EN PINLIG LIDENSKAP

Jeg har en pinlig lidenskap. Jeg vet at jeg burde skamme meg over den, for det er sånt man skal gjøre. Fy skam: Jeg elsker kjøpesentere. Jeg vet. Det er harry og motbydelig.

 

Lagunen. Ett av Norges største kjøpesentere. Og jeg drar dit. Det vil si; jeg drar hit. For her sitter jeg akkurat nå. Det er noe med denne støyen, summingen, hvor ingen lyder er høyere enn andre, alle lyder bare forsvinner inn i hverandre uten mening. Fordi ingen av lydene har mening!

 

Støy har alltid gitt meg en indre ro så lenge den ikke er ujevn i volum. Den jevne støyen er mer meditativ enn musikk for min del. Musikk representerer for mye. Lykke eller sorg, savn eller forventninger. Musikk er for mye minner, for mange følelser, for stort, for overveldende, for irriterende, for dårlig, for stemningsskapende … Jeg elsker musikk. Musikk er liv i alle av ordets betydninger. Men støy er ro. Duringen fra ventilasjonsanleggene og rullebåndene. Lyden av handlevogner, små hjul over harde fliser. Summen av menneskestemmer som ikke gir ordene de sier noen betydning. Jeg kan være i verden, men slipper å forholde meg til den.

 

Lagunen. Jeg går rundt og rundt. Man kan gå i sirkel! Man trenger ikke gå frem og tilbake! Man kan ta en runde! På kjøpesentrene blir hodene tomme. Enig? Men jeg trenger det! Og jeg elsker det! Kjøpesenteret stjeler tankene mine. For en liten stund oppleves hodet tomt. Takk og lov!

 

“Kjøpesenter” er i mitt tilfelle et misvisende ord «Rekreasjonssenter», tenker jeg vi sier. For jeg er ikke her for å kjøpe. Kanskje kjøper jeg noen ukokte Scampi i ny og ne. Den slags.

 

Det er mange år siden nå, men da jeg bodde i sentrum og det var vinter og jeg aldri fikk nok dagslys, hadde jeg noe som het «Seks kjøpesentre opp». Den gikk ut på følgende: Jeg vandret opp og ned alle trappene til de seks største (og eneste) kjøpesentrene i bykjernen. Det er faktisk litt tankeløs mosjon i det! Kløverhuset, Sundt, Galleriet, Xhibition, Bystasjonen og Berstad-huset. Og jeg fikk flombelysning med på kjøpet! Genialt.

 

Lagunen. Jeg har spasert rundt i en halvtime og helt glemt at jeg er et tenkende vese. Men plutselig befinner jeg meg på en kafé av gammel vane: Her sitter jeg nå. Og bobler i hodet igjen.

 

Takk for at du tar deg tid til å lese. Helt oppriktig. At du har ork!! Men det er mer synd på meg enn på deg: Du kan klikke deg ut fra denne bloggen og fra tankekaoset mitt når som helst. Men jeg kan ikke klikke meg ut fra mitt eget hode. Er det rart jeg er avhengig av Lagunen?

 

 

Tankeløs person!

 

 

Til og med mobiltelefonen er tankeløs.

 

 

NÅ SKJER DET

Denne følelsen … Av at man er midt oppi noe. At det skjer. Ikke som i “endelig skjer det noe”, i betydningen “endelig er det noen som styrter ti tequila etter hverandre og spyr på bardisken klokken tre på dagen”. Men som nåtidsopplevelsen av en dypere erfaring. Skjellsettende. Jeg har noen sånne opplevelser, men de er ikke mange. Jeg følte det den dagen jeg giftet meg. Da graviditetstesten var positiv for første gang. Da jeg jeg merket at fødselen var i gang. Da graviditetstesten var positiv for andre gang. Da jeg merket at min fødsel nummer to var i gang. Jeg følte det den dagen jeg fikk vite at den første boken min var antatt. Da den kom ut. Da den andre boken min var antatt. Da den kom ut. Da den tredje boken min var antatt. Da den kom ut. Dette “nå skjer det” har altså i stor grad vært bundet opp mot min forfatterkarriere (når det ikke har vært bundet opp mot livet mitt, haha).

 

Nå skjer det. Livet er jo egentlig ikke noe som skjer. Det er en lang rekke av sekunder, minutter, timer, dager, år. Tiden er ikke noe som “skjer”. Den bare flyter. Livet er stort sett ikke akutt (hjelp!!! Jeg lever så akutt!!! hJELP!!!!)

 

Det var egentlig først igår jeg kjente at nåtiden sugde meg inn i seg. Jeg fikk besøk av en fotograf fra Dagbladet Magasinet i forbindelse med et intervju som publiseres lørdag 25. januar. Vi tok bilder i hagen. Rød kjole. Støvler. En sandkasse som podium. Det etterhvert – om jeg må få si det selv – nokså sagnomsuste “kontoret” mitt – som egentlig er et dukkehus. To unger som stod i stuevinduet og spionerte og ikke skjønte noen ting! Haha. Klandrer dem ikke. Men alt ble så reelt: “Nå skjer det. Boken min er livet mitt akkurat nå. Akkurat denne boken. Nå skjer det. Nå skjer den.”

 

Jeg har ankommet Oslo. I sted var jeg innom forlaget for å hente boken. Holde den i hendene for aller første gang. I morgen tidlig er det pressekonferanse, og jeg hadde naturligvis uansett fått den da. Men jeg kunne ikke vente! Jeg sendte meldinger til fem ulike folk på forlaget før jeg fikk svar fra en som ennå ikke hadde gått for dagen! Så jeg kunne få den i dag! Desperat. Selvelskende.

 

Og så holdt jeg den plutselig. Der var den. Og plutselig var den ikke der; den var her. Her hos meg. Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg kom til å reagere første gang jeg holdt den. For å være helt, helt ærlig var det derfor jeg ikke ville vente til imorgen før jeg fikk den. Jeg var redd for at jeg skulle komme til å bryte ut i gråt. Og miste litt styringen over meg selv i forkant av pressekonferansen. Men jeg brøt ikke ut i gråt. Jeg har vel blitt ferdig med det meste av hulkingen under selve skriveprosessen, tenker jeg. Så det var mer sånn: “Yo, where’s me stuff, man?” Og Aschehougmannen bare: “Yo, takidisy, man, it’s here!” Og så overrakte han meg varene og jeg stakk tilbake på hotellrommet og her er jeg og doper meg ned på meg selv og min egen bok og mine egne tanker og mine egne ord.

 

Nå skjer det.

 

 

 

 

Snikfotografering av mamma som poserer. Og ja; kontoret mitt er det lille huset til høyre, ikke boden til venstre .

 

Her! Boken!

 

Jeg måtte lese litt. Hovedsaklig på jakt etter logiske brister eller katastrofale kommafeil. For jeg har jo lest den før, kan man trygt si. Men … Altså. Underveis tenkte jeg: Å, jeg fikk lyst på potetgull, da! Og så tenkte jeg: “Nei. Jeg kan jo ikke spise potetgull nå? Når jeg leser min egen bok? Men jo. Det er nettopp det jeg kan . Det er jo min egen bok! Jeg kan gjøre som jeg vil!

 

Som en venninne av meg da hun på sykehuset dagen etter at hun fikk sin førstefødte, spurte en sykepleier om hun kunne ta med seg ungen ut i kiosken. Sykepleieren svarete: “Det er din unge, så du kan jo gjøre som du vil”. Haha!

 

SVIMMEL, ØR. HVA SKJEDDE

Svimmel, ør, hva skjedde? Jeg var i intervju med Dagbladet/Magasinet og plutselig hadde jeg snakket i nesten to timer og på bussen hjem kjente jeg at nå, nå er det like før stemmen min forsvinner. Før. Når vi hang på steder med arbeidsmiljølovfiendtlig høy musikk litt for ofte og litt for lenge, jeg og vennene mine, var det ikke slik. Vi kunne skrike fortrolig til hverandre i timevis uten at det gikk ut over stemmekvaliteten. Det er først i nyere tid det har gått opp for meg at stemmebåndet faktisk er en muskel. Og at jeg i min ungdom var ganske veltrent i den forstand. Det skal også sies at jeg trodde jeg var i god form fordi jeg “jogget” hjem fra Garage. Jeg jogget av prinsipp ikke edru, men det var en  stor lidenskap når jeg var litt brisen. For øvrig kom vi inn på temaet “Garage” under intervjuet i dag. Jeg kom da på følgende: En gang jeg gikk ute på gaten, kom det en fyr mot meg, helt sånn overstrømmende glad. Hei!!!! Jeg forstod at han kjente meg veldig godt. Men hvorfor kjente ikke jeg ham? Men. Så gikk det opp for meg: Jeg hadde aldri sett ham i dagslys før! Vi hadde bare snakket sammen i diffust mørke, diffust røyketåkelandskap (for så lenge siden er det) på Garage.

 

Svimmel, ør. Hva skjedde? Jeg småblør. Jeg har nettopp klippet av meg en føflekk. Den stakk litt ut og det var irriterende. Ikke at jeg har vært bekymret. Men når man begynner å se på sin egen utvekst som en irriterende, siamesisk tvillingsøster, så er det på tide å ta saken i egne hender. Altså tvillingsøsteren. Noe trist: At en siamesisk tvilling aldri kan myrde tvillingen sin uten at det samtidig er dødelig selvskading. Jeg er så glad for at jeg ikke er siamesisk.  “Jeg er siamesisk tvilling”. Tviler på at den setningen har blitt uttalt så mange ganger i verdenshistorien. Det er ikke mye undertekst i sammenvokste tvillinger.

 

Svimmel, ør. Hva skjedde? Kort oppsummert: Narsissisme. Føflekkdrap. Deilig hets av siamesiske tvillinger (ingenting fremmer bedre selvtillit, prøv!)

 

 

 

MEN. Det som virkelig gjorde dagen til en dag, var dette:

 

Svimmel, ør. Hva skjedde? Åse Kleveland skjedde.

 

 

 

 

KVELDEN. UROEN

Jeg ville legge meg tidlig, men jeg får ikke sove. Jeg kjenner på en uro. Jeg er spent, på grensen til småkvalm med tanke på det som snart skal skje. Jeg føler jeg blir mindre og mindre modig med alderen. Jeg hadde trodd det skulle være motsatt. Mer livserfaring og så videre. Men jeg føler jeg bare blir skjørere og skjørere. Mer og mer klar over at verden ikke alltid spiller på lag. En pessimist med godt over middels IQ, sa en gang at en optimist har under middels IQ. Vel – jeg tror det stemmer og jeg forsøker nå å gå fra å være optimist med under middels IQ til å bli en pessimist med godt over middels IQ. Det er ulett!

 

Uroen. Hva består den i denne gangen? Når jeg straks skal gi ut min fjerde bok? Etter å ha skrevet i over tjue år, publisert tekster i et tjuetalls antologier, skrevet mange tekster for scene/teater? Det er forventninger, det kiler i magen på en god måte. Naturligvis gjør det det! Men. Den negative spenningen … Jo. Innerst inne vet jeg hva den kommer av: Den skyldes at jeg ikke lenger har kontroll over boken. Plutselig slo det meg: Det er jo dét man jobber mot når man skriver en bok: Å få kontroll over stoffet! Først når man har kontroll over hvert eneste lille komma, hver eneste refleksjon, hver eneste karakter, hver eneste metafor, er boken klar for å gis ut.

 

Nå er kontrollen borte. Jeg har ikke kontroll over boken min mer. Den tilhører strengt tatt ikke meg lenger. Folk kan gjøre som de vil med den. De kan le av den, kaste den i bosset. Og enda verre: De kan lese den og finne ut at de synes den er dritdårlig og skrive om det i en av landets største aviser! Anmeldelsene. Det er klart man er sårbar. Ingen skriver en bok uten at det er høyst nødvendig for en å gjøre det. Det sier seg selv at det å skulle oppleve å få en dårlig anmeldelse, er forferdelig. Det vil si: Bare tanken på det er forferdelig. Nå har jeg vært heldig og jevnt over fått gode lesninger. Men jeg vet aldri hva som venter meg. Heller ikke denne gangen. Herregud. Tenk om du som vaskedame – for det jobber du som (eller renholdsinnovatør, heter det sikkert) – har vasket en do – og du har i flere år trodd at du har hatt dokosten i din makt. Men så kommer det en fyr som finner bæsjespor i toalettskålen! Han viser seg tilfeldigvis å være en renholdsinnovatør-anmelder! Og skriver om hvor dårlig du er til å tørke bort bæsjespor. Han bruker ditt fulle navn. Han bruker følgende overskrift: “Drittarbeid av Gørild Hansen” (for det heter du). Det er trist, synes du! Du tør ikke gå ut på tre dager, og det er ikke sikkert du tør å bruke en dokost igjen noensinne – selv ikke hjemme. Av frykt for at også din mann kan gi deg kritikk for dårlig utført drittarbeid. Trist.

 

Men nå. Jeg prøver å hente frem tankene jeg hadde da jeg skrev boken: Denne boken vil jeg gi ut. Den er min. Det spiller ingen rolle hva andre måtte mene. Det var denne boken som måtte ut. Den skal ut. Koste hva det koste vil.

 

 

Og om mottakelsen av boken virkelig skulle bli ille, kan jeg alltids trøste meg med følgende: At andre forfattere har gjort store feiltakelser i sine utgivelser, de også. Og kanskje overlevd, likevel.

 

 

Eh … Nei, forfatter. Marihøner er ikke ekle kryp.

 

Eh … Nei, forfatter. Dette er ikke en barnebok for barn!

 

 

Gud. Det føles så godt å blogge igjen på ordentlig. Det gir meg en merkelig form for ro akkurat nå. En ro rundt uroen. Apropos det: Tusen, tusen takk for all respons på forrige innlegg! Dere er enestående.

 

TANKER OM FLYSTYRT

Det går ganske mange tanker gjennom hodet på en når man er ombord i et fly. Dette var det jeg tenkte på vei tilbake til Bergen i det lille Widerøes-flyet mitt: Flyvertinner er utilgivelig morsomme. De står der med de tomme blikkene sine mens de blåser opp redningsvestene og demonstrerer de røde nødfløytene og oksygenmasken mens de tenker på om de skal gi mannen en blowjob når turnusperioden er over eller ikke. Oksygenmasker har de ikke på Widerøes-fly, da. Litt trist, men til å leve med. Evt til å dø med. De bak meg, satt ved nødutgangen, og fikk en lang instruks i hva de skulle gjøre om flyet styrtet. De skulle åpne døren og dra i håndtaket og blåse opp rutsjebanen og dytte pinglete passasjerer utfor og ned i sjøen .

 

Det gikk opp for meg: Det er der, ved nødutgangen; det er der bedreviterne vil sitte. Så de kan himle med øynene over hvor dårlig folk er til å dø når de er paniske. «Du SITTER jo ikke på en rutsjebane ut i havet, hallo? Du LIGGER, med armene i kors over magen. Har du aldri tatt magasuget-rutsjebanen i vannlandet i Bø i Telemark?”

 

Om jeg skulle være så uheldig å flystyrte i i havet sammen med en bedreviter som kritiserer min manglende evne til å ikle meg redningsvesten på korrekt vis, kommer jeg ikke til å klare å holde tilbake en viss irritasjon: “Kan du ikke for xxxx gi f i å blande deg inn i katastrofen min? Taper.” Og så hadde bedreviteren satt opp en snurt mine, snudd og svømt bort fra livbåten og forsvunnet med selvhøytidelig mine inn i flyvraket igjen.

 

Aldri – jeg gjentar: Aldri om jeg skal styrte sammen med en bedreviter. Det blir for irriterende, rett og slett.

 

HVERDAGSPERSONLIG PÅ ÅRETS FØRSTE DAG

Første dag. Jeg vet ikke om jeg synes den er så spesiell. Bortsett fra at en tredjedel av nordmenn sikkert fikk skutt av seg øynene sine da de fyrte opp raketter i går. Det har alltid fascinert meg at den eneste gangen det er lov å skyte opp fyrverkeri, er den dagen i året når folk er fullest. Haha.

 

På oss ble det stjerneskudd og jeg elsker stjerneskudd. Det gjør du, også. Og ungene mine. Lukten … Ahhh. Da jeg var gravid med yngstemann, hadde jeg så utrolig lyst på stjerneskudd! Spise det, bare skrape tennene langs det. Nam. Jeg turte ikke kjøpe noen på butikken, jeg hadde falt for fristelsen til å innta, og om jeg hadde gjort det, hadde jeg aldri klart å stoppe.

 

Unger og mann har nettopp dratt, de skulle kjøres til Bergen av ekstremt snill bestefar. Jeg skal ta fly i ettermiddag. Å sende hele familien av gårde i bil. Uæ! Jeg er ikke vant til det. Å vite at unger og mann er på vei nå. I fart. Jeg er ikke redd for så mye, nesten ingenting, faktisk. Men jeg må vel innrømme at jeg har en slags bilskrekk. En enorm frykt for at det skal skje noe. Følelsen jeg av og til får når jeg sitter på med noen og plutselig skjønner hvor vanvittig fort det går. Bilene i motgående retning som kjører like fort … Hvor mange er det som dør i trafikken hvert år? Noen hundre? Folk snakker så mye om at det er farlig å spise pasta som har ligget ute i romtemperatur i noen timer, og at man skal unngå det. Jeg spiser pasta som har ligget i romtemperatur, og om jeg kunne komme meg fra ett sted til et annet ved å spise pasta som har ligget i romtemperatur, ville jeg helt klart ha valgt det fremfor å komme meg fra ett sted til et annet ved å kjøre bil. Hehe (*blogger ler av egen vits).

 

Fly. Jeg skal fly. Jeg er ikke redd for å fly! Det er meldt kraftig regn utover ettermiddagen, og jeg elsker litt action i skyene. Turbulens i et bittelite Wideroes-fly! Bølger på havet; djevelsk. Bølger i luften; himmelsk. Trygg ekstremsport.

 

 

 

Indianernavnet hennes var Buskete øyebryn

 

 

Hjemover.Nå er jeg hjemme i Ørsta. Snart er jeg hjemme i Bergen.

 

 

 

Godt nyttår!

MANGEL PÅ FREMTID?

 

Jeg er så redd. Jeg er så redd for fremtiden til barna og etterkommerne mine. Jorden skjelver. Mitt desiderte hovedfokus i året som har gått, har vært å ta miljømessig riktige valg. Jeg har aldri vært så engasjert i dette som jeg er nå, selv om jeg vel i årevis har forsøkt å være miljøbevisst. Dette er tiltakene jeg og min familie har gjort/gjør:

 

  1. Vi har ikke bil. Vi har aldri hatt bil. Dette har vært et bevisst valg (merker dessverre at behovet melder seg mer og mer ettersom barna blir større, så vi får se).
  2. Vi kjører kollektivt, sykler eller går.
  3. Vi sorterer alt vi kan sortere.
  4. Vi kjøper veldig mye brukt; klær til barna, ting, tang.
  5. Jeg har (som en av mange foreldre) vært pådriver for å innføre brukte gaver i bursdager på skolen. Det ble gjort i bursdagen til sønnen min i november, og det var en suksess, så tror nok at det blir regelen snarere enn unntaket fra nå av her hos oss. Hurra!
  6. Vi forsøker så langt det lar seg gjøre å velge økologiske produkter.
  7. Vi spiser hovedsaklig vegetarisk.
  8. Vi kaster nesten ikke mat, forsøker å ikke lage altfor store middagsporsjoner. Om det er rester igjen, blir det stort sett brukt til kveldsmat/neste dags middag. Middag blir stort sett alltid planlagt ut ifra hva vi har i kjøleskapet så mat ikke blir ødelagt.
  9. Vi velger pappemballasje fremfor plastemballasje om mulig. Godteri innpakket i plast med femten små godteposer innpakket i plast inni der igjen er fyfyfy og totalt uaktuelt!
  10. Vi forsøker å kjøpe store kvanta for å unngå unødendig mye emballasje.

… Og så litt ekstrem nerding til slutt: Jeg velger produkter med bulker og småskader som jeg vet folk velger bort og butikken sikkert må kaste. Og en gang jeg hadde kjøpt to bokser med noe hermetikk-greier jeg ikke likte, så tok jeg med meg den andre boksen og satte den tilbake på butikken i stedet for å kaste den, haha! Ekstremt. Jeg vet.

 

Skrytete innlegg, tenker du? Nei. Tro meg: Det er veldig, veldig mye vi gjør galt også. Eller ikke gjør som vi burde ha gjort, alt ettersom.

 

  1. Vi kjøper nesten aldri kortreist mat. Det er så utrolig dyrt!
  2. Selv om vi prøver å være bevisste på å begrense kjøping, kjøper vi sikkert altfor mye vi ikke trenger, likevel.
  3. Det er ikke sjelden jeg ender opp med å handle klær på billigkjeder.
  4. Vi faller ofte for fristelsen til å velge litt for billig. Dumt med tanke på kvalitet: kjøper en ny kokepanne som blir ødelagt og vi dermed må kjøpe ny pinlig raskt.
  5. Vi er altfor lite flink til å ta vare på tingene våre og vedlikeholde dem. Bruksslitasjen er stor. Sykler som står ute i regnet og ikke blir tatt inn og ruster …
  6. Vi er dårlige på å slå av lys i rom vi ikke oppholder oss i.
  7. Jeg dusjer altfor mye i altfor varmt vann.
  8. Vi vasker altfor ofte klær tatt i betraktning av hva som er nødvendig.
  9. Vi tar fly:( I år har det blitt en flyreise på oss som familie og to flyreiser på meg i jobbsammenheng. Og det er jo det aller verste man kan gjøre?

 

Konklusjon? Litt fornøyd. Men mest dårlig samvittighet.

 

 

Busstoppet mitt <3

 

… Og likevel skal jeg altså begynne året med å ta fly; årets første flytur tar jeg imorgen fra Ørsta til Bergen. Det blir neppe den eneste i 2020. Til mitt forsvar, kan jeg jo ikke ta tog til og fra Oslo når jeg bare skal på et dagsmøte der? Men ja: Jeg skammer meg. Dypt.

 

Godt nyttår? Vi får se.

 

kvinnesnekkeren på facebook

DØDELIG PSYKIATRI

 

Julen er barnas. Julen er fremtidens. Men så skjer det sånne ting som setter en støkk i de fleste. De siste ti årene har jeg opplevd at fem forfatterkolleger har dødd. Tre av dem under femti år. Den siste 25. desember. Ari Behn. Forfattermiljøet i Norge er lite, og alle kjenner alle, eller kjenner noen som kjenner. Jeg kjente ikke Ari Behn personlig, men kjenner flere som var veldig glade i ham. Det føles merkelig å ikke nevne noe om dette, derfor gjør jeg det. Det kjennes likevel feil å skulle skrive noe som helst i retning en nekrolog. Jeg synes jo kanskje det er litt oppsiktsvekkende hvor stort behov alskens folk har for å uttale seg offentlig om sin såkalt “private” sorg … Selv om jeg også synes noe av det som har blitt skrevet, har vært nydelig, bare så det er sagt!

 

Men generell glorifisering av den avdøde, skygger for det dette virkelig burde handle om (og som det heldigvis også har kommet til å handle om, i alle fall litt): Fokus på psykisk helse. Forebygging av psykisk sykdom. Riktig behandling. I tide. Og ettervern. Støtte og hjelp til pårørende.

 

Lovnader om å ruste opp psykiatrien er ikke noe noe parti går til valg på. Det er liksom ikke salgbart. Dette til tross for at om lag 15 -25 prosent av alle kvinner og 7-12 prosent av alle menn utvikler en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Merk: Ikke en depresjon, men en behandlingstrengende depresjon. Til tross for dette, er ventetiden for å få time hos offentlig godkjent psykolog nærmest umenneskelig lang – gjerne opp mot seks måneder. Når noen først blir henvist til psykolog, kan man jo tenke seg at sannsynligheten for at man egentlig trenger akutt hjelp, er rimelig stor.  Hvilket vil si at man kan risikere å gå akutt syk i opptil et halvt år(!) Om lag 30 prosent av alle legehenvisninger til psykolog blir dessuten avvist. Visste du det? Dette betyr altså at grovt regnet tretti prosent (for ikke å overdrive) av Norges befolkning trenger behandling for depresjon i løpet av livet, mens bare sytti prosent av disse tretti prosentene faktisk FÅR det. Og da er det altså bare snakk om diagnosen depresjon. Legg til et hundretalls andre psykiatriske diagnoser, så begynner vi virkelig å snakke prosent her.

 

Det er helt forferdelig.

 

I stedet for å skrive minneord til en helt sikkert fantastisk person som har tatt sitt eget liv, vil jeg heller komme med følgende appell til regjering og alle andre med makt som forsøker å være så utrolig solidariske og medmenneskelige her: Gjør for faen noe med behandlingstilbudet til psykiatriske pasienter i stedet for å glorifisere en dypt ulykkelig, nå avdød, persons liv.

 

All varme til de etterlatte. Og til alle psykisk syke og pårørende til psykisk syke der ute. Om vi teller opp, tipper jeg vi havner opp i sånn cirka fem millioner nordmenn som er berørte av psykisk sykdom, om vi alle tar med en søster, forelder, besteforelder, venn, kusine, bekjent. Eller en selv, ikke minst.

 

 

 

#psykiskhelse #psykiatri #selvmord #depresjon “psykisksykdom #fremtid #aribehn

 

DETTE ER IKKE EN DAG FOR ALLE

Julaften. En dag for oss som tåler den. En dag for oss som kan unne oss den. Fråtse. Et ord som får mer og mer bismak i min munn, i alle fall. Julaften og snart skal pakkene hentes frem. Haugen kommer til rekke opp til midten av juletreet. Ungene våre har alt de trenger, og i kveld skal de få enda mer. Mye, mye mer av enda mer. Enn det de egentlig forlanger. Enn de egentlig … Bør?

 

 

 

 

 

Mens man hører lyden av ekstatiske unger som flerrer julepapiret av gave etter gave. En liten stemme som hvisker langt inni der:

 

 

Santa

 

Men nå er nå en gang gavene her, julen er her, ungene er her, gleden er her, forventningene er her. Jeg prøver å legge skammen over fråtsingen til side og trøste meg med at vi ikke er av verste sort. At vi som foreldre bare har kjøpt en gave til hver unge, og ikke Iphone, Playstation OG slalåmski. Har forstått at det ikke er helt uvanlig.

 

Fråtse.

 

Til neste år er målet at de fleste gavene under treet skal være gaver som er kjøpt brukt. At resten skal være gavekort på opplevelser. Og donasjoner til veldedige formål.

 

 

Men nå. Akkurat nå: God jul!

 

 

ALENE. FRIVILLIG OG UFRIVILLIG

 

Jeg har tilbragt det siste halvåret mye i «ensomhet». Jeg skriver ensomhet i hermetegn fordi det i og for seg har vært selvvalgt. Det er sånt som må skje. Jeg har tilbragt store deler av livet alene. Gått på biblioteket alene, gått i fjellet alene, lest alene, dratt på ferier alene, gått på kafé alene, dratt på skriveopphold alene. DRATT TIL LANZAROTE ALENE. Haha! Ruslet rundt i gatene. Alene. Jobbet alene. Studert alene. Skrevet alene. Og så videre. Det var en velsignelse da jeg forstod at denne alene-heten var selvvalgt; da den plutselig gikk over fra å være påtvunget til å være frivillig. Et barn som er alene, er aldri alene fordi det vil det. Først var det uutholdelig. Så vokste jeg opp, jeg fikk venner, jeg fikk mange venner, jeg hadde det bra sosialt. Jeg begynte å gjøre ting jeg tidligere bare gjorde alene, men nå sammen med folk. Gå på kafé med andre, reise sammen med andre, gå turer sammen med andre. Og så videre. Først da dette var mulig, kunne jeg velge det å være alene. Om jeg ville. Når jeg ville. Kose meg. Og til slutt ble det en nødvendighet å gjøre dette iblant. Fra ufrivillig, til frivillig. Til nødvendig.

 

Ingen som skriver, hater å være i eget selskap. Det er en umulighet. Samtidig gjør det alene-heten litt påtvunget igjen. Det kan innrømmes! Man trenger det for å få ro, man trenger det for å se verden utenfra. Eller helt innenfra, alt ettersom. Det siste halvåret har jeg skrevet, og da er det eget selskap som gjelder. MEN! Nå begynner jeg å gå så @43%&++Z! av meg selv! Herregud. Jeg synes jo jeg er grei, det er ikke det. Men man er aldri greiere enn de greieste vennene.

 

Nå! Nå er det jul først. Så er det et nytt år. Boken skal ut, og det tror jeg at jeg skal, også. Verden. Jeg vet ikke helt, men det virker muligens også som et sted man kan oppholde seg i.

 

Men! Når det er sagt, har jeg den siste tiden absurd nok savnet meg selv i all min alene-het: Jeg merker godt at jeg ikke har blogget på lenge. De fleste bildene er ikke selfier, men bilder av ungene. Klart jeg er glad i dem, det er ikke det. Men det blir jo ikke helt det samme?

 

Alene på bilde. Sammen med andre i verden. Ja. Sånn får det muligens bli. Sekk og pose. Genialt!

 

Fra dette.

 

… Og dette.

 

Til:

 

 

DETTE!

 

DETTE!

 

DETTE!

 

 

 

DETTE!

 

 

 

OG DETTE!

 

 

 

 

følg kvinnesnekkeren på facebook