å lage uambisiøse julekalendere til ungene (les: pakke inn små leker de ikke ante at de hadde, samt en seigmann i ny og ne). Adventstid. Familietid. Vi har pleid å besøke pepperkakebyen, julemarked, vi har pyntet, bakt. Laget krans til å henge på døren. Laget juletrepynt. Vi har laget meiseboller.

 

I år har det … Vel. Ingen av punktene over er krysset av på noen liste. Og ikke har det fantes en liste å krysse av på, heller. Jeg har brukt krefter på en eneste fadese som holdt på å ta knekken på oss alle fire her. Gutten min går på Steinerskolen, og der er førjulstid som kjent dugnadstid. Jeg hadde fått beskjed om å lage to hundre pepperkaker. TO HUNDRE pepperkaker. Hm. Jeg fant en pepperkakeoppskrift. Den måtte seksdobles. Hm. Fant frem alt melet og all pepperen vi hadde i spiskammerset (vi har spiskammers!). Elte og kna osv. Inn i kjøleskapet over natten. Måtte ta ut all maten, for det var for mye deig til at noe som helst annet kunne stå der. Neste dag: Bake bake. Ungene var med. “Å så koselig”. Det var koselig helt til det fjerde brettet var bakt og det fortsatt var to fulle bakeboller med pepperkakedeig igjen. Til slutt begynte ungene å gråte fordi de var så lei! Haha. Så måtte jeg sitte der alene, da. Trykket ut stjerner (for det skulle jo bare være stjernepepperkaker, må vite). Bannet kanskje litt, slik man godt kan finne på å gjøre i førjulstid. Men så bare … Vent nå litt … Jeg ringte mannen, som satt i lillestuen. Ca ti meter fra meg, men jeg var så pepperkakesliten at jeg ikke orket å ta fysisk kontakt med ham. “Hallo?” “Halloen, ja. Det er meg.” “Greit. Hva har du nå gjort?” “Hvor mange pepperkaker var det vi skulle lage, egentlig?” Han sjekket. “Femti.” “FEMTI?” “Ja”. Hm. Da var det jo bra at jeg bare hadde laget åtti, da. For det var naturligvis ikke to hundre stjerner som skulle bakes, å kommandere noen til å bake så mange pepperkaker, er jo brudd på menneskerettigheter? Det var bare femti.

 

Utslitt.

 

Pepperkakene ble stygge, mannen måtte tilpasse dem manuelt (les: Skjære med kniv så de ikke lignet innvoller, men faktiske stjerner). Pepperkakene var dårlige. For lite sukker, for mye pepper osv. Men i og med at jeg i et miljøperspektiv ikke klarer å kaste mat, har jeg ikke hatt samvittighet til å kaste dem, heller. Og i hvert fall ikke til å gi dem bort. Så da har vi altså sittet her. Og spist dårlige pepperkaker. Det vil si: Resten av familien har spist dårlige pepperkaker. Jeg er blogger, og kan ikke spise gluten (begge deler er sant).

 

Er det rart jeg ikke har orket å finne på annet obligatorisk julegøy. Meisene har måttet dø i år på grunn av manglende frø i kokosfett. Det ble meg eller meisene. Jeg bestemte meg for at det måtte bli meisene. Så vidt.

 

Ville egentlig ta bilde av de misformede, onde pepperkakene. Men … Så var de plutselig spist opp! Jeg er så glad at jeg gråter. Så da publiserer jeg et bilde av meg selv i stedet.

 

… Og så dette bildet her, da, naturligvis:

 

 

Samt dette bonusbildet, tatt på hotellrom i Oslo, helt uarrangert:

 

EN LANG VEI Å GÅ

 

Jeg våkner. Jeg er gravid i femte måned. Med tvillinger! Gulp! Men nei. Det var bare et mareritt. Takk og pris for sånne mareritt som gjør at man blir dødsglad for å våkne. Det er kjærkomment iblant.

 

Lyden av rampete unger et annet sted i huset. Klokken er 11. Hm. Pinlig sent, kanskje, sånn i praksis. Men likevel tidlig for kroppen, for å være ærlig. Akkurat nå kunne den nok tenkt seg noen timer på sykehus. Prosjekt “bli bedre” når man er innlagt er en ting, men å komme hjem, hvor man har livet sitt, på godt og vondt, og ansvarsoppgaver av alskens slag … Det er noe annet.

 

Jeg ser meg rundt etter noen klær jeg kan hive på meg i farten. Finner ikke noe eget. Får øye på joggebuksen til seksåringen. Trer den på meg bare for å se om det går. Det går. Den ser ut som en vanlig shorts på meg. Noe så fælt. Jeg blir på gråten. Men kan ikke bruke krefter på sånt tull.

 

Jeg vrenger buksen av meg, tar på meg en stor morgenkåpe.

 

Jeg har en lang vei igjen. Herregud. Nå: misjon dagens første måltid. Prøve å bli stappmett etter ett og et halvt knekkebrød, ikke ett. Kommer jeg til å klare det? Eller ikke? Spenning! Følg med!

 

 

Strekkode på selvet. Endelig! Sånne porer er det visst for øvrig jeg får om jeg er farlig dehydrert …

 

Jeg kommer til å tenke på da jeg møtte en middelaldrende lærer på skolen under 17.mai-feiringen i går. Hun hadde en bunadshatt-greie på hodet. Jeg sa: “å, så fin kuse!!!” Haha. Verden er i alle fall godt for noe.

 

KYSS!

 

Kvinnesnekkeren er forresten både på Instagram (@kvinnesnekkeren) og facebook

 

 

 

TRE FRISKE OG EN SYK

 

Hei alle fine! Har dere hatt det fint? Planen min for dagen var enkel: jeg skulle forsøke å klare så lite som mulig (for min egen skyld ikke ta meg altfor mye ut, med andre ord), men likevel føle at dagen var innholdsrik for barna. Og relativt avslappet for mannens del. Og det synes jeg jammen at jeg klarte!

 

Vi har tatt det veldig med ro, det ble ikke noe tog på oss i år. Førsteklassingen hadde ikke så lyst og det passet i grunnen alle sammen bra. Lillesøster går fortsatt i barnehagen, så hun går ikke i noe tog. Og sentrum (hvor skoleungen skulle ha gått i tog) er jo et mareritt på 17. mai. Ugg! Det får bli til neste år. I år var det uansett ikke min stil å være hyperaktiv, for å si alvorlige ting på en kul og liketil måte (se den siste ukens innlegg om du ikke skjønner bæret).

 

Vi har spist god mat (jeg har spist babyporsjoner, da). Vært i solen. Viftet med flagg. Bare vi fire. Og så har vi vært hos vidunderlige venner, som er så vidunderlige at jeg helt fint kan legge meg strak ut for å hvile litt mens de rydder av bordet etter å ha oppvartet oss med alskens – uten å få dårlig samvittighet. Haha! DET er bra venner, det!

 

To timers aktiviteter på skolen på ettermiddagen var helt perfekt. Tretti grader i solen? Kan aldri huske at det har vært så fint og så varmt vær på 17. mai noensinne. Ungene spiste SEKS IS HVER! Og jeg ÉN! Til neste år skal de nok få konkurranse fra mor hva antall angår.

 

Jeg skulle gjerne si at “nå var det deilig å legge beina høyt”. Synes det høres så tøft ut å si, for det symboliserer jo at man har vært på føttene en hel dag. Vel. Jeg har IKKE vært på beina hele dagen, for å si det sånn. Dessuten får jeg vondt i halebeinet og skulderbladene av å “ha beina høyt”, så det utgår. Men sitteligging er også bra. Sånn cirka. Uansett: så lenge ungene har hatt en fin dag – noe de i aller høyeste grad har gitt uttrykk for at de har hatt – så er jeg ett hundre prosent fornøyd.

 

Storebror og lillesøster og landet!

 

Til uken skal jeg ta noen prøver for å se hvordan helsen er etter sykehusinnleggelsen og jeg er spent på resultatet. Jeg skulle sikkert sagt noe kritisk og politisk i dag. Men jeg har ikke ork. I år nøyer jeg med å si dette: Jeg elsker landet vårt.

 

I morgen skal jeg si noe viktig og klokt.

 

 

 

PLENKLIPPING OG PLANLEGGINGSDAG <3

 

Av og til, så må jeg få si at det bare er så utrolig deilig med planleggingsdag! Sett i lys av den siste ukens hendelser, skal det virkelig bli deilig å bare slumre bort hele dagen sammen med sine aller nærmeste. I dag skal vi bare ta det helt med ro. Daffe rundt i morgenkåpe til langt ut på formiddagen, være litt ute i hagen, det er mye som skal stelles i stand til sommeren og planen er å få klippet plenen for første gang i år. Barna er nå også så store at de ønsker å hjelpe til. Så det blir litt luking i bed og sånne andre ting som unger egentlig synes det er stas å få være med på!

 

Det er ikke ofte det er planleggingsdag og enda sjeldnere vi får lov til å nyte den sammen. Men denne gangen var det, i forbindelse med min sykdom, svært etterlengtet. Tenk. En helt vanlig fredag som bare er  dedikert til oss i kjernefamilien!

 

Husk å slappe av innimellom slagene. Lev lavambisiøst. God helg så lenge! Og nyt det fine været!

 

 

NEIDA. KØDDA. GRATULERER MED NASJONALDAGEN!

 

(… Og som et lite BTW: Er det ingen andre som synes Martha Louise ser fullstendig nypult ut etter at hun ble sammen med Mr. Durek? Har ikke sett henne så blodfull i ansiktet siden den tid hun drev med sprangridning. Men nok om det).

 

HIPP HIPP!

DEN PERFEKTE MOR

 

Jeg føler at jeg feiler som mor. Absolutt hele tiden! Hver eneste dag. Hverdag som helg. Noen ganger tenker jeg at det er greit å feile; at det er godt å vise at man er et feilbarlig menneske selv om man er voksen. Andre ganger tenker jeg, som sikkert de fleste andre foreldre, over følgende: hva gjør jeg galt? Hva kunne jeg ha gjort bedre? Hva er det jeg ønsker at ungene mine skal sitte igjen med av gode inntrykk fra barndommen sin når de blir store?

 

Av de tingene jeg er helt sikker på at jeg er sikker på (godt sagt!!), er at jeg ønsker å skape ritualer for ungene mine. Ritualer som er våre. Jeg tror ikke det er de store utskeielsene som danner BARNDOMMEN. Det er de faste ritualene som danner grunnfølelsen av hvordan det var å vokse opp. Jeg tror egentlig tror egentlig ikke det spiller så stor rolle hva de består av. Men at de finnes som et mønster. Noe velkjent. Noe ungene vet skal inntreffe med jevne mellomrom: det er slik det er. Det er vel en av grunnene til at jeg bare blir mer og mer glad i de ulike høytidene etterhvert som jeg ser den gleden barna har av dem.

 

Følelsen av å vite på forhånd hva som skal skje … Tenk så forvirrende det er å være barn! Så mye som skal læres! Jeg tror noe av det viktigste vi som foreldre (for å snakke som en perfekt mor) kan gjøre for ungene våre i dag, er å fjerne litt av stresset for dem. Nettopp ved å skape forutsigbarhet. La dem få følelsen av kontroll! Samtidig finnes det selvfølgelig unntak og man følger selvfølgelig ikke ritualene slavisk, da ender det jo opp med at ritualet blir stress, det også.

 

Helgene! Helgene er ritualenes dager her hjemme. Ritualer handler ikke om rutiner. Ikke om at man går på den samme fritidsaktiviteten samme dag gjennom et helt år. De handler om tilstedeværelse. Sammen. Jeg tenker at det ikke skal mye til. At det nesten snarere skal ting til. Fordi det handler om å skape ro.

 

Her. Akkurat nå. Lørdager som søndager. Som alltid: Jazz på radioen om morgenen. Om det ikke skjer, spør fireåringen og seksåringen helt automatisk: “hvor blir jazzen av?”. Jazzen, ja! Den må jo være her! Og vafler til frokost, laget på bananer og egg. Lys på bordet. Det er det som MÅ til. Og resten? Resten får skje på slump.

 

Sånn. Det var årets nyttårstale fra meg. Og det i begynnelsen av mai!! Genialt. Og for den som lurer: Den perfekte mor, undertegnede, har selvfølgelig sørget for å forhåndsskrive dette innlegget så det ikke forstyrrer den hellige stund.

 

… Men plutselig ville seksåringen til en venn og herpet hele det snushellige opplegget mitt og ville ikke være med på ritualet, likevel Så der fikk jeg den. Det var han som ødela følelsen min av å være den perfekte mor. Ikke jeg!!

 

God søndag så lenge!

 

 

… Da blir det meg, pappaen og denne lille skatten her. Det duger, det også!

ET LITE BLAFF AV FRIHET

 

I går var det rett og slett en spesiell dag, en sånn dag som nesten aldri finner sted. Vi har fått tilsendt svigermor med bud langveis fra. Hun er ett av de mest fantastiske menneskene jeg vet om, tenk så heldig jeg er som kan si det helt ærlig og oppriktig om min egen svigermor! Jeg dåner!

 

Nå har hun altså kommet for å hjelpe oss litt i livspsykosen vår og i går gikk vi rett og slett ut for å spise. Ekteparet. Vel og merke var vi tre dager rundt i gatene i Wien i januar, bare vi to, men det begynner jo å bli en stund siden. Da vi ankom sentrum – som ligger hele femten bittesmå minutter unna med bybanen – kunne vi rett og slett ikke huske når vi hadde vært der sammen sist, bare jeg og han. Før det demret for oss at forrige gang var da vi var på jobb sammen på Skrivekunstakademiet for å snakke om eget forfatterskap (i tillegg til å være komponist er Olav også forfatter, så det er naturlig at vi får oppdrag sammen innimellom). Det må ha vært i desember. Jo, forresten! På lanseringen for boken min i september, der var vi også sammen! Men da var jo JEG på jobb. Før det igjen …? For ett år siden? Da var vi også på jobb sammen. Og en gang til før det igjen for ett og et halvt år siden … På jobb.

 

Aldri på date i Bergen by! Haha! Det fristet faktisk å bare bli hjemme. Tragisk nok. Vi har liksom ikke ork til å ha et liv for tiden. Men så bare … Jo. Dette MÅ vi! Komme seg litt ut av det fordømte huset som man er så utrolig glad i, men som bare tar opp for mye plass inni meg akkurat nå. Da må man komme seg bort!! Et hjem skal vel utgjøre det trygge rommet rundt en og ikke ta opp plass INNI en? Nei, vet du hva.

 

Men i går var vi ute og spiste. KVELDSDATE! Noe helt annet enn å kysse på en bitteliten ås, når jeg tenker meg om. Vi gikk på restaurant og bestilte akkurat det vi ville. Så heldige vi er som tross alt kan gjøre sånt iblant! Jamfør forrige innlegg er det jo overhodet ingen selvfølge. For veldig mange. Og kanskje særdeles for folk som holder på med det samme som oss. Det er vi virkelig ytterst takknemlige for! Samtidig? Samtidig så føles det som penger brukt på helt nødvendig likehold. Vedlikehold av ekteskap. Glede og prat om annet enn barn og oppvask. Som investering i barnas fremtid. Føkk tanker om at rørene må skiftes ut akkurat nå! LURT! Og så … Til og med sminke på!

 

 

 

#frihet #luf #byen #bergen #date #barnefri #svigermor #restaurant #hus #hjem #sminke

 

FÅR IKKE TIL Å NYTE

 

La meg innrømme det først som sist: Jeg vet ikke om jeg får til å nyte som jeg skal. I seks år nå har vi knapt hatt noen som helst avlastning i hverdagen som småbarnsforeldre (jeg har vel, når jeg tenker meg om, skrevet om dette minst et par ganger før …) Vi har vært borte sammen, jeg og Olav (vi har vært hjemmefra hver for oss, da) i til sammen seks døgn uten unger siden vi ble foreldre for seks og et halvt år siden. To netter i Berlin høst 2017 og tre netter i Wien vår 2019 … Og én natt alene hjemme, bare vi to.

 

Jeg skal overhodet ikke legge skjul på at det har vært beintøft. Som nybakte foreldre gikk vi på med friskt mot. Alle sa: “nyt tiden, det går så fort”! I begynnelsen klarte vi det. Vi nøt hver dag. Alt gikk på skinner. Mye på grunn av en eksemplarisk baby, det skal sies.

 

Men så kom årene … Årene kom og kom og kom og de fortsatte alltid å komme. Med nye foreldreutfordringer. Det kom en ny unge, det kom sykdom, det kom krangling, det kom oppdragelse, det kom oppfølging her og der. Folk fortsatte med mantraet sitt “nyt tiden, det går så fort”!

 

Jeg har hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke alltid har klart det. Jeg har tenkt: de har rett, jeg må jo nyte, jeg MÅ jo det! For når jeg ser på bilder fra babyfasen, kjenner jeg jo nærmest en sorg over at den tiden er forbi. Som jeg helt sikkert kommer til å nærmest kjenne en sorg over at DENNE tiden er forbi. Når jeg ser tilbake på småbarnstiden som vil være over om kun noen få år.

 

Jeg forsøker å tenke at denne tiden er noe man først er i stand til å nyte fullstendig ETTERPÅ. Når man ser tilbake på hvordan det var. Jeg har forsøkt å slå meg til ro med at når man står midt oppi det, så er det helt normalt å ikke klare å nyte så veldig. At det å nyte som småbarnsforeldre i stor grad handler om å se tilbake på unntakstilstanden det er å ha små barn.

 

Misforstå meg rett: man har jo også dager hvor man nyter, virkelig nyter! Men man føler jo gjerne at man uansett ikke er så til stede man burde ha vært uansett hvor hardt man prøver. At man rett og slett er så sliten at rusen man angivelig skal føle over å være mor og far, går en hus forbi.

 

I dag har vi barnefri i noen timer. På en søndag! Eldste skal i bursdag. Yngste skal besøke en venninne. Det hender ofte at en av dem er på ett eller annet. Men sjelden begge to. Men nå skal bort. De skal leve sitt eget liv for noen timer. Og vi skal leve vårt helt eget liv for noen timer. Sammen. Vi skal gi blaffen i å nyte. Gi blaffen i at tiden går så altfor fort. Gi blaffen i at det finnes en nåtid.

 

Ikke nyte verden det spor. Bare være hjernedøde eksistenser. Som ikke gidder å tenke at tiden går så altfor fort.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

JEG! ER MAMMA!

Jeg våknet. Fra husets viktigste etasje hørte jeg lyden av bitte, bitte små skapninger. Latter. Roping. Tassing. Prating. Løping. Krangling. Gråting. Etterfulgt av latter igjen. Jeg satte meg opp. Hvor var jeg? Her …? Faktisk – og utelukkende faktisk – her? Hvem var lydene? Var de folk? Var de mennesker? Ja. Lydene fantes som lekende, hvinende unger. På ekte.

 

Den lille jenten drømte. Hun som ønsket. Hun som alltid tenkte at hun en eller annen gang skulle få små, nydelige ansikter. Først et barn som var helt aldeles vidunderlig. Og så et barn som var helt aldeles vidunderlig.

 

Den lille jenten kom tilbake til nåtiden. Jenten var hun som ble til meg. Et lite øyeblikk tittet hun ut gjennom øynene mine. Strakte seg på tå og fikk øye på nåtiden min; fremtiden hennes. Nåtiden min.

 

Og jeg? Jeg strakte meg mot lydene. De små menneskene kom meg løpende i møte med lubne, skitne, smilende ansikter. Er jeg virkelig mamma? Til disse to små menneskene? Var det virkelig noe jeg skulle få lov til å bli?  Ja. Det er fortsatt virkelig, men det føles fortsatt uvirkelig. Jeg legger hånden min mot hjertene deres hver kveld. De ble til i meg. Og de slår.