EN LANG VEI Å GÅ

 

Jeg våkner. Jeg er gravid i femte måned. Med tvillinger! Gulp! Men nei. Det var bare et mareritt. Takk og pris for sånne mareritt som gjør at man blir dødsglad for å våkne. Det er kjærkomment iblant.

 

Lyden av rampete unger et annet sted i huset. Klokken er 11. Hm. Pinlig sent, kanskje, sånn i praksis. Men likevel tidlig for kroppen, for å være ærlig. Akkurat nå kunne den nok tenkt seg noen timer på sykehus. Prosjekt “bli bedre” når man er innlagt er en ting, men å komme hjem, hvor man har livet sitt, på godt og vondt, og ansvarsoppgaver av alskens slag … Det er noe annet.

 

Jeg ser meg rundt etter noen klær jeg kan hive på meg i farten. Finner ikke noe eget. Får øye på joggebuksen til seksåringen. Trer den på meg bare for å se om det går. Det går. Den ser ut som en vanlig shorts på meg. Noe så fælt. Jeg blir på gråten. Men kan ikke bruke krefter på sånt tull.

 

Jeg vrenger buksen av meg, tar på meg en stor morgenkåpe.

 

Jeg har en lang vei igjen. Herregud. Nå: misjon dagens første måltid. Prøve å bli stappmett etter ett og et halvt knekkebrød, ikke ett. Kommer jeg til å klare det? Eller ikke? Spenning! Følg med!

 

 

Strekkode på selvet. Endelig! Sånne porer er det visst for øvrig jeg får om jeg er farlig dehydrert …

 

Jeg kommer til å tenke på da jeg møtte en middelaldrende lærer på skolen under 17.mai-feiringen i går. Hun hadde en bunadshatt-greie på hodet. Jeg sa: “å, så fin kuse!!!” Haha. Verden er i alle fall godt for noe.

 

KYSS!

 

Kvinnesnekkeren er forresten både på Instagram (@kvinnesnekkeren) og facebook

 

 

 

TRE FRISKE OG EN SYK

 

Hei alle fine! Har dere hatt det fint? Planen min for dagen var enkel: jeg skulle forsøke å klare så lite som mulig (for min egen skyld ikke ta meg altfor mye ut, med andre ord), men likevel føle at dagen var innholdsrik for barna. Og relativt avslappet for mannens del. Og det synes jeg jammen at jeg klarte!

 

Vi har tatt det veldig med ro, det ble ikke noe tog på oss i år. Førsteklassingen hadde ikke så lyst og det passet i grunnen alle sammen bra. Lillesøster går fortsatt i barnehagen, så hun går ikke i noe tog. Og sentrum (hvor skoleungen skulle ha gått i tog) er jo et mareritt på 17. mai. Ugg! Det får bli til neste år. I år var det uansett ikke min stil å være hyperaktiv, for å si alvorlige ting på en kul og liketil måte (se den siste ukens innlegg om du ikke skjønner bæret).

 

Vi har spist god mat (jeg har spist babyporsjoner, da). Vært i solen. Viftet med flagg. Bare vi fire. Og så har vi vært hos vidunderlige venner, som er så vidunderlige at jeg helt fint kan legge meg strak ut for å hvile litt mens de rydder av bordet etter å ha oppvartet oss med alskens – uten å få dårlig samvittighet. Haha! DET er bra venner, det!

 

To timers aktiviteter på skolen på ettermiddagen var helt perfekt. Tretti grader i solen? Kan aldri huske at det har vært så fint og så varmt vær på 17. mai noensinne. Ungene spiste SEKS IS HVER! Og jeg ÉN! Til neste år skal de nok få konkurranse fra mor hva antall angår.

 

Jeg skulle gjerne si at “nå var det deilig å legge beina høyt”. Synes det høres så tøft ut å si, for det symboliserer jo at man har vært på føttene en hel dag. Vel. Jeg har IKKE vært på beina hele dagen, for å si det sånn. Dessuten får jeg vondt i halebeinet og skulderbladene av å “ha beina høyt”, så det utgår. Men sitteligging er også bra. Sånn cirka. Uansett: så lenge ungene har hatt en fin dag – noe de i aller høyeste grad har gitt uttrykk for at de har hatt – så er jeg ett hundre prosent fornøyd.

 

Storebror og lillesøster og landet!

 

Til uken skal jeg ta noen prøver for å se hvordan helsen er etter sykehusinnleggelsen og jeg er spent på resultatet. Jeg skulle sikkert sagt noe kritisk og politisk i dag. Men jeg har ikke ork. I år nøyer jeg med å si dette: Jeg elsker landet vårt.

 

I morgen skal jeg si noe viktig og klokt.

 

 

 

PLENKLIPPING OG PLANLEGGINGSDAG <3

 

Av og til, så må jeg få si at det bare er så utrolig deilig med planleggingsdag! Sett i lys av den siste ukens hendelser, skal det virkelig bli deilig å bare slumre bort hele dagen sammen med sine aller nærmeste. I dag skal vi bare ta det helt med ro. Daffe rundt i morgenkåpe til langt ut på formiddagen, være litt ute i hagen, det er mye som skal stelles i stand til sommeren og planen er å få klippet plenen for første gang i år. Barna er nå også så store at de ønsker å hjelpe til. Så det blir litt luking i bed og sånne andre ting som unger egentlig synes det er stas å få være med på!

 

Det er ikke ofte det er planleggingsdag og enda sjeldnere vi får lov til å nyte den sammen. Men denne gangen var det, i forbindelse med min sykdom, svært etterlengtet. Tenk. En helt vanlig fredag som bare er  dedikert til oss i kjernefamilien!

 

Husk å slappe av innimellom slagene. Lev lavambisiøst. God helg så lenge! Og nyt det fine været!

 

 

NEIDA. KØDDA. GRATULERER MED NASJONALDAGEN!

 

(… Og som et lite BTW: Er det ingen andre som synes Martha Louise ser fullstendig nypult ut etter at hun ble sammen med Mr. Durek? Har ikke sett henne så blodfull i ansiktet siden den tid hun drev med sprangridning. Men nok om det).

 

HIPP HIPP!

DEN PERFEKTE MOR

 

Jeg føler at jeg feiler som mor. Absolutt hele tiden! Hver eneste dag. Hverdag som helg. Noen ganger tenker jeg at det er greit å feile; at det er godt å vise at man er et feilbarlig menneske selv om man er voksen. Andre ganger tenker jeg, som sikkert de fleste andre foreldre, over følgende: hva gjør jeg galt? Hva kunne jeg ha gjort bedre? Hva er det jeg ønsker at ungene mine skal sitte igjen med av gode inntrykk fra barndommen sin når de blir store?

 

Av de tingene jeg er helt sikker på at jeg er sikker på (godt sagt!!), er at jeg ønsker å skape ritualer for ungene mine. Ritualer som er våre. Jeg tror ikke det er de store utskeielsene som danner BARNDOMMEN. Det er de faste ritualene som danner grunnfølelsen av hvordan det var å vokse opp. Jeg tror egentlig tror egentlig ikke det spiller så stor rolle hva de består av. Men at de finnes som et mønster. Noe velkjent. Noe ungene vet skal inntreffe med jevne mellomrom: det er slik det er. Det er vel en av grunnene til at jeg bare blir mer og mer glad i de ulike høytidene etterhvert som jeg ser den gleden barna har av dem.

 

Følelsen av å vite på forhånd hva som skal skje … Tenk så forvirrende det er å være barn! Så mye som skal læres! Jeg tror noe av det viktigste vi som foreldre (for å snakke som en perfekt mor) kan gjøre for ungene våre i dag, er å fjerne litt av stresset for dem. Nettopp ved å skape forutsigbarhet. La dem få følelsen av kontroll! Samtidig finnes det selvfølgelig unntak og man følger selvfølgelig ikke ritualene slavisk, da ender det jo opp med at ritualet blir stress, det også.

 

Helgene! Helgene er ritualenes dager her hjemme. Ritualer handler ikke om rutiner. Ikke om at man går på den samme fritidsaktiviteten samme dag gjennom et helt år. De handler om tilstedeværelse. Sammen. Jeg tenker at det ikke skal mye til. At det nesten snarere skal ting til. Fordi det handler om å skape ro.

 

Her. Akkurat nå. Lørdager som søndager. Som alltid: Jazz på radioen om morgenen. Om det ikke skjer, spør fireåringen og seksåringen helt automatisk: “hvor blir jazzen av?”. Jazzen, ja! Den må jo være her! Og vafler til frokost, laget på bananer og egg. Lys på bordet. Det er det som MÅ til. Og resten? Resten får skje på slump.

 

Sånn. Det var årets nyttårstale fra meg. Og det i begynnelsen av mai!! Genialt. Og for den som lurer: Den perfekte mor, undertegnede, har selvfølgelig sørget for å forhåndsskrive dette innlegget så det ikke forstyrrer den hellige stund.

 

… Men plutselig ville seksåringen til en venn og herpet hele det snushellige opplegget mitt og ville ikke være med på ritualet, likevel Så der fikk jeg den. Det var han som ødela følelsen min av å være den perfekte mor. Ikke jeg!!

 

God søndag så lenge!

 

 

… Da blir det meg, pappaen og denne lille skatten her. Det duger, det også!

ET LITE BLAFF AV FRIHET

 

I går var det rett og slett en spesiell dag, en sånn dag som nesten aldri finner sted. Vi har fått tilsendt svigermor med bud langveis fra. Hun er ett av de mest fantastiske menneskene jeg vet om, tenk så heldig jeg er som kan si det helt ærlig og oppriktig om min egen svigermor! Jeg dåner!

 

Nå har hun altså kommet for å hjelpe oss litt i livspsykosen vår og i går gikk vi rett og slett ut for å spise. Ekteparet. Vel og merke var vi tre dager rundt i gatene i Wien i januar, bare vi to, men det begynner jo å bli en stund siden. Da vi ankom sentrum – som ligger hele femten bittesmå minutter unna med bybanen – kunne vi rett og slett ikke huske når vi hadde vært der sammen sist, bare jeg og han. Før det demret for oss at forrige gang var da vi var på jobb sammen på Skrivekunstakademiet for å snakke om eget forfatterskap (i tillegg til å være komponist er Olav også forfatter, så det er naturlig at vi får oppdrag sammen innimellom). Det må ha vært i desember. Jo, forresten! På lanseringen for boken min i september, der var vi også sammen! Men da var jo JEG på jobb. Før det igjen …? For ett år siden? Da var vi også på jobb sammen. Og en gang til før det igjen for ett og et halvt år siden … På jobb.

 

Aldri på date i Bergen by! Haha! Det fristet faktisk å bare bli hjemme. Tragisk nok. Vi har liksom ikke ork til å ha et liv for tiden. Men så bare … Jo. Dette MÅ vi! Komme seg litt ut av det fordømte huset som man er så utrolig glad i, men som bare tar opp for mye plass inni meg akkurat nå. Da må man komme seg bort!! Et hjem skal vel utgjøre det trygge rommet rundt en og ikke ta opp plass INNI en? Nei, vet du hva.

 

Men i går var vi ute og spiste. KVELDSDATE! Noe helt annet enn å kysse på en bitteliten ås, når jeg tenker meg om. Vi gikk på restaurant og bestilte akkurat det vi ville. Så heldige vi er som tross alt kan gjøre sånt iblant! Jamfør forrige innlegg er det jo overhodet ingen selvfølge. For veldig mange. Og kanskje særdeles for folk som holder på med det samme som oss. Det er vi virkelig ytterst takknemlige for! Samtidig? Samtidig så føles det som penger brukt på helt nødvendig likehold. Vedlikehold av ekteskap. Glede og prat om annet enn barn og oppvask. Som investering i barnas fremtid. Føkk tanker om at rørene må skiftes ut akkurat nå! LURT! Og så … Til og med sminke på!

 

 

 

#frihet #luf #byen #bergen #date #barnefri #svigermor #restaurant #hus #hjem #sminke

 

FÅR IKKE TIL Å NYTE

 

La meg innrømme det først som sist: Jeg vet ikke om jeg får til å nyte som jeg skal. I seks år nå har vi knapt hatt noen som helst avlastning i hverdagen som småbarnsforeldre (jeg har vel, når jeg tenker meg om, skrevet om dette minst et par ganger før …) Vi har vært borte sammen, jeg og Olav (vi har vært hjemmefra hver for oss, da) i til sammen seks døgn uten unger siden vi ble foreldre for seks og et halvt år siden. To netter i Berlin høst 2017 og tre netter i Wien vår 2019 … Og én natt alene hjemme, bare vi to.

 

Jeg skal overhodet ikke legge skjul på at det har vært beintøft. Som nybakte foreldre gikk vi på med friskt mot. Alle sa: “nyt tiden, det går så fort”! I begynnelsen klarte vi det. Vi nøt hver dag. Alt gikk på skinner. Mye på grunn av en eksemplarisk baby, det skal sies.

 

Men så kom årene … Årene kom og kom og kom og de fortsatte alltid å komme. Med nye foreldreutfordringer. Det kom en ny unge, det kom sykdom, det kom krangling, det kom oppdragelse, det kom oppfølging her og der. Folk fortsatte med mantraet sitt “nyt tiden, det går så fort”!

 

Jeg har hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke alltid har klart det. Jeg har tenkt: de har rett, jeg må jo nyte, jeg MÅ jo det! For når jeg ser på bilder fra babyfasen, kjenner jeg jo nærmest en sorg over at den tiden er forbi. Som jeg helt sikkert kommer til å nærmest kjenne en sorg over at DENNE tiden er forbi. Når jeg ser tilbake på småbarnstiden som vil være over om kun noen få år.

 

Jeg forsøker å tenke at denne tiden er noe man først er i stand til å nyte fullstendig ETTERPÅ. Når man ser tilbake på hvordan det var. Jeg har forsøkt å slå meg til ro med at når man står midt oppi det, så er det helt normalt å ikke klare å nyte så veldig. At det å nyte som småbarnsforeldre i stor grad handler om å se tilbake på unntakstilstanden det er å ha små barn.

 

Misforstå meg rett: man har jo også dager hvor man nyter, virkelig nyter! Men man føler jo gjerne at man uansett ikke er så til stede man burde ha vært uansett hvor hardt man prøver. At man rett og slett er så sliten at rusen man angivelig skal føle over å være mor og far, går en hus forbi.

 

I dag har vi barnefri i noen timer. På en søndag! Eldste skal i bursdag. Yngste skal besøke en venninne. Det hender ofte at en av dem er på ett eller annet. Men sjelden begge to. Men nå skal bort. De skal leve sitt eget liv for noen timer. Og vi skal leve vårt helt eget liv for noen timer. Sammen. Vi skal gi blaffen i å nyte. Gi blaffen i at tiden går så altfor fort. Gi blaffen i at det finnes en nåtid.

 

Ikke nyte verden det spor. Bare være hjernedøde eksistenser. Som ikke gidder å tenke at tiden går så altfor fort.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

JEG! ER MAMMA!

Jeg våknet. Fra husets viktigste etasje hørte jeg lyden av bitte, bitte små skapninger. Latter. Roping. Tassing. Prating. Løping. Krangling. Gråting. Etterfulgt av latter igjen. Jeg satte meg opp. Hvor var jeg? Her …? Faktisk – og utelukkende faktisk – her? Hvem var lydene? Var de folk? Var de mennesker? Ja. Lydene fantes som lekende, hvinende unger. På ekte.

 

Den lille jenten drømte. Hun som ønsket. Hun som alltid tenkte at hun en eller annen gang skulle få små, nydelige ansikter. Først et barn som var helt aldeles vidunderlig. Og så et barn som var helt aldeles vidunderlig.

 

Den lille jenten kom tilbake til nåtiden. Jenten var hun som ble til meg. Et lite øyeblikk tittet hun ut gjennom øynene mine. Strakte seg på tå og fikk øye på nåtiden min; fremtiden hennes. Nåtiden min.

 

Og jeg? Jeg strakte meg mot lydene. De små menneskene kom meg løpende i møte med lubne, skitne, smilende ansikter. Er jeg virkelig mamma? Til disse to små menneskene? Var det virkelig noe jeg skulle få lov til å bli?  Ja. Det er fortsatt virkelig, men det føles fortsatt uvirkelig. Jeg legger hånden min mot hjertene deres hver kveld. De ble til i meg. Og de slår.

 

 

DET LILLE SOM ER AKKURAT SÅNN DET SKAL VÆRE

Nå er det påske. Sant? Men det blir liksom aldri helg her. Eller høytid, for den saks skyld. Det flyter over av ting og saker overalt. Selv om vi egentlig ikke har så mye nips og naps og overflødige klær. Har kvittet oss med så mye vi kan uten å måtte gå nakne ute i samfunnet (går nakne hjemme, da). Jeg må egentlig ha orden rundt meg, for det er … Uorden inni meg.

 

I tillegg har vi holdt på med diverse vedlikeholdsrelaterte greier. Hver gang noe må gjøres, ser jeg for meg meglerens overskrift i en eventuell husselgerannonse: “velholdt bolig fra femtitallet”. Det er egentlig det som holder meg motivert til å ordne og fikse på ting. Selv om vi ikke ser for oss at vi kommer til å flytte.

 

Den ivrige leser har fått med seg at vi holder på å male huset. Det er fortsatt ikke unnagjort. MEN! Vaskerommet, som er totalrenovert, er ferdig. I dag så ungen på fire år det for første gang. Pappa spurte fireåring: “Ser du noe som er annerledes her?”. Fireåring: “Ja, det ligger en kjeks på benken”. Haha. Det var ikke noen benk der fra før av, men snekkeren hadde tydeligvis lagt igjen en kjeks. Et kjapt innblikk i hva som er viktig i et lite hode, kan man kanskje si. Fireåringer … I dag ble det fanget et tusenbein i en flaske. “Den heter “Karamelljenten”. Nei, forresten! Den heter … KARATE!” Og litt seinere: “Oi, Karaten sa noe, mamma, den sa noe på skikkelig! Den sa FRANKRIKE!”

 

Haha. Fireåringer vinner gull i verdensmesterskapet i grenen “menneske”. Helt utrolig. Det er rotete overalt. Kaos. Og så er det noe som lager orden, fra et hold man aller minst skulle ha trodd: fra den som lager rotet og virvler opp alt som er hybelkaniner og leker og klær. Det ryddes i meningsløse tanker, gullkorn erstatter alt som er skrot og rot. Det er heldigvis ikke alt som er mas eller kjas i et hus snudd evig opp ned. Noe er akkurat sånn som det skal være.

 

Takk og lov.

 

 

 

FIREÅRINGEN!

 

 

#kaos #hus #hjem #familieliv #hverdag #hverdagsliv #oppussing #husmaling #renovering #kjeks #orden #kjærlighet

 

 

FRIHET FOR FØRSTE GANG PÅ SEKS ÅR!

 

I dag har jeg opplevd noe relativt sprøtt. Noe jeg i seks år knapt har klart å forestille meg at en dag ville skje. I dag var ungene, henholdsvis fire og seks år, ute i hagen alene! Det har aldri hendt før. De har kunnet, for hagen er avskjermet og trygg om man holder litt oppsyn. Men de har ikke villet, og da har vi rett og slett ikke presset dem til det. Men i dag! I dag skjedde det! Det føles som om jeg har blitt satt fri. Og det på sett og vis i fangenskap i mitt eget hjem! Ingen sak å være syk da …?

 

Vi har to tette barn. Nærmere bestemt det som går under betegnelsen “pseudotvillinger”. Det er bare tjuetre måneder mellom dem. Det har vært intenst. Jeg kan virkelig ikke fatte og begripe at jeg ble gravid igjen da eldstemann såvidt var fylt ett år. Og at det i tillegg var planlagt! Haha.

 

Vi bodde i en leilighet midt i sentrum da jeg ventet minstebarnet. I femte etasje i en trafikkert gate. Vi måtte ta heis ned med vogn og gå langs den bråkete, dumme bilveien i minst fem minutter før vi kom til nærmeste park. Da jeg innså at vi skulle bli tobarnsforeldre, og kjente en unge vokse i magen – hvilket kan føles klaustrofobisk nok i seg selv- forstod jeg at det ville bli ytterst klaustrofobisk å bo i leiligheten når ungen kom ut; to små barn. Og to voksne som kranglet om ett hjemmekontor.

 

Vi måtte stikke. Og vi stakk. Gjorde forstadsmennesker av oss. Og vi har virkelig ikke angret et sekund! Nå kan jeg virkelig ikke fatte og begripe hvordan vi skulle klart oss uten hagen vår.

 

Og i dag … Tenk. I dag skulle den endelig få være litt bare deres. Og ikke bare vår felles boltreplass! Dette har jeg hørt på i ettermiddag: Skrik og skrål og latter fra min egen hage. Fra unger som leker utendørs helt alene for første gang noensinne. Den merkverdige – og nokså deilige følelsen, det må innrømmes – av å høre lyden av egne barn. På litt mer enn en armlengdes avstand. Som skriker inn i naboens øre og ikke mitt. Om ikke annet enn for en bitte liten stund.

 

Ikke lenger slik

 

Men slik

 

 

… Og så er det visst litt ekstra stas når de kommer inn igjen. Og man får overlevert dette nydelige her, skrevet av den bittelille seksåringen min:

 

 

(PÅSKEHAREN GIR EGG. PÅSKEEGG)

 

DÅN!

Å NEI! VERPESYK!

 

Instinktene mine er i dialog med meg for tiden. Forbannet være naturen i kroppen! Den man ikke rår over! Hvorfor skal kroppen på død og liv være så lite intellektuell når det finnes et hode i den? For nå! Hva har skjedd? Hver gang jeg ser en baby går instinktene mine helt amok. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg får utdrivingsreflek! I ammeredskapene! Når jeg ser dem die! Det er formelig som om livmoren banker på hjernen min og vil inn: “Hallo? Er du der? Skjønner du ikke at jeg vil ha en baby”?

 

Nei, kjære kropp. Gode gamle skrott. Du får IKKE noen baby av meg! Det er helt uaktuelt. Bare helt, helt uaktuelt. Jeg skal ikke ha flere barn. Vi skal ikke ha flere barn. Verken du, jeg eller mannen min. Punktum. 

 

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle si dette. Men jeg er ammesyk. Kanskje er det bare derfor? Det er jo i så fall direkte pinlig. Gud, jeg hadde så mye melk. Av og til pumpet jeg meg for å få Olav til å flaske ungen. Men det betyr kanskje at det er minnet om ammingen som er fantastisk, ikke ammingen i seg selv? 

 

Morsmelkpumpingen … Det gikk sport i det. Til slutt var det om å gjøre å pumpe mer! Mer og mer! Kunne jeg slå min egen rekord? Kunne jeg bli den mest-pumpende ammedamen i verden? En gang pumpet jeg litt i overkant av en halv liter! Jeg tuller ikke! Hadde det ikke vært for at jeg gikk på noen medisiner som gjorde at jeg ikke kunne donere melk, hadde jeg kunnet flaske opp en middels stor drabantby. Det er nesten så jeg skulle ønske at jeg fikk firlinger. Jeg hadde kunnet amme alle sammen samtidig. Det hadde sett fint ut! Det vil si … Man måtte hatt to brystvorter på hvert bryst, så klart. En gang var det en dame som stod frem på Frokost-TV(!) Hun innrømmet at hun hadde tre brystvorter. Og da er mitt neste spørsmål: Hva er oddsen for å få firlinger OG fire brystvorter? Svært liten. Dessverre. Oddsen er kanskje litt større for å få tre brystvorter og trillinger, men for min del hadde det føltes uaktuelt å ikke ha en viss symmetri oppi det hele. 

 

Jeg hadde så mye melk at fryseren ble overbelastet og jeg måtte tømme den i do. Trist. Hvilken idiot fant egentlig på uttrykket “gråt ikke over spilt melk”? 

 

Vel. Dette var bearbeidende. Jeg har ikke lyst på ny unge likevel. Jeg vil bare ta frem puppen. Og det kan jeg jo egentlig gjøre uansett. 

 

ptfbty

 

Huff. 

 

Nussekosemamselumsesussenusk!

 

Mammakoseluppenusketottelott!

 

Kvinnesnekkeren på facebook

 

 

#blotting #blotte #verpesyk #amming #amme #livmor #instinker #hjerne #gammel #barn #baby #spedbarn