Det jævligste

 

Så har du nettopp funnet ut at det du allerede visste: du er døende. Du sitter foran legen – mens han, med gravalvorlig ansikt, kan konstatere at: det ser ikke bra ut, dette.

Prøvene viser alvorlige celleforandringer. Skyhøy crp. En svulst på størrelse med en plomme i hjernen. Spredning til flere indre organer.

Ingen tvil om at dette kan være dødelig.

Du venter på hva som skal skje videre. Håper det finnes behandling som kan stabilisere sykdommen.

Regner med at den blir iverksatt straks.

 

Men slik er det ikke denne gangen.  

Legen sier: du kan beklageligvis ikke få hjelp.

Kanskje senere.

Men ikke nå.

Kom tilbake når kreften har spredd seg. Når du er for syk til å kunne ta vare på deg selv. Når du er for syk til å holde deg oppreist.

Kom tilbake når sannsynligheten for at du overlever har sunket drastisk. Når sykdommen allerede har herjet så lenge i kroppen din at den har sørget for permanente skader – om det nå viser seg at du skulle være så heldig å overleve.

 Ser du det for deg?

At noe slikt ville skje om du ble rammet av akutt, dødelig fysisk sykdom – som for eksempel kreft med spredning?

 

Så heldig er dessverre ikke DU.

For det som feiler deg – det slår ikke ut på EEG, MR, blodprøver, cellebiopsi eller andre fysiologiske tester.

Det er psykisk, det som feiler deg.    

Du har det jævlig.

Du ber om hjelp.

Men du får det ikke.

 

Sprø sammenligning, tenker du kanskje: «dette gjelder jo bare ytterst få?»

Vel – det gjør det faktisk ikke.  

I 2014 døde 663 kvinner av brystkreft.

Og det vi hører? Sjekk brystene! Regelmessig! Oppsøk lege om du finner kuler! Heller be om hjelp en gang for mye enn en gang for lite!

Men med psykiske «kuler»?

Nope.

Det du er rammet av – det er bare LIVET, det!

 

Men faktum er at psykiske sykdommer tar nærmest like mange liv årlig som det brystkreft gjør.

Og LANGT flere liv enn det trafikken gjør.

Og i trafikken?

I trafikken – så snakker man om nulltoleranse når det kommer til dødsulykker.

Målet er ingen drepte trafikkofre!

For det har man jo en mulighet til å påvirke, liksom. Ved å gjøre veiene bedre. Senke fartsgrensene. Øke antall trafikkontroller. Gi bot ved manglende sikkerhetsbeltebruk.

Vi kjøper store, gode, trygge familiebiler.

Sørger for at barna våre sitter bakovervendt i fancy bilseter for å unngå at de vi elsker aller mest skal bli en del av ulykkesstatistikken.

 

Men i 2015 omkom 125 mennesker i trafikken. 125 mennesker av over fem millioner nordmenn!

Forholdsreglene har tydelig gitt frukter. Og det er jo bra.

Men når har vi noensinne hørt om NULLTOLERANSE for selvmord? Et mål om NULL SELVDRAP?

Hvert år registreres rund 530 selvmord i norge.

530!

Ikke langt unna fire ganger flere ofre enn i trafikkdrap.

I tillegg regner man med en del ukjente selvmord – det vil si selvmord som er kamuflert som ulykker – da spesielt i trafikken (hvor mange av de 125 trafikkofrene døde da som følge av «skjulte» selvmord?)

Oppå dette er det vanlig å anta at det er cirka ti ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord – hvilket vil si at om lag 5300 personer årlig befinner seg helt på dødens rand. Med så dårlig livskvalitet at de ØNSKER å forlate livet.

Noen av dem overlever – med smadret kropp og varige kognitive skader etter overdoser eller hopp fra femten meter.

Men disse 530 menneskene som faktisk klarer å ta livet av seg – de drar også andre skjebner med seg ned i undergrunnen. Enten det er indirekte i kraft av pårørende, som ender opp med varige psykiske problemer i etterkant.

Indirekte, i kraft av at selvmord er smittsomt: blant ungdom er det dokumentert en økt forekomst av selvmordsforsøk av venner til mennesker som har dødd av selvmord.

Eller mer konkret: som i at fedre i livskrise og med selvmordstanker står bak flest barnedrap.

 

Nå er det faktisk slik at det hadde vært mulig å forebygge og stabilisere psykisk sykdom før det går for langt. Før den eter seg inn i deg og ødelegger alt du har og alt du er. På samme måte som mammografi og bakovervendte barneseter reduserer risikoen for henholdsvis brystkreft og trafikkdød.

Men denne muligheten finnes dessverre altfor ofte bare i teorien.

Altfor sjelden i praksis.

Enda sjeldnere i tide.

 

Og det er brystkreft vi er redde for?

Trafikkdød?

«Lokkemenn»?

Kidnapping?

Kreft i testiklene?

Blind vold?

Terror?

Bomber?

Fedme?

Krybbedød?

Flyulykker?

 

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at mellom 30 til 50 prosent av den norske befolkningen vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet. Det vil si: om ikke det skjer med deg – så vil det skje med noen du er glad i.

Din mann. Din kone. Foreldrene dine. En venn. En kollega eller to.

Barna dine.

Det er snakk om 30 til 50 prosent her. 30 til 50 prosent! Opptil annenhver nordmann!

Så noen av dem du elsker vil det uansett skje med. En eller annen gang. Uvegrelig.

 

Såkalt «syk i hodet».  Hva skal til for at man skal omfavnes av dette begrepet?

Du trenger ikke være såkalt «gal», skjønner du. Du trenger ikke engang være predisponert for psykisk sykdom.

En eller annen gang, så står vi alle i en alvorlig krise som kan utløse psykisk sykdom.

Du også.

JA – DU, JA.

For vi har alle ting vi sliter med fra tid til annen. Ting som kan vokse seg store og tunge. Og alvorlige. Som kan få en til å bikke over til gal side, fortere enn man aner. Om man bare er uheldig nok.

Hvem kan med hånden på hjertet hevde å IKKE en eller annen gang har stått i en situasjon som har vært så uutholdelig at man kunne hatt bruk for å snakke med noen? Uten at man regner seg selv som KLIN SPRØYTE GAL?

Du mister noen du er glad i. Du lever med langvarig sykdom i familien. Du blir skilt. Du mister jobben. Du blir voldtatt. Du ble seksuelt misbrukt som barn. Du var utsatt for omsorgssvikt. Du blir mobbet. Du har “feil” seksuell legning og blir trakassert for det. Du er ufrivillig barnløs. Barnet ditt har en kronisk sykdom som tapper deg helt for krefter. Du blir selv kronisk syk -blir isolert fra omverdenen og preges av smerter døgnet rundt.

Og så videre.

 

Men disse eksemplene du kommer med – de er jo bare naturlige deler ved det å leve? Tenker du kanskje.

Det er LIVET! Og livet SKAL ikke alltid gå på skinner, skal det vel? Så sånne kriser burde man vel kunne klare seg gjennom helt på egen hånd?

Eller?

Vel – statistikken tyder på det stikk motsatte.

Og at veldig mye står på spill her. For veldig mange samtidig.

Og da blir det vel helt «sykt i hodet» – sånn samfunnsmessig sett – at hjelpen skal være så langt unna?

 

For problemet er at når det skjer – når psykisk sykdom rammer – da er ikke hjelpen der før det nesten er for sent.

Når tok DU den årlige psykiske helsesjekken sist?

NEMLIG – den finnes jo ikke.

Om du står midt i en livskrise du nærmest ikke ser noen løsning på, finnes det få alternativer for å stable seg på beina igjen. Kanskje er du så heldig at du har et stort personlig støtteapparat rundt deg i en slik situasjon.

Kanskje er du det ikke.

«Du har jo aldri vært innenfor psykiatrien før? Du har jo ingen journal? Du klarer deg sikkert».

«Du er jo fortsatt så frisk at du KLARER å be om hjelp»

«Kom tilbake når det blir verre. Mye, mye verre».

«Kom tilbake når du vil ta livet av deg – da legger vi deg kanskje inn. Kanskje. Men bare kanskje»

 Kan jo være at du bare faker, skjønner du. At du spiller suicidal for å få hjelp. Kanskje er du bare oppmerksomhetssyk.

«Kom tilbake når du har et alvorlig selvmordsforsøk bak deg, du!»

 

Problemet må vokse seg utover alle proporsjoner for at det skal bli sett.

Bli et problem- ikke bare for deg – men for samfunnet.

Vokse seg stort og farlig.

Enten som tikkende bomber i trafikken – i kraft av skakkjørte sjeler som søker seg til feil kjørebane for å ta sitt eget liv. Eller som fedre som tar med seg barna og ekskonen sin i døden.

Eller bare som helt vanlige enkeltindivider som blir varig syke av manglende hjelp – og i verste fall velger å gjøre slutt på sitt eget liv – med alt det får av konsekvenser og psykiske følger for alle pårørende.

 

Jeg vet om folk som har tatt livet av seg fordi de ble mobbet. Det ble aldri tatt på alvor.

Jeg vet om folk som tok livet av seg mens de var psykotiske – på rømmen fra psykiatrisk sykehus. Det ble aldri tatt tilstrekkelig på alvor.

Jeg vet om folk som ble drept av den elskede familiefaren som aldri noensinne hadde vist tegn på voldelig atferd forut.  

Jeg vet om folk som ble drept, tilsynelatende helt umotivert, i blind vold på gaten.

Jeg vet om folk som ble massakrert på Utøya av en syk mann (tilregnelig og frisk er ikke det samme, spør du meg – og her var det tilfeldigvis snakk om omsorgssvikt)

Og jeg vet om meg selv: som aldri fikk hjelp som barn, slik at diagnosene rakk å balle skikkelig på seg før det nesten endte galt.

 

Felles for alle slike skjebner?

Manglende hjelp- eller riktig hjelp – i tide.

OG VERST AV ALT: HELVETET KUNNE HA VÆRT AVVERGET. 

I mange av tilfellene kunne det faktisk det.

 

At dette blir oversett eller tatt så lett på: Jeg fatter det bare ikke.

Det er en skandale. Rett og slett.

Kanskje den største samfunnsmessige skandalen i vår tid.

Nå må vi for faen våkne!

Dette gjelder oss alle.

Før eller senere også deg – eller noen du kjenner.

Og JA – det gjelder også deg som er politiker. Uansett hvilket parti du måtte tilhøre.

 

 

 Vær så snill – DEL.

 

følg meg gjerne på facebook

 

#skandale #psykisk #sykdom #syk #selvmord #samfunnsproblem #trafikk #ulykke #risiko #medmenneske #patologisk #ansvar #politik #psykiatri #innlagt #overleve #leve

 

Studie: sosiale medier krymper hjernen din

 

Å dele saker og ting i sosiale media – kan det være så farlig, da?

Spre litt glede, litt pest, litt politikk, litt visdom? Noen matoppskrifter, tips til gode bøker, resultater fra en fotballkamp? Tipse om en bombe som har gått av i Tyrkia, fortelle om et fint feriested,  debattere hijaber og innvandringspolitikk?

Er ikke deling et tegn på engasjement snarere enn fordumming? Uansett innhold?

Et verktøy for tilegnelse av informasjon, snarere enn for nedbryting av hjerneceller?

 

Å neida. Retweeting og lignende fenonemer i sosiale medier er kanskje ikke like uskyldig som fuglekvitter likevel, kan det nå vise seg.

Det hevder i hvert fall et forskningsteam bestående av forskere fra Cornell University og Beiing University.

Forskerne ønsket i utgangspunktet å undersøke om retweeting og ellers det å dele informasjon online, tapper en for mentale ressurser – som kunne ha vært brukt til å kunne forstå, huske – og til og med benytte seg av innholdet i det som deles.

For å teste teorien, presenterte forskerne to grupper med studenter for meldinger fra Weibo, den kinesiske ekvivalenten til Twitter.

Etter å ha lest hver beskjed, hadde den ene gruppen muligheten til enten å reposte den eller å gå videre til neste beskjed.

Den andre gruppen fikk ikke lov til å reposte og hadde bare muligheten til å gå videre til neste beskjed.

Begge gruppene gjennomgikk deretter en test i hvor godt de ga uttrykk for å forstå – og huske – innholdet i meldingen.

Og forsøkspersonene i «retweet»-gruppen? De hadde to ganger så mange gale svar som ikke-retweet- gruppen – og en SIGNIFIKANT dårligere forståelsen av innholdet.

Forståelsen var spesielt dårlig for innholdet de retweetet, selv når de kunne huske emnet/temaet.

 

Forskerne tror at det som skjer – som gjør at retweeterne presterer dårligere enn ikke-retweeterne – er  en slags kognitiv drenering eller mental overbelastning. Dette har – ifølge dem – altså ikke noe å gjøre med hvorfor du velger å retweete. Det er AVGJØRELSEN

om å dele eller ikke som tømmer deg for mentale ressurser. Altså den tankekraften du bruker på å bestemme deg. Og ikke innholdet i seg selv (kan jo sette et lite spørsmålstegn her, tenker jeg – for det er vel naturlig at jo mer interessert man er i et tema- desto større sjanse har man for å kunne huske innholdet? )

 

Bla bla bla, hva så? tenker du. En slik «mental tømming» virker jo så betydningsløs i ethvert tilfelle. Som en liten spyttklyse i havet.

Jeg mister vel gjerne et snev av kognitiv kapasitet for å kunne dele noe jeg ønsker å dele, jeg?

Men så tenker man litt videre … På hvor mange ganger på en hvilket som helst dag i en hvilken som helst uke i en hvilken som helst måned i et hvilke som helst år i et hvilket som helst tiår man tar slike valg.

Og det? Det blir jo en nokså anselig mengde mentale “sigaretter” røykt i løpet av en livslengde, det.

Som suger oss tom for mental kapasitet vi kunne ha brukt på – muligens – viktigere ting.

 

Av denne studien fatter jeg følgende konklusjoner på vegne av deg som er redd for å tappes totalt for mentale ressurser:

En: IKKE TENK, BARE DEL!

To: IKKE LES DET DU DELER!

Tre – men ikke minst:  IKKE DEL DETTE INNLEGGET.

For det blir du sannsynligvis enda dummere av. Til tross for at meningsinnholdet og forskningsresultatene i og for seg er både oppsiktsvekkende og kanskje til og med litt alarmerende.  

 

 

 

 studien ble publisert i tidsskriftet Computers in Human Behavior 

 

#studie #psykologi #forskning #sosialemedier #twitter #tweet #retweet #deling #reposting #mental #kapasitet #kognisjon #hukommelse #hjerne #minne #læring

Blogging dreper!

 

Det kunne godt ha stått en advarsel på alle bloggportalene.

Etter malen fra varselfirkantene på sigarettpakkene:

 

 

Sånn at du, idet du bestemte deg for å opprette ditt eget lille sted på nettet, kunne være forberedt på hva som ventet deg.

For blogging er ikke for tandre sjeler.

Og av og til hender det jeg lurer på om jeg er sterk nok. Frisk nok. Modig nok.

 

Jeg er vel ikke en av de mest plagede, tenker jeg. Foreløpig uteblir faktisk drapstruslene! Hehe.

Men så får jeg sånne kommentarer som dette, da:

 

Det verste er folk som prøver å skrive over sin evne, samt folk som ikke forstår hva de skriver om. Huff…

 

Så pass bør jeg vel tåle – du synes jeg er dum og ubrukelig. Men av og til, som i dag, når livet liksom spiser meg litt opp innenfra, så blir jeg liggende og tenke på nettopp disse ordene. For det verste er faktisk ikke at du skriver det du skriver – men at jeg akkurat nå synes du har helt rett.

 

De mer skeptiske vil muligens begynne å tvile på om en person som skriver så elegant og virker så mentalt oppegående ikke skulle greie å ha en deltidsjobb i alle fall. Nok om det.

 

Den treffer litt, det må jeg si. Det gjør vondt. Å kjempe. Å gjøre alt du kan for å karre deg oppå igjen. Og så blir du mistrodd. Blir aldri helt vant til det!

 

Herregud. Dere bloggere altså! Skaff dere en jobb, og ett liv.

 

Touché! Selv om dette bare er en frase: er det noe jeg VIRKELIG skulle ønske jeg hadde – så var det et LIV! Haha.

 

Jeg får fysisk vondt av å tenke på at dette kan være et seriøst tema for sunne, voksne og oppegående mennesker 🙁 Jeg ønsker deg lykke til videre. Virkelig.

 

Det idiotiske her er at jeg faktisk TRENGER et lykke til videre. Som ikke er hets forkledd som omsorg.

 

Disse kommentarene er ikke SÅ ille. Er de vel?

Det er bare det at når dette blir det lille du får av innputt fra verden i løpet av en dag – fordi du ikke er frisk nok til å omgås andre mennesker – ja, så sitter slike ord godt i.

 

Den siste tiden har jeg hatt et bilde i hodet.

Jeg står på scenen foran et stappfullt Oslo Spektrum.

For på de mest leste innleggene mine – så hadde jeg faktisk kunnet fylle et slikt lokale til randen.

 

 

På gode dager synes jeg det er vanvittig kult å tenke på.

Men på dager som i dag -så ser jeg det så tydelig for meg. At jeg står der fremme. Helt alene. Bitteliten. Med folkehavet foran meg. Og så reiser de seg. Tar ordet, en etter en. Roper slengbemerkninger og hatkommentarer ned mot meg på scenen. Som en gigantisk mobb. De har brukt tiden sin på å oppsøke meg og dette “arrangementet”. Men de er ikke der for å applaudere. De er der for å bue meg bort.  

 

Jeg vet jeg innimellom stiller meg lagelig til for hogg, som det heter. Provoserer og overdriver litt. Som når jeg sammenligner NAV med Titanic. Det er klart at da får man ikke være i fred.

Og det BURDE jeg faktisk tåle. Det vet jeg.

Men gjør jeg egentlig det?

Som i dag – så får jeg lyst til å legge meg rett ned. Men så bare … HEI, VENT JO LITT   -JEG LIGGER JO ALLEREDE! Haha.

 

 

Kanskje jeg rett og slett skal legge meg UNDER sengen i stedet – for å synke ekstra lavt -og bli til mitt eget udyr – et sånt sengetroll jeg fryktet fantes som barn?

 

Herregud, å ta selfie fra under sengen var krevende! Rett før jeg går til innkjøp av en selfiestang. Eventuelt stopper å ta selfie fra under sengen.

 

 

Dagens bukett på “scenen” var fra meg. Til meg. Noen blomsterkvaster fra hagen – som nok allerede har sett sine beste dager. Av og til skal det ikke mer til for å gjøre dagen litt bedre.

Beskjed til selvet: stå på -selv når du ligger.

Gi aldri opp!

 

Til dere som leser, lytter, legger igjen kloke, vakre, gode ord: TUSEN takk! Dere betyr mer for meg enn dere aner.

Og til dere som irettesetter, kritiserer, argumenterer, engasjerer, diskuterer: FORTSETT MED DET!

Heng meg gjerne – men gjør det helst litt skånsomt.

(og så skal jeg øve meg på å være litt mer hardhudet, for det trenger jeg virkelig å bli!)

 

Håper du har en fin dag i solskinnet!

 

#blogging #blogg #blogger #dreper #skadelig #skjør #sart #mobb #oslospektrum #kommentarer #publikum #engasjement #kritikk #optimisme #utvikling

 

Ikke EN eneste frue til nå!

 

Ok – jeg er godt gift. Og det med en mann som absolutt ikke bare innehar kvaliteter som menneske, far og ektemann – men også i kraft av sitt relativt eksotiske yrke som komponist.

Med tanke på dette burde bloggen min «selvfølgelig» ha hett «Komponistfrue». For visst er jeg stolt av mannen min og det han gjør.

Og likevel: ønsker jeg først og fremst å være FRUEN hans?

Nei takk, sier jeg bare.

Sånn semialvorlig talt: hva er det det går i – dette med at kvinnelige bloggere omtaler seg selv som fruer av alskens ektemannlige titler? Kvinner som bygger sin egen identitet og karriere rundt mannens yrke og status?

For det er utelukkende det dette gjelder –  om du da ikke er i det komiske hjørnet og kaller bloggen din for bilmekanikerfrue fordi det høres så teit og feil og lite fjongt ut – mens det egentlig faktisk er hakket MINDRE teit enn å ville skinne under sin manns karriereglorie.

 

Jeg fatter det bare ikke.

Det minner meg om inskripsjoner på fordums graver tilhørende en helt annen tid: her hviler fru hattemaker andersen. Her hviler fru skipsreder Mowinchel. Her hviler fru repslager Galtung.

Ikke opptre som noens eiendel. Stå opp for deg selv, kvinne!

Vær nå for faen noe annet enn noens frue.

Vi lever tross alt ikke i 1809, men i 1913!

Eller, vent nå litt: i følge min tidsregning burde vi ha kommet enda litt lenger enn det, til og med.

 

Forslag til andre fruebloggedomener som fortsatt er ledige på blogg.no:

Blotterfrue

Seriemorderfrue

Hvitvaskerfrue

 

Eller etterhvert …

FANGEFRUE!

“Min mann sitter i fengsel! Hurra – jeg er friiiii! Til å skape min egen blogg!!!”

Hei, det er “meg”: Fangefrue – sett innenfra fengselet. altså. For jeg befinner på utsiden, jeg: jeg er jo helt fri. Selv om det for deg ser ut som jeg sitter fanget på innsiden.

 

Tidenes styggeste frisyre. Men jeg har fiskebeinsflette, da. Og Dior-leppestift. Og FANGEMANN!

 

Å, så sint kvinnesnekker! Heldigvis kan og vet jeg alt best.

 

følg meg gjerne på facebook

 

#fruer #blogg #blogging #feminisme #fruentimmer #fengsel #fange #kriminell #bloggnavn #sint #sur #kjerring

 

“Å vise fremmed flagg på 17. mai bør straffes på lik linje med blotting!”

“Bare norske flagg på syttende mai, please!!!”

Har fulgt med på denne diskusjonen som har herjet den siste uken litt fra sidelinjen.

Men nå sniker også jeg meg til å si noen ord.

Skulle nemlig tro det var snakk om et slags kupp; et slags andre nasjoners organiserte forsøk på å STJELE den norske nasjonaldagen og ØDELEGGE den, samlet og i tropp.

Men så planlagt er det vel ikke ??

 

Jeg tror vi nordmenn har et indre, statisk og romantisert bilde av nasjonaldagen: vi ser for oss et et hav av norske flagg som flagrer over hodene på glade barn i tog. Under blå himmel mens solen skinner og bjørken står i full blomst.

Men dette romantiske bildet stemmer egentlig ikke så mye med virkeligheten. Mange av oss er pollenallergikere og først og fremst opptatt av å lindre symptomene rundt nasjonaldagstider. Og ikke pleier det å være spesielt fint vær på 17. mai, heller, når jeg tenker meg om.

 

Å ikke tillate andre flagg enn det norske ? GJØR DET!

Det høres liksom så enkelt og greit ut. BARE FORBY DET, FERDIG SNAKKA!

Men det ville neppe vært gjort i en håndvending.

Og om det skjedde ? hvordan skulle i så fall denne nye loven håndheves? NOEN tiltak måtte jo gjøres.

Jeg ser for meg en rekke nokså ukoselige nasjonaldager i årene fremover.

For «bare norske flagg tillatt» – hva innebærer i så fall det? Jo, det innebærer i praksis at det som IKKE er tillatt må stoppes, bøtelegges, straffes.

Og det må slås hardt ned på. Ingen toleranse – å vise fremmed flagg – skal sidestilles med blotting. For det å vise fremmed flagg – det er jo nesten det samme, tenker lovens lange arm: “det flagget ditt får du holde for deg selv og vifte med når ingen andre ser deg!”

 

Og følgene av dette? Jeg ser for meg politistyrker spanende rundt i gatene grunnlovsdagen. Uniformerte, så vel som i sivil – ene og alene for å sørge for at «forbudte» flagg fjernes.

Den lille toåringen i vogn som vifter med et syrisk flagg mot barnetoget som går forbi: en polititjenestemann skviser seg gjennom mengden av syngende og heiende – og napper flagget ut av toåringens hender. KONFISKERT!

I korpset har en liten trompetist festet et kinesisk flagg i luen sin. Den sivilt kledde politimannen (utkledd som far i bunad- ikke for å feire nasjonaldagen, men for å ta lovbrytere, må vite!), hopper frem foran korpset og viser frem tjenesteskiltet sitt: “POLITI! AVBRYT MARSJEN ØYEBLIKKELIG! DERE FÅR IKKE GÅ VIDERE FØR TROMPETISTEN HAR FJERNET FLAGGET!!”

Og etter den utmattende prosesjonen med eks antall stopp og utsettelser grunnet «ulovlig besittelse av flagg», kommer de strenge sikkerhetsrutinene rundt på alle landets skoler før man slipper inn til 17-mailekene. Alt av vesker, sekker og bunadstasker må kontrolleres for fremmede flagg før man slipper inn.

Så de allerede nesten uutholdelig lange køene kan bli enda hakket mer uutholdelige.

 

DET hadde vært nasjonaldagen sin, det.

En riktig så sjarmerende festdag – til irritasjon for både store og små.

 


“Stopp! Bli stående! Akkurat der! Politiet er på vei med ferge, fremme om to timer, så det egyptiske flagget helt bakerst der endelig kan konfiskeres og vi kan komme oss innendørs og få varmen i oss igjen!”

 

#syttendemai #grunnlovsdag #nasjon #flagg #forby #nasjonalitet #nasjonaldag #feiring #politi #konfiskering #barnetog

 

LIKESTILLING I HJEMMET: BARE FOR KVINNER?

Tabloid og provoserende overskrift, jeg vet.

 

Men jeg synes jeg hører det overalt: kvinner som mener at mannen skal rydde, vaske, skure, stelle, sortere klær og tilbringe MINST like mye tid med barna som dem selv.

Men i tillegg til dette? Så skal mannen være MANN. For det er jo «menn» vi kvinner liker! Han skal like å bli skitten på hendene, han skal mekke på bilen. Og aller helst skal han være så «handy» at han kan klare å bygge på huset, eller i hvert fall evner å snekre noen møbler – i tillegg til alt det andre.

Men gud forby om han ber sin kone om å skifte dekk på bilen (hører du hvor skremmende skrudd dette høres ut?)!

Jeg tror fortsatt jeg har til gode å kjenne en kvinne som så mye som har tenkt tanken på å gjøre dette selv, om hun har en mann i hus – da skal hun i hvert fall være så nøden og i manko på mann (ikke engang så mye som en far, bror, onkel, tremenning eller nabo i sikte!) at hun faktisk blir nødt til å gjøre det selv. Om hun da ikke heller kjører bilen til et verksted og får det gjort der.

Greit nok det. Jeg vet heller ikke om jeg hadde giddet å skifte dekk på en bil om vi hadde en. Og hvorfor gjøre det om mannen til og med LIKER det, i motsetning til en selv?

Men det gjelder småting også: å skifte batteri i røykvarsleren? NÆH. Det gjør jeg ikke. Har mann, ser du. Stake do? Tenne grillen? Tror ikke det.  Renske sluket på badet? Skru opp IKEA-hyller? NOPE. Er tross alt gift.

 

Jeg nevner det fordi jeg kjenner meg igjen. Det er liksom så lett å slippe unna! Jeg ble for første gang bevisst dette for noen år siden, da jeg fersket meg selv i å ikke gidde å skru en lyspære i taket på gangen (høyt under taket, da!) i påvente av at min mann skulle komme hjem fra jobbtur i utlandet og gjøre det. Den sto og blinket og irriterte meg i dagevis før det gikk et lys opp for meg, nærmest bokstavelig talt: men herregud, da! tenkte jeg. Dette får da for faen være nok!

Og så hentet jeg frem gardintrappen og lyspære og gjorde det selv. Og gjett hva? Jeg KLARTE det, faktisk.

Etter det satte jeg meg det som mål: at jeg skulle gjøre sånne ting selv innimellom. Selv om jeg bor sammen med et mannemenneske. Selv om jeg kunne ha kommandert ham til å gjøre det; det er jo så lett! Han er jo mannen MIN, liksom!

Så jeg bruker gjerne hammeren og skrur opp noen hyller iblant. Sjekker om det er liv i brannvarsleren og så videre. For min mann bidrar i huset like mye som meg: han er faktisk det man kan kalle en likestilt mann i hjemmet. Rydder. Vasker. Tilbringer like mye tid med barna som det jeg gjør. Leverer dem i barnehagen, steller dem og legger dem. Står opp med dem på natten om det trengs.

Så da tenker jeg at da kan jeg vel gjøre noe tilbake? Om ikke fordi jeg synes det er så stas, men i hvert fall som en liten gest; en honnør til den mannen som er så likestilt at han faktisk fortjener litt i retur. 

For jeg tror lett at vi kvinner også kunne skjerpe oss litt iblant.  

Øve oss litt på å ikke trenge en mann til enhver tid. Øve oss på å gjøre de oppgavene mange av oss hater.

Om ikke annet enn for å trene oss litt opp til den dagen vi kanskje, helt uforutsett, står alene i hverdagen.

 

Jeg er fullt ut klar over at det finnes mange kvinner som ikke har en så super mann som det jeg har.

Men OM du har det?

Da er dette litt verdt å tenke over, synes jeg.

(og kanskje til og med uansett for din egen selvstendighets skyld).

(Hva skjedde på dette bildet, egentlig? Ser ut som om jeg har tidenes ståtiss under skjørtet. Haha, kanskje det er nettopp det jeg har?)

 

ER JEG INNE PÅ NOE, ELLER ER JEG HELT PÅ BÆRTUR HER? Hva synes du?  Bruk gjerne kommentarfeltet for å komme med innspill.

 

(Dette innlegget er jo nesten diskriminerende i seg selv, da, siden jeg her utelukkende debatterer dynamikken i heterofile forhold. Men det er nå en gang det jeg kan noe om personlig.

For øvrig mener jeg ikke med dette innlegget at kvinner og menn skal kunne gjøre alle oppgaver for å oppnå likestilling i hjemmet. At kvinner skal skifte dekk på bilen mens mannen bytter bleier. At dette ikke først og fremst er et privat anliggende i et forhold .Jeg mener heller ikke at det ikke er hyggelig om en mann holder oppe en dør for en kvinne innimellom, eller at det er feil at en mann staker doen eller lager et tilbygg på huset, for den saks skyld. Jeg skjønner også godt at man ikke gidder, dersom mannen ikke bidrar med såkalte “kvinneoppgaver” i hjemmet. Osv, osv.

Og JA – det er selvfølgelig langt igjen å gå når det kommer til likestilling for kvinner på andre plan i samfunnet, og det er det jammen for menn også. Men nå er det nå en gang ikke det dette innlegget handler om).

 

#likestilling #kjønnsroller #ekteskap #mann #kvinne #kvinneoppgaver #mannsoppgaver #feminin #maskulin #verktøy

 

 

NEI TIL MENNESKER?

 

Nå har jeg hatt en hektisk dag her, kan dere tro. Mitt forrige innlegg er det som har skapt DESIDERT mest engasjement noensinne siden jeg begynte å blogge for to uker siden, haha. (om du ennå ikke har lest “NEI TIL PRINSESSER!” kan du lese det HER).

Det skal dette innlegget handle om. Blant annet.

 

Først av alt blir jeg nok nødt til å tråkke meg selv litt på tærne her. Herregud. Nå fremstiller jeg vel meg selv som en komplett idiot.

Men det får være.  

Here goes:

Her en morgen gjorde jeg nemlig som jeg pleier: jeg leste nettaviser. Men så måtte jeg gå litt i meg selv.

For HVILKE overskrifter var det jeg klikket meg inn på?

Å joda:

«Jamaicansk gutt ble mobbet av spøkelse!»

«Ulric (4) tåler bare å drikke urin!» og

«Fem centimeter høy mann skapt i laboratorium!»

(Overskriftene er for øvrig hentet fra det legendariske magasinet EN GAL, GAL VERDEN (publisert mellom 1993-1996) – og er således bare nok et tabloid forsøk på å få deg til å henge med).

Men uansett: alle disse overskriftene som er så uimotståelige. Som bare SKRIKER mot meg: SE! HØR! HER! NÅ! KLIKK! KLIKK DEG INN! PLEASE!

 

Men fy fokk, da, tenkte jeg. Har du blitt HELT tabloidnarkoman nå, kjære idiot?

For jeg liker selvfølgelig å tenke på meg selv som et oppegående, reflektert menneske. Jeg liker å tro at jeg er så samfunnsorientert at en tiendedel kunne vært nok.

Men ER jeg egentlig det?  

Jeg prøver å stå imot alle disse agnene av noen titler. Virkelig!

Men så er de bare så umåtelig forlokkende.

Så helt utrolig uimotståelige. I all sin meningsløshet.

Jeg MÅ bare vite. Herregud, jeg MÅ jo finne ut hvorfor Ulric bare kan drikke urin? Jeg MÅ jo det?!

 

Nettavisenes overskrifter er naturligvis skreddersydd for å få klikk på sånt. Men stort sett skaper de bare en umiddelbar rus som går over like fort som man klikker seg inn på selve saken.

Men det?

Det glemmer i hvert fall jeg straks rusen har forlatt mitt eget lille hode.

For da vil jeg jo bare ha mer!

 

Nå er ikke overskriften «NEI TIL PRINSESSER» i nærheten av å være så forlokkende som de overskriftene nevnt over. Jeg er dessverre ikke fullt utlært i tabloid journalistikk – og kommer forhåpentligvis aldri til å bli det heller (mer om det senere).

Men altså: jeg suges inn i disse «klikkene».

 Og jeg kan bare skylde på MEG. For det er JEG som går aktivt inn for å lese (bokstavelig talt).

Og det gode stoffet? De lange, utfyllende artiklene? Det journalistisk grundige arbeidet? Det må man oftest abonnere på (hvilket jeg skjønner – for klart at kvalitet MÅ koste!)

Nå som papiravisen snart bare finnes som en siste liten beholdning av resirkulert dasspapir på et lager i en nedlagt kiosk på Toten – hvem skal finne frem til de sakene som VIRKELIG betyr noe? Sånn helt på slump?

Før betalte man en og samme prisen for alt dette; det overflatiske side om side med det mer utfyllende.  Vi lot oss kanskje forføre av papiravisens tabloide forside. Kanskje rasket vi avisen med oss fordi overskriften «SLIK FÅR DU SEX OFTERE» var for uimotståelig til at vi kunne la avisen stå ulest der i stativet.  

Men da får man (jeg vet papiraviser finnes fortsatt altså!) i hvert fall skammen over sitt dårlig utviklede samfunnsengasjement med på kjøpet, i det man raskt blar forbi sidene med politikk- og samfunnsinnhold for å komme seg fortest mulig frem til rampelys-sidene.

I nettavisene er det annerledes. For å lese gratis koster i fravær av dybde, av kvalitet. Men skammen uteblir som oftest; de er jo proppet fullt av nettopp sånt.

Men å klikke seg inn på en flåsesak, slik jeg ofte tar meg selv i å gjøre – er ikke det AKTIVT å klikke seg bort fra meningsinnhold?

 

På den andre siden innebærer dette at hvis du vil på trykk som blogger, politiker eller privatperson, og ønsker å skrive GRUNDIG – så blir du ikke lest annet enn av dem som betaler for det – om da ikke saken du fronter allerede er karikert nok til å havne i «gratisdelen» i seg selv, naturligvis.  

Det innebærer at dersom du skal bli lest, så må du ofte overdrive. Eller i hvert fall sette på spissen.

For motsatt slik det er i papiravisene, der du betaler for ALT i samme slengen; nyhetene, reklamen, redaksjonelt innhold, rampelysartiklene, kronikkene, må du nå gjerne være rendyrket tabloid for å bli lest i nettavisene.

 

 «NEI TIL PRINSESSER», er nettopp en sånn type innlegg (det ble også delt på Nettavisens forside): det går rett inn under kategorien tabloid fyllstoff. Karikert, bombastisk, synsende, oppblåst. Blærete og moralistisk. Navlebeskuende, rett og slett.

«Hva er nå DETTE? Jeg klikker meg inn! Om ikke annet enn for å la meg provosere!»

Å gud, hvor jeg kjenner meg igjen. Pekefingeren klør etter å kunne klikke seg frem til en god, juicy, spektakulær historie!

En sak som dette engasjerer tydeligvis. Ikke fordi den er VIKTIG – men fordi den angår så mange. Og fordi den er satt så på spissen.

Se for deg at overskriften på innlegget mitt ikke var «NEI TIL PRINSESSER», men «BÅDE JA OG NEI TIL Å KALLE DØTRENE SINE FOR PRINSESSER!» Hvor mange klikk tror du jeg ville ha fått på innlegget mitt da?

Om jeg hadde skrevet, som sant var: at JA – det irriterer meg at voksne kaller jentene sine for prinsesser. Jeg synes det finnes mange andre kallenavn man kan bruke på døtrene sine – som ikke assosieres med tiaraer, stæsj, dolling, pynting, sminke, pomp og prakt. Jeg mener det ikke skader å reflektere rundt bruken av dette begrepet.

På den andre siden mener jeg ikke at døtre kommer til å falle utenfor arbeidslivet når de blir voksne fordi de blir kalt for «prinsesser» som små. Kom igjen, folkens, TROR dere virkelig at jeg mener det?

Folk må da vel få kalle ungene sine hva de vil for meg.

Mener jeg ikke dessuten at vi blir proppet fulle nok av «må/må ikke» i barneoppragelsen som det er?  (DET er jo egentlig et annet innlegg – men det har sikkert mange andre skrevet om før meg).

 

En som kommenterer på innlegget skriver «nå skulle jeg gå inn på nettavisen og finne noen viktige saker. Og så er den eneste tittelen DIN – så da ender jeg opp med å klikke meg inn på den. Du kan velbekomme ha dine preferanser for min del, men vennligst hold slik substansløshet borte fra forsiden til en nettavis der jeg håpte å finne en artikkel som kunne lære meg noe eller få meg til å reflektere over en problemstilling som ikke er så snever at den implisitt nesten krever livstidsabonnement på Se og Hør».

Nå var det nettavisen som valgte å dele denne saken på sine sider – ikke jeg som tryglet dem om det.

For øvrig kunne jeg ikke ha sagt det bedre selv.

For jeg?

Jeg føler meg fanget.

Og jeg er en av disse overskriftjegerne som lokkes inn nettopp dit jeg lokkes skal.

 

Men hvorfor bruke et innlegg for å få oppmerksomhet rundt et annet innlegg?

Og hvorfor i h****te bruker jeg tittelen «NEI TIL MENNESKER!» på dette innlegget – hva har DEN liksom med saken å gjøre?

Ja, det kan du si.

Kanskje forsøkte jeg bare å fange oppmerksomheten din på ny – om enn på en like billig måte som ved forrige innlegg. Men hvor mange som gidder å lese dette – til tross for tabloid tittel?

Vel, det gjenstår å se.

 (og nei – jeg har ingen som helst tro på at denne saken kommer til å komme på forsiden av nettavisen, haha!)

 

Så, tilbake til begynnelsen: hva skal egentlig til for at JEG kan engasjere meg? På en litt mindre tabloid måte?

For meg er svaret kanskje denne bloggen. Kanskje gjør dere som leser til at jeg føler jeg må skjerpe meg. At det jeg skriver skal være viktig  (innimellom litt godt gammeldags holcks vås, det må også være lov!). Forhåpentligvis uten at jeg trenger å bry meg om klikk.

Kanskje er denne bloggen et forsøk på en personlig, mental og nåtidig dannelsesreise.

For her er jeg faktisk så privilegert at jeg er en uavhengig «medieinstitusjon». Som kan tenke, reflektere og mene. Helt fritt. Helt uten at du trenger å abonnere på meg.

Forhåpentligvis føler du at du får noe igjen for det.

Og jeg?

Jeg føler meg privilegert om du følger meg.

Spesielt på de innleggene som ikke har sjokkoverskrifter.

 

 

Nå skal jeg gå og ta meg en diger skolebolle. Og snekre litt i snekkerboden min. Bruke hammeren på litt treverk i stedet.

 

Dagens tabloid-arrogante åsyn.

 

Lik gjerne facebook-siden min om du tør: her.

 

Til sist kan jeg garantere at jeg ikke har tenkt å opprette et parti med “NEI TIL PRINSESSER” som parole.

 

#tabloid #refleksjoner #presse #meninger #sjokk #vrøvl #alvor

NEI TIL PRINSESSER!

Da jeg skulle hente min datter i barnehagen her om dagen, overhørte jeg to mødre som snakket litt løst og fast om det eneste de åpenbart hadde felles: døtrene sine.

“Det blir jo spennende når prinsessene skal begynne på skolen til høsten, da! Ikke sant vel?”

De to “prinsessene” nikket.

“Ja, denne prinsessen gleder seg VELDIG”.

“Dét vet jeg at denne også gjør!”.

 

Hva? Prinsesser som skal begynne på skolen? Her i bydelen vår?

Neida. Ta det helt med ro. Jeg var naturligvis hundre prosent klar over at det ikke skulle begynne noen kongelige barn på skolen i nærområdet vårt til høsten.

For disse døtrene som mødrene nå omtalte i kongelige ordelag: de var selvfølgelig bare helt vanlige, alminnelige små jentebarn.

Eller?

Vent nå litt, tenkte jeg.

Og etter hvert måtte jeg faktisk konkludere med følgende: det SKAL faktisk begynne en rekke prinsesser på skolen til høsten.

Ja, jeg hadde faktisk vært på grensen til sjokkskadet om jeg fikk vite at det skulle begynne en helt vanlig jente i klasse 1a sammen med alle de ti-femten prinsessene.

Da hadde jeg VIRKELIG begynt å lure. Hva? Skal det virkelig begynne en JENTE på skolen? En datter? En UNGE?

 

For jeg hører det overalt: på butikken, i barnehagen, på bussen. I barneselskap og i svømmehallen: små jenter som omtales som “prinsesser”.

Jeg ser ordet brukt på Facebook nesten hver eneste dag: “Prinsessen har mistet en tann!”. “Prinsessen vår fyller år!”. “Prinsessen har blitt storesøster!”

Og det later til at det er selve normen å bruke dette begrepet om sitt eget feminine avkom.

Jeg ser for meg at det hadde vært mange storøyde, vantro mødre som leste statusoppdateringen: “Hurra for ungen min som blir fire år!”: HVA? Tror hun jenten bare er en UNGE? Er hun ikke PRINSESSE? Blir hun ikke behandlet som en heller, da kanskje? Barnevernet neste!

Spesielt blant oss kvinner later det å bruke dette ordet til å være et vanlig fenomen.

Noe som egentlig er ENDA mer ubegripelig, spør du meg.

For når man kaller barnet sitt for prinsesse – hva signaliserer det egentlig til omverdenen? Hva signaliserer det til barnet selv?

Jo, for det første: at dette barnet er opphøyet, som noe ikke tilhørende en gruppe: det er så spesielt at det skal særbehandles og dulles med.

For det andre: med denne særbehandlingen følger en indirekte passivisering. Dette barnet skal ha tjenere, det skal bæres frem, på gullstol, forsiktig. Det skal få og ikke gi.

For det tredje følger det en objektivisering med passiviseringen. For hva assosierer man med prinsesser? Hva er det FØRSTE du tenker på når du hører ordet?

Lange rosa kjoler, silke, tiara og perler, tenker jeg.

Å objektivisere et barn fra barnsben av … Gjøre det om til en iøynefallende kjole som tanker og personlighet kan gjemmes bort i. Hva må dette gjøre med den mentale utviklingen? Når man utgjør et objekt, snarere enn et subjekt, allerede før man engang har rukket å utvikle selvfølelse og selvtillit?

 

Denne særbehandlingen, passiviseringen og objektiviseringen. Hva vil den gjøre med de små jentene på sikt?

Vil de ta med seg prinsessetittelen ut i arbeidslivet? Forvente at særbehandlingen fortsetter; at andre tar ansvar for dem, duller med dem, forsiktig, som de skjøre på-erten-kvinnene de er?

Vil de forvente å få stillingen om de bare sminker seg litt ekstra og ser uskyldig nok ut på jobbintervjuet?

 

I min jobb som forfatter er det liten eller ingen plass for slike. Kort og godt. Om du kommer til forlaget med et manus fullt av møkk (eller tiaraer, for den saks skyld), holder det ikke å blafre med lange øyevipper over dådyrøyne for å bli antatt. Det holder heller ikke å gråte seg til suksess.

Ja, i arbeidslivet generelt, tør jeg påstå, holder det faktisk sjelden å lene seg tilbake på utseendet sitt mens man spiller på uskyld og hjelpeløshet. De som får gode jobber, er de som våger å bli skitne på hendene. Som står på. Som kort og godt er subjekter, ikke objekter. Slik tror jeg faktisk det vil være i fremtiden, også.

 

Nå skal jeg ikke påstå at ordet «prinsesse» bør få skylden for all hypotetisk kommende elendighet hva angår det feminine kjønn.

Jeg skal heller ikke påstå at det at du bruker ordet «prinsesse» om din datter vil gi henne varig svekkede sjelsevner som voksen.

Men HJELPE meg hvor lite jeg har tro på at ordet avler noe BRA!

For ikke EN eneste positiv ting har jeg faktisk å si om bruken av dette ordet.

 

Ord skaper virkelighet. Og ikke minst forventninger. Ordet prinsesse er et slikt ord. Som plasserer jentene våre i en virkelighet som kanskje ikke er virkelig nok.

For prinsessenykker? Det er en kompetanse jeg helt ærlig ikke tror etterspørres noen steder.  

 

 

 En helt vanlig unge. Som er en jente. Som på dette bildet tilfeldigvis er Ole Brumm.

 

EDIT: LES GJERNE OPPFØLGEREN TIL DETTE INNLEGGET, “NEI TIL MENNESKER?”, SOM DU FINNER HER

 

EDIT 2: Blir visst nødt til å si det i klartekst: dette innlegget er et karikert, bombastisk, synsende og oppblåst innlegg. Siden ingen later til å lese oppfølgeren fordi de ønsker å riste på hodet over hvor usannsynlig dumt dette er, ber jeg deg rett ut om å gjøre det likevel. Der finner du en grundigere forklaring på hvorfor jeg skrev dette innlegget.

 

 

#prinsesse #prinsesser #kongelig #mødre #mor #barn #jente #kvinne #facebook #kallenavn #kjælenavn

 

DEFEKT

Jeg er så glad i kroppen min!

Ja. Du leste faktisk rett.

Jeg er glad i kroppen min.

Og etter hvert som jeg blir eldre: mer og mer glad i alle dens defekter.

Fødselsmerkene mine på høyre legg; mine medfødte tatoveringer. En daglig blekksprutlignende påminnelse om at det bare er jeg som kan svømme meg gjennom verden – som meg.

Pølsefingrene. Som kan touchmetoden så bra at jeg får skrevet tankene ned nesten like raskt som de tenkes.

Magen min, med sammensunket navle og hud som er minst ett nummer for stor – fordi den har båret frem og næret det vidunderlige jeg vet om: mine to barn.

De altfor tynne kalvebeina mine – som har båret meg rundt, skritt for skritt, mot det stedet i livet jeg er i dag.

Det uregjerlige håret, så enormt at det holder meg god og varm – selv på en vestnorsk sommerdag.

Øynene mine, som trass en estetisk skjemmende skjeløydhet, klarte å lete seg frem til ektemannen min, og lot ham finne veien derfra og helt inn til hjertet.

Brystene med strekkmerker og pigmentforandringer. Som faktisk ikke først og fremst minner meg på at kroppen min ikke er pinupflott – men på at jeg en gang har lagt barna inntil, kjærlig, moderlig og ømt, for å nære dem.

 

Etter å ha gått gjennom blogglisten i dag, 26.04.2016, ser jeg at fire av de ni kvinnene som befinner seg på topp ti-listen har operert inn silikon i brystene (hva de har gjort av andre inngrep, vet jeg ikke).

Kreves det kosmetiske operasjoner for å kunne være en toppblogger?

 

Sannsynligvis oppfører jeg meg sikkert nå som en ekte fruentimmer ville gjort om hun fikk se en ungpike som viste anklene sine (huttemegtu!) i 1913, eller slik en prestefrue ville ha reagert da hun fikk se en bikini for første gang i 1961 (herreminskaper!).

 

For all del: jeg er fullstendig klar over at vi befinner oss midt i et hamskifte.

Og jeg ønsker overhodet ikke å stappe oss alle sammen inn i min hjemmelagde tidskapsel og ta dere med tilbake til en tid da kosmetisk kirurgi var et eksotisk Hollywood-fenomen.

Jeg har dessuten liten eller ingen peiling på hva som foregår i et tenåringssinn om dagen.

Så jeg synes det er bra med åpenhet rundt slike ting!  Det har det også vært snakket en del om i vinter/vår rundt omkring. Les for eksempel det Julia Nyland skriver HER.

 

Men jeg synes det er viktig at vi andre som lever godt med våre komplekser og skavanker også er synlige.

For hamskifte eller ei: det finnes tross alt fortsatt folk som ikke ønsker å gjennomføre inngrep. Kanskje vil de faktisk være en minoritet i fremtiden.

Ikke desto mindre viktigere å gi dem en stemme!

 

Forresten: en ting er at JEG, sier at jeg er fornøyd. Jeg som allerede er avleggs, gammel, gift, mor og jeg vet ikke hva.

Men tenk om en tjueåring hadde sagt at hun var det? Uten å legge ved et bilde av en egentlig helt smashing og lytefri kropp (som f eks bildet brukt i innlegget HER, noe jeg egentlig bare tolker som fisking etter smisk).

DA hadde jeg blitt imponert, da.  

(men det hadde IKKE jeg gjort da jeg var tjue, for å si det sånn).

 

Takk kjære drog av en kroppen min, for at du finnes. Det gjør at JEG finnes, også.

Sånn ser JEG på det.

Hvordan ser du på det?

Er det tabu å være fornøyd med sin egen ufullkomne kropp?

 

Fødselsmerke.

 

Pølsefingre.

 

Puppeskavanker.

 

Mammamage.

 

FOR STYGT TIL Å VÆRE SANT?

Merker at det er litt ubehagelig for meg å poste dette. Trass i at det jeg skriver føles helt sant. Er ikke det rart?

 

#kropp #bryster #silikon #psyke #fornøyd #tilfreds #kalvbeint #mor #barn #amming #selvfølelse #fødselsmerke #skjeløyd #skavanker #lyter #moralisme

 

 

DET INDRE KOMMENTARFELTET

 

Nå har jeg straks befunnet meg i øvre del av blogglisten i en uke.

Men noe mangler … Burde ikke de stygge kommentarene begynne å renne inn snart?

For hva skjer, folkens? Hetsen uteblir jo helt!

 

Heldigvis er jeg utmerket i stand til å ordne biffen på egen hånd. Hvem sa at man må være Sophie Elise for å motta en svart søppelsekk med dritt hver dag?

Man har jo alltids sin egen hjerne.

Derfor presenterer kvinnesnekkeren nå kvinnesnekkerens eget indre kommentarfelt.

 

Først, la meg begynne med et tilsynelatende helt vanlig, nokså kjedelig blogginnlegg:

 

“For en fin dag så langt! Startet morgenen med en kjapp joggetur i skogen. Deilig. Lite folk var det også, det passet meg bra, liker å være i eget selskap.

Etterpå tok jeg en kaffe sammen med en venninne jeg ikke har sett på et år. Nå skal jeg straks hente barna i barnehagen.”

 

Og så et bilde.

 

 

OG HER KOMMER KOMMENTARENE:

Fy faen, så stygg du er.

Er det gøy å være kalvbeint 😉

Utrolig uflidd hår.

Har du dobbelthake? Bare lurer, for det ser sånn ut. Ha en fin dag!

Jævla narsissist!

Dere bloggere er noen jævla narsissister!

Så selvopptatt du er! 😉

Du er faen meg så dum, herregud, at du ikke ser det selv! Ha en fin dag 😊

Så feit du er. Stygg i trynet, også. Jævla hesteansikt.

Blogger? Ja? Tror du virkelig at livet ditt er så viktig at vi andre trenger å lese om det?

Fy faen, så dårlig skrevet!

Tror du virkelig at du kan skrive?

Og du skal liksom være forfatter 😂

Velger du SKOGSTUR foran barna?

Hvorfor er barna i barnehagen midt på dagen?

Deilig å løpe? Du er faen meg syk. Trenger ikke gni det inn, liksom. Hva med meg, som er hundre kilo?  Tror du virkelig en som meg synes det er deilig å trene? Du burde tenke deg om før du snakker.

Så usympatisk du virker!

Lite folk i skogen, og det likte du? Vel – jeg har overbitt. Så du var vel glad for ikke å se meg der, ja. Fy faen.

Så du synes ikke FOLK er folk heller, du da? Er vel for selvgod til at du ønsker at VANLIGE folk skal oppholde seg i skogen?

Kaffe med en venninne du ikke hadde sett siden i fjor? Skjønner hvorfor. Ingen vil vel ha DEG som venn! Ikke engang jeg, som klikker innom bloggen din 48 ganger om dagen, synes at du er noe annet enn en taper!

Kaffe? Du går tur i skogen, men du drikker KAFFE? Fy faen så dobbeltmoralsk. Har ikke ord.

Kafebesøk før du hentet i barnehagen? Så du vil heller ha det gøy med en venninne enn å ha det kjedelig sammen med barna dine?

Verdens dårligste mor kaller man sånne som deg.

 

 

Ikke helt ulikt hvordan hjernen oppfører seg mot en på en dårlig dag, er det vel?

Kjenner DU deg igjen?

Sånn er det sikkert for toppbloggerne, også.

Stakkars folk, som i tillegg til det indre kommentarfeltet, også har et ytre kommentarfelt full av drit. Lukten av andre menneskers bæsj, misunnelse og hat som en konstant eim svirrende rundt deres egen, garantert konstant selvkritiske, hjerne.

 

#blogg #kommentarfelt #selvkritikk #sjikane #hat #idioti #outfit #stygg #heslig #blogging #selv #hjerne #hets