NATT NUMMER 2

 

 

Man bør aldri love blogglesere noe som helst. Beklager! Love at man skal publisere noe, når og hvor og hva … Det er rett og slett både teit, dumt og frekt. Men i går måtte jeg fotfile, og jeg valgte med andre ord å være i nærkontakt med døde hudceller fremfor å ha nærkontakt med dere. Om det er noe trøst, valgte jeg samstundes å niglo mot egne hæler i stedet for å ta selfier, noe som tyder på at jeg ikke er en dum narsissist, men en klok en. Det kan være godt for deg som bloggleser å vite, ettersom du heller vil følge smarte narsissister enn tåpelige. Dessuten hadde jeg vondt, vond og vondt i armen i går, og smertestillende hjalp ikke. Ikke at det er et påskudd godt nok for ikke å skrive her, for smerten påvirket jo mer den praktiske runkemuskelen enn den åndelige runkemuskelen. Ja, den var god!! “Humoristisk sagt”, som det heter på Østlandet. Eller “Østlandet” skrives kanskje ikke med stor Ø …? Lett å bli forvirret siden Vestlandet skrives med stor V.

 

 

Bloggen min er dårlig for tiden, kanskje det er derfor jeg er ekstra glad i den akkurat nå? Hehe! Fra hehe til alvor; kanskje har jeg lyst til å si for mye viktig til at det blir annet enn vrøvl. Det ligger hundrevis av utkast på bloggkladden min (det er sikkert ikke en overdrivelse, engang). Men så skal de fullføres, og de aller mest personlige skal helst gå gjennom en “karantenefase” (som jeg kaller det, fordi jeg er redd for å utlevere for mye uten samtidig å angre) før jeg publiserer. Kanskje er det derfor jeg publiserer anti-eksistensielt for tiden. Jeg vil ikke være i noen karantene. Jeg orker ikke.

 

… Men karantener er vel til for å oppheves …?

 

 

Finne seg selv; det er sånt man kanskje ikke bør holde på med uansett.  Uansett hvem man måtte være.

 

 

Tanker på vei bort. Alltid tanker på vei et eller annet sted. Men bort.

Bloggen er fortsatt i en overgangsfase etter at den ble flyttet over til ny bloggplattform. Det er foreløpig umulig for meg å redigere bl.a. layout, tittelnavn, header og footer (for å virke proff, slik man bare virker om man skriver engelsk), men det ordner seg nok etterhvert. Takk for tålmodigheten! Smask!

NATTEN IGJEN

 

Mørket er her. Natten kommer nesten som et større sjokk nå som dagene titter frem fra mørketiden igjen. Det er ikke mørkt for etter klokken seks, og likevel blir det stummende natt til sist.

 

Jeg leste boken om planeter og verdensrommet sammen med ungen ved leggetid. Jeg har aldri klart å venne meg til det; universet. Dette til tross for at jeg ikke ser poenget med å venne seg til noe man egentlig aldri skal vite hva er, og som man heller aldri kommer til å tilbringe tid i. Sånn helt på ekte.

 

Solens størrelse er millioner av kloder. Det er jo helt sykt! Den er 149 600 000 kilometer unna. Men jeg liker at avstanden likevel kan regnes i kilometer. At den også kan omgjøres til centimeter. 

 

Olav lager musikk til en dokumentar om kunstig intelligens for tiden. Hvor mange digitale spor menneskeheten etterlater seg i løpet av en dag? Omregnet til avstand: distansen fra jorden og til solen fire ganger. Fire ganger! Hvor langt har mine egne digitale spor fartet i løpet av dette innlegget? Ikke fra hodet mitt og ut til mine egne fingertupper, engang. 

 

Solsystemet vårt finnes i en galakse i en liten utkant av det uendelige verdensrommet, leste vi. Så uhyggelig, har jeg tenkt. Det er jo sånt man tenker? Før den kopernikanske vending trodde man at jorden var universets sentrum. At solen kretset rundt jorden. Tenk å tro noe så vidunderlig! Har jeg ofte tenkt. Så forferdelig, har jeg ofte tenkt: at menneskeheten plutselig måtte forholde seg til en helt annen virkelighet. Mye mindre guddommelig. At det var jorden som kretset rundt solen, ikke omvendt.

 

Men i kveld … Akkurat i kveld … Jeg kom på hvordan jeg pleide å snike meg langs veggene om kvelden om jeg var mørkeredd som liten. Ryggen som ikke hadde rom bak seg … Det betryggende i dette: at jeg visste at ingen overfallsmenn kunne overrumple meg bakfra. For veggen var der. Spøkelser kunne sikkert komme gjennom den, tenkte jeg: men jeg følte nå uansett tapeten helt taktilt beskyttende mot ryggen. 

 

Kanskje er det egentlig ikke så aller verst vidunderlig å befinne seg helt i utkanten av universet, tenkte jeg idet jeg så ungen min sovne med bildet av planetene på magen. En faktabok om universet hevet og senket seg over lungene. Hevet og senket seg.

 

Lyden av liv foran meg. Det tomme, uendelige mørket for et øyeblikk bare bak meg.

 

 

 

#natt #personlig #refleksjoner #unvierset #sol #solsystemet #verdensrommet #guddommelighet #liv #død #tid #planeter #vegg #trygghet #kloder #spor

ER DET NOEN JEG IKKE VIL BLI SATT I BÅS MED, SÅ ER DET MENNESKER

 

I dag gikk jeg meg vill. Helt, helt på ekte vill. I en ekte skog. Jeg skulle i et middagsbesøk og ville ta veien gjennom den autentiske naturen som ligger like bak huset vårt i stedet for å gå langs bilveien. Dette er en autentisk natur som ofte får meg til å tenke, kanskje skyldes det at en satanist brant ned en kirke i den en gang, jeg vet ikke. 

 

På et eller annet tidspunkt forstod jeg at jeg ikke visste hvor jeg var. Men at jeg befant meg i utkanten av min egen komfortsone, det var helt klart. For plutselig åpenbarte det seg et område med villaer så store at Kahler-lyshusene i vinduene bare så ut som pupillene i en mbd-dronnings øyne (narkotikaet mbd-ens dronning, ikke miljø barpiet digrønnes). Jeg ble redd, slik jeg alltid blir når palass virker så ruvende at det føles som om de skal komme og sluke en opp når som helst. Men det luktet god middag overalt, og et lite øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle få meg noen nye venner. Men så kom jeg på vennene mine som holdt på å lage middag til meg og familien min (og alle var der nå og ventet på meg), og at disse vennene er gode nok til å lage middag. Så hvorfor mingle i utmark da?

 

Jeg gikk videre. Prøvde å tenke på noe annet enn at jeg var villfaren. I et desperat forsøk på å komme inn på rett sti sånn helt på automatikk. Dette tenkte jeg: “håper det ikke finnes noen sauer som er allergiske mot ull …?” Og så irriterte jeg meg over at skuespillere i en Netflix-serie som jeg ser på, hele tiden er forkjølte. Og det til tross for at dette liksom skal handle om veldig kristne mennesker. Særlig!! Det får meg til å mistenke at det har vært mye kyssing – om ikke foran – så i alle fall bak kamera. Og det gjør det hele så ufattelig utroverdig. Alle vi som ikke befinner oss i strengt kristne miljøer, skjønner at dette blir feil (ikke assosier fritt til satanisme og stavkirkebrenning her nå!!)

 

Men! Plutselig! Plutselig – så var jeg tilbake i virkeligheten, hvor det nå kom en hund settende mot meg! En irsk setter! Eiersken fikk heldigvis hendene fort nok ut av minkpelsmuffen til å få tak i båndet og dra den til seg før den hadde glefset i stykker favorittleggen min. Jeg har ofte lurt på om hunder, med sin ekle, uovertrufne sniffing, vet hvor en kvinne befinner seg i syklusen, om den kanskje forstår når man har eggløsning eller – enda verre – menstruasjon! Og at den ut i fra dette er mer eller mindre interessert i en rent bjeffemessig (alt ettersom hva dens menneskemenstruasjonspreferanser måtte være). At hundeeierne kanskje vet dette, og at de ler bak ryggen ens og sier “hun hadde jammen mensen, det er det ingen tvil om, sånn som Toxic gjødde mellom beina på henne!!”, er en så vemmelig tanke at jeg aldri har orket å google meg frem til om dette stemmer. Jeg vil heller fortrenge. Jeg orker ikke å kastrere meg bare fordi jeg vet at hundeeiere vet alt om syklusen min og østrogenproblemene mine og fordi hundene deres bjeffer på seg strupekreft av samme grunn. Men jeg har grublet nok på dette temaet til at jeg vet med sikkerhet at jeg ALDRI, ALDRI ville ha eid en hund om jeg var en mann! Av ren høflighet – og av respekt for kvinners privatliv. Jeg synes rett og slett det er kvinnediskriminerende å eie en hund, fordi det setter kvinnen i bås som menneske. Og er det noen jeg ikke vil bli satt i bås med, så er det mennesker.

 

Men … Hva var det jeg skulle si …? Hva var det egentlig dette innlegget skulle dreie seg om …? Hva var  poenget? Sånn egentlig? Faen. Jeg trodde jeg hadde forvillet meg nok bort for i dag. Men nå har jeg visst forvillet meg bort igjen. 

 

NÅR NOEN DU KJENNER ER I DYP SORG

 

Jeg er rastløs, men totalt tom for energi. En veldig ubehagelig kombinasjon. Jeg må skrive, men klarer ikke å konsentrere meg. Det forrige innlegget var flåsete. Det blir gjerne ekstra mye sånt når man har følelser man vil kamuflere. 

 

Jeg tenker på den lille ettåringen som døde (og som gikk i barnehagen vår) absolutt hele tiden. Han og familien hans. Absolutt hele tiden. Når det føles så hjerteskjærende for meg, hvordan må det føles for dem da? De er sikkert i ferd med å planlegge begravelsen nå, holder på med det hele tiden. Håper for guds skyld de har støtte og et godt nettverk rundt seg.

 

Dere som opplever at noen i nær omgangskrets mister noen de er glad i og som er i dyp sorg: Ikke si “om det er noe jeg kan hjelpe dere med, så si ifra”. Ikke spør! Bare gjør! Ingen som står i en sånn situasjon har hodet nok med seg til å vite hva de egentlig trenger. Men det de trenger er: mat, noen som kommer med middag, hjelp i huset, husvask, hjelp til innkjøp, eventuell barnepass. Helt basale ting. De trenger IKKE blomster (selv om det er fint, det også). Blomstene visner fort, men det er etter at de har visnet og begravelsen er over at de sørgende virkelig trenger støtte. 

 

Mange som står nær noen som er i dyp sorg, er redde for at de skal være til bry. At de skal trenge seg på. Det er vanskelig å vite hvordan man skal te seg i en sånn situasjon. For man vil jo virkelig ikke gjøre noe feil! Men jeg snakker av erfaring: Lag en middag og bare kom med den på døren. Handle mat på butikken og lever den på døren. Måk snø. HVA. SOM. HELST!

 

Det er så lett å føle empati når det skjer noe så forferdelig som dette. At et lite barn dør. Selvfølgelig gjør man det! Også fordi man kjenner så veldig på sine egne følelser, hvordan det hadde vært å miste sitt eget barn. Og empati er vel og bra. Og naturlig. Helt uvegerlig i en sånn situasjon. Det skjønner også de som er i sorg: at alle er med dem i tankene. Og denne varmen er selvfølgelig viktig. Men ikke tilstrekkelig. 

 

De sørgende trenger mer enn tanker. De trenger ikke bare ord. De trenger hjelp

 

bry deg

#sorg #medfølelse #empati #nærhet #støtte #medmenneskelighet #hjertevarme 

ÅNDEVÅKE

 

Det er natt. Huset er stille, men jeg vil ikke sove; hjernen får det ikke til. Ingen vet at jeg er våken, bare hele verden. Sant …? Ingen må forstyrres; det er første gang på veldig, veldig lenge jeg hører musikk via øreplugger, ikke ut i rommet. Sist gang var før jeg i fjor vår fikk konstatert (bekreftet) moderat alvorlig tinnitus på begge ører og nedsatt hørsel på det ene. Til pass for en som har tilbrakt femten år av sitt liv i øvingslokalet med eget band, samt med musikk på høyeste lydnivå langt inn mot trommehinnen. Ifølge legen som diagnostiserte meg, har jeg for øvrig vært oppsiktsvekkende heldig når det kommer til hørselsskader med tanke på hva jeg har eksponert meg selv for av støy, og jeg er enig!!

 

Jeg hadde nesten glemt hvordan det føltes. Å gjøre lyden så høy. Inni en selv. Inn i ørene. Musikken så ensom at den fyller hele hodet. Uten at andre hører. Vanligvis ville jeg ha skrevet nå. Langt inne i et hemmelig manus et sted. Langt inne i det viktigste stedet. En, også for meg selv, helt fremmed bok. Om tiden hadde vært annerledes. Vanlig. Men jeg føler meg … Redd?

 

Jeg hører på Mahler. Mahler er skummel, Mahler er virkelig ikke for pyser; med andre ord ikke for levende. Og likevel. 

 

Tinnitusen er ikke hørbar akkurat nå. Men det er snøen utenfor vinduet.