DETTE BØR DU VITE OM MEG

 

En gang spydde jeg på en langdistansebuss og måtte sitte i min egen magesyrestank sammen med førti andre passasjerer i syv timer til.

 

En gang ble gymlæreren min så provosert da jeg nektet å løpe sekstimeter at han kom løpene etter meg – på en så truende måte at jeg spurtet av gårde. Uten at han ble særlig imponert av den grunn.

 

Jeg ligger på 385. plass i touchmetode i VERDEN (sikkert en måte å kompensere for traumet i forrige punkt på, da).

 

Jeg elsker fremmede folk.

 

En gang måtte jeg tigge på gaten i Tel Aviv.

 

Det beste jeg vet er å sage ned trær, herpe, rasere, bryte opp parkettgulv, kaste søppel i spesialkontainere og bruke brekkjern.

 

Jeg blir mørkeredd om jeg spiser svinekjøtt uten andre til stede i samme hus.

 

En gang spyttet en alpakka på meg og mitt første instinkt var å spytte tilbake (hvilket jeg gjorde).

 

Jeg elsker prompelyder, men kan ikke utstå prompelukt. En utrolig trist kombinasjon.

 

 

 

 

Det var alt.

EN LANG VEI Å GÅ

 

Jeg våkner. Jeg er gravid i femte måned. Med tvillinger! Gulp! Men nei. Det var bare et mareritt. Takk og pris for sånne mareritt som gjør at man blir dødsglad for å våkne. Det er kjærkomment iblant.

 

Lyden av rampete unger et annet sted i huset. Klokken er 11. Hm. Pinlig sent, kanskje, sånn i praksis. Men likevel tidlig for kroppen, for å være ærlig. Akkurat nå kunne den nok tenkt seg noen timer på sykehus. Prosjekt “bli bedre” når man er innlagt er en ting, men å komme hjem, hvor man har livet sitt, på godt og vondt, og ansvarsoppgaver av alskens slag … Det er noe annet.

 

Jeg ser meg rundt etter noen klær jeg kan hive på meg i farten. Finner ikke noe eget. Får øye på joggebuksen til seksåringen. Trer den på meg bare for å se om det går. Det går. Den ser ut som en vanlig shorts på meg. Noe så fælt. Jeg blir på gråten. Men kan ikke bruke krefter på sånt tull.

 

Jeg vrenger buksen av meg, tar på meg en stor morgenkåpe.

 

Jeg har en lang vei igjen. Herregud. Nå: misjon dagens første måltid. Prøve å bli stappmett etter ett og et halvt knekkebrød, ikke ett. Kommer jeg til å klare det? Eller ikke? Spenning! Følg med!

 

 

Strekkode på selvet. Endelig! Sånne porer er det visst for øvrig jeg får om jeg er farlig dehydrert …

 

Jeg kommer til å tenke på da jeg møtte en middelaldrende lærer på skolen under 17.mai-feiringen i går. Hun hadde en bunadshatt-greie på hodet. Jeg sa: “å, så fin kuse!!!” Haha. Verden er i alle fall godt for noe.

 

KYSS!

 

Kvinnesnekkeren er forresten både på Instagram (@kvinnesnekkeren) og facebook

 

 

 

SYKEHUS. FORTSATT

Jeg våkner av at skulderbladene gnager mot huden selv om jeg ligger på en myk madrass. Jeg skifter stilling, legger meg på siden. Ankelbeina gnager mot hverandre, knehasene gnager mot hverandre. Halebeinet gnager mot madrassen. Det eneste som ikke gnager, er merkelig nok hodeskallen. Den liker svært godt å ligge og hvile, virker det som. Det får være dagens spøk. Ikke særlig morsom, kanskje.

 

Jeg har gått mye ned i vekt. Dette har pågått litt for lenge og etter den siste ukens ekstreme belastninger, har det rett og slett nå blitt ganske alvorlig. Jeg MÅ legge på meg, for dette er ikke bra for hverken hjerte, skjelett eller indre organer. Når det er sagt: jeg kommer ikke til å skrive om verken antall kilo eller BMI-tall, jeg kommer heller ikke til å vise frem bilder hvor det synes hvor ille det faktisk er.

 

Mat. Jeg har snakket med en super ernæringsfysiolog og vi har lagt en plan. Som nevnt i et annet innlegg, er det sånn at vektøkning ikke bør skje for fort på grunn av faren for reernæringssyndrom, som kan være direkte livstruende. Dette er i seg selv et problem: jeg er fortsatt ikke i nærheten av å få i meg det man bør få i seg for å holde vekten. Kroppen tåler det rett og slett ikke! Resultatet er dermed at jeg fortsatt går ned i vekt og må regne med at jeg kommer til å gjøre det frem til jeg er oppe på et riktig kalorinivå. Og deretter så må jeg jo legge på meg! Med andre ord spise MER enn kroppen egentlig trenger! I og med at jeg også gradvis må bevege meg mer, trenger jeg å få i meg ytterlige flere kalorier. HJELP!

 

Det er vanskelig når mat får et tvangspreg i stedet for å være lystbetont. Jeg ELSKER egentlig mat! Jeg har alltid gjort det. Og jeg er veldig glad i å lage mat. Mat er jo det hele livet egentlig kretser seg om? Hehe. Nå føles det hele så obligatorisk.

 

Jeg er i limbo. Eller heter det lambada? Jeg surrer, språket er tåkete store deler av tiden. Eller bråkete? Heter det språket er bråkete? Eller bråket er språkete? Ja?

 

Jeg venter på svar på en prøve, det er avgjørende for helsen min at den er ok. Jeg vet ikke når jeg får svar.

 

Når jeg skriver bøker, gjør jeg det fordi jeg har et fundamentalt behov for å se verden utenfra, har jeg funnet ut.

 

Når jeg blogger, er det visst mer for å kunne se seg selv utenfra. I alle fall føles det slik nå. Det kjennes godt å få litt fri. Flykte litt. Forsøke å ikke drukne i sin egen malfungerende kropp. I stedet forsøke å være sitt eget medmenneske. Ta hensyn til den jeg egentlig ikke vil være akkurat nå, men som jeg må være for å kunne bygge meg opp.

 

Forsøke å se meg selv utenfra. Sammen med dere.

 

Jeg trenger å blogge. Takk for at du leser!

 

Nei. Jeg er ikke død. Men det ser jammen sånn ut. Unnskyld!

 

 

 

 

 

SYKEHUSOPPDATERING

 

Jeg våkner av at en sykepleier kommer for å måle blodtrykket mitt. Fortsatt lavt, men ikke så aller verst. Oksygenopptak helt ok. Normal temperatur. Blodprøvetaking. Jeg er vant til stikkene, jeg slumrer meg gjennom. Frokost. Bitte bitte litt mat før magen brøler nok. Det er hardt for kroppen å få fordøyelsen i gang om morgenen, jeg kjenner at den jobber noe kolossalt. Jeg blir dønn sliten og må sove “frokostlur”. Haha!

 

Slumre. Åpne øynene, det har gått to timer. Jeg kjenner at formen er ok, må komme meg opp litt, bevege meg, musklene svinner fort når man ligger så mye.

 

Ut i korridoren. På avdelingen jeg er på, er det nesten bare gamle mennesker. De freser forbi meg med gåstolene sine. Jeg synes de ser helt smashing ut! Hadde jeg ikke vært så stygg som jeg er akkurat nå, tror jeg jammen at jeg skulle ha lagt an på den hotteste av dem. Syttifemåringen på rommet ved siden av meg. Han er sprek. Frisyren er moderne. Men en dame på åtti er like interessert som meg og dessuten mye penere.

 

Hodet mitt gjør et forsøk på å slepe føttene mine etter seg og klarer det sånn halvveis. Og så … Der! Rett foran øynene på meg! Jeg kan ikke tro det er sant! Der er det en KORRIDORPASIENT! Og en til! Og enda en! Dette folket man hører om, men som ingen helt vet hvem er. Dette jeg har trodd bare har vært et synonym på tusser og troll! Finnes de virkelig, helt på ekte? Jeg får lyst til å ta borti en av dem for å sjekke om det ikke bare er utstillingsdukker, men jeg er så slapp at jeg klarer å la være.

 

Au da. De ser syke ut. Og så må de ligge her? På gangen? Mens jeg har ligget på enerom hele tiden? Jeg er så svimmel nå at jeg føler jeg må få lov til å tråkke ned noen i dritten for selv å føle meg verdt noe. Jeg kaster et litt overlegent blikk mot en av dem mens jeg tenker følgende: “Har du ikke enerom? Har du ikke veneflon engang, liksom?” Og så håper jeg at han føler seg totalt underlegen meg. Men han skuler tilbake: “Er du oppe og går du, liksom? Er du ikke så dårlig at du må ligge hele tiden, kanskje?”

 

Dumme, dumme korridormann. Jeg viser en indre finger til ham og kravler kledelig arrogant tilbake til enerommet.

 

JEPP.

 

 

Forresten: tusen, tusen takk for så mange nydelige kommentarer og meldinger! Det varmer, virkelig. Så fine dere er!

 

Snakkes.

SÅ HAVNET JEG PÅ SYKEHUS

 

Jeg har rett og slett havnet på sykehus og her har jeg vært siden fredag morgen. Derfor stille fra denne kanten. Uken som gikk ble jeg dårligere og dårligere, før jeg på torsdag merket at jeg var VELDIG dårlig. Ektemann sa at jeg burde kanskje ta kontakt med legevakt …? Men jeg skulle til lege på fredag, uansett, så da tenkte jeg like greit det kunne vente til da.

 

For å gjøre en komplisert historie kort: jeg har hatt diverse plager den siste tiden, vi kan kalle det fordøyelsesrelatert. Siden jeg har noen kroniske tilstander som kan blusse opp, bør jeg egentlig være ekstra påpasselig fordi jeg gjerne reagerer sterkere på ulike former for sykdom enn det andre folk gjør. Denne gangen eskalerte det litt for fort og ble litt i overkant dramatisk.

 

Da jeg kom til legen på fredag, var jeg så dårlig at jeg ble lagt rett inn på Haukeland. Jeg var bl a alvorlig dehydrert og underernært og hadde veldig lavt blodtrykk og måtte få oppfølging på dette. Intravenøs veske, saltvannsoppløsning, kvalmestillende, m.m. Alt er bare tåke fra de to første dagene. I går var jeg bittebittelitt bedre og i dag enda litt bedre igjen.

 

Siden jeg kom hit for tre og et halvt døgn siden har jeg bare ligget. Og da snakker vi virkelig utelukkende ligget. Jeg har vært så dårlig at jeg ikke har orket å få noen til å hjelpe meg med å dusje, at jeg ikke vet hvordan noen av dem som har pleiet (ja: pleiet) meg ser ut. Jeg har ikke klart å lese, sjekke telefon, sittet på data. Jeg har ikke sittet i stolen på rommet, ikke orket å spørre om noen kunne ta opp persiennene. Jeg har måttet mobilisere krefter for å kunne snu meg i sengen. Jeg har sluppet å gå på do, da, hell i uhell. For hele kroppen er jo helt tom!! … Og jeg har måttet trappe veldig forsiktig opp på matinntak fordi man kan få reernæringssyndrom om man ikke tilvenner kroppen til større mengder mat gradvis.

 

Jeg er fortsatt veldig svimmel og susete og det er vanskelig å tenke ordentlig,  men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg sittet endel oppreist i sengen. Og tatt HEIS i rullestol! Haha, skrøpelig. Og fått meg litt frisk luft for første gang siden torsdag.

 

Det er rart å tenke på at dette hadde vært dødelig uten behandling. Og at jeg virkelig var veldig syk da jeg ble lagt inn. Det har blitt gjort mange undersøkelser, for det kroppen min har gått gjennom, kan føre til skader på både hjerte og alle andre organer. Men alt ser heldigvis fint ut. Og jeg er dypt takknemlig for den gode hjelpen jeg har fått fra folk som tydeligvis har vært helt fantastiske (uten at jeg husker det, men det kjennes som om de har vært det, haha).

 

I går natt drømte jeg at en gravid kvinne tok ultralydbilde og tvang en kirurg til å operere bildet inn i magen så fosteret skulle få se hvordan det selv så ut. I natt drømte jeg at Karl-Ove Knausgård tvang meg til å spille squash med ham. Jeg tolker det som en markant bedring i helsesituasjonen.

 

Nå skal jeg ta meg en blund for å hvile meg opp til å orke og legge meg. Faktisk. Du hører fra meg!

 

 

 

Når man tar bilde av hånden sin i stedet for av ansiktet sitt … Da er man syk da!

FINNE BALANSEN UTEN SYN

 

Jeg har mye problemer med synet for tiden (jamfør dette innlegget). I dag forsøkte jeg å finne balansen i skogen. Bokstavelig talt. Det er viktig at jeg forsøker å øve meg litt på å gå i terreng innimellom; jeg trenger å kompensere for manglende dybdesyn ved å føle meg frem. Når folk snakkes om tredimensjonalitet har jeg jo ikke peiling på hva det går i, for meg er det ikke forskjell på å gå i verden og å studere et realistisk maleri på et kunstgalleri. Haha! Om jeg skal se positivt på det, er det vel ikke helt Picasso, i det minste. Guernica. Neiognei.

 

Når jeg går ned bratte stier, hender det ofte at jeg må sitte-gå. Eller omtrent krype. Det finnes nok av krypdyr i skogen, jeg synes det er synd at vi krypmennesker omtrent er en utrydningstruet rase. Det er i alle fall ekstremt sjelden jeg ser andre krypere. For all del: Dere er dere. Men for min del er det viktig å føle meg overlegen dyr.

 

I dag kom det gående to ungdommer. Ja, ungdommer. Og liksom ut fra dem, kom en hund løpende mot meg. Jeg sa: UÆÆÆÆ! JEG ER MEGET REDD FOR HUNDER! Den ene ungdommen sa: Han er snill. Jeg svarte: NEI. Og så gikk jeg videre ned skråningen. Forsøkte så godt jeg kunne å ikke krype. Jeg gikk helt rak i ryggen, se for deg en militærmann i full giv akt gående nedover et stup. Sånn var det. Jeg forsøkte å tøffe meg, rett og slett. Nå lurer jeg oppriktig på hvordan det skal gå når jeg prøver å tøffe meg når jeg går i skråning som åttiåring. For det er jeg vel interessert i å gjøre, da som nå?

 

Jeg får vel bare tøffe meg med å krype, da. Åle meg nedover bakken mens jeg roper til ungdommen: “Jeg er overlegen andre dyr!!”

 

Lykke til, med det, Cesilie. For det er faktisk navnet mitt. Som om mine andre lidelser ikke skulle være nok.

 

 

Sånn øvde jeg balansen før. Nå knekker jeg lårhalsen bare jeg ser på en fortauskant. Så det lover jo godt for fremtiden i terreng uten verken ungdommelighet, ungdommelighet eller normalitet.

 

 

MYSTERIET

 

Jeg trodde jeg opplevde noe nydelig i dag. Noe jeg vet med sikkerhet at jeg aldri før har opplevd: Der, i treet rett foran meg, fikk jeg øye på en ildflue. Det var aller første gang jeg hadde sett enn sånn i Norge. I utlandet, for eksempel i Italia, har jeg sett flust av dem. Så jeg vet jo hvordan de ser ut. Men nå? Her? Midt på dagen, med solen stående høyt på himmelen? Likevel var jeg sikker på at jeg trodde det jeg så. Et lite mysterium.

 

 

Vi tror for lite i dag. Der mennesket før ba til Gud og la svarene i hans hender, oppsøker det senmoderne mennesket Google og vitenskapen for å få svarene til å fjerne troen. Vi vil tro, men vi klarer det ikke: Å tro er å legge ansvaret over i upålitelige hender. For eksempel en Guds. Det er liksom noe tafatt over troen nå. Å tro er å ikke gidde vite. Og håpet representerer bare en manglende evne til å researche grundig nok.

 

Også jeg finnes jo her, i tiden vår. Derfor, sannsynligvis derfor, tok jeg opp mobilen, fant frem kamerafunksjonen og listet meg nå helt bort til treet. Helt uten lyd så ildfluen ikke skulle fly sin vei før jeg hadde rukket å dokumentere at det var sant det jeg så. Men idet jeg kom helt nærme så jeg det: Der det skulle ha vært en ildflue var det bare en enslig dråpe. Solen må ha truffet den på en slik måte at den blinket uvanlig sterkt. Mysteriet var ikke noe mysterium likevel. Og jeg …? Jeg ble så skuffet! Hva er det for noe, egentlig? Å bli skuffet over å se en nydelig dråpe reflektere solen?

 

 

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sneket meg nærmere. Slik at jeg fortsatt kunne tro at det faktisk var en ildflue jeg så. Tro. Aldri få vite.

 

Så fint det hadde vært.

 

 

REDSELEN FOR BEGYNNELSER

 

Mandag er visst en dag en man skal elske; å elske mandager betyr implisitt at man elsker jobben sin. Man elsker å stare med ny giv! Personlig synes jeg det er vanskelig med mandager. Selv om jeg elsker det jeg holder på med. Men følelsen av en ny start. Følelsen av begynnelse … Ordet begynnelse er ikke noe godt ord for meg. Hører jeg dette ordet i forbindelse med jobb, hører jeg bare: “shit, det du har gjort er totalt mislykket, du må starte på nytt!” Jeg vil at alt skal fortsette. Fremover og fremover. Egentlig vil jeg ikke at det skal finnes noen mandager i arbeidet mitt.

 

Denne mandagen er veldig, veldig sjelden. I forrige uke, hadde jeg nemlig en planlagt samtale med redaktøren min om neste bok (jeg skulle egentlig på møte i Oslo, men så ble vi enig om å ta det over telefon i stedet). Siden før påske, har jeg visst at hun skulle lese den nyeste versjonen av manus.Samtidig har jeg visst at boken SKAL bli bok. Alltid denne følelsen …. Av at jeg ikke tror boken kommer til å bli bok.

 

Redselen for at man skal “måtte begynne på nytt igjen”. De fleste forfattere gjør det. Man ser for seg at man skal skrive en spesifikk bok. Hva virker vel lettere enn å skrive en bok? Det er jo bare å sette seg ned, liksom! Men når man er i prosessen, ser man etterhvert at det er en helt annen bok man må skrive. Man klarer aldri å skrive den boken man egentlig VIL. Selv om man blir pent nødt til å ende opp med å være fornøyd med den. Og glad i den. Og synes den er bra (det eneste som er vanskeligere enn å skrive en god bok, er for øvrig å skrive en VIRKELIGVIRKELIG dårlig bok og få den utgitt. Virkelig en bragd. Haha!)

 

Jeg snakker meg vekk igjen. Den kommende boken min … Jeg må få det bekreftet gang på gang. Ja. Den er snart ferdig. Ja. Det blir en bok. Men dette er absolutt første gang jeg har skrevet ut ALT som skal med i boken. Ingenting mer skal med nå, ingenting trenger utdypes. Alt som skal med, er med. Ingenting av det som står der skal bort (fortsett fra bittesmå bagateller).

 

Og jeg blogger og blogger … Det slår meg hvor ufattelig mye arbeid som må legges ned i en bok før den blir ferdig! Den er på hundre sider og jeg har jobbet med den i årevis. Og for tiden blogger jeg to ganger daglig. Det koster meg ingenting.

 

Denne mandagen er en begynnelse. Den første mandagen hvor boken helt helt har sluppet taket. En begynnelse som ikke betyr rasering. Det føles helt suverent. Nesten så jeg får lyst til å drikke et glass champagne. Men det er vel kanskje ikke sånn man gjør om man tar ukens første dag på alvor …?

 

 

(litt flaut å innrømme det, men dette er en av mine yndlingstenkestillinger når jeg skriver på en bok. Sanne mine ord).

 

 

Om du ønsker å lese mer om forfatterskap/skriveprosess, se under kategorien “forfatterliv “og “om å skrive”.

 

 

#forfatter #manus #forfatterskap #roman #mandager #begynnelse #fortsettelse #redaktør #prosess

DEN PERFEKTE MOR

 

Jeg føler at jeg feiler som mor. Absolutt hele tiden! Hver eneste dag. Hverdag som helg. Noen ganger tenker jeg at det er greit å feile; at det er godt å vise at man er et feilbarlig menneske selv om man er voksen. Andre ganger tenker jeg, som sikkert de fleste andre foreldre, over følgende: hva gjør jeg galt? Hva kunne jeg ha gjort bedre? Hva er det jeg ønsker at ungene mine skal sitte igjen med av gode inntrykk fra barndommen sin når de blir store?

 

Av de tingene jeg er helt sikker på at jeg er sikker på (godt sagt!!), er at jeg ønsker å skape ritualer for ungene mine. Ritualer som er våre. Jeg tror ikke det er de store utskeielsene som danner BARNDOMMEN. Det er de faste ritualene som danner grunnfølelsen av hvordan det var å vokse opp. Jeg tror egentlig tror egentlig ikke det spiller så stor rolle hva de består av. Men at de finnes som et mønster. Noe velkjent. Noe ungene vet skal inntreffe med jevne mellomrom: det er slik det er. Det er vel en av grunnene til at jeg bare blir mer og mer glad i de ulike høytidene etterhvert som jeg ser den gleden barna har av dem.

 

Følelsen av å vite på forhånd hva som skal skje … Tenk så forvirrende det er å være barn! Så mye som skal læres! Jeg tror noe av det viktigste vi som foreldre (for å snakke som en perfekt mor) kan gjøre for ungene våre i dag, er å fjerne litt av stresset for dem. Nettopp ved å skape forutsigbarhet. La dem få følelsen av kontroll! Samtidig finnes det selvfølgelig unntak og man følger selvfølgelig ikke ritualene slavisk, da ender det jo opp med at ritualet blir stress, det også.

 

Helgene! Helgene er ritualenes dager her hjemme. Ritualer handler ikke om rutiner. Ikke om at man går på den samme fritidsaktiviteten samme dag gjennom et helt år. De handler om tilstedeværelse. Sammen. Jeg tenker at det ikke skal mye til. At det nesten snarere skal ting til. Fordi det handler om å skape ro.

 

Her. Akkurat nå. Lørdager som søndager. Som alltid: Jazz på radioen om morgenen. Om det ikke skjer, spør fireåringen og seksåringen helt automatisk: “hvor blir jazzen av?”. Jazzen, ja! Den må jo være her! Og vafler til frokost, laget på bananer og egg. Lys på bordet. Det er det som MÅ til. Og resten? Resten får skje på slump.

 

Sånn. Det var årets nyttårstale fra meg. Og det i begynnelsen av mai!! Genialt. Og for den som lurer: Den perfekte mor, undertegnede, har selvfølgelig sørget for å forhåndsskrive dette innlegget så det ikke forstyrrer den hellige stund.

 

… Men plutselig ville seksåringen til en venn og herpet hele det snushellige opplegget mitt og ville ikke være med på ritualet, likevel Så der fikk jeg den. Det var han som ødela følelsen min av å være den perfekte mor. Ikke jeg!!

 

God søndag så lenge!

 

 

… Da blir det meg, pappaen og denne lille skatten her. Det duger, det også!

ET LITE BLAFF AV FRIHET

 

I går var det rett og slett en spesiell dag, en sånn dag som nesten aldri finner sted. Vi har fått tilsendt svigermor med bud langveis fra. Hun er ett av de mest fantastiske menneskene jeg vet om, tenk så heldig jeg er som kan si det helt ærlig og oppriktig om min egen svigermor! Jeg dåner!

 

Nå har hun altså kommet for å hjelpe oss litt i livspsykosen vår og i går gikk vi rett og slett ut for å spise. Ekteparet. Vel og merke var vi tre dager rundt i gatene i Wien i januar, bare vi to, men det begynner jo å bli en stund siden. Da vi ankom sentrum – som ligger hele femten bittesmå minutter unna med bybanen – kunne vi rett og slett ikke huske når vi hadde vært der sammen sist, bare jeg og han. Før det demret for oss at forrige gang var da vi var på jobb sammen på Skrivekunstakademiet for å snakke om eget forfatterskap (i tillegg til å være komponist er Olav også forfatter, så det er naturlig at vi får oppdrag sammen innimellom). Det må ha vært i desember. Jo, forresten! På lanseringen for boken min i september, der var vi også sammen! Men da var jo JEG på jobb. Før det igjen …? For ett år siden? Da var vi også på jobb sammen. Og en gang til før det igjen for ett og et halvt år siden … På jobb.

 

Aldri på date i Bergen by! Haha! Det fristet faktisk å bare bli hjemme. Tragisk nok. Vi har liksom ikke ork til å ha et liv for tiden. Men så bare … Jo. Dette MÅ vi! Komme seg litt ut av det fordømte huset som man er så utrolig glad i, men som bare tar opp for mye plass inni meg akkurat nå. Da må man komme seg bort!! Et hjem skal vel utgjøre det trygge rommet rundt en og ikke ta opp plass INNI en? Nei, vet du hva.

 

Men i går var vi ute og spiste. KVELDSDATE! Noe helt annet enn å kysse på en bitteliten ås, når jeg tenker meg om. Vi gikk på restaurant og bestilte akkurat det vi ville. Så heldige vi er som tross alt kan gjøre sånt iblant! Jamfør forrige innlegg er det jo overhodet ingen selvfølge. For veldig mange. Og kanskje særdeles for folk som holder på med det samme som oss. Det er vi virkelig ytterst takknemlige for! Samtidig? Samtidig så føles det som penger brukt på helt nødvendig likehold. Vedlikehold av ekteskap. Glede og prat om annet enn barn og oppvask. Som investering i barnas fremtid. Føkk tanker om at rørene må skiftes ut akkurat nå! LURT! Og så … Til og med sminke på!

 

 

 

#frihet #luf #byen #bergen #date #barnefri #svigermor #restaurant #hus #hjem #sminke