HER SKJER DET MYE

 

Her skjer det helt ærlig mye for tiden. Hvor skal jeg begynne? Jeg begynner her: I går hadde jeg et debriefingsmøte over telefon. Da ringte det noen andre, jeg satte den jeg snakket med på vent, skiftet linje. “Hallo, det er NRK her.” “Eh, kan du ringe meg opp igjen litt senere, jeg sitter i et intervju med TV2.” Proft. NRK ringte opp igjen: “Kan du komme om to timer?” Kort varsel. Jeg spurte: “Er det TV eller radio? Jeg har ikke vasket håret.” Jeg hørte at noen himlet med øynene i andre enden, men det var altså heldigvis radio (om du ikke har fått det med deg, har jeg nettopp gitt ut en bok som heter “Til døds” og som i stor grad handler om da jeg pleiet min døende far hjemme hos meg som 26-åring. Og nå vil “alle” snakke med meg om denne og om døden og sorg og omsorg).

 

Egentlig skulle jeg til Oslo i begynnelsen av denne uken, men reisen ble utsatt, så nå drar jeg på søndag i stedet (skrives søndag med liten s? Husker ikke helt, for plutselig er jeg nesten ikke forfatter lenger, men bare en … Streifende? Jeg har nesten ikke tid til annet enn å streife. Jeg har ikke engang tid til å innbille meg at jeg er smart. Da er det godt å ha denne bloggen, så jeg kan føle at jeg bidrar med meningsfullfulle i-landsproblemer – i motsetning til resten av i-lendinger (heter det det?) som bare sutrer over meningsløse i-landsproblemer.

 

Men på søndag skal jeg altså til Oslo, eg skal på God Morgen, Norge på mandag. Også der skal jeg snakke om død og fordervelse. Så dette blir en lystig start på ukens første dag for de mange nordmenn!

 

Pressen. “Å presse”. Substantivet er det samme som verbet: “Å presse”. Er det bevisst? Journalister spør. De “presser” svar ut av folk. Det stemmer nok ofte. Men jeg føler det ikke slik i det hele tatt. Herregud, så fine de fleste journalister jeg har blitt intervjuet av er! Jeg snakker jo om noe som er et sårbart tema for meg. Og de har vært så vare og forståelsesfulle. Og jeg har fått gjøre en grundig sitatsjekk i ettertid. Men TV, det er jo annerledes.  Alt det jeg sier, blir stående, jeg kan ikke trekke noe tilbake.

 

Jeg har ikke vært på TV siden jeg sang for kong Olav i Grieghallen som barn (ikke alene, da, jeg sang sammen med et kor). Men jeg hadde smekken åpen! Og det var kjempesynlig! På et tidspunkt sang jeg også feil, men da var det bare å skule mot sidemannen og late som om jeg var oppgitt over at det gikk an å begynne på feil sang når man sang for kongen. Jeg var ikke særlig overbevisende, åtteåringer gjennomskues nå en gang nokså fort. Men denne gangen har jeg ingen korgutt ved siden av meg som jeg kan skylde på om jeg tabber meg ut. Jeg fortalte hun jeg var i debriefingsmøte med om denne buksesmekk-fadesen. Hun sa: “Du får ta på deg skjørt.” Jeg svarte: “Ja, for da kan jeg gå med skjørtet puttet langt ned i strømpebuksen i stedet.”

 

Nå straks: Et nytt telefonmøte.

 

Død og sorg FTW! Tydeligvis.

 

 

Følg meg på Facebook

På Instagram: @kvinnesnekkeren

EN PINLIG LIDENSKAP

Jeg har en pinlig lidenskap. Jeg vet at jeg burde skamme meg over den, for det er sånt man skal gjøre. Fy skam: Jeg elsker kjøpesentere. Jeg vet. Det er harry og motbydelig.

 

Lagunen. Ett av Norges største kjøpesentere. Og jeg drar dit. Det vil si; jeg drar hit. For her sitter jeg akkurat nå. Det er noe med denne støyen, summingen, hvor ingen lyder er høyere enn andre, alle lyder bare forsvinner inn i hverandre uten mening. Fordi ingen av lydene har mening!

 

Støy har alltid gitt meg en indre ro så lenge den ikke er ujevn i volum. Den jevne støyen er mer meditativ enn musikk for min del. Musikk representerer for mye. Lykke eller sorg, savn eller forventninger. Musikk er for mye minner, for mange følelser, for stort, for overveldende, for irriterende, for dårlig, for stemningsskapende … Jeg elsker musikk. Musikk er liv i alle av ordets betydninger. Men støy er ro. Duringen fra ventilasjonsanleggene og rullebåndene. Lyden av handlevogner, små hjul over harde fliser. Summen av menneskestemmer som ikke gir ordene de sier noen betydning. Jeg kan være i verden, men slipper å forholde meg til den.

 

Lagunen. Jeg går rundt og rundt. Man kan gå i sirkel! Man trenger ikke gå frem og tilbake! Man kan ta en runde! På kjøpesentrene blir hodene tomme. Enig? Men jeg trenger det! Og jeg elsker det! Kjøpesenteret stjeler tankene mine. For en liten stund oppleves hodet tomt. Takk og lov!

 

“Kjøpesenter” er i mitt tilfelle et misvisende ord «Rekreasjonssenter», tenker jeg vi sier. For jeg er ikke her for å kjøpe. Kanskje kjøper jeg noen ukokte Scampi i ny og ne. Den slags.

 

Det er mange år siden nå, men da jeg bodde i sentrum og det var vinter og jeg aldri fikk nok dagslys, hadde jeg noe som het «Seks kjøpesentre opp». Den gikk ut på følgende: Jeg vandret opp og ned alle trappene til de seks største (og eneste) kjøpesentrene i bykjernen. Det er faktisk litt tankeløs mosjon i det! Kløverhuset, Sundt, Galleriet, Xhibition, Bystasjonen og Berstad-huset. Og jeg fikk flombelysning med på kjøpet! Genialt.

 

Lagunen. Jeg har spasert rundt i en halvtime og helt glemt at jeg er et tenkende vese. Men plutselig befinner jeg meg på en kafé av gammel vane: Her sitter jeg nå. Og bobler i hodet igjen.

 

Takk for at du tar deg tid til å lese. Helt oppriktig. At du har ork!! Men det er mer synd på meg enn på deg: Du kan klikke deg ut fra denne bloggen og fra tankekaoset mitt når som helst. Men jeg kan ikke klikke meg ut fra mitt eget hode. Er det rart jeg er avhengig av Lagunen?

 

 

Tankeløs person!

 

 

Til og med mobiltelefonen er tankeløs.

 

 

DETTE BØR DU VITE OM MEG

 

I dag befinner jeg meg plutselig på forsiden av BT, med et langt (og godt) intervju om meg og den nyeste boken min i kulturdelen. Her får du vite en del om meg. Men så er det også mye som forblir usagt, og derfor har jeg lyst til å dele resten av det min sjel har å by på med dere. Her:

 

*En gang spydde jeg på en langdistansebuss og måtte sitte i min egen magesyrestank sammen med førti andre passasjerer i syv timer til.

 

*En gang ble gymlæreren min så provosert da jeg nektet å løpe sekstimeteren at han kom løpende etter meg – på en så truende måte at jeg spurtet av gårde uten at han klarte å ta meg igjen. Da ble han enda surere. Jeg fikk NG i gym.

 

*Jeg ligger på 385. plass i touchmetode i VERDEN (sikkert en måte å kompensere for traumet i forrige punkt på, da).

 

*Jeg elsker fremmede folk.

 

*En gang måtte jeg tigge på gaten i Tel Aviv (lang historie). Jeg visste ikke hvor mye en shekel var verdt, da jeg fant det ut, viste det seg at jeg hadde blitt rik.

 

*Det beste jeg vet er å sage ned trær, herpe, rasere, bryte opp parkettgulv, kaste søppel i spesialkontainere og bruke brekkjern.

 

*Jeg blir mørkeredd om jeg spiser svinekjøtt uten andre til stede i samme hus.

 

*En gang spyttet en alpakka på meg og min første impuls var å spytte tilbake (hvilket jeg gjorde).

 

*Jeg elsker prompelyder, men kan ikke utstå prompelukt. Utfordrende kombinasjon.

 

 

Det var alt.

 

På Facebook

På Instagram: @kvinnesnekkeren

 

 

JEG ER I AVISER. OG JEG LØFTET EN KJENT DAME

 

Puh. For en utrolig intens periode! Anmeldelser, intervjuer, anmeldelser, intervjuer. Etc. Og jeg innrømmer glatt at det føles utrolig fint at boken blir lagt merke til! Og at den blir så godt mottatt!

 

I går ble et nydelig intervju som jeg gjorde med en over gjennomsnittet fin journalist, publisert i Vårt land. I samme avis fikk jeg også en helt fantastisk anmeldelse! Men det skjedde mer: Boken ble også anmeldt i BT. Anmeldelsen var egentlig veldig fin, innholdet stod til fem hjerter, synes jeg, men boken fikk fire hjerter. Jeg er fornøyd! Selv om jeg synes det er smått rart at anmelderen hovedsaklig er musikkanmelder, og også titulerte seg som det i sammenhengen. Pytt. Samtidig har jeg spilt inn en podcast med BT (den ligger ute nå). Og det ene tok det andre: I og med at vi her snakket om min fortsatt noe sagnomsuste tannfelling i 2011, ble en sak BT skrev den gang trukket frem. Og publisert (på nettutgaven). Og så ønsket de å publisere et innegg fra bloggen (det forrige). Og det fikk de lov til. Og til uken kommer intervju i samme avis. Jeg har kuppet hele BT! Så nå er det ikke mye plass igjen til å skrive om andre lokale katastrofer.

 

Dagbladet. I dag ble portrettintervjuet med meg publisert i Magasinet. Har dere sett det? Om ikke er det fortsatt ikke for sent å kjøpe! Det er på seks sider, haha! Og jeg er veldig fornøyd med jobben de har gjort, både journalisten og fotografen. De forstod meg. Heldigvis ble anmeldelsen som skulle komme i dag i Aftenposten, utsatt. Den gruer jeg meg smått til, jeg tror jeg kommer til å få kjeft.

 

I går var jeg på vinterfest på Litteraturhuset. Intern fest for «venner, ansatte, forfattere og samarbeidspartnere», eller noe sånt. I fjor innførte jeg følgende tradisjon: Å ta et såkalt «mulla-løft» på Kristin Helle-Valle, selveste litteraturhus-sjefen. Hun likte det! Så i år videreførte jeg naturligvis tradisjonen. Denne gangen i en utvidet versjon: Et løft – og et kyss på munnen! Et tørt et, da. Så får vi se om vi tar det enda lengre til neste år.

 

 

 

 

UTBRENT PÅ FANTASTISKE TING

 

Jeg har vært småbarnsmor i over syv år nå. Det er snart åtte år siden jeg satt med en positiv graviditetstest for første gang. For seks år siden, cirka akkurat nå, testet jeg positivt for andre gang. To planlagte unger. Født med nøyaktig tjuetre måneders mellomrom. Og jeg har, som alle småbarnsforeldre, vært så utrolig mammasliten innimellom. Så ubegripelig mammasliten. Jeg har vært småbarnsmor i over syv år!

 

Hva har disse syv årene bestått av? Kjærlighet, glede, sorg, latter, dårlig samvittighet, søvnmangel, sykdom, gråt, bleier, tenner, kyss, nærhet. Og så videre. Men. Småbarnsfasen har også vært gjennomsyret av dette: Å dokumentere. Trangen til å dokumentere. Og følelsen av at man må, skal og bør dokumentere. I hele denne småbarnsfasen har jeg følt at jeg har måttet dokumentere absolutt alt mulig. Ta bilde av hvert eneste lille smil, hver eneste første tann, hvert eneste første steg, andre steg, tredje steg, fjerde steg … Filme hvert eneste lille morsomme øyeblikk og skjelmske flir.

 

Det siste halvåret har jeg innimellom formelig tatt meg selv i å tenke. “Å nei, ikke gjør noe søtt nå igjen, da må jeg filme det!!! Søren, vær så snill, kan du ikke bare la være med å lære deg nye, fantastiske ting, så jeg slipper å dokumentere det?” Det har nesten blitt et ork. “Oi, nå skjedde det en milepæl her! Dette må jeg dokumentere. For dette er så fint!” Bildene. Filmene. Hele tiden. Bildene. Filmene.

 

Men så kommer det plutselig en dag som denne. En så utrolig fin dag! Som jeg har tilbragt sammen med ett av barna mine! Tusenvis av øyeblikk på rad og rekke. Ikke en eneste gang i løpet av dagen har tenkt at “dette må jeg dokumentere. For dette er så fint!” Ikke én eneste gang i løpet av dagen. Det har bare vært fint. Nært. Varmt.

 

I dag fikk jeg bekreftet en mistanke: Av og til er jeg ikke nødvendigvis utbrent på å være småbarnsmor. Av og til er jeg bare utbrent på kameraet som skal se barna mine for meg.

 

 

 

SÅ UBEGRIPELIG SLITEN

 

Jeg er så sliten. Så ufattelig sliten. Jeg sov i tolv timer. Våknet, var våken i en time, sovnet og sov i to timer til. Jeg er helt hoven i ansiktet, ser ut som en moderne øgle. Ingen turister som hadde vært på reise til Bali hadde fått ta meg med inn i Norge, for å si det sånn.

 

Er det egentlig så lurt å skrive bøker? Skrive denne boken? Nå venter jeg på anmeldelser. Se for deg følgende scenario: Noen bestemmer seg for å anmelde en livskrise du har gått gjennom. De sier: “Jeg liker ikke livskrisen din, den er latterlig dårlig, slutt å snakke om det, det er dritkjedelig.” Første anmeldelse kommer kanskjekanskje allerede imorgen. Neste kanskje på lørdag. Jeg vil krype inn i noe og gjemme meg, men hva skulle dette noe liksom være? Jeg kan jo ikke krype inn i meg selv? Det hadde ikke hjulpet likevel. For det er her, inni her, det er skummelt å være akkurat nå!

 

Faen. Jeg er besatt av meg selv for tiden. Så deilig det var da jeg bare hadde en blogg, og ikke var besatt av meg selv på andre måter i tillegg!! Nå må jeg være dobbelt opp besatt. Det er tidkrevende. Ekstremt. Forresten. Jeg lurer på om en tvilling som synes sin identiske tvilling er pen, kan kalles for narsissist? Det var det eneste jeg klarte å lure på før jeg allerede i denne setningen her, er besatt av meg selv igjen. Mine egne greier. Olav er i ferd med å gå lei. Han synes egentlig jeg er ganske ok å være med, men det er ikke fordi jeg er spesielt interessant, det er fordi jeg sier merkelige ting.

 

Jeg er kvalm. Skjelven. Svett. Kroppen min reagerer på min egen psykiske besettelse og vil ha seg selv tilbake. Det er ikke lett for en stakkars kropp å huse en narsissist. Er det rart den vil være øgle.

 

 

Sliten, moderne øgle.

 

Men for all del, det kunne ha vært verre. Som her. Hils på sliten, prehistorisk øgle med øyekatarr:

 

Titt-ei!

 

 

 

 

 

 

NÅ SKJER DET

Denne følelsen … Av at man er midt oppi noe. At det skjer. Ikke som i “endelig skjer det noe”, i betydningen “endelig er det noen som styrter ti tequila etter hverandre og spyr på bardisken klokken tre på dagen”. Men som nåtidsopplevelsen av en dypere erfaring. Skjellsettende. Jeg har noen sånne opplevelser, men de er ikke mange. Jeg følte det den dagen jeg giftet meg. Da graviditetstesten var positiv for første gang. Da jeg jeg merket at fødselen var i gang. Da graviditetstesten var positiv for andre gang. Da jeg merket at min fødsel nummer to var i gang. Jeg følte det den dagen jeg fikk vite at den første boken min var antatt. Da den kom ut. Da den andre boken min var antatt. Da den kom ut. Da den tredje boken min var antatt. Da den kom ut. Dette “nå skjer det” har altså i stor grad vært bundet opp mot min forfatterkarriere (når det ikke har vært bundet opp mot livet mitt, haha).

 

Nå skjer det. Livet er jo egentlig ikke noe som skjer. Det er en lang rekke av sekunder, minutter, timer, dager, år. Tiden er ikke noe som “skjer”. Den bare flyter. Livet er stort sett ikke akutt (hjelp!!! Jeg lever så akutt!!! hJELP!!!!)

 

Det var egentlig først igår jeg kjente at nåtiden sugde meg inn i seg. Jeg fikk besøk av en fotograf fra Dagbladet Magasinet i forbindelse med et intervju som publiseres lørdag 25. januar. Vi tok bilder i hagen. Rød kjole. Støvler. En sandkasse som podium. Det etterhvert – om jeg må få si det selv – nokså sagnomsuste “kontoret” mitt – som egentlig er et dukkehus. To unger som stod i stuevinduet og spionerte og ikke skjønte noen ting! Haha. Klandrer dem ikke. Men alt ble så reelt: “Nå skjer det. Boken min er livet mitt akkurat nå. Akkurat denne boken. Nå skjer det. Nå skjer den.”

 

Jeg har ankommet Oslo. I sted var jeg innom forlaget for å hente boken. Holde den i hendene for aller første gang. I morgen tidlig er det pressekonferanse, og jeg hadde naturligvis uansett fått den da. Men jeg kunne ikke vente! Jeg sendte meldinger til fem ulike folk på forlaget før jeg fikk svar fra en som ennå ikke hadde gått for dagen! Så jeg kunne få den i dag! Desperat. Selvelskende.

 

Og så holdt jeg den plutselig. Der var den. Og plutselig var den ikke der; den var her. Her hos meg. Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg kom til å reagere første gang jeg holdt den. For å være helt, helt ærlig var det derfor jeg ikke ville vente til imorgen før jeg fikk den. Jeg var redd for at jeg skulle komme til å bryte ut i gråt. Og miste litt styringen over meg selv i forkant av pressekonferansen. Men jeg brøt ikke ut i gråt. Jeg har vel blitt ferdig med det meste av hulkingen under selve skriveprosessen, tenker jeg. Så det var mer sånn: “Yo, where’s me stuff, man?” Og Aschehougmannen bare: “Yo, takidisy, man, it’s here!” Og så overrakte han meg varene og jeg stakk tilbake på hotellrommet og her er jeg og doper meg ned på meg selv og min egen bok og mine egne tanker og mine egne ord.

 

Nå skjer det.

 

 

 

 

Snikfotografering av mamma som poserer. Og ja; kontoret mitt er det lille huset til høyre, ikke boden til venstre .

 

Her! Boken!

 

Jeg måtte lese litt. Hovedsaklig på jakt etter logiske brister eller katastrofale kommafeil. For jeg har jo lest den før, kan man trygt si. Men … Altså. Underveis tenkte jeg: Å, jeg fikk lyst på potetgull, da! Og så tenkte jeg: “Nei. Jeg kan jo ikke spise potetgull nå? Når jeg leser min egen bok? Men jo. Det er nettopp det jeg kan . Det er jo min egen bok! Jeg kan gjøre som jeg vil!

 

Som en venninne av meg da hun på sykehuset dagen etter at hun fikk sin førstefødte, spurte en sykepleier om hun kunne ta med seg ungen ut i kiosken. Sykepleieren svarete: “Det er din unge, så du kan jo gjøre som du vil”. Haha!

 

KVELDEN. UROEN

Jeg ville legge meg tidlig, men jeg får ikke sove. Jeg kjenner på en uro. Jeg er spent, på grensen til småkvalm med tanke på det som snart skal skje. Jeg føler jeg blir mindre og mindre modig med alderen. Jeg hadde trodd det skulle være motsatt. Mer livserfaring og så videre. Men jeg føler jeg bare blir skjørere og skjørere. Mer og mer klar over at verden ikke alltid spiller på lag. En pessimist med godt over middels IQ, sa en gang at en optimist har under middels IQ. Vel – jeg tror det stemmer og jeg forsøker nå å gå fra å være optimist med under middels IQ til å bli en pessimist med godt over middels IQ. Det er ulett!

 

Uroen. Hva består den i denne gangen? Når jeg straks skal gi ut min fjerde bok? Etter å ha skrevet i over tjue år, publisert tekster i et tjuetalls antologier, skrevet mange tekster for scene/teater? Det er forventninger, det kiler i magen på en god måte. Naturligvis gjør det det! Men. Den negative spenningen … Jo. Innerst inne vet jeg hva den kommer av: Den skyldes at jeg ikke lenger har kontroll over boken. Plutselig slo det meg: Det er jo dét man jobber mot når man skriver en bok: Å få kontroll over stoffet! Først når man har kontroll over hvert eneste lille komma, hver eneste refleksjon, hver eneste karakter, hver eneste metafor, er boken klar for å gis ut.

 

Nå er kontrollen borte. Jeg har ikke kontroll over boken min mer. Den tilhører strengt tatt ikke meg lenger. Folk kan gjøre som de vil med den. De kan le av den, kaste den i bosset. Og enda verre: De kan lese den og finne ut at de synes den er dritdårlig og skrive om det i en av landets største aviser! Anmeldelsene. Det er klart man er sårbar. Ingen skriver en bok uten at det er høyst nødvendig for en å gjøre det. Det sier seg selv at det å skulle oppleve å få en dårlig anmeldelse, er forferdelig. Det vil si: Bare tanken på det er forferdelig. Nå har jeg vært heldig og jevnt over fått gode lesninger. Men jeg vet aldri hva som venter meg. Heller ikke denne gangen. Herregud. Tenk om du som vaskedame – for det jobber du som (eller renholdsinnovatør, heter det sikkert) – har vasket en do – og du har i flere år trodd at du har hatt dokosten i din makt. Men så kommer det en fyr som finner bæsjespor i toalettskålen! Han viser seg tilfeldigvis å være en renholdsinnovatør-anmelder! Og skriver om hvor dårlig du er til å tørke bort bæsjespor. Han bruker ditt fulle navn. Han bruker følgende overskrift: “Drittarbeid av Gørild Hansen” (for det heter du). Det er trist, synes du! Du tør ikke gå ut på tre dager, og det er ikke sikkert du tør å bruke en dokost igjen noensinne – selv ikke hjemme. Av frykt for at også din mann kan gi deg kritikk for dårlig utført drittarbeid. Trist.

 

Men nå. Jeg prøver å hente frem tankene jeg hadde da jeg skrev boken: Denne boken vil jeg gi ut. Den er min. Det spiller ingen rolle hva andre måtte mene. Det var denne boken som måtte ut. Den skal ut. Koste hva det koste vil.

 

 

Og om mottakelsen av boken virkelig skulle bli ille, kan jeg alltids trøste meg med følgende: At andre forfattere har gjort store feiltakelser i sine utgivelser, de også. Og kanskje overlevd, likevel.

 

 

Eh … Nei, forfatter. Marihøner er ikke ekle kryp.

 

Eh … Nei, forfatter. Dette er ikke en barnebok for barn!

 

 

Gud. Det føles så godt å blogge igjen på ordentlig. Det gir meg en merkelig form for ro akkurat nå. En ro rundt uroen. Apropos det: Tusen, tusen takk for all respons på forrige innlegg! Dere er enestående.

 

HVERDAGSPERSONLIG PÅ ÅRETS FØRSTE DAG

Første dag. Jeg vet ikke om jeg synes den er så spesiell. Bortsett fra at en tredjedel av nordmenn sikkert fikk skutt av seg øynene sine da de fyrte opp raketter i går. Det har alltid fascinert meg at den eneste gangen det er lov å skyte opp fyrverkeri, er den dagen i året når folk er fullest. Haha.

 

På oss ble det stjerneskudd og jeg elsker stjerneskudd. Det gjør du, også. Og ungene mine. Lukten … Ahhh. Da jeg var gravid med yngstemann, hadde jeg så utrolig lyst på stjerneskudd! Spise det, bare skrape tennene langs det. Nam. Jeg turte ikke kjøpe noen på butikken, jeg hadde falt for fristelsen til å innta, og om jeg hadde gjort det, hadde jeg aldri klart å stoppe.

 

Unger og mann har nettopp dratt, de skulle kjøres til Bergen av ekstremt snill bestefar. Jeg skal ta fly i ettermiddag. Å sende hele familien av gårde i bil. Uæ! Jeg er ikke vant til det. Å vite at unger og mann er på vei nå. I fart. Jeg er ikke redd for så mye, nesten ingenting, faktisk. Men jeg må vel innrømme at jeg har en slags bilskrekk. En enorm frykt for at det skal skje noe. Følelsen jeg av og til får når jeg sitter på med noen og plutselig skjønner hvor vanvittig fort det går. Bilene i motgående retning som kjører like fort … Hvor mange er det som dør i trafikken hvert år? Noen hundre? Folk snakker så mye om at det er farlig å spise pasta som har ligget ute i romtemperatur i noen timer, og at man skal unngå det. Jeg spiser pasta som har ligget i romtemperatur, og om jeg kunne komme meg fra ett sted til et annet ved å spise pasta som har ligget i romtemperatur, ville jeg helt klart ha valgt det fremfor å komme meg fra ett sted til et annet ved å kjøre bil. Hehe (*blogger ler av egen vits).

 

Fly. Jeg skal fly. Jeg er ikke redd for å fly! Det er meldt kraftig regn utover ettermiddagen, og jeg elsker litt action i skyene. Turbulens i et bittelite Wideroes-fly! Bølger på havet; djevelsk. Bølger i luften; himmelsk. Trygg ekstremsport.

 

 

 

Indianernavnet hennes var Buskete øyebryn

 

 

Hjemover.Nå er jeg hjemme i Ørsta. Snart er jeg hjemme i Bergen.

 

 

 

Godt nyttår!

DETTE ER IKKE EN DAG FOR ALLE

Julaften. En dag for oss som tåler den. En dag for oss som kan unne oss den. Fråtse. Et ord som får mer og mer bismak i min munn, i alle fall. Julaften og snart skal pakkene hentes frem. Haugen kommer til rekke opp til midten av juletreet. Ungene våre har alt de trenger, og i kveld skal de få enda mer. Mye, mye mer av enda mer. Enn det de egentlig forlanger. Enn de egentlig … Bør?

 

 

 

 

 

Mens man hører lyden av ekstatiske unger som flerrer julepapiret av gave etter gave. En liten stemme som hvisker langt inni der:

 

 

Santa

 

Men nå er nå en gang gavene her, julen er her, ungene er her, gleden er her, forventningene er her. Jeg prøver å legge skammen over fråtsingen til side og trøste meg med at vi ikke er av verste sort. At vi som foreldre bare har kjøpt en gave til hver unge, og ikke Iphone, Playstation OG slalåmski. Har forstått at det ikke er helt uvanlig.

 

Fråtse.

 

Til neste år er målet at de fleste gavene under treet skal være gaver som er kjøpt brukt. At resten skal være gavekort på opplevelser. Og donasjoner til veldedige formål.

 

 

Men nå. Akkurat nå: God jul!