BRUK PLASTPOSER MED GOD SAMVITTIGHET!

Det siste året har det blitt et voldsomt fokus på dette med plastbruk. «Det er snart mer plast i havet enn det er fisk». Det kunne være fristende å si at dette er fantastisk, men det burde da virkelig ikke være noe annet enn en selvfølge. 

 

 

Men hva har egentlig blitt satt inn av tiltak? Plutselig får man sataniske blikk om man kjøper plastposer på butikken. “Hva er det du driver med? Bruk nå for helvete handleposer i tøy!” Da jeg var på butikken i sted, takket jeg ja til to poser, jeg hadde glemt de staselige tøyposene mine hjemme. Og jeg fikk “plastblikket”. Jeg krympet meg. Jeg begynte å tenke litt på dette. For jeg er jo selv sånn; jeg får god samvittighet hver gang jeg takker nei til pose på butikken. SE! JEG BRUKER TØYHANDLENETT! JEG ER FOR KLODEN OG IKKE MOT DEN!” Og så går vi rundt i byen, da. Med hevet hode med miljøstatussymboler i hemper over skuldrene. Mens vi sender “plastblikket” til dem som våger å bære matvarene i selve inkarnasjonen på naturkatastrofe.

 

Hva i huleste har plastposemotstanden egentlig å si når nærmest åtti prosent (minst?) av alle matvarene man kjøper på butikken, og som man da putter ned i disse god-samvittighets-tøyposene, er pakket inn i plast? Til og med for økologiske produsenter er visst dette foretrukken emballasje! 

 

 

Om man skulle våge seg på å være litt konspiratorisk, skulle man nesten tro at matprodusentene spiller på kundens dårlige samvittighet. Plastposehetsingen kunne vel like gjerne være et velkalkulert grep fra matprodusentene for å flytte fokuset fra sine egne synder og over til forbrukerne …? Genialt. Med dette bitte lille grepet kan de fremstille seg selv som prektige: å kutte ut plastposer er nemlig kundens ansvar. Å sette fokus på dette gagner hele handelsstanden – som tydeligvis ikke gidder å finne noe bedre alternativ enn å skvise hver eneste smakstomme paprika inn i plastfolie. Og godteriet må jo pakkes inn i små biter i plast som igjen er pakket inn i en større pose plast. Som igjen kommer i et større kolli innpakket i plast, som blir fraktet landet rundt i enda større kolli innpakket i enda mer plast.

 

 

Og hva kan vi forbrukere gjøre med det? Bortsett fra å droppe plastposer til de ti appelsinene og få et råttent blikk fra ekspeditøren som i så fall må skanne inn en og en? Ingenting. 

 

Det er vel stort sett ikke vi kundene som er idiotene? Men de som ikke gir oss noe særlig valg til å handle mer miljøvennlig – bokstavelig talt?

 

Et lite utvalg plastfjell fra en helt vanlig handletur utført av plastskeptisk forbruker

 

Femti øre fra hver plastpose til handelens miljøfond. WOW! Fantastisk arbeid, COOP. Særlig. For hva skjedde egentlig med alle de ti tusen andre produktene dere har pakket inn i plast?.

 

 

følg meg forresten gjerne på Instagram under “kvinnesnekkeren”!

 

#miljø #miljøvern #plast #plastposer #tøyposer #forbruker #handelsstand #emballasje #

DETTE KAN BARNET DITT HETE

Lurer du på hva ditt avkom skal hete? Din altruistisk anlagte moder Holck er alltid behjelpelig.

Disse navnene vil garantert bli lagt merke til – og ditt ikke-unike barn vil garantert bli helt unikt ved å bære dem! Vær så god –  her er navn jeg aldri fikk brukt på ungene mine selv.  

 

Guttenavn:

 

Akk-Ove

Nokas

Tor-Pedro

Grei

Åme

Alvor

Kneik

 

 

Jentenavn (jentenavn synes jeg er vanskeligere, det blir mest å hente inspirasjon fra sykdommer og krig, liksom):

 

Gerilja

Giardia

Clamydia

Militsa

Alka Aida

 

 

Tvillingnavn:

 

Alibi og Aliba

Innveig og Utveig. Uttalt Inn – og Utveig, for enkelthets skyld.

 

 

Håper dette var inspirerende. Hvis det ikke var det, ja, så er det jo heller ikke sikkert at du bør få barn.

 

 

 

#navn #barnenavn #nymotens #jentenavn #guttenavn #inspirert #klok #smart #kriger #kjønssykdommer #tvillingnavn

FRA SELVOPPTATT TIL OPPTATT

 

Ja. jeg er opptatt. Boken får hvile en stund (den kommer ikke ut før til neste høst). Så da må tiden brukes på noe annet. Det er mye som skal analyseres om dagen, og om Jehovas vitner ringer på døren, inviterer jeg ikke inn på tyggis slik jeg pleier.

 

Akkurat nå: Jeg toer mine hender på vegne av menneskeheten. Jeg har gjennomgripende nyheter. For visste du at det ikke er størrelsen på hjernen som har gjort oss mennesker til den overlegne rase? 

 

Bæsjesmilet

 

Av og til kan man jo bare be evolusjonen rødme. Det såkalte bæsjesmilet. Hvordan kan det forsvares at dette fortsatt finnes ut ifra darwinistisk teori? Den sterkestes overlevelse. Bæsjesmilet måtte videreføres. Man skulle tro at dette fenomenet for lengst ble avskaffet fordi det rett og slett dummer ut menneskeheten og gjør oss til pinlig eksistens. Neandertalerne … De ville herske. Men så trakk de seg da de så horder av moderne mennesker med bæsjesmil. Dette overgikk alt! De skjønte at de hadde tapt! Ingen av dem hadde bæsjesmil! Det var ikke et sosialt smil. Det var et smil som ikke hadde med glede å gjøre. Det var et forvirrende smil! De ble redde! Det var et herskesmil! Et seierssmil! Spedbarn kom ut av mødrene og begynte å bæsje og vise makt fra første stund!

 

Det er ikke størrelsen på hjernen som har gjort oss til klodens herskere. Vi blir jo egentlig bare svakere jo “smartere” vi blir. Dødsangsten og det. 

 

Det var ikke det som ga oss makten over alle levende individer.

 

Det var bæsjesmilet.

 

 

 

Herregud for et innlegg.

MÅ MAN VIRKELIG VÆRE RIK FOR Å KUNNE VÆRE MILJØVENNLIG?

 

Jeg har grublet en del på dette med miljøvern i det siste. Ganske mye, faktisk. Sagt først: det er naturligvis en skam at mye av ansvaret for å leve miljøvennlig må bæres av den enkelte forbruker: enten så er man for å redde kloden og gjør alt man kan for å skåne miljøet. Eller man orker ikke bry seg. Dette er i alle fall den gjengse holdningen når det kommer til forbrukeres miljøbevissthet. 

 

Det finnes åpenbart fortsatt altfor få regler og lover for å pålegge og tilrettelegge for at individer skal kunne leve bærekraftig. Det er fortsatt veldig tungvint å resirkulere avfall (i Bergen har vi heller ingen ordning for henting av kompost). Det er et ork å levere inn elektronisk søppel (i alle fall større ting). Det finnes ingen regler for dårlig kvalitet på hvitevarer og brunevarer. Mange mener jo til og med at dette er en bevisst strategi fra produsentenes side – i alle fall er det påfallende hvor mye dårligere kvalitet nye elektroniske artikler (med mer) har enn tjue-tretti år gamle modeller, som fortsatt kan virke helt utmerket. 

 

 

Som forbruker har man et valg mellom miljøvennlige (for eksempel svanemerkede produkter) og miljøskadelige midler. Hvordan i huleste skal man orke å lese bakpå ethvert produkt for å finne ut av om det er det ene eller det andre? Det burde være en selvfølge at alle produkter som kan være det, er miljøvennlige. Samtidig er det fortsatt en helt avsindig bruk av emballasje fra spesielt matvareprodusentenes side – noe som heller ikke reguleres statlig i form av et tydeligere lovverk. Og man kan kjøre bil så mye man bare makter. Og man kan spise så mye kjøtt man bare vil. Jeg kunne ha fortsatt med å nevne eksempler i det uendelige. 

 

Det som er ekstra sørgelig her, er at man ikke nødvendigvis VIL velge bort et miljømessig bærekraftig liv. Men at man rett og slett MÅ velge det bort. Dette innebærer at man nærmest må være rik – eller i alle fall har en noen lunde anstendig inntekt – for å kunne være såkalt “miljøbevisst” (for et trist ord!). I grunnen trenger man ikke engang å være fattig/lavtlønnet for å måtte velge bort for eksempel økologiske produkter. Man merker det fort på økonomien om man skal bidra bærekraftig. Å kjøpe økologiske produkter er DYRT! Det er også kortreist mat. Fortsatt er sånne alternativer i svært liten grad subsidiert av staten. 

 

Og da stiller jeg følgende spørsmål: er det virkelig sånn at man må være rik for å kunne bidra til å “sette færre miljøavtrykk”? Man kjøper seg til god samvittighet. For paradoksalt nok er det kanskje de mest bemidlede som setter størst miljøavtrykk etter seg. De har to biler, alle som en, og de har sannsynligvis også råd til å reise utenlands med fly en fire ganger i året. I tillegg til de femten flygningene de har i forbindelse med møter i hovedstaten, så klart. 

 

Dermed blir altså resultatet følgende: man kjøper økologisk og kortreist. Man handler fairtrade. Selvfølgelig gjør man det! For det er så viktig å tenke i et langsiktig perspektiv! Når det gjelder kloden! Vår kjære jords fremtid! Men sannheten er at man likevel går kraftig i minus: det hjelper ikke mye å handle økologisk når man har fem reiser til eksotiske reisemål i året. Selv om man får au pairen til å levere inn det elektronisk avfallet for en innimellom all kloringen av badet. 

 

Mange av de som vil leve bærekraftig, har ikke mulighet. Skal det virkelig være slik at miljøengasjement skal være forbeholdt de bemidlede? At såkalt miljøbevissthet skal danne et klasseskille mellom de som kan og de som ikke kan? At de som vil, men ikke kan, automatisk blir regnet som miljøsyndere?

 

Heldigvis kan lavtlønnede bruke tiden på å fly rundt og levere farlig avfall på femten forskjellige avfallsstasjoner i kommunen. Levere inn den eneste bærbare PC-en de hadde råd til og som sluttet å virke etter to år. Om man ønsker å bidra. For dårlig samvittighet som lavtlønnet miljøbevisst kan man jo alltids ha. 

 

 

 

 

 

 

#miljø #bærekraftig #miljøbevissthet #forbruker #subsidiering #resirkulering #avfall #kompost #miljøavtrykk #fattig #rik #økologisk #fairtraide #kortreist

 

 

 

 

OM FOLK

 

 

For en dag! Nok en dag. Jeg er rundt og snoker litt for tiden. På vestlandet. Etter at jeg kom tilbake fra Oslo kjenner jeg at jeg virkelig – virkelig – ALDRI vil bo i en storby! Alle folkene. De skumper borti hverandre, er liksom så nærme fysisk overalt, men er totalt uinteresserte i hverandre. Slik blir det naturligvis! Jeg hadde også blitt sånn om jeg bodde i Oslo (for øvrig elsker jeg Oslo og har småbodd der i kortere perioder i forbindelse med jobb, men det blir noe helt annet).

 

Men så kom jeg hjem til Bergen. Den lille landsbyen min! Det er luft mellom folk på gaten. Masse luft! Alltid! Merkelig, men jeg tror muligheten for fysiske distanse gjør at det ikke føles så påtvungent å nærme seg andre mennesker. Det går liksom litt inflasjon i folk når det blir for mange av dem ??

 

Her på vestlandet er alle folk helt uten skavanker. ALLE – og da mener jeg nitti prosent – er gode mot hverandre. Småprater litt, småler og rister litt godslig på hodet om man snubler i dem så de faller og knekker en fot.

 

Jeg elsker å prate med fremmede. Man småslarver litt og går videre når man har gått lei, helt uten å føle dårlig samvittighet. Og om du måtte lure: å snakke om været er ikke patetisk. Høst, vinter, vår sommer; det er tross alt noe man bare gjør cirka åtti ganger i løpet av et liv. Og det er IKKE mye! For øvrig går man naturligvis ikke lei fremmede mennesker og ser deres mest irriterende og dårligste sider, slik man gjør med alle etter å ha kjent dem i en uke eller mer. Sånn sett kan man si at fremmede mennesker er PERFEKTE.

 

Gud. Det er godt å blogge igjen. Det føles litt som å pakke personligheten sin inn i et lunt pledd laget på eget hår.

 

Jeg gikk inn på stam-møbelbutikken min i dag. Hadde snakket med fem fremmede og følte meg plutselig så utrolig trøtt. Da er det bare én ting å gjøre: trekke seg tilbake og finne frem til en rådyr godstol. Jeg satt og småjobbet litt (hvem trenger å leie et uhørt dyrt kontor når man har kontorstol på Skeidar?). Etter å ha skrevet en leddsetning, satte jeg meg godt tilbake for å småslumre litt. Endte opp med å sovne, men det gjør ingenting. Det er IKKE frekt! Betjeningen blir ikke sur, de ler og vekker deg: «var stolen så god at du sovnet, haha, da vet vi jo virkelig at den er god, du burde altså SÅ kjøpe den!!

 

Nå har jeg forlatt Skeidar og skal hjem og spise ertesuppe. I morgen venter nok en fantastisk dag i samvær med perfekte folk.

 

SAMSUNG CSC

 

 

#folk #vestlandet #bergen #oslo #storby #landsby #fremmede #samfunn #skeidar #kontorstol #slumre

 

PÅ VISNING

 

I dag var jeg på visning. Jeg snek meg inn i fremmede menneskers liv; studerte sporene etter dem. Huset. Som et slags velduftende ekskrement.

 

Jeg ville bort fra mitt eget hjem og fra meg. Jeg orket ikke gå i regnet. Jeg kom på at jeg hadde sett et visningsskilt ikke langt fra her vi bor. Og vips, så var jeg der. I hodene deres. Liksom midt i livsanskuelsen deres, som akkurat nå var helt på stell; alt av betydning var ryddet bort. Bare den vinylaktige atmosfæren og de mest nødvendige møblene var igjen. Den dyre slaskesofaen. Det enorme sofabordet. Spisebordet i glass, de lyseblå spisestolene. Settekassereolen. Samt noen røde roser på bordet; kjøpt natur som smisk. Jeg likte ingenting av det som var der. Det var deilig. Jeg trengte ikke engang å like dem, selgerne: De var der ikke. Livene deres hørte ikke hjemme her, de hørte mindre hjemme her enn mitt akkurat da.

 

Så godt det var å komme seg vekk fra sitt eget rot! Det kunne vært topp å være i et ryddig døgn. Men de ryddige døgnene stikker liksom bare av hver gang jeg kommer.

 

Tenk om jeg hadde med meg take away. Thai. Satte meg ned i sofaen og gaflet. Tenk om jeg gikk på do. Låste døren, tisset. Pusset tennene. Gurglet. GUUUURGL!

 

Jeg gjorde det jo ikke. Jeg bare dagdrømte. Tankesvermeri. Når det er sagt, er jeg ennå ikke utlært når det kommer til konvensjoner. Vet for eksempel ikke om man bør smile overlykkelig til en bil som stopper for en ved et fotgjengerfelt. Bør man?

 

Om jeg en gang dør (?) skal jeg oppføre meg ytterst høflig. Helt korrekt. Jeg skal ikke selge noen noe som helst. «Jeg dør. Kjøper du den? Du kjøper den, ikke sant? Hæ Ikke sant?». Masing på dødsleiet, grøss og gru.

 

Ble dette litt rotete? Jeg er visst ikke så flink til å sjaue, gjøre tankene klar til visning. Men ok. Jeg gikk i alle fall hjem til slutt. Jeg kjøpte ingenting, la ikke engang inn lurebud på kroner hundre tusen mens jeg lo godt av meg selv.

 

Men så var det deilig å komme hjem til sitt eget rot; det var jo fortsatt liv der. Sokker, puter, leker, tegninger, piano og instrumenter overalt. Så bra! Må jeg konkludere. For livet mitt er visst fortsatt bebodd. 

 

 

 

Knekkebrød i håret finner jeg visst også av og til. 

 

 

følg Snok på facebook

 

 

VI ER SÅ VIDUNDERLIGE

 

Jeg befinner meg i køen på matbutikken. Den aldrende mannen foran meg tar frem lommeboken, teller opp mynter med skjelvende fingre, rekker dem smilende mot ekspeditrisen.

 

Jeg står på bussholdeplassen ved siden av bolefyren med altfor stor kropp i forhold til hode: han tror ingen ser ham, han tegner hjerter med skospissen mens han smiler til seg selv .

 

Jeg sitter på en kafe, en ulastelig kledd forretningsmann på bordet ved siden av meg gjør noen grimaser med ansiktet, avslører at han bare er et bitte lite sårbart menneske inni dressen.

 

Av og til, i ørsmå øyeblikk, så ser jeg det, brått, helt uventet: hvor nydelige vi er, vi mennesker. Så søte. Så små. Så viktige i all vår uviktighet.

 

Så hardt vi strever! Hver for oss. Holder på med vårt. Gjør det vi kan for å holde oss oppe: vi er så ensomme og rare. Prøver stort sett å være gode. Oppføre oss. Gjøre godt. Bli likt.

 

Jeg vet ikke om jeg tror på en skjeggete gud. Men av og til. Så vet jeg at jeg tror på mennesker. Og det? Det er litt av den samme følelsen, vil jeg tørre å påstå.

 

 

 

 

 

Facebooksiden til kvinnen som prøver å snekre seg et fint liv

 

#mennesker #verdighet #godhet #skjørhet #vidunderlig #magisk #liv #øyeblikk #menneskemøter

 

 

#mennesker #menneskeheten #vidunderlig #søt #sårbar #nydelig #hender #forretningsmann #bole #gammel #gud #blikk

 

EN MERKVERDIG INNSIKT

 

I dag hørte jeg rop. Jeg hørte mengden rope. Det var sykkel-VM og publikummerne hadde stilt seg opp langs veien. Jeg gikk ut på altanen, så ikke ansiktene, bare flaggene som vinket over hodene deres. Et helikopter nærmet seg, stoppet på himmelen, der, tjue meter over meg. Eller var det tjuefem? Eller kanskje bare ti …? Jeg er visst ikke så god til å regne avstander i luft. Spesielt ikke vertikale avstander, viser deg seg.

 

Helikopteret … Hvordan kan noe menneskelagd bare stå slik, brummende, helt stille på himmelen? Plutselig fikk jeg en slags følelse av hvordan det må være å være superstjerne. Stjerne på jorden. Med et motormonster svevende i luften over en, slik må det være; å bli leitet etter med en telelinse med en gang man befinner seg i verden og ikke hjemme, innendørs.

 

Jeg gikk ned i hagen. La meg i hengekøyen. Solen lukket øynene mine. Hoiingen der nede … Hurraropene til et for meg totalt ubetydelig sykkelsirkus. En vegg av liv, tenkte jeg. En vegg av liv mellom meg og andre siden av veien. Nei, tenkte jeg: Liv på rekke og rad kan vel aldri danne en vegg? Nei. En åpning. En åpning av liv må slikt kunne kalles. Og så. Akkurat der, så tiltrengt, så kjærkomment: En malplassert ro. Sjelden i meg. Utelukkende vanlig i liv som ligger horisontalt en halvmeter over bakken, skulle man tro: Det er vel slikt man plutselig kan ta seg i å oppleve om man henger i luften med bare et tøystykke mellom seg og jorden.

 

Ja. En ro som kom syklende inn i meg utenfra. Liksom ut fra en syklist på avveie; syklende inn i lokalgaten min, opp trappen min, sykkelhoppende opp i hengekøyen min, sykkelsmettende inn i kroppen min. Mens verdensmestrene peste seg konkurrerende forbi verdenen min til stormende jubel der nede.

 

 

Facebook

 

#sykkel-VM #Bergen #innsikt #sol #syklister #hengekøye #liv #fred #ro #heia #hurra

 

Å VÆRE LIVREDD FORAN BARNA SINE: SÅ UTROLIG FÆLT!

 

I dag opplevde jeg å bli vettskremt for første gang på så lenge jeg kan huske. Og ikke nok med det: Jeg ble det med barna som vitne. Vi var på kjøkkenet, jeg og toåringen og fireåringen. På stuen stod altandøren på vidt gap. Plutselig hørte vi en svusjelyd – etterfulgt av krafse- og flakselyder i stuen. Jeg hørte med en gang at det var en stor fugl som hadde funnet veien inn. En skjære, nærmere bestemt. Min første reaksjon? Det var å sette i et hyl. Ikke et sånt hvin, men et sånt hyl som varte og varte og varte. For er det noe som fremstår som det fødte i-landsmareritt for meg, så er det å være fanget i et hus med en stor fugl flygende rundt. Ikke en helt uvanlig frykt, vil jeg tro. Skjønner godt hvorfor Hitchcocks film Fugler er en skrekkfilm, for å si det sånn. Ungene begynte straks å vræle, de også. Jeg ropte OLAV! OLAV! OLAV! I håp om at ektemannen skulle kom til unnsetning. Han befant seg nemlig i underetasjen. Men han hørte oss ikke. Vi gjemte oss under kjøkkenbordet, som om det var noe virkelig grusomt som skjedde. Og vi skrek og vi skrek og vi skrek. Fuglen bakset, den ble naturligvis livredd, stanget mot vinduet og veltet lysestaker og bæsjet (naturligvis) i sofaen. Før den endelig fant veien ut gjennom den samme døren den hadde kommet inn.

 

Det var så utrolig fælt! Først i ettertid forstod jeg hvor fælt det var. For som mor er man jo – og skal være – den som beskytter barna mot farer. Og trygge dem og prøve å berolige dem om det er noe skummelt som skjer. Det er i alle fall sånn jeg ønsker å være med hodet. Og heldigvis er det egentlig ikke så mye som skremmer meg og setter meg helt ut. Om ungene plutselig løper ut i trafikken eller den slags, naturligvis. Men da er jeg jo nettopp der for å geleide dem inn på «rett spor» igjen. Da er jeg jo nettopp en voksen som har kontroll.

 

Men nå …? Nå forlot jeg hodet mitt totalt. Jeg ble omgjort til pur frykt. Det å føle at man helt forsvinner … Det å føle at man ikke har det spor bedre kontroll over situasjonen enn barna sine. Det å føle at man selv blir et forsvarsløst barn igjen – helt uten evne til å ha et overblikk over situasjonen. Først da fuglen hadde funnet veien ut igjen, gjenfant jeg roen (om enn fortsatt med galopperende hjerte). Men ungene – og spesielt minste – var fortsatt rimelig oppskaket, for å si det mildt. Toåringen gråt og gråt og gråt. Men så var det som om den som alltid pleier å være der for å trøste henne, hun hadde ikke kunnet trøste henne når hun selv var livredd. Og å se sine foreldre reagere sånn må da være direkte usunt for barna …? Jeg har hatt så dårlig samvittighet etterpå. De første timene i etterkant ville ungen bare til pappa. Hun klamret seg til ham. Plutselig ble jeg liksom selv redusert til å være en fare. Som om barnet mitt trenger å få bekreftelse på at jeg representerer noe trygt på ny.

 

Så nå er jeg helt på alerten her. Ikke fordi jeg er redd for at en fugl skal finne veien inn nok en gang (men altandøren er lukket!!). Men fordi jeg er redd for at ungen min skal føle at om en virkelig «krise» inntreffer senere; at hun da vil bli minnet på denne hendelsen og føle at jeg er en upålitelig voksenperson/en hun ikke kan søke tilflukt hos.

 

Heldigvis krøp vi godt inntil hverandre ved leggetid i går kveld – og sov sammen hele natten. I en trygg seng. I et trygt hus. I et trygt land. Men denne hendelsen fikk meg til å tenke … I dag har tankene dreiet seg rundt alle de mødre og fedre som blir stående ansikt til ansikt med forferdelsen. Som er dødsens redde av en grunn. Sammen med sine egne barn. Som ikke bare er satt ut av en ytterst ufarlig skjære. Men er livredde på grunn av krig, naturkatastrofer, nød. Som opplever bombing og henrettelser på nært hold. At landsbyen ens blir jevnet med jorden. Helt uten at mammas fang kan trøste. Hva slikt må forvolde av uopprettelig skade i et sårbart barnesinn … Dersom det ikke finnes noen trygghet i verden. Dersom selv ikke den som står en nærmest er i stand til å betrygge fordi betryggelsen mangler feste i virkeligheten. Gang på gang på gang. Disse skadene får nok verre konsekvenser om barnet blir værende i denne permanente frykten. Fanget i den. Sammen med sin mor og far. En hel barndom. Enn om vedkommende tas varmt i mot av et land der trygghet, stabilitet, omsorg – og ikke minst grundig traumebehandling og langvarig oppfølging – er en selvfølge. Så hun/han ikke automatisk er på alerten og mistror alles intensjoner. Fordi hun må det. Være på vakt. Alltid. Fordi det ikke er noen som er der til å trygge og passe på. Kanskje – kanskje kan dette gjøre arrene mindre. Muligens noe naivt … Men kanskje – kanskje – er dette mer terrorforebyggende enn om man nok en gang blir avvist av noen som egentlig burde ta imot en med åpne armer. Når hele ens liv til nå har vært en eneste lang avkreftelse på at det finnes en beskyttende favn.

 

Kanskje en litt merkverdig sammenligning. Men kanskje ikke så helt usaklig, når alt kommer til alt …? Bare som et sånt bittelite PS på valgdagen.

 

 

Følg meg på Facebook

 

#livredd #følelser#skjære #frykt #sårbarhet #mor #barn #tilknytning #katastrofe #i-land #u-land #terror #terrorisme #medmenneskelighet #traumer #traumebehandling #åpenhet #innvandring #innvandringspolitikk #valg2017

SIGARETTENE

 

I dag går alle mine tanker til sigarettene. Hvorfor? Fordi jeg minnes. Mimrer: Det fantes en gang et femtitall og et sekstitall og et syttitall og et åttitall. Hvem vet, kanskje fantes det et førtitall en gang, også. Denne svunne tid … Hvor helseministeren røykte på TV. Den gang det fantes lekesigaretter som glødet i lekebutikkene og som så ut som helt ekte sigaretter. Den gang det fantes askebegre på fly, på busser, på toaletter, på tog. Ja. Det fantes askebegre overalt. På alle stuebord. På alle kafebord. Det fantes sigaretter overalt. Enkeltvis, tivis, tjuevis, førtivis, hundrevis.

 

Kvelden før forbudet av røyk på kafeer, puber og restauranter inntraff, var jeg og noen venner på en såkalt brun kafé. Da klokken passerte midnatt, tok kafeeieren en anarkistisk en og ropte ut i lokalet at nå var det bare å forsyne seg med resten av sigarettene fra baren. «Her skal dere lov til å røyke til jeg stenger for natten selv om det ikke er lov!» Sa han med klump i halsen, rørt over egen evne til selvoppofrelse. Og så KASTET han pakkene ut i lokalet. Folk ble helt ville! Tror noen gråt mens de tok sin siste sigarett innendørs, også. Nå hadde det vel vekket mer furore om noen hadde tent opp en sigg på kafeen enn om vedkommende hadde vist fram tissen sin. Ja, selv om tissen ikke var glattbarbert.

 

Usaklig bilde, men en selfie må med.

Vel. Altså. I pur helsefremmende, kjernesunn nostalgi (nostalgi er vel ikke påvist kreftfremkallende ennå, vel…?): Denne boken fant jeg i dag. En eksperimentbok for barn og unge. Se her:

 

“Vil du tro det var mulig å slå knute på en sigarett? Pakk sigaretten inn i cellofanen fra esken og vri endene godt om …”

 

“Legg et kronestykke under et lommetørkle av bomull, og be en voksen person slokke sigaretten mot mynten”.

 

Ah ha ha ha ha!

 

Nå – det var alt.

 

Eller forresten. En ting til:

 

Uovertruffen eleganse.

 

Ha det!

 

 

Kvinnesnekkeren

 

 

#sigaretter #nostalgi #askebeger #kreftfremkallende #røykelov #røykeforbud