UTSETTELSE

 

Gr … Nå er jeg her igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke orker noe annet. Sykehusinnleggelsen (eller sykehusødeleggelsen som jeg holdt på å skrive, og det stemmer kanskje enda bedre) har satt meg ut av spill. Rett og slett. Det er vel ikke så rart, når man tilbringer fem døgn på sykehus er man alvorlig syk.

 

Jeg har et problem her: Jeg har en bok jeg skal gjøre ferdig. Og den må være ferdig NÅ! Om en uke. Helst. Men hva har skjedd? Jo, jeg har glemt alt redaktøren min har sagt at jeg burde rette opp i. I manus har hun skrevet ting som “OVERGANG!!” i et kapittel og jeg vet vi snakket om overgang-ett-eller-annet, men jeg husker ikke hva det betyr. Nå er jeg redd for å få kjeft og jeg føler meg som en skoleunge igjen. Jeg tør heller ikke legge dette innlegget ut på Facebook-siden min i fall hun skulle komme til å finne det der og lese det. Haha!

 

Jeg var dårlig til å gjøre lekser på skolen. Veldig dårlig. Og ekstremt dårlig på videregående (selv om jeg utrolig nok gikk ut med gode karakterer). Og jeg glemte alle bøkene hjemme. Etter å ha veid litt for og imot, bestemte jeg meg for at det var bedre å ha bøkene på skolen og tross alt ha dem tilgjengelig i timene, enn å ha dem hjemme og få kjeft for at jeg ikke hadde dem med. Skulle jeg få kjeft? Eller skulle jeg få kjeft, liksom?

 

I begynnelsen lå alle bøkene i en stabel på en hylle i klasserommet. Det var ikke populært. Dermed begynte jeg å gjemme bøkene rundt omkring på skolen så lærerne ikke skulle merke at jeg ikke bare hadde en – men alle bøkene liggende der. Jeg gjemte en og annen bok i et annet klasserom. En på rommet til elevrådet (hvor jeg oppsiktsvekkende nok var med). En i et skur, en annen i et skap i gangen, en på scenen i gymsalen. Etterhvert husket jeg ikke hvilken bok som lå hvor og måtte bruke mye tid på å lete, og da var jo vitsen med det hele borte. Konklusjon? Jeg bestemte meg for å begynne å legge bøkene igjen hjemme og glemme dem der i stedet. Så slapp jeg å få kjeft for ikke å dukke opp til timen, også.

 

Nå sitter jeg her, livredd for å få kjeft igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Kanskje det er noen av dere som kan skrive ferdig boken for meg? Femten (!) Flax-lodd i belønning.

 

Her er jeg på julebord i Aschehoug-villaen. Fant meg en seng og glemte visst til og med å feste.

 

 

 

SYKEHUS. FORTSATT

Jeg våkner av at skulderbladene gnager mot huden selv om jeg ligger på en myk madrass. Jeg skifter stilling, legger meg på siden. Ankelbeina gnager mot hverandre, knehasene gnager mot hverandre. Halebeinet gnager mot madrassen. Det eneste som ikke gnager, er merkelig nok hodeskallen. Den liker svært godt å ligge og hvile, virker det som. Det får være dagens spøk. Ikke særlig morsom, kanskje.

 

Jeg har gått mye ned i vekt. Dette har pågått litt for lenge og etter den siste ukens ekstreme belastninger, har det rett og slett nå blitt ganske alvorlig. Jeg MÅ legge på meg, for dette er ikke bra for hverken hjerte, skjelett eller indre organer. Når det er sagt: jeg kommer ikke til å skrive om verken antall kilo eller BMI-tall, jeg kommer heller ikke til å vise frem bilder hvor det synes hvor ille det faktisk er.

 

Mat. Jeg har snakket med en super ernæringsfysiolog og vi har lagt en plan. Som nevnt i et annet innlegg, er det sånn at vektøkning ikke bør skje for fort på grunn av faren for reernæringssyndrom, som kan være direkte livstruende. Dette er i seg selv et problem: jeg er fortsatt ikke i nærheten av å få i meg det man bør få i seg for å holde vekten. Kroppen tåler det rett og slett ikke! Resultatet er dermed at jeg fortsatt går ned i vekt og må regne med at jeg kommer til å gjøre det frem til jeg er oppe på et riktig kalorinivå. Og deretter så må jeg jo legge på meg! Med andre ord spise MER enn kroppen egentlig trenger! I og med at jeg også gradvis må bevege meg mer, trenger jeg å få i meg ytterlige flere kalorier. HJELP!

 

Det er vanskelig når mat får et tvangspreg i stedet for å være lystbetont. Jeg ELSKER egentlig mat! Jeg har alltid gjort det. Og jeg er veldig glad i å lage mat. Mat er jo det hele livet egentlig kretser seg om? Hehe. Nå føles det hele så obligatorisk.

 

Jeg er i limbo. Eller heter det lambada? Jeg surrer, språket er tåkete store deler av tiden. Eller bråkete? Heter det språket er bråkete? Eller bråket er språkete? Ja?

 

Jeg venter på svar på en prøve, det er avgjørende for helsen min at den er ok. Jeg vet ikke når jeg får svar.

 

Når jeg skriver bøker, gjør jeg det fordi jeg har et fundamentalt behov for å se verden utenfra, har jeg funnet ut.

 

Når jeg blogger, er det visst mer for å kunne se seg selv utenfra. I alle fall føles det slik nå. Det kjennes godt å få litt fri. Flykte litt. Forsøke å ikke drukne i sin egen malfungerende kropp. I stedet forsøke å være sitt eget medmenneske. Ta hensyn til den jeg egentlig ikke vil være akkurat nå, men som jeg må være for å kunne bygge meg opp.

 

Forsøke å se meg selv utenfra. Sammen med dere.

 

Jeg trenger å blogge. Takk for at du leser!

 

Nei. Jeg er ikke død. Men det ser jammen sånn ut. Unnskyld!

 

 

 

 

 

SYKEHUSOPPDATERING

 

Jeg våkner av at en sykepleier kommer for å måle blodtrykket mitt. Fortsatt lavt, men ikke så aller verst. Oksygenopptak helt ok. Normal temperatur. Blodprøvetaking. Jeg er vant til stikkene, jeg slumrer meg gjennom. Frokost. Bitte bitte litt mat før magen brøler nok. Det er hardt for kroppen å få fordøyelsen i gang om morgenen, jeg kjenner at den jobber noe kolossalt. Jeg blir dønn sliten og må sove “frokostlur”. Haha!

 

Slumre. Åpne øynene, det har gått to timer. Jeg kjenner at formen er ok, må komme meg opp litt, bevege meg, musklene svinner fort når man ligger så mye.

 

Ut i korridoren. På avdelingen jeg er på, er det nesten bare gamle mennesker. De freser forbi meg med gåstolene sine. Jeg synes de ser helt smashing ut! Hadde jeg ikke vært så stygg som jeg er akkurat nå, tror jeg jammen at jeg skulle ha lagt an på den hotteste av dem. Syttifemåringen på rommet ved siden av meg. Han er sprek. Frisyren er moderne. Men en dame på åtti er like interessert som meg og dessuten mye penere.

 

Hodet mitt gjør et forsøk på å slepe føttene mine etter seg og klarer det sånn halvveis. Og så … Der! Rett foran øynene på meg! Jeg kan ikke tro det er sant! Der er det en KORRIDORPASIENT! Og en til! Og enda en! Dette folket man hører om, men som ingen helt vet hvem er. Dette jeg har trodd bare har vært et synonym på tusser og troll! Finnes de virkelig, helt på ekte? Jeg får lyst til å ta borti en av dem for å sjekke om det ikke bare er utstillingsdukker, men jeg er så slapp at jeg klarer å la være.

 

Au da. De ser syke ut. Og så må de ligge her? På gangen? Mens jeg har ligget på enerom hele tiden? Jeg er så svimmel nå at jeg føler jeg må få lov til å tråkke ned noen i dritten for selv å føle meg verdt noe. Jeg kaster et litt overlegent blikk mot en av dem mens jeg tenker følgende: “Har du ikke enerom? Har du ikke veneflon engang, liksom?” Og så håper jeg at han føler seg totalt underlegen meg. Men han skuler tilbake: “Er du oppe og går du, liksom? Er du ikke så dårlig at du må ligge hele tiden, kanskje?”

 

Dumme, dumme korridormann. Jeg viser en indre finger til ham og kravler kledelig arrogant tilbake til enerommet.

 

JEPP.

 

 

Forresten: tusen, tusen takk for så mange nydelige kommentarer og meldinger! Det varmer, virkelig. Så fine dere er!

 

Snakkes.

SÅ HAVNET JEG PÅ SYKEHUS

 

Jeg har rett og slett havnet på sykehus og her har jeg vært siden fredag morgen. Derfor stille fra denne kanten. Uken som gikk ble jeg dårligere og dårligere, før jeg på torsdag merket at jeg var VELDIG dårlig. Ektemann sa at jeg burde kanskje ta kontakt med legevakt …? Men jeg skulle til lege på fredag, uansett, så da tenkte jeg like greit det kunne vente til da.

 

For å gjøre en komplisert historie kort: jeg har hatt diverse plager den siste tiden, vi kan kalle det fordøyelsesrelatert. Siden jeg har noen kroniske tilstander som kan blusse opp, bør jeg egentlig være ekstra påpasselig fordi jeg gjerne reagerer sterkere på ulike former for sykdom enn det andre folk gjør. Denne gangen eskalerte det litt for fort og ble litt i overkant dramatisk.

 

Da jeg kom til legen på fredag, var jeg så dårlig at jeg ble lagt rett inn på Haukeland. Jeg var bl a alvorlig dehydrert og underernært og hadde veldig lavt blodtrykk og måtte få oppfølging på dette. Intravenøs veske, saltvannsoppløsning, kvalmestillende, m.m. Alt er bare tåke fra de to første dagene. I går var jeg bittebittelitt bedre og i dag enda litt bedre igjen.

 

Siden jeg kom hit for tre og et halvt døgn siden har jeg bare ligget. Og da snakker vi virkelig utelukkende ligget. Jeg har vært så dårlig at jeg ikke har orket å få noen til å hjelpe meg med å dusje, at jeg ikke vet hvordan noen av dem som har pleiet (ja: pleiet) meg ser ut. Jeg har ikke klart å lese, sjekke telefon, sittet på data. Jeg har ikke sittet i stolen på rommet, ikke orket å spørre om noen kunne ta opp persiennene. Jeg har måttet mobilisere krefter for å kunne snu meg i sengen. Jeg har sluppet å gå på do, da, hell i uhell. For hele kroppen er jo helt tom!! … Og jeg har måttet trappe veldig forsiktig opp på matinntak fordi man kan få reernæringssyndrom om man ikke tilvenner kroppen til større mengder mat gradvis.

 

Jeg er fortsatt veldig svimmel og susete og det er vanskelig å tenke ordentlig,  men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg sittet endel oppreist i sengen. Og tatt HEIS i rullestol! Haha, skrøpelig. Og fått meg litt frisk luft for første gang siden torsdag.

 

Det er rart å tenke på at dette hadde vært dødelig uten behandling. Og at jeg virkelig var veldig syk da jeg ble lagt inn. Det har blitt gjort mange undersøkelser, for det kroppen min har gått gjennom, kan føre til skader på både hjerte og alle andre organer. Men alt ser heldigvis fint ut. Og jeg er dypt takknemlig for den gode hjelpen jeg har fått fra folk som tydeligvis har vært helt fantastiske (uten at jeg husker det, men det kjennes som om de har vært det, haha).

 

I går natt drømte jeg at en gravid kvinne tok ultralydbilde og tvang en kirurg til å operere bildet inn i magen så fosteret skulle få se hvordan det selv så ut. I natt drømte jeg at Karl-Ove Knausgård tvang meg til å spille squash med ham. Jeg tolker det som en markant bedring i helsesituasjonen.

 

Nå skal jeg ta meg en blund for å hvile meg opp til å orke og legge meg. Faktisk. Du hører fra meg!

 

 

 

Når man tar bilde av hånden sin i stedet for av ansiktet sitt … Da er man syk da!

FINNE BALANSEN UTEN SYN

 

Jeg har mye problemer med synet for tiden (jamfør dette innlegget). I dag forsøkte jeg å finne balansen i skogen. Bokstavelig talt. Det er viktig at jeg forsøker å øve meg litt på å gå i terreng innimellom; jeg trenger å kompensere for manglende dybdesyn ved å føle meg frem. Når folk snakkes om tredimensjonalitet har jeg jo ikke peiling på hva det går i, for meg er det ikke forskjell på å gå i verden og å studere et realistisk maleri på et kunstgalleri. Haha! Om jeg skal se positivt på det, er det vel ikke helt Picasso, i det minste. Guernica. Neiognei.

 

Når jeg går ned bratte stier, hender det ofte at jeg må sitte-gå. Eller omtrent krype. Det finnes nok av krypdyr i skogen, jeg synes det er synd at vi krypmennesker omtrent er en utrydningstruet rase. Det er i alle fall ekstremt sjelden jeg ser andre krypere. For all del: Dere er dere. Men for min del er det viktig å føle meg overlegen dyr.

 

I dag kom det gående to ungdommer. Ja, ungdommer. Og liksom ut fra dem, kom en hund løpende mot meg. Jeg sa: UÆÆÆÆ! JEG ER MEGET REDD FOR HUNDER! Den ene ungdommen sa: Han er snill. Jeg svarte: NEI. Og så gikk jeg videre ned skråningen. Forsøkte så godt jeg kunne å ikke krype. Jeg gikk helt rak i ryggen, se for deg en militærmann i full giv akt gående nedover et stup. Sånn var det. Jeg forsøkte å tøffe meg, rett og slett. Nå lurer jeg oppriktig på hvordan det skal gå når jeg prøver å tøffe meg når jeg går i skråning som åttiåring. For det er jeg vel interessert i å gjøre, da som nå?

 

Jeg får vel bare tøffe meg med å krype, da. Åle meg nedover bakken mens jeg roper til ungdommen: “Jeg er overlegen andre dyr!!”

 

Lykke til, med det, Cesilie. For det er faktisk navnet mitt. Som om mine andre lidelser ikke skulle være nok.

 

 

Sånn øvde jeg balansen før. Nå knekker jeg lårhalsen bare jeg ser på en fortauskant. Så det lover jo godt for fremtiden i terreng uten verken ungdommelighet, ungdommelighet eller normalitet.

 

 

REDSELEN FOR BEGYNNELSER

 

Mandag er visst en dag en man skal elske; å elske mandager betyr implisitt at man elsker jobben sin. Man elsker å stare med ny giv! Personlig synes jeg det er vanskelig med mandager. Selv om jeg elsker det jeg holder på med. Men følelsen av en ny start. Følelsen av begynnelse … Ordet begynnelse er ikke noe godt ord for meg. Hører jeg dette ordet i forbindelse med jobb, hører jeg bare: “shit, det du har gjort er totalt mislykket, du må starte på nytt!” Jeg vil at alt skal fortsette. Fremover og fremover. Egentlig vil jeg ikke at det skal finnes noen mandager i arbeidet mitt.

 

Denne mandagen er veldig, veldig sjelden. I forrige uke, hadde jeg nemlig en planlagt samtale med redaktøren min om neste bok (jeg skulle egentlig på møte i Oslo, men så ble vi enig om å ta det over telefon i stedet). Siden før påske, har jeg visst at hun skulle lese den nyeste versjonen av manus.Samtidig har jeg visst at boken SKAL bli bok. Alltid denne følelsen …. Av at jeg ikke tror boken kommer til å bli bok.

 

Redselen for at man skal “måtte begynne på nytt igjen”. De fleste forfattere gjør det. Man ser for seg at man skal skrive en spesifikk bok. Hva virker vel lettere enn å skrive en bok? Det er jo bare å sette seg ned, liksom! Men når man er i prosessen, ser man etterhvert at det er en helt annen bok man må skrive. Man klarer aldri å skrive den boken man egentlig VIL. Selv om man blir pent nødt til å ende opp med å være fornøyd med den. Og glad i den. Og synes den er bra (det eneste som er vanskeligere enn å skrive en god bok, er for øvrig å skrive en VIRKELIGVIRKELIG dårlig bok og få den utgitt. Virkelig en bragd. Haha!)

 

Jeg snakker meg vekk igjen. Den kommende boken min … Jeg må få det bekreftet gang på gang. Ja. Den er snart ferdig. Ja. Det blir en bok. Men dette er absolutt første gang jeg har skrevet ut ALT som skal med i boken. Ingenting mer skal med nå, ingenting trenger utdypes. Alt som skal med, er med. Ingenting av det som står der skal bort (fortsett fra bittesmå bagateller).

 

Og jeg blogger og blogger … Det slår meg hvor ufattelig mye arbeid som må legges ned i en bok før den blir ferdig! Den er på hundre sider og jeg har jobbet med den i årevis. Og for tiden blogger jeg to ganger daglig. Det koster meg ingenting.

 

Denne mandagen er en begynnelse. Den første mandagen hvor boken helt helt har sluppet taket. En begynnelse som ikke betyr rasering. Det føles helt suverent. Nesten så jeg får lyst til å drikke et glass champagne. Men det er vel kanskje ikke sånn man gjør om man tar ukens første dag på alvor …?

 

 

(litt flaut å innrømme det, men dette er en av mine yndlingstenkestillinger når jeg skriver på en bok. Sanne mine ord).

 

 

Om du ønsker å lese mer om forfatterskap/skriveprosess, se under kategorien “forfatterliv “og “om å skrive”.

 

 

#forfatter #manus #forfatterskap #roman #mandager #begynnelse #fortsettelse #redaktør #prosess

ARBEIDERNES DAG ER ALLES DAG. IKKE KUNSTNERNES

I dag er det arbeidernes dag! Et kjedelig tema, synes du kanskje? Så heldig du i så fall er! Som kan ta dine rettigheter så for gitt at dette bare er en fridag blant dine altfor lange åtte timers lange arbeidsdager!

 

Arbeidernes dag ble feiret for første gang i Norge i 1890 og kom som en demonstrasjon mot den industrielle revolusjons – og fabrikkeiernes – inhumane utnytting av arbeidere i helsefarlige fabrikker. Dette er fortsatt en viktig dag fordi den handler om arbeideres rettigheter til et humant, verdig og levelig arbeidsliv.

 

Samtidig er ikke dette en dag for alle. Ikke for kunstnere. For kunstnere finnes ingen arbeidsdag. Kunstnerens arbeidsdag begynner aldri. Den tar aldri slutt. Det finnes ingen ferie. Det finnes ikke noe som heter fri.

 

Etter å ha sett hvilke stipender selv anerkjente kunstnere blir avspist med ved tildelingen av Statens kunstnerstipend tidligere i april i år, kan man virkelig få magesyresmak i munnen. Det er snakk om kunstnere som gjerne har et navn på internasjonalt nivå, som blir tildelt såkalt “diversestipend”. Fra tretti til åtti tusen kroner på et år! Det skal liksom si seg selv: Ikke alle kunstnere kan få. Uansett produktivitet og kvalitet. 

 

Ikke alle kan få. Å få skal være en ære. Et kunstnerstipend er noe man FÅR. Som i en gave. Ikke noe man har krav på.

 

Vel. Du velger selv om du vil bli kunstner eller ikke, kan du kanskje si. Det er ditt valg! Take it or leave it! Men noen må faktisk være kunstnere, også.

 

Hva er det en kunstner kjemper for? En kunstner kjemper for sitt liv. Ikke bare fordi man aldri blir kunstner om det ikke er absolutt nødvendig, men også i mer bokstavelig forstand: fordi man aldri vet hva man har å forholde seg til av økonomiske midler. For en kunstner finnes ingen økonomisk sikkerhet. En kunstner kan få “innvilget” et kunstnerstipend for vanligvis ett til fem år av gangen. Hva dette stipendet er på? 268 222 kroner. 268 222 kroner! Og hva skjer etter stipendet har utgått? Da må man søke igjen, da. Og se om man har blitt benådet denne gang. Dermed har man aldri økonomisk forutsigbarhet. Det sier seg selv at dette er dårlig forenlig med familieliv. Ikke vet jeg hvor mange kunstnere jeg kjenner som dermed har måttet gi avkall på å få barn.

 

Som om ikke dette skulle være nok, har en svært stor andel kunstnere høye produksjonskostnader. Det er fristende å driste seg til å si at en billedkunstners produksjonskostnader øker proporsjonalt med kvaliteten på billedkunstnerens arbeider. …Men vent nå litt: Disse kostnadene får man vel trukket av på skatten, tenker du kanskje? Ja, det kan du si. Det stemmer jo, i og for seg. Men hva skjer da? Da blir det såkalte “sykepengegrunnlaget” lavere. Hva dette betyr i praksis? Det betyr at du, om du skulle bli sykemeldt, får støtte ut ifra denne satsen og ikke ut ifra det den reelle inntekten din før fradraget er.

 

Som selvstendig næringsdrivende er du i praksis ikke et fullverdig medlem av velferdsstaten. Du jobber døgnet rundt. Men du har ikke de samme velferdsgodene som andre arbeidere. Eksempelvis betaler kunstnere – som glatt utkonkurrerer de fleste lavtlønnede hva antall arbeidstimer i uken angår – nesten fire prosent mer i trygdeavgift enn lønnsmotakere. Mens man samtidig har langt færre trygderettigheter. Du betaler 11.4 prosent i trygdeavgift som selvstendig næringsdrivende. For samme beregnede personinntekt av lønnsinntekt betaler du 8,2 prosent. For 300 000 betaler du altså 34.200 kroners som selvstendig, kontra 24.600 kroner som lønnsmottaker.

 

Som arbeidstaker har du rett til sykepenger fra første sykefraværsdag.  Som selvstendig næringsdrivende har du ikke krav på dette. Man har ikke rett til sykepenger de første 16 kalenderdagene av sykefraværet, med mindre man har tegnet forsikring. Ut over de første seksten kalenderdagene utgjør sykepengene 75 prosent av sykepengegrunnlaget. Som altså er inntekt etter fradrag.

 

Her er satser over forsikringsbeløp:

For sykepenger med 75 prosent av sykepengegrunnlaget for de første 16 kalenderdagene fastsettes premien til 2.3 prosent.

For sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 17. sykedag fastsettes premien til 2,0 prosent

For sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 1. sykedag fastsettes premien til 9,4 prosent.

 

Om du er kunstner med en inntekt på 300 000 kroner og vil ha forsikring fra sykefraværsdag én, koster dette deg dermed 28 200 kroner i året. Dersom du regner med trygdeavgiften på 24 600, sitter du igjen med 247 200. I året. Og dette er FØR du har betalt skatt. På la oss si … 30 prosent? Da sitter du kanskje igjen med 148 000 i året, da. Som utgjør 12 360 i måneden. Hvilket er godt under minstesats for uføretrygd ut ifra mine beregninger. For å jobbe døgnet rundt. For at landet “skal være en kulturnasjon”. Ingen kunstnere jeg vet om har en slik forsikring. Men alle kunstnere jeg vet om jobber langt mer enn åttetimers dag. Ja til sekstimersdag!  For kunstnere? Jeg LER!

 

På vegne av alle kunstnere får jeg egentlig en flau smak i munnen av hele denne dagen. Det burde være viktigere for meg enn for andre å slutte opp om den. Men det føles bare så nytteløst og håpløst.

 

ALL ARE EQUAL. BUT SOME AR MORE EQUAL THAN OTHERS, som det heter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

kvinnesnekkeren  på facebook

Instagram @kvinnesnekkeren

 

 

 

#arbeidernes dag #kunstnere #kunstnerstipend #arbeidere #velferd #velferdsstat #selvstendig #selvstendingnæringsdrivende #inntekt #sykepengegrunnlag #fradrag #sykemelding #rettigheter #likhetforloven

VISSE TING I ANDEBY

                                           

Jeg har grublet mye de siste månedene. Per i dag irriterer jeg meg over visste ting i Andeby. Det er først nå nylig jeg har blitt oppmerksom på at «Mikke mus» nok egentlig heter «Michael Mouse»; at Mickey selvfølgelig er en forkortelse for Michael. Det irriterer meg at han egentlig heter Michael. Den pripne idioten.

           

Men det er mer … Donald Duck heter Donald Duck. MEN! Hans navn forkortes ikke. Burde det ikke være en viss form for konsistens her? Når det kommer til nettopp dette? At det enten burde være «Michael Mouse» og «Donald Duck» – eller «Don Duck» og «Mickey Mouse»?

Jada. Dette er et i-landsproblem. Men det er like fullt et problem.

Neste problem/blogginnlegg/kronikk, som er forventet ferdigstilt sommeren 2019: En gjennomgang av Ivar. F. Andresen – problemet bak pastillen IFAs – irriterende liv.

 

           

S-e-l-f-i-l-i-e

 

A Dieu.

TIDSKLEMME ER IKKE NORMALT FOR GENIER!

 

INGEN kan, med hånden på hjertet si, at det ikke er deres egen feil om de har travle hverdager. Her kommer noen svært nyttige tips for å unngå tidsklemme. Følger du disse, er du i mål. Tidsklemme er et konstruert problem. Tidsklemme er egentlig ikke normalt.

 

HER KOMMER DE.TIPSENE:

– Sett kaffen intravenøst om morgenen.

– Bruk en strømpebukse rundt halsen hvis du ikke finner skjerfet:


SLIK.

– La være å kysse og kose på din mann. Om du lar være å pule i tillegg, er det fort ti minutter spart bare der. 

– Bruk babyen din som mopp, sånn: 

 

– Skrell potetene mens du sitter på do, og skyll ned skallet når du er ferdig.

– Gi barnet juvelene dine til å leke med. Jo reddere du er for at de skal gå i stykker, desto finere og lenger leker barnet ditt for seg selv.

 

– Slutt å bruke tid på å misunne naboen hans fine hus, hans fine bil og hans fine kone. Vips; tjue minutter ekstra til rådighet. (Sukk. Konen er faktisk veldig fin, jeg mener: SE på henne da!)


 

– Spis maten din i dusjen (helst vanntett, mat. Paprika og ruccola fungerer definitivt. Har etter litt prøving og feiling også funnet ut at porsjonspiroger fra frysen, a la gorbys, er nokså vanntette.)

Takk for at du stikker innom til din alltid perfekte blogger for å bli klok! Er ikke mange i dette landet som kan skryte på seg nettopp det.

 

GENIET PÅ FACEBOOK

 

#tidsklemme #travel #hverdag #hus #ekteskap #foreldre #tidsbesparende #genialt #juveler #puling #mopping #dusj #toalettbesøk #ruccola #paprika #alt 

MOTBYDELIG TANNKOST

 

I går kveld kom jeg i skade for å gjøre noe heslig. Noe som absolutt alltid, så lenge jeg kan huske, har vært et eneste grøss i meg: frykten for å ta feil tannkost. Men nå skjedde det altså. Det var bare min ektemanns, og det burde jo ikke være så ille i og med at vi – la oss være ærlig – har kysset et par-tre ganger opp gjennom tidene.

 

Har du vært på overnatting hos slike en eller annen gang? Som omtrent før du har informert dem om at du har glemt tannkosten hjem innstendig ber deg, aggressivt formanende, om å låne bort sin. LÅN MIN! DU KAN FÅ LÅNE TANNKOSTEN MIN! VIRKELIG! JEG MENER DET! DU MÅ FÅ LOV! HER! TA DEN! Som om de er besatt av å spre sine egne bakterier. Kunne ikke bare et nys i retning gjestens ansikt være bevis nok på vertens gjestfrihet? Beklager å måtte si det, men noe så motbydelig. Usj.

 

Straks jeg oppdaget blunderen (ja, du leste riktig: det sjeldne ordet blunderen!) regelrett kastet jeg tannkosten fra meg. Helt instinktivt. Og så skylte jeg og skylte jeg munnen. Gurglet. Og pusset og pusset tennene med min egen tannkost. Men fortsatt følte jeg meg uggen i munnen. Veldig skitten på en ekkel måte.

 

Hvordan overkomme denne følelsen av at det var noe alvorlig galt med munnen min? Tenkte jeg. Hm, tenkte jeg. Hva skulle jeg gjøre? Etter svært kort betenkningstid hadde jeg allerede funnet løsningen. Et noe snodig valg, det skal sies. Likevel det eneste rette: jeg snek meg inn på kontoret til Olav. Pikket ham på skulderen, han snudde seg mot meg. Kan jeg få et lite kyss? Spurte jeg. Ok, svarte han.

 

Og så fikk han en smask midt på truten. Ahhhh! Deilig! Endelig bakterier som ble overlevert galant: når man kysser lar man i det minste alskens munnbasselusker være et symbol på kjærlighet eller lignende. Til motsetning fra tannkostenes streptokokkbefengte ondskap. 

 

Og plutselig føltes alt helt bra igjen. Pluss pluss.

 

dokumentasjons-selfie. 

 

Om også du synes det er heslig å ta feil tannkost, blir du nødt til å følge Kvinnesnekkeren på Facebook

 

 

#tannkost #tannhelse #munnhygiene #munn #tenner #sjokk #sjokkskadet #feil #blunder #kyss #bakterier #munnbakterier #ekkelt #kjærlighet