MYSTERIET

 

Jeg trodde jeg opplevde noe nydelig i dag. Noe jeg vet med sikkerhet at jeg aldri før har opplevd: Der, i treet rett foran meg, fikk jeg øye på en ildflue. Det var aller første gang jeg hadde sett enn sånn i Norge. I utlandet, for eksempel i Italia, har jeg sett flust av dem. Så jeg vet jo hvordan de ser ut. Men nå? Her? Midt på dagen, med solen stående høyt på himmelen? Likevel var jeg sikker på at jeg trodde det jeg så. Et lite mysterium.

 

 

Vi tror for lite i dag. Der mennesket før ba til Gud og la svarene i hans hender, oppsøker det senmoderne mennesket Google og vitenskapen for å få svarene til å fjerne troen. Vi vil tro, men vi klarer det ikke: Å tro er å legge ansvaret over i upålitelige hender. For eksempel en Guds. Det er liksom noe tafatt over troen nå. Å tro er å ikke gidde vite. Og håpet representerer bare en manglende evne til å researche grundig nok.

 

Også jeg finnes jo her, i tiden vår. Derfor, sannsynligvis derfor, tok jeg opp mobilen, fant frem kamerafunksjonen og listet meg nå helt bort til treet. Helt uten lyd så ildfluen ikke skulle fly sin vei før jeg hadde rukket å dokumentere at det var sant det jeg så. Men idet jeg kom helt nærme så jeg det: Der det skulle ha vært en ildflue var det bare en enslig dråpe. Solen må ha truffet den på en slik måte at den blinket uvanlig sterkt. Mysteriet var ikke noe mysterium likevel. Og jeg …? Jeg ble så skuffet! Hva er det for noe, egentlig? Å bli skuffet over å se en nydelig dråpe reflektere solen?

 

 

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sneket meg nærmere. Slik at jeg fortsatt kunne tro at det faktisk var en ildflue jeg så. Tro. Aldri få vite.

 

Så fint det hadde vært.

 

 

Poltur, en brysom pikk, blindeskrift og røverhistorier fra fortiden

 

I dag var jeg innom vinmonopolet, da.

I kassen oppdaget jeg denne lystige brosjyren her:

 

 

Å leve med en brysom PIKK, leste jeg.

 Er jeg pervers?

Eller er det verden rundt meg som er det? 

Holder naturligvis en knapp på det første alternativet- synses selvfølgelig de er MEGAKULT å være pervers, jeg da – som den gamle grisen jeg er.

Selv om jeg mistenker at vinmonopolet har hyret inn en kåt jypling til å lage brosjyren. Jeg mener: ser det ikke ut som om pungen tynger ned fyren, som liksom er pikken, eller?!

 

Da jeg kom hjem med min lille pakke Underberg, oppdaget jeg dette:

 

 

Ser du det, du også?  Det er BLINDESKRIFT på pakken.

Ser du det ikke for deg? Hvordan jeg kommer inn på vinmonopolet – blind og alt – og med en indre ambisjon om å føle meg frem til Underberg-en helt selv?

 


 

(glemte å sminke meg, da. Pyttsann. Skal jo bare drikke likevel)

 

Jeg famler meg gjennom hele polet. Begynner ved inngangspartiet. Leiter meg gjennom hele butikken. Og så – når jeg kommer til kassen – DER var den!

BLIND OG LYKKELIG.

Begynner å leite alle hverdager klokken tre. Lørdager begynner jeg klokken tolv – for da stenger polet tre timer tidligere.

 

Å, alt dette minner meg på gamledager. Den tiden jeg var en festløve og – ifølge selveste Tomas Espedal i boken Bergeners – stelte i stand byens aller beste nachspiel sammen med min mann.

Det var vel også på den tiden jeg foretrakk å vaske helgen inn klokken seks lørdags morgen – etter at de siste gjestene hadde gått. Det var jo så mye gøyere å rengjøre når man var i godt humør. Haha! For ikke å snakke om hvor deilig det var å våkne litt selvforskyldt redusert i formen – til skinnende ren leilighet! Genialt faktisk – kan anbefales på det varmeste til alle drukkenbolter.

Lenge siden nå – mange år og tusen diagnoser siden. Haha!

 

Her blir det altså en liten “pjokk” i lekehuset (aka skrivestuen) på mor i kveld. Tipper DEN setningen aldri har blitt skrevet i verdenshistorien før!

 

SJALABAIS!

 

følg meg gjerne på facebook

 

#vinmonopolet #polet #poltur #pikk #brusom #brosjyre #blind #blindeskrift #underberg #lørdag #helg #pjolter

 

 

… Og så blottet kvinnen med amputerte bein seg.

 

Altså. Jeg opplever så utrolig mye åndssvakt hele tiden. I de aller fleste tilfellene – så er det selvfølgelig helt og holdent min egen fortjeneste (er jo en selvstendig kvinne, må vite!)

Men jammen hender det at verden slumper til å være nokså merkelig, den også.

Litt som om den prøver å kommunisere med meg.

Men ALDRI på et dypere plan. Ikke sånn «nå skal du jammen få en dypere forståelse av meningen med livet, døden og alt som er kult og/eller viktig».

Nei – bare mer på en sånn litt tørrpratende, tørrvittig måte. Litt sånn «i dag har jeg det jævlig» – og så kommer det blåsende forbi en gjennomsiktig plasthanske som viser finger, liksom. Eller som i at jeg mister lommeboken min, og like etter finner en femtilapp så jeg likevel har råd til å ta bussen hjem uten å trenge å selge meg på gaten engang (det var jo hyggelig, da!)

 

Nå skal det sies at jeg vel ikke er kjent for å være av de mest spirituelle her på moder jord. Den oppmerksomme tviler sikkert allerede litt på denne uttalelsen – i og med at uttrykket «moder jord» vel er noe jalla i skepsis-øyemed.

Likevel tør jeg påstå at jeg ikke er spesielt spirituell av meg. Det konkluderer jeg med på bakgrunn av følgende:

1: jeg har aldri spilt sånn voodoo-spill og kommer aldri til å gjøre det, heller.

2: jeg hører ikke på meditasjonsmusikk.

3: jeg vet ikke hva antecendanten (vet ikke hvordan det skrives, engang) til mitt eget stjernetegn er – og unngår ikke å bli kjent med folk som ikke passer sammen med mitt eget stjernetegn.

4: jeg leser ikke åndelige selvhjelpsbøker selv om de har som formål å få meg til å leve et bedre liv.

5: jeg ber bare når jeg tror jeg skal dø eller at noen jeg er glad i kommer til å gjøre det.

6: jeg har ikke spist oblat siden konfirmasjonen. (tenker da ikke sånne biloblater, altså – men sånn nattverdsoblat. biloblater spiser jeg selvfølgelig innimellom)

7: jeg synes sjamanisme er flaut.

 

Av spirituelle ting jeg har gjort, kan dog nevnes:

1: Å tenne stearinlys hjemme (lol).

2: Jeg har lest Snåsamannen-boken og likte den! (selv om jeg er forfatter – så da må det vel ha vært innholdet, ikke språket som gjorde sånn inntrykk?! haha).

3: Jeg hører gjerne på religiøs musikk (elsker for eksempel Verdis requiem).

4: Jeg liker kirker, synagoger og moskeer (men ikke Levende Ord-menigheter i sokkelleiligheter)

5: Jeg synes det er fint å synge for maten.

6: Jeg er agnostiker, ikke ateist.

Men dette holder jo ikke til å blidgjøre eventuelle overmakter i særlig grad. Det tenker nå personlig JEG.

Men likevel.

Likevel så er det altså som om verden av og til prøver å småprate litt med meg. Som om det prøver seg på litt småmingling med meg, liksom.

For så har vi i dag, da.

Som plutselig ble en slags fortsettelse av en pågående dialog med «verden» de siste dagene.

 

En kvikk oppdatering for nye lesere:

Dag en: jeg møtte en blotter og endte opp med å dissekere kuken hans figurlig i DETTE innlegget.

Dag to: jeg fikk passet mitt påskrevet – for plutselig var det JEG som – helt uintendert – kom i skade for å blotte meg i kraft av «skjørt stappet ned i strømpebuksen – metoden» på barnehagens sommerfest. «Disser du en blotter, blir du selv en blotter», liksom.

Og i dag? I dag, på dag tre – var jeg hos legen.

Og hva skjedde der? På venteværelset?

Plutselig rullet det ut en eldre kvinne i rullestol fra legekontoret. Med begge beina amputert like over knærne.

Det var bare det – at skjørtet nok burde ha vært dratt litt lenger ned.

Men så? Av alle mennesker på venteværelset – så kommer hun selvfølgelig kjørende rett bort til selveste meg: stilte seg helt inntil meg så jeg så rett opp i ***, og så så hun meg dypt inn øynene og sa: kan du trekke skjørtet ned for meg så jeg ikke er helt uanstendig her?

Jeg gjorde selvfølgelig som hun sa, vi lo litt begge to, ønsket hverandre en god helg – også kjørte hun ut i verden igjen.

 

Så nå blottet altså et fremmed menneske seg for meg IGJEN.

Denne gangen en kvinne med amputerte bein.

Verden, det var finurlig kommet på, dette. Det må jeg faktisk si. SNEDIG!!

For den hadde jeg virkelig ikke sett komme.

 

Hva er det verden prøver å fortelle meg, egentlig?!

 

Jeg har i hvert fall bestemt meg for å vokte mine egne steg litt ekstra nøye i dagene fremover. For nå har verden vært åndssvak igjen. Og da er det vel min tur til å være det neste gang, kjenner jeg oss rett.

For noe sier meg at neste trekk er mitt – ikke verdens – og at det igjen kan ha med «blotting» å gjøre. 

At jeg veldig snart kan slumpe til å sprade rundt i byen med dasspapir flagrende etter trusen eller lignende.

I beste fall.

 

 

I mangel på passende illustrerende bilder, får du disse to:

Skjønner ikke helt selv sammenhengen mellom bildene og innlegget – men det finnes vel en subtil mening også med dette.

 

følg meg gjerne på facebook

 

#observert #verden #spirituell #merkelig #merkverdig #amputert #rullestol #blotting #hverdag #hverdagsliv #uvanlig #livet

 

Jeg møtte en blotter

advarsel: inneholder refleksjoner vedr. fremmed manns penis.

 

Sann historie: jeg møtte en blotter. Og det i selveste går. Som om gårsdagen ikke allerede var merkelig nok.

Jeg skjønte ham jo på en måte. For altså: hvis jeg skulle ha blottet meg sånn rent penismessig – så ville jeg også ha valgt å gjøre det i går. På selveste tropedagen her i Bergen – hvor det til og med var varmt i skyggen.

Det må vel være nokså klamt bak enhver pung på sånne dager? (akkurat DET skal jeg ikke mene så mye om, merker jeg. Trives ikke spesielt godt bak pungen, sånn mentalt).

 

Uansett. Jeg skulle bare lufte hodet litt etter at barna hadde lagt seg.

Og der stod han. Og bare viste seg frem.

 


(illustrasjonsbilde. Kuken hadde ikke neglelakk på tuppen)

 

“Mens noen lufter hodet, lufter andre kuken” (nydannet ordtak) 

Han stod der bak en busk ved bilveien – som liksom var hans egen komfortsone, tydeligvis – og nesten bare tissen stakk frem som et deformert løvetannblad mellom alt ugresset. Han hadde valgt strategien “gylfen er den reneste rømningsvei”. Så kuken var omringet av en litt falmet, syntetisk, rødrosa kjempekort shorts.

Jeg prøvde i det lengste å bare tenke at han var en helt vanlig mann på en litt for varm dag – men nei. Han var nok ikke helt vanlig, nei.

Stakkars.

 

 

Det har skjedd meg et par- tre ganger tidligere at jeg har sett en penis på avveie. Så jeg ble heldigvis ikke redd. Blottere er jo som kjent mer stusselige enn farlige.

Min teori er at de bare har misforstått Halloween-konseptet litt, og prøver å “kle seg ut” i kraft av sin penis alle andre dager.

Lurer på hva de ender opp med å kle seg ut som på Halloween egentlig? For de kler vel ikke av seg da? Eller blir de kanskje aldri invitert i utkledningsselskaper, de? Kanskje det er DERFOR de trenger å blotte seg?!

Lurer forresten på hva det forhistoriske blotter-mennesket gjorde – da ingen, selv ikke-blotterne, gikk med klær uansett? Herregud, så trist. “Jeg er egentlig helt spesiell på min egen nakne måte, og likevel er jeg dømt til å se ut som alle andre”. Snakk om å være født inn i feil tid!

 

Nok synsing om blotteres evolusjon og sjelsliv. Jeg hadde uansett ikke tenkt å bruke tiden til å drive kvalitative undersøkelser om blotteres indre verden der foran busken – jeg ville egentlig bare komme meg bort.

Men altså: da han satte øynene i meg, kunne jeg likevel ikke dy meg. Jeg måtte komme med en formanende pekefinger. Det er tross alt bedre enn å komme med en formanende kuk, er det ikke …?

 

 

Jeg var like: du må bare pakke sammen, jeg har sett sånt før. For det kom jeg på at bestemoren til en venninne hadde sagt en gang hun møtte en “sånn” en.

Men det hadde tydeligvis ikke samme effekt som da åttiåtteåringen uttalte disse ordene: for den gang løp blotteren visstnok skamfull hjem til mor med tissen mellom beina. Helt rød på ørene og bleik om nebbet. Og med en kuk så vettskremt at den gjorde alt den kunne for å krype inn i det ikke-eksisterende skallet sitt.

Men blotteren min? Han ble SUR, han! Og så viste han finger til meg!

FINGER!

Haha – som om han, straks han skjønte at kuken ikke “hjalp” – så var det frem med “reservekuken” i stedet. Selveste FINGERKUKEN!

Jeg lo.

Da ble han irritert. Og han bare: HVA ER DET SOM FEILER DEG, EGENTLIG?

Jeg tenkte: og det sier du?

Men det sa jeg selvfølgelig ikke. *empatisk anlagt*

 

Og så tenkte jeg liksom: er det nå vi egentlig burde håndhilse? For nå har vi jo egentlig allerede slått av en PRAT?

Lurer på om det har skjedd noensinne, egentlig? At man møter en blotter, og så ender han opp med å si eller gjøre noe så kult at man endrer mening og plutselig ønsker å bli kjent med ham? Frem med labben, og så bare:

Cesilie her.

Og han bare: Rene her. På en utrolig henslengt og kul måte.

 

 

Og så: “skal vi gå og ta en kaffe, Rene?”

Rene på med shortsen og så vandrer man sammen bort til nærmeste uterestaurant for en hyggelig prat med klærne på.

 

 

Nei. Jeg merket det på meg: det kom i hvert fall ikke til å skje denne gangen.

Kjemien var der ikke helt, for å si det sånn.

Kanskje en annen gang.

I et annet liv.

I en mindre blotterfiendtlig verden.

LIKESTILLING FOR ALLE!

Haha.

 

følg meg gjerne på facebook

 

 #blotting #blotter #tanker #tankekjør #kuk #pung #pikk #penis #shorts #menneske #likestilling

 

Det du må være over tretti for å forstå

 

Kjørte forbi mitt gamle nabolag her om dagen. Og fordums tider vellet opp i meg som sjelelig magesyre. Nittitallet. Pre-millennium. Det tiåret jeg innledet med å vandre mellom lavblokkene iført kapteinlue på hodet, papegøyedobb i det ene øret og Walkman i beltet. Helt uten mobiltelefon i lommen og internett som en forlengelse av hjernen.

Livet før “det virkelige livet”.

Alt det nåtidens unge aldri kan forstå. *gammel*

Hvordan det var —

 

Å ta telefonen uten å vite hvem som var i andre enden. Svare med sørvisinnstilt barnestemme: “HOLCK, VÆR SÅ GOD?” Og da man hadde fått vite hvem i familien det var til – si “ET LITE ØYEBLIKK” – før man la røret mot brystet og ropte på vedkommende. En nå helt utdødd del av barneoppdragelsen.

 

At lillebroren din hadde muligheten til å sabotere vennskap – der han på pur faen kastet seg over telefonen når det ringte (du ventet en VIKTIG telefon!) Og så proklamerte han høyt og tydelig at han skulle hilse fra deg – og si at du aldri hadde lyst til å snakke med vedkommende igjen.

 

Å sende lapper i timene – som læreren med sin godt utviklede arm av en lappesnapper, lett kunne få tak i – og lese. En nå helt utdødd del av lærerutdannelsen.

 

Å kunne bølleringe til fremmede helt uten at de visste hvem du var og hvor du ringte fra. Gøyest av alt var å ringe til politiet og utgi seg for å være innbruddstyv.

 

Å kollektivt le og himle med øynene over den ene personen på hele bussen som hadde mobiltelefon – og BRUKTE den! Han hørtes jo helt GAL ut – det virket jo som om han snakket med seg selv!

 

Å kjenne gleden over tilkoblingslydene når du “ringte” til internett og oppnådde kontakt. Og den følelsen du fikk da din mor løftet opp telefonrøret – etter at du hadde ventet i tre timer på en Rednex-låt som nå straks var ferdig nedlastet.

 

Å aldri vite hvor alle du kjente til enhver tid befant seg. Og at du ikke kunne snakke med hele hurven samtidig – om dere ikke tilfeldigvis befant dere i samme klasserom, gymsal eller konfirmasjonsfestlokale.

 

Kriblingen i magen når du skulle hente ferdig fremkalte bilder fra leirskolen hos Fotoknudsen. Og søkket i legemet når du oppdaget at samtlige var sabotert av en stor pølsefinger foran linsen. Så du ikke hadde dokumentasjon på at du og kjekkasen fra Drammen hadde klint. Og nå kom du aldri til å få se ham igjen, heller, fordi du glemte å spørre om etternavnet hans – og kunne dermed ikke lete ham opp i telefonkatalogen.

 

Å faktisk måtte bestemme seg for å sende noen et smil eller gi noen et kyss i VIRKELIGHETEN – og ikke bare kunne gjøre det som emojis via Facebook eller sms. Dette selv om man var tolv og dødelig blyg.

 

Å finne veien fra a til å ved hjelp av et knitrende papirkart på størrelse med en 60 tommers flatskjerm. Som du, etter å ha gått og gått i to timer uten å finne frem – endelig innså at du hele tiden hadde holdt opp ned.

 

Å kjøpe lekesigaretter. Når du blåste i dem, glødet det – så det så ut som om du røykte HELT PÅ EKTE. Selv om du bare var ni – og det fortsatt var syv år til du var seksten og kunne kjøpe siggs helt lovlig selv.

 

Meg på nittitallet. Før det begynte, alt sammen. Internett. Mobilen. Livet.

Det skarpe blikk oppdager kanskje at bildet er rekonstruert …

 

følg meg gjerne på facebook

 

#nostalgi #før #fortid #nittitall #internett #fasttelefon #mobil #Facebook #outfit #stil #Walkman #papegøyeøredobb #Converse #slengbukse

 

Vi er så nydelige

Jeg befinner meg i køen på matbutikken. Den aldrende mannen foran meg tar frem pengepungen med vakre, levde hender. Teller opp mynter med skjelvende fingre, rekker dem smilende mot ekspeditrisen.

Jeg står på bussholdeplassen ved siden av bolefyren med altfor stor kropp i forhold til hode: han tror ingen ser ham, han tegner hjerter med beina.

Jeg sitter på en kafe, en ulastelig kledd forretningsmann på bordet ved siden av meg gjør noen grimaser med ansiktet, avslører at han bare er et bitte lite sårbart menneske inni dressen.

 

Av og til, i ørsmå øyeblikk, så SER jeg det: hvor nydelige vi er, vi mennesker. Så søte. Så små. Så viktige i all vår uviktighet.

Så hardt vi strever! Hver for oss. Holder på med vårt. Gjør det vi kan for å holde oss oppe: vi er så ensomme og rare. Prøver stort sett å være gode. Oppføre oss. Gjøre godt. Bli likt.

Jeg vet ikke om jeg tror på en gud.

Men av og til. Så vet jeg at jeg tror på MENNESKER.

Og det? Det er litt av den samme følelsen, vil jeg tørre å påstå.

 

 

#mennesker #menneskeheten #vidunderlig #søt #sårbar #nydelig #hender #forretningsmann #bole #gammel #gud #blikk

 

 

Syntes hunden hun var sexy?

Stikker bare innom for å gi dere en godbit fra et anonymforum jeg nettopp besøkte:

 

«Hei!

Jeg kjenner en dame som har hund.

Hun virkelig elsker hund og hundetrening og hun er utrolig flink med den. Den virker veldig harmonisk med henne og tydelig veldig glad i sin eier.

Denne kvinnen er noe man kan kalle lite pen.

Det jeg faktisk har lagt merke til, er at hver gang jeg er på besøk hos henne så «glemmer» hunden eieren og vil bare være med meg, gå tur med meg, kose med meg og få mat av meg.

Går jeg på do, så følger den etter.

Og jeg pleier ikke å skjemme den bort eller noe, så det kan ikke være forklaringen.

Jeg er heller ikke i overkant kosete med den, eller leken. Prøver å holde en “høflig” avstand.

Det jeg har kommet frem til er at hunden ser utseendet mitt, og «velger meg» fordi jeg ser så flott og sprek ut? At den tenker at jeg er ekstra god fordi jeg er pen?

Noen som er vant med hund og har noen innspill?”

 

Haha, finnes det sånne folk på ekte? Bra de bruker litt vett på å være anonyme, i så fall. Anononymforum nå til dags, altså.

Håper hun syntes hunden var litt pen, hun også, så hun ikke følte seg trakassert av en ekkel kjøter.

 

(Dette ga meg forresten en glimrende ide til en app for androide telefoner: “DOG MY FACE”. Eller finnes den allerede?)

 

Bilde av makk som kjører bil (bilde lånt fra boken Ja-Nøff og Nei-Nøff av Richard Scarry). Føler på ett eller annet vis at det har noe med teksten å gjøre.

 

Lag deg en fin kveld, som jeg har skjønt at det heter blant oss bloggere!

 

#hund #hundeeier #sexy #pen # flott #sprek #sporty# anonym #anonymforum