DEN PERFEKTE MOR

 

Jeg føler at jeg feiler som mor. Absolutt hele tiden! Hver eneste dag. Hverdag som helg. Noen ganger tenker jeg at det er greit å feile; at det er godt å vise at man er et feilbarlig menneske selv om man er voksen. Andre ganger tenker jeg, som sikkert de fleste andre foreldre, over følgende: hva gjør jeg galt? Hva kunne jeg ha gjort bedre? Hva er det jeg ønsker at ungene mine skal sitte igjen med av gode inntrykk fra barndommen sin når de blir store?

 

Av de tingene jeg er helt sikker på at jeg er sikker på (godt sagt!!), er at jeg ønsker å skape ritualer for ungene mine. Ritualer som er våre. Jeg tror ikke det er de store utskeielsene som danner BARNDOMMEN. Det er de faste ritualene som danner grunnfølelsen av hvordan det var å vokse opp. Jeg tror egentlig tror egentlig ikke det spiller så stor rolle hva de består av. Men at de finnes som et mønster. Noe velkjent. Noe ungene vet skal inntreffe med jevne mellomrom: det er slik det er. Det er vel en av grunnene til at jeg bare blir mer og mer glad i de ulike høytidene etterhvert som jeg ser den gleden barna har av dem.

 

Følelsen av å vite på forhånd hva som skal skje … Tenk så forvirrende det er å være barn! Så mye som skal læres! Jeg tror noe av det viktigste vi som foreldre (for å snakke som en perfekt mor) kan gjøre for ungene våre i dag, er å fjerne litt av stresset for dem. Nettopp ved å skape forutsigbarhet. La dem få følelsen av kontroll! Samtidig finnes det selvfølgelig unntak og man følger selvfølgelig ikke ritualene slavisk, da ender det jo opp med at ritualet blir stress, det også.

 

Helgene! Helgene er ritualenes dager her hjemme. Ritualer handler ikke om rutiner. Ikke om at man går på den samme fritidsaktiviteten samme dag gjennom et helt år. De handler om tilstedeværelse. Sammen. Jeg tenker at det ikke skal mye til. At det nesten snarere skal ting til. Fordi det handler om å skape ro.

 

Her. Akkurat nå. Lørdager som søndager. Som alltid: Jazz på radioen om morgenen. Om det ikke skjer, spør fireåringen og seksåringen helt automatisk: “hvor blir jazzen av?”. Jazzen, ja! Den må jo være her! Og vafler til frokost, laget på bananer og egg. Lys på bordet. Det er det som MÅ til. Og resten? Resten får skje på slump.

 

Sånn. Det var årets nyttårstale fra meg. Og det i begynnelsen av mai!! Genialt. Og for den som lurer: Den perfekte mor, undertegnede, har selvfølgelig sørget for å forhåndsskrive dette innlegget så det ikke forstyrrer den hellige stund.

 

… Men plutselig ville seksåringen til en venn og herpet hele det snushellige opplegget mitt og ville ikke være med på ritualet, likevel Så der fikk jeg den. Det var han som ødela følelsen min av å være den perfekte mor. Ikke jeg!!

 

God søndag så lenge!

 

 

… Da blir det meg, pappaen og denne lille skatten her. Det duger, det også!

OM TIGGING: GIKK JEG OVER STREKEN?

 

Jeg var rundt for å ordne litt forskjellig i sted. Måtte innom matbutikken og kom ut igjen med fire steintunge bæreposer. Utenfor stod det en tigger. Om det er en benevnelse man kan bruke? Det er kanskje et ufint ord, for alt jeg vet heter det passivitetsarbeider eller noe.

 

Ja. Jeg vet jeg er litt frekk nå. Men jeg synes faktisk ikke noe særlig om at folk sitter med kopper foran seg og slenger skjellsord etter en om man går forbi. Man MÅ jo gå forbi tilnærmet alle? Om man går gjennom byen og skal stoppe og gi penger til hver eneste, av dem – da ender man jo fort opp pengelens som den fattigste tiggeren på andre siden av byen.

 

Jeg har så mye større respekt for dem som gjør noe. Noe som får dem til å fremstå som selgere og ikke som tiggere. For dem som sitter og selger hjemmestrikkede luer snarere enn dem som sitter og kneler med koppen foran seg og trygler. De trenger ikke lage noe av verdi, engang: om de selger bjørkeblader eller ørevoks eller gråstein: det er jo så mye bedre! Det er symbolverdien snarere enn handelen. Ubalansen, skjevforholdet mellom offer og benåder viskes ut. Det foregår en transaksjon. Et bytte av midler. Atskillig mer verdig for den som mottar, vil jeg påstå.

 

Tilbake igjen til det jeg opplevde. En tigger kom bort til meg og ba om penger. Jeg tenkte: kanskje han kan hjelpe meg med å bære posene mine? Jeg spurte ham om han kunne tenke seg dette, det var hundre meter til busstoppet jeg skulle til. Jeg sa han kunne få femti kroner for det. Han ble SUR. Til tross for at jeg spurte fint, jeg var virkelig ikke nedlatende. Det var helt tydelig at han syntes jeg var frekk: hvordan kunne jeg. Jeg satt tilbake med en følelse av at jeg hadde forsøkt å utnytte ham. Der jeg jo egentlig bare ønsket at vi skulle bytte. Tjeneste mot penger. Det var jo ikke som at jeg ba ham slave for meg? Eller? Jeg ble litt usikker i etterkant. Selv om jeg vel har landet på at jeg syntes det var et kult forslag.

 

 

Hva synes du?

 

 

ET LITE BLAFF AV FRIHET

 

I går var det rett og slett en spesiell dag, en sånn dag som nesten aldri finner sted. Vi har fått tilsendt svigermor med bud langveis fra. Hun er ett av de mest fantastiske menneskene jeg vet om, tenk så heldig jeg er som kan si det helt ærlig og oppriktig om min egen svigermor! Jeg dåner!

 

Nå har hun altså kommet for å hjelpe oss litt i livspsykosen vår og i går gikk vi rett og slett ut for å spise. Ekteparet. Vel og merke var vi tre dager rundt i gatene i Wien i januar, bare vi to, men det begynner jo å bli en stund siden. Da vi ankom sentrum – som ligger hele femten bittesmå minutter unna med bybanen – kunne vi rett og slett ikke huske når vi hadde vært der sammen sist, bare jeg og han. Før det demret for oss at forrige gang var da vi var på jobb sammen på Skrivekunstakademiet for å snakke om eget forfatterskap (i tillegg til å være komponist er Olav også forfatter, så det er naturlig at vi får oppdrag sammen innimellom). Det må ha vært i desember. Jo, forresten! På lanseringen for boken min i september, der var vi også sammen! Men da var jo JEG på jobb. Før det igjen …? For ett år siden? Da var vi også på jobb sammen. Og en gang til før det igjen for ett og et halvt år siden … På jobb.

 

Aldri på date i Bergen by! Haha! Det fristet faktisk å bare bli hjemme. Tragisk nok. Vi har liksom ikke ork til å ha et liv for tiden. Men så bare … Jo. Dette MÅ vi! Komme seg litt ut av det fordømte huset som man er så utrolig glad i, men som bare tar opp for mye plass inni meg akkurat nå. Da må man komme seg bort!! Et hjem skal vel utgjøre det trygge rommet rundt en og ikke ta opp plass INNI en? Nei, vet du hva.

 

Men i går var vi ute og spiste. KVELDSDATE! Noe helt annet enn å kysse på en bitteliten ås, når jeg tenker meg om. Vi gikk på restaurant og bestilte akkurat det vi ville. Så heldige vi er som tross alt kan gjøre sånt iblant! Jamfør forrige innlegg er det jo overhodet ingen selvfølge. For veldig mange. Og kanskje særdeles for folk som holder på med det samme som oss. Det er vi virkelig ytterst takknemlige for! Samtidig? Samtidig så føles det som penger brukt på helt nødvendig likehold. Vedlikehold av ekteskap. Glede og prat om annet enn barn og oppvask. Som investering i barnas fremtid. Føkk tanker om at rørene må skiftes ut akkurat nå! LURT! Og så … Til og med sminke på!

 

 

 

#frihet #luf #byen #bergen #date #barnefri #svigermor #restaurant #hus #hjem #sminke

 

ARBEIDERNES DAG ER ALLES DAG. IKKE KUNSTNERNES

I dag er det arbeidernes dag! Et kjedelig tema, synes du kanskje? Så heldig du i så fall er! Som kan ta dine rettigheter så for gitt at dette bare er en fridag blant dine altfor lange åtte timers lange arbeidsdager!

 

Arbeidernes dag ble feiret for første gang i Norge i 1890 og kom som en demonstrasjon mot den industrielle revolusjons – og fabrikkeiernes – inhumane utnytting av arbeidere i helsefarlige fabrikker. Dette er fortsatt en viktig dag fordi den handler om arbeideres rettigheter til et humant, verdig og levelig arbeidsliv.

 

Samtidig er ikke dette en dag for alle. Ikke for kunstnere. For kunstnere finnes ingen arbeidsdag. Kunstnerens arbeidsdag begynner aldri. Den tar aldri slutt. Det finnes ingen ferie. Det finnes ikke noe som heter fri.

 

Etter å ha sett hvilke stipender selv anerkjente kunstnere blir avspist med ved tildelingen av Statens kunstnerstipend tidligere i april i år, kan man virkelig få magesyresmak i munnen. Det er snakk om kunstnere som gjerne har et navn på internasjonalt nivå, som blir tildelt såkalt “diversestipend”. Fra tretti til åtti tusen kroner på et år! Det skal liksom si seg selv: Ikke alle kunstnere kan få. Uansett produktivitet og kvalitet. 

 

Ikke alle kan få. Å få skal være en ære. Et kunstnerstipend er noe man FÅR. Som i en gave. Ikke noe man har krav på.

 

Vel. Du velger selv om du vil bli kunstner eller ikke, kan du kanskje si. Det er ditt valg! Take it or leave it! Men noen må faktisk være kunstnere, også.

 

Hva er det en kunstner kjemper for? En kunstner kjemper for sitt liv. Ikke bare fordi man aldri blir kunstner om det ikke er absolutt nødvendig, men også i mer bokstavelig forstand: fordi man aldri vet hva man har å forholde seg til av økonomiske midler. For en kunstner finnes ingen økonomisk sikkerhet. En kunstner kan få “innvilget” et kunstnerstipend for vanligvis ett til fem år av gangen. Hva dette stipendet er på? 268 222 kroner. 268 222 kroner! Og hva skjer etter stipendet har utgått? Da må man søke igjen, da. Og se om man har blitt benådet denne gang. Dermed har man aldri økonomisk forutsigbarhet. Det sier seg selv at dette er dårlig forenlig med familieliv. Ikke vet jeg hvor mange kunstnere jeg kjenner som dermed har måttet gi avkall på å få barn.

 

Som om ikke dette skulle være nok, har en svært stor andel kunstnere høye produksjonskostnader. Det er fristende å driste seg til å si at en billedkunstners produksjonskostnader øker proporsjonalt med kvaliteten på billedkunstnerens arbeider. …Men vent nå litt: Disse kostnadene får man vel trukket av på skatten, tenker du kanskje? Ja, det kan du si. Det stemmer jo, i og for seg. Men hva skjer da? Da blir det såkalte “sykepengegrunnlaget” lavere. Hva dette betyr i praksis? Det betyr at du, om du skulle bli sykemeldt, får støtte ut ifra denne satsen og ikke ut ifra det den reelle inntekten din før fradraget er.

 

Som selvstendig næringsdrivende er du i praksis ikke et fullverdig medlem av velferdsstaten. Du jobber døgnet rundt. Men du har ikke de samme velferdsgodene som andre arbeidere. Eksempelvis betaler kunstnere – som glatt utkonkurrerer de fleste lavtlønnede hva antall arbeidstimer i uken angår – nesten fire prosent mer i trygdeavgift enn lønnsmotakere. Mens man samtidig har langt færre trygderettigheter. Du betaler 11.4 prosent i trygdeavgift som selvstendig næringsdrivende. For samme beregnede personinntekt av lønnsinntekt betaler du 8,2 prosent. For 300 000 betaler du altså 34.200 kroners som selvstendig, kontra 24.600 kroner som lønnsmottaker.

 

Som arbeidstaker har du rett til sykepenger fra første sykefraværsdag.  Som selvstendig næringsdrivende har du ikke krav på dette. Man har ikke rett til sykepenger de første 16 kalenderdagene av sykefraværet, med mindre man har tegnet forsikring. Ut over de første seksten kalenderdagene utgjør sykepengene 75 prosent av sykepengegrunnlaget. Som altså er inntekt etter fradrag.

 

Her er satser over forsikringsbeløp:

For sykepenger med 75 prosent av sykepengegrunnlaget for de første 16 kalenderdagene fastsettes premien til 2.3 prosent.

For sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 17. sykedag fastsettes premien til 2,0 prosent

For sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 1. sykedag fastsettes premien til 9,4 prosent.

 

Om du er kunstner med en inntekt på 300 000 kroner og vil ha forsikring fra sykefraværsdag én, koster dette deg dermed 28 200 kroner i året. Dersom du regner med trygdeavgiften på 24 600, sitter du igjen med 247 200. I året. Og dette er FØR du har betalt skatt. På la oss si … 30 prosent? Da sitter du kanskje igjen med 148 000 i året, da. Som utgjør 12 360 i måneden. Hvilket er godt under minstesats for uføretrygd ut ifra mine beregninger. For å jobbe døgnet rundt. For at landet “skal være en kulturnasjon”. Ingen kunstnere jeg vet om har en slik forsikring. Men alle kunstnere jeg vet om jobber langt mer enn åttetimers dag. Ja til sekstimersdag!  For kunstnere? Jeg LER!

 

På vegne av alle kunstnere får jeg egentlig en flau smak i munnen av hele denne dagen. Det burde være viktigere for meg enn for andre å slutte opp om den. Men det føles bare så nytteløst og håpløst.

 

ALL ARE EQUAL. BUT SOME AR MORE EQUAL THAN OTHERS, som det heter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

kvinnesnekkeren  på facebook

Instagram @kvinnesnekkeren

 

 

 

#arbeidernes dag #kunstnere #kunstnerstipend #arbeidere #velferd #velferdsstat #selvstendig #selvstendingnæringsdrivende #inntekt #sykepengegrunnlag #fradrag #sykemelding #rettigheter #likhetforloven

“JEG LEVER IKKE, JEG BARE EKSISTERER”

 

Å leve … Det skal visst være mye bedre enn å bare eksistere. Liksom i en egen klasse. Liksom noe helt annet. Noe opphøyet. Det er action, det er følelser, det er opplevelser, det er å skape minner, det er å gi livet VERDI.

 

«Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer» heter det når noen føler at dagene er såkalt «meningsløse». Som for eksempel om man er syk. Eller bare lever et helt vanlig, dørgende kjedelig liv. Å bare eksistere … Jeg tror dette har fått et ufortjent dårlig rykte. For hva kan være bedre enn det, liksom? Noe av det beste jeg vet, er når jeg plutselig innser at jeg har vært helt borte. Borte hvordan da? Jo, det må jo være borte fra livet mitt, det da. Borte fra utenfrablikket. Borte fra den konstant analyserende greien som vi millenniumsmennesker har gående.

 

Vi tror ikke på skytsengler, men vi har hele tiden oss selv hengende over skulderen. Hele tiden evaluerer vi våre egne liv, hva vi er, hva vi står for, hva vi gjør: ER DETTE BRA NOK? GØY NOK? MINNEVERDIG NOK? KOMMER JEG TIL Å HUSKE DETTE SOM DET KULESTE JEG GJORDE HELE DETTE TIÅRET? ER DETTE ET LYKKELIG ØYEBLIKK? MITT LYKKELIGSTE? Man hopper i strikk, man føder et barn, man gifter seg, man får en ny jobb … JA!!! Endelig! NÅ kjenner jeg at jeg lever! Livet er liksom blitt til de øyeblikkene som er unntakene. EUFORIEN. EKSTASEN. Suget i magen, lengselen etter følgende erkjennelse: INGENTING KAN TOPPE DETTE!

 

 Men å bare være …? Ja, ikke bare være, men knapt nok det: Bare eksistere. Plutselig merke at man ikke engang har vært til stede i sine egne tanker. FALLE I STAVER. En tilstand der man bare er kropp, eller egentlig knapt nok det: En tilstand der man plutselig like gjerne kunne vært en elv, en stubbe, en sti … Liksom helt i ett med omgivelsene.

 

Ikke er jeg flink til å meditere. Straks jeg går inn for å forsvinne, får jeg det ikke til. Men det skjer. Det skjer når jeg ikke prøver for hardt. For eksempel helt plutselig, mens jeg spiller piano. Eller når jeg maler (jeg elsker å male og bruker mye tid på det i perioder). Eller når jeg bare … plutselig merker at jeg har sittet og sett ut i luften og ikke aner noe om hva det er jeg har vært eller hva det er jeg har gjort.

 

 Være til stede i nået, kjenne her og nå og nyte det og sette pris på det og jeg vet ikke hva. Det snakkes så mye om dette. Mindfullness er jo veldig i vinden for tiden. Og mindfullness kan være vel og bra. Men det er så … Tvungent? “Se for deg at du flyter nedover en elv og er et blad på elven og prøv å være TIL STEDE! Kjenn hvordan det føles å være tærne dine og kjenn hvordan det føles å være lårene dine og magen din og pungen din og jeg vet ikke hva”. Jeg blir helt stresset av det. Ikke er det lett heller – enn si spesielt ønskelig – når det egentlig fører til at man bare blir mer var på sine egne symptomer i samme slengen.

 

Jeg har tro på at det kan være vel så bra å FORSVINNE. Ikke være til stede. Men å bare forsvinne. Ikke være så menneske hele tiden. En ting er sikkert: Det er ikke i disse stundene jeg såkalt «lever». Men likevel ser jeg på det som noen av mine mest verdifulle stunder. Sjelden føler jeg meg så til stede i meg selv, helt naturlig, helt utvungent, som når jeg plutselig oppdager at jeg for en liten tid har vært et helt annet sted. Herregud, så deilig det er å få fred fra LIVET!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

følg meg gjerne på Facebook

evt Instagram @kvinnesnekkeren

 

#livet #eksistens #natur #tilstede #være #menneske #mindfullness #være #nået #øyeblikk #leve

VI ER SÅ VIDUNDERLIGE

 

Jeg befinner meg i køen på matbutikken. Den aldrende mannen foran meg tar frem lommeboken, teller opp mynter med skjelvende fingre, rekker dem smilende mot attenåringen i kassen. Som smiler tilbake.

 

Jeg står på bussholdeplassen ved siden av bolefyren med altfor stor kropp i forhold til hode: han tror ingen ser ham, han tegner hjerter med skospissen mens han smiler for seg selv.

 

Jeg sitter på en kafé, en ulastelig kledd forretningsmann på bordet ved siden av meg gjør noen grimaser med ansiktet, avslører at han bare er et bitte lite sårbart menneske inni dressen.

 

Av og til, i ørsmå øyeblikk, så ser jeg det, brått, helt uventet: hvor nydelige vi er, vi mennesker. Så søte. Så små. Så viktige i all vår uviktighet.

 

Så hardt vi strever! Hver for oss. Holder på med vårt. Gjør det vi kan for å holde oss oppe: vi er så ensomme og rare. Prøver stort sett å være gode. De fleste av oss. Oppføre oss. Gjøre godt. Bli likt.

 

Jeg vet ikke om jeg tror på en skjeggete gud. Men av og til. Så vet jeg at jeg tror på mennesker. Og det? Det er litt av den samme følelsen, vil jeg tørre å påstå.

 

edf

 

 

 

 

(bilde lånt fra Google)

 

 

Kvinnesnekkeren er på Facebook 

 

… Og på Instagram @Kvinnesnekkeren

 

 

INGEN SELVFØLGE

 

Det er ingen selvfølge. Jeg tar ingen av dere for gitt. Å finne lesere som ikke er ute etter tips til hvordan man kan ødelegge kroppen sin med plastisk kirurgi, er ikke nødvendigvis en enkel sak. De fleste forbinder ordet “blogg” med todimensjonale damer som har to store pupper. Den ene puppen er den ene dimensjonen. Og den andre puppen er den andre dimensjonen. Eller noe sånt. Det KAN være at det finnes en tredje dimensjon i tillegg. Silikonrumpedimensjonen.

 

Men det finnes så mye annet man kan lese. Denne bloggen, for eksempel!! Haha. Jeg har ikke silikon i puppene og heller ikke i sessen (er ikke dette et synonym til ræva)?. Det KAN tenkes at noen har operert silikon inn i hjernen min en gang mens jeg sov, for den føles litt … trang på en måte?

 

Den siste tiden har lesertallene mine steget betraktelig, og jeg skal ikke legge skjul på at dette er veldig motiverende. Jeg blir ivrigere, skriver mer. Jeg blir inspirert og det blir det bedre innlegg av. Akkurat nå vil jeg blogge hele tiden, ingenting annet. Når leserne blir flere, kan jeg bruke mer tid på bloggen fordi den blir mer jobb enn hobby (men en jobb som føles som en hobby fordi det er så gøy!). Og så er man plutselig inne i en god sirkel. Gode sirkler; er ikke det bortimot det beste som finnes?

 

Jeg skriver ikke når det ikke gir meg noe særlig. Men et visst antall lesere gir meg noe særlig. Jeg koser meg når jeg blogger. Og noen ganger kan også frustrasjon, sinne eller sorg være drivkraften. Derfor er denne bloggen viktig for meg. Du stikker innom, men for meg er dette en del av livet mitt!

 

Tusen takk for at dere leser. Hver og en av dere. Jeg er ydmykt takknemlig. Og dere må gjerne anbefale Kvinnesnekkeren om dere får ånden over dere. Gjetord er også bra.

 

DILLA PÅ SMINKELØST!

 

 

 

Jeg elsker dere. Snakkes snart!

 

 

 

PS: Du kan også følge meg på Facebook og Instagram om du tør

 

 

AVHENGIG AV INTERNETT

 

Det er stille her. Jeg håper dere har dratt til et bedre sted. Misforstå meg rett! Haha. Jeg liker å tenke på dette som en hverdagshytte, en hytte dere kan stikke innom og bare se dere litt rundt i før dere enten kommer tilbake eller bestemmer dere for å komme dere til h”” bort fra så fort som råd. Begge deler er lov.

 

MEN! Poenget var egentlig ikke det. Poenget var: Jeg unner dere en pause. En pust i bakken. Ikke bare fra meg. Men fra alt! Påsken er en sånn tid som er for de fleste. Det er vel få høytider så mange folk har så mange fridager (med veldig, veldig hederlige unntak, så klart!). Håper dere tar vare på dere selv og nyter dagene. At dere klarer å koble litt av og få hentet dere litt inn igjen. Og at noen av dere kanskje har en ekte hytte å dra til, som ikke er en sånn hverdagshytte som denne bloggen er, men som til og med finnes i virkeligheten? Sånn helt på skikkelig? Som det går an å være helt fysisk i? Eventuelt at dere bare finnes et annet fysisk sted.

 

Jeg er besatt av internett. Jeg ER det! Jeg innser at det utgjør mer og mer av livet mitt, mens det egentlig burde utgjøre mindre og mindre av livet mitt etterhvert som årene går … Ikke minst fordi jeg stirrer så mye mot en skjerm som forfatter, også. Og som ivrig googler … Og serie-junkie … Det er ikke bra.

 

Håper dere er i virkeligheten nå! Det er tydeligvis mer enn jeg er i denne timen. Jeg burde finnes mer. Der ute. Ønsk meg lykke til med det!

 

SMASK!

 

 

Jeg tok meg jo faktisk fem minutter på altanen, da! Selv om det var strålende sol og varmt! Hvem skulle trodd. Men til min unnskyldning var det for å få tatt et bilde til dette blogginnlegget.

 

 

 

#internett #avhengighet #besettelse #påskeferie #påske #lesere #hytte #fri #livet

 

AVSLAG

 

Søren, jeg er egentlig litt lei meg nå. Jeg fikk nettopp beskjed om at jeg verken har fått arbeidsstipend eller diversestipend som kunstner/forfatter. Selv om jeg ga ut bok i fjor. Dette er nytt for meg. Jeg har vært så heldig at jeg aldri har fått et eneste avslag på stipender jeg har søkt om noensinne. I de ti årene siden jeg debuterte (så man kan jo godt si at det var noen andres tur til å få nå, virkelig!).

 

Dette er for så vidt første gang jeg har søkt om støtte som såkalt “etablert kunstner” og ikke “yngre kunstner”. Når man er over trettifem, er man liksom automatisk etablert, og i mitt tilfelle stemmer det jo, ettersom jeg har gitt ut fire bøker totalt. Men nå må jeg konkurrere med absolutt alle dem som ikke er nyetablerte. Det vil si dem som er ti år eldre enn meg, tjue år eldre enn meg, førti år eldre enn meg … Folk som har gitt ut tolv-femten-tjue bøker. Så da er jeg vel bittelitt ung likevel, da? Det får være en trøst. En liten, skrøpelig mager en. For øvrig er det en selvfølge at ikke alle landets kunstnere kan få stipender hver gang, av mange årsaker jeg ikke skal gå inn på her.

 

Jeg kunne skrevet et ganske hatsk innlegg om hvor altfor få kulturstipender som deles ut. Men jeg skal prøve å la det bare bli kokett surmulende. For det BLIR delt ut for få stipender! Jeg skal være såpass raus at jeg kan si at dette innlegget ikke først og fremst handler om meg. Som sagt: jeg har vært veldig heldig. Mange ganger. Men det finnes altså så mange flinke folk jeg vet om som ikke får! Selv om de helt udiskutabelt skulle hatt! Det er vel det som er problemet.

 

Kultur og kunst er det som danner nåtidens fotavtrykk for fremtiden. Ikke til sammenligning overhodet, men tenk for eksempel på hvordan antikkens Hellas har formet oss. Hvordan Sokrates fortsatt lever. Hvordan Mozart og Bach har satt seg i oss mennesker. Rembrandt. Picasso. Dostojevskij. Kierkegaard. Og så videre og så videre.

 

I et mikroperspektiv gjelder dette også hva vi små norske kunstnere etterlater oss av spor til kommende generasjoner. Selv om de fleste av oss ikke kan påberope seg å være genier, men bare er helt vanlig hardtarbeidende “lønnsmottakere” (lol).

 

Men. Jeg får blogge litt på denne ekstraordinært viktige bloggen. Det får bli blogg som setter spor i stedet; det får være bloggere  og ikke forfattere og kunstnere som skal fortelle fremtiden om hvem vi var. Eller influencere, som vi så kjærkomment heter nå.

 

Det blir spennende fremtider.

 

 

 

 

 

 

 

#forfatter #forfatterliv #forfatterskap #stipend #statenskulturstipend #stipendordninger #kultur #litteratur #kunst #tradisjon #historie

HIV OG AIDS I NATTEN

 

Det er snart natt igjen og ordene blir flere og flere. Tankene blir større om kvelden, er det ikke slik for alle? Da jeg var liten, hendte det at hodet nesten føltes uutholdelig stort straks det ble kveld. Jeg ble rett og slett uhyre smart hver gang det mørknet. Trodde jeg.

 

Tanken på død, sykdom. HIV. AIDS. Og mantraet, det samme hver eneste kveld straks jeg slukket lyset: “Kjære Gud og Jesus, håper ingen jeg kjenner får HIV eller AIDS eller at jeg har det eller får det. Amen”.

 

HIV! ELLER AIDS!

 

Jeg var livredd. Jeg tenkte at hvis jeg noensinne skulle på stevnemøte, så ville jeg overrekke kavaleren et spørreskjema før det eventuelt ville skje noe unevnelig mellom oss. For å avverge at jeg kom til å dø av “kjønnslig omgang”, som jeg sikkert ville ha kalt det. “Har du HIV?” Kryss av for ja om du har, for nei om du ikke har, for vet ikke om du ikke vet. “Har du AIDS?” Kryss av for ja om du har, nei om du ikke har, vet ikke om du ikke vet.

 

Nå fikk jeg heldigvis litt mindre angst for både HIV og AIDS med årene så jeg slapp å produsere spørreskjemaer. Hvis ikke hadde det aldri blitt noe på meg. Enten fordi vedkommende “kavaler” hadde krysset av for “ja” eller “vet ikke”. Men om han visste han kunne ha krysset av for”nei”, hadde han garantert stukket av i møte med denne galskapen. Klokelig dratt sin vei før jeg hadde fått revet skjemaet i stykker og på mest romantiske vis brent det opp i den søte flammen fra stearinlyset på bordet mellom oss.

 

Ikke spesielt uhyre smart.

 

Og nå sitter jeg her og tenker på dette og prøver å innbille meg at jeg har blitt mye klokere siden den gang. Enda mer uhyre smart enn jeg følte meg da. Men jeg får det liksom ikke helt til. Jeg har jo tatt feil en gang før?!

 

Kjære Gud og Jesus. Håper ingen jeg jeg kjenner leser denne bloggen og finner ut hvor dum jeg egentlig er. Inkludert meg selv (publiserer uten å lese gjennom etterpå). Amen.

 

 

 

#hiv #AIDS #natt #tanker #fortid #kavaler #stevnemøte #spørreskjema