SLIK BLE JEG UNG IGJEN

 

Siden jeg var sytten år og kjøpte årgangsvin på polet for å fake voksen (“spurte du om leg? Å, vet du, jeg har glemt leg-en i bilen”), har jeg ønsket å bli spurt om leg som godt voksen. Det har på mange måter vært målet mitt her i livet. Det har skjedd. Men siste gang var for to år siden.

 

Jeg har forsøkt mye for å få oppleve det igjen. Og med det mener jeg at jeg har forsøkt alt! Jeg har forsøkt å legge opp stemmeleiet noen hakk, så den skal høres ung og passe ubrukt ut (“hør på meg! Stemmen min er under tjuefem! Den har ennå ikke blitt herpet i stykker og blitt til en skranglete konestemme etter kontinuerlig mas på ungene gjennom syv år!”). Jeg har forsøkt å sminke øyebrynene mine moteriktig. Jeg har forsøkt å gå med en caps bak frem. Men da jeg fersket meg selv i å feste mange pins jeg har fått i korps og turn på en jakke i fuskepels (også nerder på sytten må vel få kjøpe alkohol?), innså jeg at det hadde gått for langt. Behovet har vært der like fullt.

 

Litt vaselin på linsen hjelper. Pluss diverse filter. Pluss dårlig bildekvalitet.

 

Her forsøk på nittitalls-look. Tatt for tre år siden.

 

Vet ikke om du ser det så godt, men jeg har altså sminket øyebrynene.

 

Men så våknet jeg til mitt eget kloke hode en morgen: Det var jo bare å kjøpe sprit? Den billigste typen! Dette minner naturligvis om følgende fjerne fortid: Jeg likte en gutt veldig godt da jeg var sytten. Han var eksepsjonelt pen. Men han utnyttet det ikke; han gadd rett og slett ikke å gjøre seg eksklusiv. Han var bare billig og deilig. Han hoppet bare på alle. Bortsett fra meg. Jeg var den eneste som ikke var kul nok! Tre uker senere hadde det allerede gått inflasjon i ham, da. Helt konkret bevist ved at trettifem jenter på samme årstrinn hadde fått gonoré.

 

Tenk på gonoréfyren, og så leser du overskriften en gang til. Å LEVE MED EN BRYSOM PIKK

 

Tilbake til den modne nåtiden: Forrige uke bestemte jeg for å gjøre et siste desperat forsøk på å bli spurt om leg. Jeg kjøpte KALINKA! Mens jeg gikk med pins-fuskepelsen! Og gjorde stemmen noen hakk lysere! Og hadde påtegnede øyebryn! Har du hørt om Kalinka? Den eneste drikken folk på sytten år klarer å drikke? Og: Det virket! Jeg ble spurt! Om leg! Det er jo helt utrolig! Jeg sa “Du mener legitimasjon? (Ja, så gammel er jeg, at jeg sier legitimasjon, og ikke bare “leg”).  Det var den vakreste dagen i mitt liv! Jeg fomlet i portemoneen min etter bankkortet med bilde på. Fant det, og viste det til ham. Triumferende. Han rødmet litt, og så var det magiske øyeblikket over. Så altfor, altfor fort! Men nå er det slutt. Jeg kommer aldri til å bli spurt om leg igjen. Det er bare å innse. Det er slutt.

 

 

Allerede mens jeg la Kalinkaflasken i vesken, innså jeg følgende: Jeg liker jo ikke Kalinka? Men så lavt hadde jeg altså sunket. At jeg kjøpte noe jeg hater bare for å bli spurt om leg. Og i tillegg tapte tre hundre kroner på det. Hva gjør jeg da? Jeg har grublet og grublet i en uke nå. Men! I dag tidlig våknet jeg til min egen klokhet! Det er jo bare å begynne å selge Kalinka til syttenåringer! Det vil være det nærmeste jeg kommer ungdommelighet fra nå av: Å være kul blant ungdommen. KULT! Da får jeg altså i pose og sekk: Jeg blir evig ung. Om enn på en noe suspekt måte (men jeg har alltid hatt lyst til å være litt suspekt, når jeg tenker meg om).

 

 

 

Jeg henger med ungdommen. Jeg er så kul! Jeg er kul blant ungdommen. Hva gjør det vel da? At jeg en gang var forelsket i den eksepsjonelt pene gutten. Men at gonoréen spredte seg til alle unntatt meg.

 

 

På Facebook

På Instagram: @kvinnesnekkeren’

 

 

 

MANGEL PÅ FREMTID?

 

Jeg er så redd. Jeg er så redd for fremtiden til barna og etterkommerne mine. Jorden skjelver. Mitt desiderte hovedfokus i året som har gått, har vært å ta miljømessig riktige valg. Jeg har aldri vært så engasjert i dette som jeg er nå, selv om jeg vel i årevis har forsøkt å være miljøbevisst. Dette er tiltakene jeg og min familie har gjort/gjør:

 

  1. Vi har ikke bil. Vi har aldri hatt bil. Dette har vært et bevisst valg (merker dessverre at behovet melder seg mer og mer ettersom barna blir større, så vi får se).
  2. Vi kjører kollektivt, sykler eller går.
  3. Vi sorterer alt vi kan sortere.
  4. Vi kjøper veldig mye brukt; klær til barna, ting, tang.
  5. Jeg har (som en av mange foreldre) vært pådriver for å innføre brukte gaver i bursdager på skolen. Det ble gjort i bursdagen til sønnen min i november, og det var en suksess, så tror nok at det blir regelen snarere enn unntaket fra nå av her hos oss. Hurra!
  6. Vi forsøker så langt det lar seg gjøre å velge økologiske produkter.
  7. Vi spiser hovedsaklig vegetarisk.
  8. Vi kaster nesten ikke mat, forsøker å ikke lage altfor store middagsporsjoner. Om det er rester igjen, blir det stort sett brukt til kveldsmat/neste dags middag. Middag blir stort sett alltid planlagt ut ifra hva vi har i kjøleskapet så mat ikke blir ødelagt.
  9. Vi velger pappemballasje fremfor plastemballasje om mulig. Godteri innpakket i plast med femten små godteposer innpakket i plast inni der igjen er fyfyfy og totalt uaktuelt!
  10. Vi forsøker å kjøpe store kvanta for å unngå unødendig mye emballasje.

… Og så litt ekstrem nerding til slutt: Jeg velger produkter med bulker og småskader som jeg vet folk velger bort og butikken sikkert må kaste. Og en gang jeg hadde kjøpt to bokser med noe hermetikk-greier jeg ikke likte, så tok jeg med meg den andre boksen og satte den tilbake på butikken i stedet for å kaste den, haha! Ekstremt. Jeg vet.

 

Skrytete innlegg, tenker du? Nei. Tro meg: Det er veldig, veldig mye vi gjør galt også. Eller ikke gjør som vi burde ha gjort, alt ettersom.

 

  1. Vi kjøper nesten aldri kortreist mat. Det er så utrolig dyrt!
  2. Selv om vi prøver å være bevisste på å begrense kjøping, kjøper vi sikkert altfor mye vi ikke trenger, likevel.
  3. Det er ikke sjelden jeg ender opp med å handle klær på billigkjeder.
  4. Vi faller ofte for fristelsen til å velge litt for billig. Dumt med tanke på kvalitet: kjøper en ny kokepanne som blir ødelagt og vi dermed må kjøpe ny pinlig raskt.
  5. Vi er altfor lite flink til å ta vare på tingene våre og vedlikeholde dem. Bruksslitasjen er stor. Sykler som står ute i regnet og ikke blir tatt inn og ruster …
  6. Vi er dårlige på å slå av lys i rom vi ikke oppholder oss i.
  7. Jeg dusjer altfor mye i altfor varmt vann.
  8. Vi vasker altfor ofte klær tatt i betraktning av hva som er nødvendig.
  9. Vi tar fly:( I år har det blitt en flyreise på oss som familie og to flyreiser på meg i jobbsammenheng. Og det er jo det aller verste man kan gjøre?

 

Konklusjon? Litt fornøyd. Men mest dårlig samvittighet.

 

 

Busstoppet mitt <3

 

… Og likevel skal jeg altså begynne året med å ta fly; årets første flytur tar jeg imorgen fra Ørsta til Bergen. Det blir neppe den eneste i 2020. Til mitt forsvar, kan jeg jo ikke ta tog til og fra Oslo når jeg bare skal på et dagsmøte der? Men ja: Jeg skammer meg. Dypt.

 

Godt nyttår? Vi får se.

 

kvinnesnekkeren på facebook

DÅRLIG MOR I FØRJULSTID

 

Dette året har jeg virkelig gjort null og ingenting ut av adventstiden. Tidligere år har jeg kost meg med å telle ned til jul. Jeg har kost meg med å lage uambisiøse julekalendere til ungene (les: pakke inn små leker de ikke ante at de hadde, samt en seigmann i ny og ne). Adventstid. Familietid. Vi har pleid å besøke pepperkakebyen, julemarked, vi har pyntet, bakt. Laget krans til å henge på døren. Laget juletrepynt. Vi har laget meiseboller.

 

I år har det … Vel. Ingen av punktene over er krysset av på noen liste. Og ikke har det fantes en liste å krysse av på, heller. Jeg har brukt krefter på en eneste fadese som holdt på å ta knekken på oss alle fire her. Gutten min går på Steinerskolen, og der er førjulstid som kjent dugnadstid. Jeg hadde fått beskjed om å lage to hundre pepperkaker. TO HUNDRE pepperkaker. Hm. Jeg fant en pepperkakeoppskrift. Den måtte seksdobles. Hm. Fant frem alt melet og all pepperen vi hadde i spiskammerset (vi har spiskammers!). Elte og kna osv. Inn i kjøleskapet over natten. Måtte ta ut all maten, for det var for mye deig til at noe som helst annet kunne stå der. Neste dag: Bake bake. Ungene var med. “Å så koselig”. Det var koselig helt til det fjerde brettet var bakt og det fortsatt var to fulle bakeboller med pepperkakedeig igjen. Til slutt begynte ungene å gråte fordi de var så lei! Haha. Så måtte jeg sitte der alene, da. Trykket ut stjerner (for det skulle jo bare være stjernepepperkaker, må vite). Bannet kanskje litt, slik man godt kan finne på å gjøre i førjulstid. Men så bare … Vent nå litt … Jeg ringte mannen, som satt i lillestuen. Ca ti meter fra meg, men jeg var så pepperkakesliten at jeg ikke orket å ta fysisk kontakt med ham. “Hallo?” “Halloen, ja. Det er meg.” “Greit. Hva har du nå gjort?” “Hvor mange pepperkaker var det vi skulle lage, egentlig?” Han sjekket. “Femti.” “FEMTI?” “Ja”. Hm. Da var det jo bra at jeg bare hadde laget åtti, da. For det var naturligvis ikke to hundre stjerner som skulle bakes, å kommandere noen til å bake så mange pepperkaker, er jo brudd på menneskerettigheter? Det var bare femti.

 

Utslitt.

 

Pepperkakene ble stygge, mannen måtte tilpasse dem manuelt (les: Skjære med kniv så de ikke lignet innvoller, men faktiske stjerner). Pepperkakene var dårlige. For lite sukker, for mye pepper osv. Men i og med at jeg i et miljøperspektiv ikke klarer å kaste mat, har jeg ikke hatt samvittighet til å kaste dem, heller. Og i hvert fall ikke til å gi dem bort. Så da har vi altså sittet her. Og spist dårlige pepperkaker. Det vil si: Resten av familien har spist dårlige pepperkaker. Jeg er blogger, og kan ikke spise gluten (begge deler er sant).

 

Er det rart jeg ikke har orket å finne på annet obligatorisk julegøy. Meisene har måttet dø i år på grunn av manglende frø i kokosfett. Det ble meg eller meisene. Jeg bestemte meg for at det måtte bli meisene. Så vidt.

 

Ville egentlig ta bilde av de misformede, onde pepperkakene. Men … Så var de plutselig spist opp! Jeg er så glad at jeg gråter. Så da publiserer jeg et bilde av meg selv i stedet.

 

… Og så dette bildet her, da, naturligvis:

 

 

Samt dette bonusbildet, tatt på hotellrom i Oslo, helt uarrangert:

 

UTSETTELSE

 

Gr … Nå er jeg her igjen. Hvorfor? Fordi jeg ikke orker noe annet. Sykehusinnleggelsen (eller sykehusødeleggelsen som jeg holdt på å skrive, og det stemmer kanskje enda bedre) har satt meg ut av spill. Rett og slett. Det er vel ikke så rart, når man tilbringer fem døgn på sykehus er man alvorlig syk.

 

Jeg har et problem her: Jeg har en bok jeg skal gjøre ferdig. Og den må være ferdig NÅ! Om en uke. Helst. Men hva har skjedd? Jo, jeg har glemt alt redaktøren min har sagt at jeg burde rette opp i. I manus har hun skrevet ting som “OVERGANG!!” i et kapittel og jeg vet vi snakket om overgang-ett-eller-annet, men jeg husker ikke hva det betyr. Nå er jeg redd for å få kjeft og jeg føler meg som en skoleunge igjen. Jeg tør heller ikke legge dette innlegget ut på Facebook-siden min i fall hun skulle komme til å finne det der og lese det. Haha!

 

Jeg var dårlig til å gjøre lekser på skolen. Veldig dårlig. Og ekstremt dårlig på videregående (selv om jeg utrolig nok gikk ut med gode karakterer). Og jeg glemte alle bøkene hjemme. Etter å ha veid litt for og imot, bestemte jeg meg for at det var bedre å ha bøkene på skolen og tross alt ha dem tilgjengelig i timene, enn å ha dem hjemme og få kjeft for at jeg ikke hadde dem med. Skulle jeg få kjeft? Eller skulle jeg få kjeft, liksom?

 

I begynnelsen lå alle bøkene i en stabel på en hylle i klasserommet. Det var ikke populært. Dermed begynte jeg å gjemme bøkene rundt omkring på skolen så lærerne ikke skulle merke at jeg ikke bare hadde en – men alle bøkene liggende der. Jeg gjemte en og annen bok i et annet klasserom. En på rommet til elevrådet (hvor jeg oppsiktsvekkende nok var med). En i et skur, en annen i et skap i gangen, en på scenen i gymsalen. Etterhvert husket jeg ikke hvilken bok som lå hvor og måtte bruke mye tid på å lete, og da var jo vitsen med det hele borte. Konklusjon? Jeg bestemte meg for å begynne å legge bøkene igjen hjemme og glemme dem der i stedet. Så slapp jeg å få kjeft for ikke å dukke opp til timen, også.

 

Nå sitter jeg her, livredd for å få kjeft igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Kanskje det er noen av dere som kan skrive ferdig boken for meg? Femten (!) Flax-lodd i belønning.

 

Her er jeg på julebord i Aschehoug-villaen. Fant meg en seng og glemte visst til og med å feste.

 

 

 

SYKEHUS. FORTSATT

Jeg våkner av at skulderbladene gnager mot huden selv om jeg ligger på en myk madrass. Jeg skifter stilling, legger meg på siden. Ankelbeina gnager mot hverandre, knehasene gnager mot hverandre. Halebeinet gnager mot madrassen. Det eneste som ikke gnager, er merkelig nok hodeskallen. Den liker svært godt å ligge og hvile, virker det som. Det får være dagens spøk. Ikke særlig morsom, kanskje.

 

Jeg har gått mye ned i vekt. Dette har pågått litt for lenge og etter den siste ukens ekstreme belastninger, har det rett og slett nå blitt ganske alvorlig. Jeg MÅ legge på meg, for dette er ikke bra for hverken hjerte, skjelett eller indre organer. Når det er sagt: jeg kommer ikke til å skrive om verken antall kilo eller BMI-tall, jeg kommer heller ikke til å vise frem bilder hvor det synes hvor ille det faktisk er.

 

Mat. Jeg har snakket med en super ernæringsfysiolog og vi har lagt en plan. Som nevnt i et annet innlegg, er det sånn at vektøkning ikke bør skje for fort på grunn av faren for reernæringssyndrom, som kan være direkte livstruende. Dette er i seg selv et problem: jeg er fortsatt ikke i nærheten av å få i meg det man bør få i seg for å holde vekten. Kroppen tåler det rett og slett ikke! Resultatet er dermed at jeg fortsatt går ned i vekt og må regne med at jeg kommer til å gjøre det frem til jeg er oppe på et riktig kalorinivå. Og deretter så må jeg jo legge på meg! Med andre ord spise MER enn kroppen egentlig trenger! I og med at jeg også gradvis må bevege meg mer, trenger jeg å få i meg ytterlige flere kalorier. HJELP!

 

Det er vanskelig når mat får et tvangspreg i stedet for å være lystbetont. Jeg ELSKER egentlig mat! Jeg har alltid gjort det. Og jeg er veldig glad i å lage mat. Mat er jo det hele livet egentlig kretser seg om? Hehe. Nå føles det hele så obligatorisk.

 

Jeg er i limbo. Eller heter det lambada? Jeg surrer, språket er tåkete store deler av tiden. Eller bråkete? Heter det språket er bråkete? Eller bråket er språkete? Ja?

 

Jeg venter på svar på en prøve, det er avgjørende for helsen min at den er ok. Jeg vet ikke når jeg får svar.

 

Når jeg skriver bøker, gjør jeg det fordi jeg har et fundamentalt behov for å se verden utenfra, har jeg funnet ut.

 

Når jeg blogger, er det visst mer for å kunne se seg selv utenfra. I alle fall føles det slik nå. Det kjennes godt å få litt fri. Flykte litt. Forsøke å ikke drukne i sin egen malfungerende kropp. I stedet forsøke å være sitt eget medmenneske. Ta hensyn til den jeg egentlig ikke vil være akkurat nå, men som jeg må være for å kunne bygge meg opp.

 

Forsøke å se meg selv utenfra. Sammen med dere.

 

Jeg trenger å blogge. Takk for at du leser!

 

Nei. Jeg er ikke død. Men det ser jammen sånn ut. Unnskyld!

 

 

 

 

 

SYKEHUSOPPDATERING

 

Jeg våkner av at en sykepleier kommer for å måle blodtrykket mitt. Fortsatt lavt, men ikke så aller verst. Oksygenopptak helt ok. Normal temperatur. Blodprøvetaking. Jeg er vant til stikkene, jeg slumrer meg gjennom. Frokost. Bitte bitte litt mat før magen brøler nok. Det er hardt for kroppen å få fordøyelsen i gang om morgenen, jeg kjenner at den jobber noe kolossalt. Jeg blir dønn sliten og må sove “frokostlur”. Haha!

 

Slumre. Åpne øynene, det har gått to timer. Jeg kjenner at formen er ok, må komme meg opp litt, bevege meg, musklene svinner fort når man ligger så mye.

 

Ut i korridoren. På avdelingen jeg er på, er det nesten bare gamle mennesker. De freser forbi meg med gåstolene sine. Jeg synes de ser helt smashing ut! Hadde jeg ikke vært så stygg som jeg er akkurat nå, tror jeg jammen at jeg skulle ha lagt an på den hotteste av dem. Syttifemåringen på rommet ved siden av meg. Han er sprek. Frisyren er moderne. Men en dame på åtti er like interessert som meg og dessuten mye penere.

 

Hodet mitt gjør et forsøk på å slepe føttene mine etter seg og klarer det sånn halvveis. Og så … Der! Rett foran øynene på meg! Jeg kan ikke tro det er sant! Der er det en KORRIDORPASIENT! Og en til! Og enda en! Dette folket man hører om, men som ingen helt vet hvem er. Dette jeg har trodd bare har vært et synonym på tusser og troll! Finnes de virkelig, helt på ekte? Jeg får lyst til å ta borti en av dem for å sjekke om det ikke bare er utstillingsdukker, men jeg er så slapp at jeg klarer å la være.

 

Au da. De ser syke ut. Og så må de ligge her? På gangen? Mens jeg har ligget på enerom hele tiden? Jeg er så svimmel nå at jeg føler jeg må få lov til å tråkke ned noen i dritten for selv å føle meg verdt noe. Jeg kaster et litt overlegent blikk mot en av dem mens jeg tenker følgende: “Har du ikke enerom? Har du ikke veneflon engang, liksom?” Og så håper jeg at han føler seg totalt underlegen meg. Men han skuler tilbake: “Er du oppe og går du, liksom? Er du ikke så dårlig at du må ligge hele tiden, kanskje?”

 

Dumme, dumme korridormann. Jeg viser en indre finger til ham og kravler kledelig arrogant tilbake til enerommet.

 

JEPP.

 

 

Forresten: tusen, tusen takk for så mange nydelige kommentarer og meldinger! Det varmer, virkelig. Så fine dere er!

 

Snakkes.

SÅ HAVNET JEG PÅ SYKEHUS

 

Jeg har rett og slett havnet på sykehus og her har jeg vært siden fredag morgen. Derfor stille fra denne kanten. Uken som gikk ble jeg dårligere og dårligere, før jeg på torsdag merket at jeg var VELDIG dårlig. Ektemann sa at jeg burde kanskje ta kontakt med legevakt …? Men jeg skulle til lege på fredag, uansett, så da tenkte jeg like greit det kunne vente til da.

 

For å gjøre en komplisert historie kort: jeg har hatt diverse plager den siste tiden, vi kan kalle det fordøyelsesrelatert. Siden jeg har noen kroniske tilstander som kan blusse opp, bør jeg egentlig være ekstra påpasselig fordi jeg gjerne reagerer sterkere på ulike former for sykdom enn det andre folk gjør. Denne gangen eskalerte det litt for fort og ble litt i overkant dramatisk.

 

Da jeg kom til legen på fredag, var jeg så dårlig at jeg ble lagt rett inn på Haukeland. Jeg var bl a alvorlig dehydrert og underernært og hadde veldig lavt blodtrykk og måtte få oppfølging på dette. Intravenøs veske, saltvannsoppløsning, kvalmestillende, m.m. Alt er bare tåke fra de to første dagene. I går var jeg bittebittelitt bedre og i dag enda litt bedre igjen.

 

Siden jeg kom hit for tre og et halvt døgn siden har jeg bare ligget. Og da snakker vi virkelig utelukkende ligget. Jeg har vært så dårlig at jeg ikke har orket å få noen til å hjelpe meg med å dusje, at jeg ikke vet hvordan noen av dem som har pleiet (ja: pleiet) meg ser ut. Jeg har ikke klart å lese, sjekke telefon, sittet på data. Jeg har ikke sittet i stolen på rommet, ikke orket å spørre om noen kunne ta opp persiennene. Jeg har måttet mobilisere krefter for å kunne snu meg i sengen. Jeg har sluppet å gå på do, da, hell i uhell. For hele kroppen er jo helt tom!! … Og jeg har måttet trappe veldig forsiktig opp på matinntak fordi man kan få reernæringssyndrom om man ikke tilvenner kroppen til større mengder mat gradvis.

 

Jeg er fortsatt veldig svimmel og susete og det er vanskelig å tenke ordentlig,  men nå begynner det å komme seg. I dag har jeg sittet endel oppreist i sengen. Og tatt HEIS i rullestol! Haha, skrøpelig. Og fått meg litt frisk luft for første gang siden torsdag.

 

Det er rart å tenke på at dette hadde vært dødelig uten behandling. Og at jeg virkelig var veldig syk da jeg ble lagt inn. Det har blitt gjort mange undersøkelser, for det kroppen min har gått gjennom, kan føre til skader på både hjerte og alle andre organer. Men alt ser heldigvis fint ut. Og jeg er dypt takknemlig for den gode hjelpen jeg har fått fra folk som tydeligvis har vært helt fantastiske (uten at jeg husker det, men det kjennes som om de har vært det, haha).

 

I går natt drømte jeg at en gravid kvinne tok ultralydbilde og tvang en kirurg til å operere bildet inn i magen så fosteret skulle få se hvordan det selv så ut. I natt drømte jeg at Karl-Ove Knausgård tvang meg til å spille squash med ham. Jeg tolker det som en markant bedring i helsesituasjonen.

 

Nå skal jeg ta meg en blund for å hvile meg opp til å orke og legge meg. Faktisk. Du hører fra meg!

 

 

 

Når man tar bilde av hånden sin i stedet for av ansiktet sitt … Da er man syk da!

FINNE BALANSEN UTEN SYN

 

Jeg har mye problemer med synet for tiden (jamfør dette innlegget). I dag forsøkte jeg å finne balansen i skogen. Bokstavelig talt. Det er viktig at jeg forsøker å øve meg litt på å gå i terreng innimellom; jeg trenger å kompensere for manglende dybdesyn ved å føle meg frem. Når folk snakkes om tredimensjonalitet har jeg jo ikke peiling på hva det går i, for meg er det ikke forskjell på å gå i verden og å studere et realistisk maleri på et kunstgalleri. Haha! Om jeg skal se positivt på det, er det vel ikke helt Picasso, i det minste. Guernica. Neiognei.

 

Når jeg går ned bratte stier, hender det ofte at jeg må sitte-gå. Eller omtrent krype. Det finnes nok av krypdyr i skogen, jeg synes det er synd at vi krypmennesker omtrent er en utrydningstruet rase. Det er i alle fall ekstremt sjelden jeg ser andre krypere. For all del: Dere er dere. Men for min del er det viktig å føle meg overlegen dyr.

 

I dag kom det gående to ungdommer. Ja, ungdommer. Og liksom ut fra dem, kom en hund løpende mot meg. Jeg sa: UÆÆÆÆ! JEG ER MEGET REDD FOR HUNDER! Den ene ungdommen sa: Han er snill. Jeg svarte: NEI. Og så gikk jeg videre ned skråningen. Forsøkte så godt jeg kunne å ikke krype. Jeg gikk helt rak i ryggen, se for deg en militærmann i full giv akt gående nedover et stup. Sånn var det. Jeg forsøkte å tøffe meg, rett og slett. Nå lurer jeg oppriktig på hvordan det skal gå når jeg prøver å tøffe meg når jeg går i skråning som åttiåring. For det er jeg vel interessert i å gjøre, da som nå?

 

Jeg får vel bare tøffe meg med å krype, da. Åle meg nedover bakken mens jeg roper til ungdommen: “Jeg er overlegen andre dyr!!”

 

Lykke til, med det, Cesilie. For det er faktisk navnet mitt. Som om mine andre lidelser ikke skulle være nok.

 

 

Sånn øvde jeg balansen før. Nå knekker jeg lårhalsen bare jeg ser på en fortauskant. Så det lover jo godt for fremtiden i terreng uten verken ungdommelighet, ungdommelighet eller normalitet.

 

 

REDSELEN FOR BEGYNNELSER

 

Mandag er visst en dag en man skal elske; å elske mandager betyr implisitt at man elsker jobben sin. Man elsker å stare med ny giv! Personlig synes jeg det er vanskelig med mandager. Selv om jeg elsker det jeg holder på med. Men følelsen av en ny start. Følelsen av begynnelse … Ordet begynnelse er ikke noe godt ord for meg. Hører jeg dette ordet i forbindelse med jobb, hører jeg bare: “shit, det du har gjort er totalt mislykket, du må starte på nytt!” Jeg vil at alt skal fortsette. Fremover og fremover. Egentlig vil jeg ikke at det skal finnes noen mandager i arbeidet mitt.

 

Denne mandagen er veldig, veldig sjelden. I forrige uke, hadde jeg nemlig en planlagt samtale med redaktøren min om neste bok (jeg skulle egentlig på møte i Oslo, men så ble vi enig om å ta det over telefon i stedet). Siden før påske, har jeg visst at hun skulle lese den nyeste versjonen av manus.Samtidig har jeg visst at boken SKAL bli bok. Alltid denne følelsen …. Av at jeg ikke tror boken kommer til å bli bok.

 

Redselen for at man skal “måtte begynne på nytt igjen”. De fleste forfattere gjør det. Man ser for seg at man skal skrive en spesifikk bok. Hva virker vel lettere enn å skrive en bok? Det er jo bare å sette seg ned, liksom! Men når man er i prosessen, ser man etterhvert at det er en helt annen bok man må skrive. Man klarer aldri å skrive den boken man egentlig VIL. Selv om man blir pent nødt til å ende opp med å være fornøyd med den. Og glad i den. Og synes den er bra (det eneste som er vanskeligere enn å skrive en god bok, er for øvrig å skrive en VIRKELIGVIRKELIG dårlig bok og få den utgitt. Virkelig en bragd. Haha!)

 

Jeg snakker meg vekk igjen. Den kommende boken min … Jeg må få det bekreftet gang på gang. Ja. Den er snart ferdig. Ja. Det blir en bok. Men dette er absolutt første gang jeg har skrevet ut ALT som skal med i boken. Ingenting mer skal med nå, ingenting trenger utdypes. Alt som skal med, er med. Ingenting av det som står der skal bort (fortsett fra bittesmå bagateller).

 

Og jeg blogger og blogger … Det slår meg hvor ufattelig mye arbeid som må legges ned i en bok før den blir ferdig! Den er på hundre sider og jeg har jobbet med den i årevis. Og for tiden blogger jeg to ganger daglig. Det koster meg ingenting.

 

Denne mandagen er en begynnelse. Den første mandagen hvor boken helt helt har sluppet taket. En begynnelse som ikke betyr rasering. Det føles helt suverent. Nesten så jeg får lyst til å drikke et glass champagne. Men det er vel kanskje ikke sånn man gjør om man tar ukens første dag på alvor …?

 

 

(litt flaut å innrømme det, men dette er en av mine yndlingstenkestillinger når jeg skriver på en bok. Sanne mine ord).

 

 

Om du ønsker å lese mer om forfatterskap/skriveprosess, se under kategorien “forfatterliv “og “om å skrive”.

 

 

#forfatter #manus #forfatterskap #roman #mandager #begynnelse #fortsettelse #redaktør #prosess

ARBEIDERNES DAG ER ALLES DAG. IKKE KUNSTNERNES

I dag er det arbeidernes dag! Et kjedelig tema, synes du kanskje? Så heldig du i så fall er! Som kan ta dine rettigheter så for gitt at dette bare er en fridag blant dine altfor lange åtte timers lange arbeidsdager!

 

Arbeidernes dag ble feiret for første gang i Norge i 1890 og kom som en demonstrasjon mot den industrielle revolusjons – og fabrikkeiernes – inhumane utnytting av arbeidere i helsefarlige fabrikker. Dette er fortsatt en viktig dag fordi den handler om arbeideres rettigheter til et humant, verdig og levelig arbeidsliv.

 

Samtidig er ikke dette en dag for alle. Ikke for kunstnere. For kunstnere finnes ingen arbeidsdag. Kunstnerens arbeidsdag begynner aldri. Den tar aldri slutt. Det finnes ingen ferie. Det finnes ikke noe som heter fri.

 

Etter å ha sett hvilke stipender selv anerkjente kunstnere blir avspist med ved tildelingen av Statens kunstnerstipend tidligere i april i år, kan man virkelig få magesyresmak i munnen. Det er snakk om kunstnere som gjerne har et navn på internasjonalt nivå, som blir tildelt såkalt “diversestipend”. Fra tretti til åtti tusen kroner på et år! Det skal liksom si seg selv: Ikke alle kunstnere kan få. Uansett produktivitet og kvalitet. 

 

Ikke alle kan få. Å få skal være en ære. Et kunstnerstipend er noe man FÅR. Som i en gave. Ikke noe man har krav på.

 

Vel. Du velger selv om du vil bli kunstner eller ikke, kan du kanskje si. Det er ditt valg! Take it or leave it! Men noen må faktisk være kunstnere, også.

 

Hva er det en kunstner kjemper for? En kunstner kjemper for sitt liv. Ikke bare fordi man aldri blir kunstner om det ikke er absolutt nødvendig, men også i mer bokstavelig forstand: fordi man aldri vet hva man har å forholde seg til av økonomiske midler. For en kunstner finnes ingen økonomisk sikkerhet. En kunstner kan få “innvilget” et kunstnerstipend for vanligvis ett til fem år av gangen. Hva dette stipendet er på? 268 222 kroner. 268 222 kroner! Og hva skjer etter stipendet har utgått? Da må man søke igjen, da. Og se om man har blitt benådet denne gang. Dermed har man aldri økonomisk forutsigbarhet. Det sier seg selv at dette er dårlig forenlig med familieliv. Ikke vet jeg hvor mange kunstnere jeg kjenner som dermed har måttet gi avkall på å få barn.

 

Som om ikke dette skulle være nok, har en svært stor andel kunstnere høye produksjonskostnader. Det er fristende å driste seg til å si at en billedkunstners produksjonskostnader øker proporsjonalt med kvaliteten på billedkunstnerens arbeider. …Men vent nå litt: Disse kostnadene får man vel trukket av på skatten, tenker du kanskje? Ja, det kan du si. Det stemmer jo, i og for seg. Men hva skjer da? Da blir det såkalte “sykepengegrunnlaget” lavere. Hva dette betyr i praksis? Det betyr at du, om du skulle bli sykemeldt, får støtte ut ifra denne satsen og ikke ut ifra det den reelle inntekten din før fradraget er.

 

Som selvstendig næringsdrivende er du i praksis ikke et fullverdig medlem av velferdsstaten. Du jobber døgnet rundt. Men du har ikke de samme velferdsgodene som andre arbeidere. Eksempelvis betaler kunstnere – som glatt utkonkurrerer de fleste lavtlønnede hva antall arbeidstimer i uken angår – nesten fire prosent mer i trygdeavgift enn lønnsmotakere. Mens man samtidig har langt færre trygderettigheter. Du betaler 11.4 prosent i trygdeavgift som selvstendig næringsdrivende. For samme beregnede personinntekt av lønnsinntekt betaler du 8,2 prosent. For 300 000 betaler du altså 34.200 kroners som selvstendig, kontra 24.600 kroner som lønnsmottaker.

 

Som arbeidstaker har du rett til sykepenger fra første sykefraværsdag.  Som selvstendig næringsdrivende har du ikke krav på dette. Man har ikke rett til sykepenger de første 16 kalenderdagene av sykefraværet, med mindre man har tegnet forsikring. Ut over de første seksten kalenderdagene utgjør sykepengene 75 prosent av sykepengegrunnlaget. Som altså er inntekt etter fradrag.

 

Her er satser over forsikringsbeløp:

For sykepenger med 75 prosent av sykepengegrunnlaget for de første 16 kalenderdagene fastsettes premien til 2.3 prosent.

For sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 17. sykedag fastsettes premien til 2,0 prosent

For sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 1. sykedag fastsettes premien til 9,4 prosent.

 

Om du er kunstner med en inntekt på 300 000 kroner og vil ha forsikring fra sykefraværsdag én, koster dette deg dermed 28 200 kroner i året. Dersom du regner med trygdeavgiften på 24 600, sitter du igjen med 247 200. I året. Og dette er FØR du har betalt skatt. På la oss si … 30 prosent? Da sitter du kanskje igjen med 148 000 i året, da. Som utgjør 12 360 i måneden. Hvilket er godt under minstesats for uføretrygd ut ifra mine beregninger. For å jobbe døgnet rundt. For at landet “skal være en kulturnasjon”. Ingen kunstnere jeg vet om har en slik forsikring. Men alle kunstnere jeg vet om jobber langt mer enn åttetimers dag. Ja til sekstimersdag!  For kunstnere? Jeg LER!

 

På vegne av alle kunstnere får jeg egentlig en flau smak i munnen av hele denne dagen. Det burde være viktigere for meg enn for andre å slutte opp om den. Men det føles bare så nytteløst og håpløst.

 

ALL ARE EQUAL. BUT SOME AR MORE EQUAL THAN OTHERS, som det heter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

kvinnesnekkeren  på facebook

Instagram @kvinnesnekkeren

 

 

 

#arbeidernes dag #kunstnere #kunstnerstipend #arbeidere #velferd #velferdsstat #selvstendig #selvstendingnæringsdrivende #inntekt #sykepengegrunnlag #fradrag #sykemelding #rettigheter #likhetforloven