OM TIGGING: GIKK JEG OVER STREKEN?

 

Jeg var rundt for å ordne litt forskjellig i sted. Måtte innom matbutikken og kom ut igjen med fire steintunge bæreposer. Utenfor stod det en tigger. Om det er en benevnelse man kan bruke? Det er kanskje et ufint ord, for alt jeg vet heter det passivitetsarbeider eller noe.

 

Ja. Jeg vet jeg er litt frekk nå. Men jeg synes faktisk ikke noe særlig om at folk sitter med kopper foran seg og slenger skjellsord etter en om man går forbi. Man MÅ jo gå forbi tilnærmet alle? Om man går gjennom byen og skal stoppe og gi penger til hver eneste, av dem – da ender man jo fort opp pengelens som den fattigste tiggeren på andre siden av byen.

 

Jeg har så mye større respekt for dem som gjør noe. Noe som får dem til å fremstå som selgere og ikke som tiggere. For dem som sitter og selger hjemmestrikkede luer snarere enn dem som sitter og kneler med koppen foran seg og trygler. De trenger ikke lage noe av verdi, engang: om de selger bjørkeblader eller ørevoks eller gråstein: det er jo så mye bedre! Det er symbolverdien snarere enn handelen. Ubalansen, skjevforholdet mellom offer og benåder viskes ut. Det foregår en transaksjon. Et bytte av midler. Atskillig mer verdig for den som mottar, vil jeg påstå.

 

Tilbake igjen til det jeg opplevde. En tigger kom bort til meg og ba om penger. Jeg tenkte: kanskje han kan hjelpe meg med å bære posene mine? Jeg spurte ham om han kunne tenke seg dette, det var hundre meter til busstoppet jeg skulle til. Jeg sa han kunne få femti kroner for det. Han ble SUR. Til tross for at jeg spurte fint, jeg var virkelig ikke nedlatende. Det var helt tydelig at han syntes jeg var frekk: hvordan kunne jeg. Jeg satt tilbake med en følelse av at jeg hadde forsøkt å utnytte ham. Der jeg jo egentlig bare ønsket at vi skulle bytte. Tjeneste mot penger. Det var jo ikke som at jeg ba ham slave for meg? Eller? Jeg ble litt usikker i etterkant. Selv om jeg vel har landet på at jeg syntes det var et kult forslag.

 

 

Hva synes du?

 

 

ARBEIDERNES DAG ER ALLES DAG. IKKE KUNSTNERNES

I dag er det arbeidernes dag! Et kjedelig tema, synes du kanskje? Så heldig du i så fall er! Som kan ta dine rettigheter så for gitt at dette bare er en fridag blant dine altfor lange åtte timers lange arbeidsdager!

 

Arbeidernes dag ble feiret for første gang i Norge i 1890 og kom som en demonstrasjon mot den industrielle revolusjons – og fabrikkeiernes – inhumane utnytting av arbeidere i helsefarlige fabrikker. Dette er fortsatt en viktig dag fordi den handler om arbeideres rettigheter til et humant, verdig og levelig arbeidsliv.

 

Samtidig er ikke dette en dag for alle. Ikke for kunstnere. For kunstnere finnes ingen arbeidsdag. Kunstnerens arbeidsdag begynner aldri. Den tar aldri slutt. Det finnes ingen ferie. Det finnes ikke noe som heter fri.

 

Etter å ha sett hvilke stipender selv anerkjente kunstnere blir avspist med ved tildelingen av Statens kunstnerstipend tidligere i april i år, kan man virkelig få magesyresmak i munnen. Det er snakk om kunstnere som gjerne har et navn på internasjonalt nivå, som blir tildelt såkalt “diversestipend”. Fra tretti til åtti tusen kroner på et år! Det skal liksom si seg selv: Ikke alle kunstnere kan få. Uansett produktivitet og kvalitet. 

 

Ikke alle kan få. Å få skal være en ære. Et kunstnerstipend er noe man FÅR. Som i en gave. Ikke noe man har krav på.

 

Vel. Du velger selv om du vil bli kunstner eller ikke, kan du kanskje si. Det er ditt valg! Take it or leave it! Men noen må faktisk være kunstnere, også.

 

Hva er det en kunstner kjemper for? En kunstner kjemper for sitt liv. Ikke bare fordi man aldri blir kunstner om det ikke er absolutt nødvendig, men også i mer bokstavelig forstand: fordi man aldri vet hva man har å forholde seg til av økonomiske midler. For en kunstner finnes ingen økonomisk sikkerhet. En kunstner kan få “innvilget” et kunstnerstipend for vanligvis ett til fem år av gangen. Hva dette stipendet er på? 268 222 kroner. 268 222 kroner! Og hva skjer etter stipendet har utgått? Da må man søke igjen, da. Og se om man har blitt benådet denne gang. Dermed har man aldri økonomisk forutsigbarhet. Det sier seg selv at dette er dårlig forenlig med familieliv. Ikke vet jeg hvor mange kunstnere jeg kjenner som dermed har måttet gi avkall på å få barn.

 

Som om ikke dette skulle være nok, har en svært stor andel kunstnere høye produksjonskostnader. Det er fristende å driste seg til å si at en billedkunstners produksjonskostnader øker proporsjonalt med kvaliteten på billedkunstnerens arbeider. …Men vent nå litt: Disse kostnadene får man vel trukket av på skatten, tenker du kanskje? Ja, det kan du si. Det stemmer jo, i og for seg. Men hva skjer da? Da blir det såkalte “sykepengegrunnlaget” lavere. Hva dette betyr i praksis? Det betyr at du, om du skulle bli sykemeldt, får støtte ut ifra denne satsen og ikke ut ifra det den reelle inntekten din før fradraget er.

 

Som selvstendig næringsdrivende er du i praksis ikke et fullverdig medlem av velferdsstaten. Du jobber døgnet rundt. Men du har ikke de samme velferdsgodene som andre arbeidere. Eksempelvis betaler kunstnere – som glatt utkonkurrerer de fleste lavtlønnede hva antall arbeidstimer i uken angår – nesten fire prosent mer i trygdeavgift enn lønnsmotakere. Mens man samtidig har langt færre trygderettigheter. Du betaler 11.4 prosent i trygdeavgift som selvstendig næringsdrivende. For samme beregnede personinntekt av lønnsinntekt betaler du 8,2 prosent. For 300 000 betaler du altså 34.200 kroners som selvstendig, kontra 24.600 kroner som lønnsmottaker.

 

Som arbeidstaker har du rett til sykepenger fra første sykefraværsdag.  Som selvstendig næringsdrivende har du ikke krav på dette. Man har ikke rett til sykepenger de første 16 kalenderdagene av sykefraværet, med mindre man har tegnet forsikring. Ut over de første seksten kalenderdagene utgjør sykepengene 75 prosent av sykepengegrunnlaget. Som altså er inntekt etter fradrag.

 

Her er satser over forsikringsbeløp:

For sykepenger med 75 prosent av sykepengegrunnlaget for de første 16 kalenderdagene fastsettes premien til 2.3 prosent.

For sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 17. sykedag fastsettes premien til 2,0 prosent

For sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 1. sykedag fastsettes premien til 9,4 prosent.

 

Om du er kunstner med en inntekt på 300 000 kroner og vil ha forsikring fra sykefraværsdag én, koster dette deg dermed 28 200 kroner i året. Dersom du regner med trygdeavgiften på 24 600, sitter du igjen med 247 200. I året. Og dette er FØR du har betalt skatt. På la oss si … 30 prosent? Da sitter du kanskje igjen med 148 000 i året, da. Som utgjør 12 360 i måneden. Hvilket er godt under minstesats for uføretrygd ut ifra mine beregninger. For å jobbe døgnet rundt. For at landet “skal være en kulturnasjon”. Ingen kunstnere jeg vet om har en slik forsikring. Men alle kunstnere jeg vet om jobber langt mer enn åttetimers dag. Ja til sekstimersdag!  For kunstnere? Jeg LER!

 

På vegne av alle kunstnere får jeg egentlig en flau smak i munnen av hele denne dagen. Det burde være viktigere for meg enn for andre å slutte opp om den. Men det føles bare så nytteløst og håpløst.

 

ALL ARE EQUAL. BUT SOME AR MORE EQUAL THAN OTHERS, som det heter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

kvinnesnekkeren  på facebook

Instagram @kvinnesnekkeren

 

 

 

#arbeidernes dag #kunstnere #kunstnerstipend #arbeidere #velferd #velferdsstat #selvstendig #selvstendingnæringsdrivende #inntekt #sykepengegrunnlag #fradrag #sykemelding #rettigheter #likhetforloven

AVSLAG

 

Søren, jeg er egentlig litt lei meg nå. Jeg fikk nettopp beskjed om at jeg verken har fått arbeidsstipend eller diversestipend som kunstner/forfatter. Selv om jeg ga ut bok i fjor. Dette er nytt for meg. Jeg har vært så heldig at jeg aldri har fått et eneste avslag på stipender jeg har søkt om noensinne. I de ti årene siden jeg debuterte (så man kan jo godt si at det var noen andres tur til å få nå, virkelig!).

 

Dette er for så vidt første gang jeg har søkt om støtte som såkalt “etablert kunstner” og ikke “yngre kunstner”. Når man er over trettifem, er man liksom automatisk etablert, og i mitt tilfelle stemmer det jo, ettersom jeg har gitt ut fire bøker totalt. Men nå må jeg konkurrere med absolutt alle dem som ikke er nyetablerte. Det vil si dem som er ti år eldre enn meg, tjue år eldre enn meg, førti år eldre enn meg … Folk som har gitt ut tolv-femten-tjue bøker. Så da er jeg vel bittelitt ung likevel, da? Det får være en trøst. En liten, skrøpelig mager en. For øvrig er det en selvfølge at ikke alle landets kunstnere kan få stipender hver gang, av mange årsaker jeg ikke skal gå inn på her.

 

Jeg kunne skrevet et ganske hatsk innlegg om hvor altfor få kulturstipender som deles ut. Men jeg skal prøve å la det bare bli kokett surmulende. For det BLIR delt ut for få stipender! Jeg skal være såpass raus at jeg kan si at dette innlegget ikke først og fremst handler om meg. Som sagt: jeg har vært veldig heldig. Mange ganger. Men det finnes altså så mange flinke folk jeg vet om som ikke får! Selv om de helt udiskutabelt skulle hatt! Det er vel det som er problemet.

 

Kultur og kunst er det som danner nåtidens fotavtrykk for fremtiden. Ikke til sammenligning overhodet, men tenk for eksempel på hvordan antikkens Hellas har formet oss. Hvordan Sokrates fortsatt lever. Hvordan Mozart og Bach har satt seg i oss mennesker. Rembrandt. Picasso. Dostojevskij. Kierkegaard. Og så videre og så videre.

 

I et mikroperspektiv gjelder dette også hva vi små norske kunstnere etterlater oss av spor til kommende generasjoner. Selv om de fleste av oss ikke kan påberope seg å være genier, men bare er helt vanlig hardtarbeidende “lønnsmottakere” (lol).

 

Men. Jeg får blogge litt på denne ekstraordinært viktige bloggen. Det får bli blogg som setter spor i stedet; det får være bloggere  og ikke forfattere og kunstnere som skal fortelle fremtiden om hvem vi var. Eller influencere, som vi så kjærkomment heter nå.

 

Det blir spennende fremtider.

 

 

 

 

 

 

 

#forfatter #forfatterliv #forfatterskap #stipend #statenskulturstipend #stipendordninger #kultur #litteratur #kunst #tradisjon #historie

“ALT DE TENKER PÅ ER Å SE UT SOM EN PORNOSTJERNE MED SEX-DUKKEMUNN”

 

Vi er smarte, vi foreldre. Vi ser ned på de unge, med god grunn: Vi har for lengst konkludert med at alt de tenker på er å se ut som pornostjerner med sex-dukkemunn, silikonpupper og såkalte “design-vaginaer”. Vi sier: «det er jo nesten ingenting ekte igjen på dem»!

 

Det er sant. Og det er fælt; mange unge ville nok være pene heller enn smarte om de fikk velge. Mange. Ikke alle. Kanskje bare noen få …? Uansett gir man pornoindustrien og de glossy magasinene, som det heter, skylden. Ansvarsfraskrivelse, kunne man kanskje også kalle det. For hvor ligger vårt eget ansvar oppi dette, vi som er foreldre til disse unge menneskene?

 

Fortsatt er mine unger småbarn. Men de begynner jo å gro til. Kanskje er det derfor jeg har begynt å tenke mer og mer på dette: Jeg tenker tilbake på min egen barndom. Og de fleste av de kommentarene som har gått på utseende, og som virkelig har brent seg fast i meg, kom fra voksne. Kanskje fordi de var nettopp voksne. Det er disse kommentarene jeg husker, ikke kommentarer fra jevnaldrende (selv om de jo må ha fantes?). 

 

I tiårsalderen overhørte jeg en dame på bussen: hun møtte en bekjent som hadde en liten jente på en to-tre år. Ungen hadde nydelig, såkalt «gulrotfarget» hår. Den bekjente forskte å trøste moren: «det blir jo gjerne mørkere med alderen, da »

 

Moren til en venninne: «Hun er jo virkelig ikke noe pen, hun nyhetsoppleseren».

 

En kvinne som skulle ta mål av meg for å sy sammen bunaden min: «har du brystene så langt oppe, da?» Jeg hadde knapt fått pupper på den tiden.

 

En jazzdanslærer: «du har jo litt rund rygg, du».

 

En gymlærer som, i en time hvor vi skulle ha «massasje», viste en øvelse for oss andre på en medelev, hun var så spinkel at skulderbladene ble svært synlige når hun lå på magen og han bøyde armen oppover ryggen. «Sjå! Nett som ein Afrika-baby», uttalte han, begeistret; sånn var det liksom burde være. 

 

At noen uvettige voksne lirer av seg sånne kommentarer er greit nok. Men mange voksne? Alle disse kommentarene som jeg husker? Jeg kunne sikkert ha ramset opp en god del til. 

 

Man kan gjerne skylde på glossy magasiner og pornoindustrien, for all del. Men vi må ikke tro at vi ikke har skyld i dette, vi også. Komplekser kommer som oftest ikke over natten, de kommer snikende over mange år. En unge på fem år har ingen befatning med disse bransjene. Med andre ord burde vi skjerpe oss ganske greit selv, i alle fall mange av oss. For øvrig er det vel godt voksne som driver med plastikkirurgi og overivrig reklamerer for hvordan man kan fremstå som den «perfekte» utgaven av seg selv? Det er ikke attenårige leger som opererer silikon inn i brystene til en jevnaldrende. Det er godt voksne folk.

 

Alle i foreldregenerasjonen – og i særdeleshet de som “okker seg over de unge” – har et ansvar for å danne et motvekt til det såkalte kroppshysteriet. Livet ut. For øvrig tenker jeg at man sikkert kan klare å tenke noen vettuge tanker selv med dobbelt så store lepper enn hva har fra naturens side. Om nå skaden først hadde skjedd og kirurgen med klorhvite tenner hadde klart å fakke en og stikke noen sprøyter i en for å omgjøre en til en knulledukke.  

Nei, nå skal jeg ta og lese litt Jean Paul Sartre her. Kvalmen. Silikonpuppene mine fungerer ypperlig som bokstativ. 

 

 

 

 

følg meg på facebook

 

 

#ungdom #unge #voksne #kjønnsrollemønster #utseende #utseendefiksert #silikon #silikonpupper #botox #kropp #sexindustri #glossy

DAGEN DERPÅ

 

Jeg er dønn kaputt, jeg prøver å hente meg inn igjen. Etter en hektisk helg etterfulgt av planleggingsdag (og skjærekrise jamfør forrige innlegg). Jeg vil ikke gjøre noe. Jeg vil ikke tenke noe. Det vil si: Blogge har jeg visst tydeligvis lyst til å gjøre! Så det dementerer vel fint de forrige setningene.

 

Jeg har overhodet ikke fulgt med på valget i år. Har ikke orket, det drar meg for mye ned og sånt kan jeg bare ikke ha noe av! Men likevel har det nok ? utvilsomt – vært med på å gjøre meg bitte litt fjern i dag. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg stemmer mer mot venstre enn mot høyre. Det har jeg alltid gjort, selv om jeg vel ikke har pleid å være blant de mest ekstreme. Så jeg er ikke helt fornøyd med utfallet av valget, kan man si. Først og fremst ? eller over alt – er det FrP som plager meg. «Morna Jeeeeeeens!» Jeg kommer aldri til å glemme sånt, for det sier egentlig alt. Bortsett fra FrP kan jeg egentlig – om jeg absolutt MÅ – tåle det meste. Selv om jeg er uenig i et partis politikk. Sånn i all hovedsak. Men FrP i regjering ?? Fy F sier jeg bare!

 

For noen dager siden tok jeg en såkalt partitest. Og jeg var så livredd! Kjente meg helt skjelven der jeg satt og svarte så ærlig jeg kunne på spørsmålene. For hva om det viste seg å være FrP som egentlig var mitt parti? Som var det partiet meningene mine stemte best overens med? Jeg hadde vel troen på at det ikke ville bli slik, for å si det ekstremt mildt. Egentlig visste jeg jo, så det var et fiktivt scenario. Men sånn hypotetisk: Hva om ?? Å hjelpes, det hadde vært en identitetskrise! For da hadde jo alt jeg føler jeg står for, alle fanesaker, bare vært løgn og fanteri. Da hadde jeg ikke vært den jeg til nå har trodd at jeg har vært. Da måtte jeg ha blitt en egoistisk slamp på flekken. Haha!

 

Men så kom altså FrP dårligst ut med tanke på hvilke partier jeg er mest enig med. Og det er i alle fall en slags trøst i dag. En bitteliten trøst.

 

Dessuten: Det går seg vel til denne gangen, også. Når noe blir for skakt, så snur vinden. Det er i alle fall slik det ofte har vist seg å være. Jeg orker bare å være optimist.

 

 

 

Kvinnesnekkeren

 

#valg #valg2017 #partitest #valgvake #FrP #identitetskrise #dagenderpå

 

 

 

 

 

VI ER UDUGELIGE. VI ER UVIKTIGE. VI ER LUFT.

Hva er det vi holder på med, jeg og min ektemann? Hva trodde vi egentlig at vi bega oss ut på den gang vi som tjuetoåringer bestemte oss for å bli musikere og forfattere? Svaret er, for oss begge, det samme nå som det var da: Vi kan ikke annet. Vi visste det allerede da vi tilbrakte dag ut og natt inn på kafe: Vi ville skrive. Lage musikk. Vi ville skape! Den gang var vi dønn fattige. Det var vel ikke sånn at vi på død og liv ønsket å være det. Men vi måtte på død og liv være kunstnere. Samtidig var vi livredde for å bli en utgiftspost på statens bekostning. Var det noe vi IKKE ville bli, så var det – tro det eller ei – nettopp det! For vi ville bare jobbe. Være i stand til å forsørge oss selv. Være til nytte. Bidra. På den måten vi kunne bidra på – enn så lite «jobb» det høres ut å være kunstner.

 

Vi tok opp studielån for å finansiere en hobby som ingen av oss med sikkerhet kunne vite ville gi oss tak over hodet noensinne .. Mat annet enn fra hånd til munn … Olav tok noen strøjobber som musiker og komponist her og der. Jeg som skribent her og der. Heldigvis fikk jeg etter hvert en nattevaktstilling som gjorde det mulig å skrive samtidig som jeg fikk penger for det. Og jeg elsket å føle meg til nytte, sånn helt på ordentlig. Det var fantastisk! Men så sa det stopp. Sannsynligvis var det ikke særlig bra for kroppen min å jobbe natt – det er det kanskje ikke for noen, i alle fall ikke over tid.

 

Og likevel har vi klart å kravle oss videre. Og gjett hva? Til slutt endte vi mirakuløst opp med å klare oss ganske bra her i verden. Også økonomisk. Mot alle odds. Både jeg og Olav. Etter mange, mange års slit. Når vi ser tilbake på det nå, så er det litt sånn at vi ikke helt skjønner at det faktisk gikk. At vi klarte det. At det gikk bra! For ingenting var tilrettelagt for oss da vi forsøkte å karre oss opp og frem. Det fantes ingen garanti om jobb etter endt utdannelse. Ingen fast jobb i sikte. Ingen fast inntekt i sikte. Ingen til å kaste penger etter oss ved søknad om boliglån i banken. Helt greit, det. Storforlangende har vi aldri kunnet tillate oss å være.

 

Men om det først går …? Om man faktisk klarer det, mot alle odds ..?  Så er man ikke bare kunstner lenger. Da er man også selvstendig næringsdrivende – og kanskje først og fremst det. Her er vi nå altså to voksne selvstendig næringsdrivende i husholdningen. For staten har vi altså gått over fra å være naive dagdrømmere til å bli «verdiskapere» – det burde i alle fall være det vi ble ansett for å være – alle vi som har næringer som går i pluss. Men så er det ikke det vi blir behandlet som likevel. Uansett hvor mye vi måtte være det.

 

For når vi trodde at vi endelig hadde klart å finne et bittelite musehull inn i velferdsstaten – det ved å gjøre en helt ærlig og redelig jobb av det vi kan her i verden –  så blir vi jo regelrett kastet ut i periferien igjen. Dette gjelder dessverre ikke bare for kunstnere. Dette gjelder dessverre alle som er selvstendig næringsdrivende. Om de er rørleggere med eget firma. Renholdsgründere. Cateringsjefer. Frisørsalongeiere. Kaféinnehavere. Og så videre og så videre. Absolutt alle som prøver å være noe annet her i verden enn en vanlig lønnsarbeider – og som av en eller flere årsaker ikke har mulighet for å opprette et aksjeselskap.  Og ja, vi driver virkelig for oss selv, vi næringsdrivende. Vi driver, langt der ute i åpent farvann på vårt eget lille isflak, driver vi. Langt, langt borte fra velferdsstaten Norge.

 

Personlig er jeg, for å være helt dønn ærlig, nok mer til venstre enn jeg er til høyre på den politiske skalaen. Jeg betaler skatt med glede. Jeg er for å opprettholde en god, trygg, solid velferdsstat. Men for en selvstendig næringsdrivende er trygdeavgiften på 11,4 prosent – kontra 8,2 prosent for en vanlig lønnsmottaker. Hallo … Trygdeavgift …? For hvilken trygd? Ut ifra den høye prosenten å regne, skulle man vel tro at vi kunne få nyte noen av disse velferdsgodene de fleste ser på som en selvfølge. Men trygdesystemet diskriminerer kort og godt sånne folk som oss. Som om de vil ha oss bort og vekk.

 

Hadde det bare vært snakk om en forhøyet trygdeavgift …  Men det er jo verre enn som så. Her hjemme har vi to unger i barnehagealder. Den siste måneden har de vært hjemme fra barnehagen til sammen seksten (!) dager grunnet diverse sykdommer. Men verken jeg eller Olav har krav på sykt barn-dager. Hvor mange slike dager er det en vanlig lønnsmottaker har rett på i året nå igjen? Her hjemme vet ingen av oss det. Vi får det ikke uansett. Fordi jeg for tiden selv er sykemeldt, er det Olav som har måttet forsake disse arbeidsdagene. Seksten arbeidsdager. En halv månedsinntekt tapt.

 

Og apropos sykemelding; sykemelding, fordi man selv er dønn sliten og full av influensa og ikke kan gå oppreist på sitt eget soverom engang, sa du? Om man skulle hatt forsikring som gjaldt fra dag en –  slik at ikke lønnen skulle reduseres til 65 % prosent – ville vi sammenlagt måttet betale om lag femti tusen i året! Hver! Løgn, tror du? Feil. SANT! Derfor har vi ikke råd til å ta forsikring på mer enn 100 % fra dag sytten. Hvilket likevel koster oss sammenlagt om lag tolv tusen i året. Og når jeg da har kommet i skade for å bli sykemeldt uten krav på noen kompensasjon de første seksten dagene …? En måneds sammenlagt inntekt kastet ut av vinduet og rett inn i en statskasse som ikke er for oss. Jeg vil faktisk gå så langt som til å kalle det mobbing satt i system.

 

Hvorfor gidder du å holde på slik? Dette spørsmålet har jeg fått i nærmere femten år fra vanlige lønnsmottakere. Hvorfor jeg gidder? Nei, det kan man si … Svaret er uansett at vi som er selvstendig næringsdrivende gidder. Tro meg: Er det noen som gidder, så er det oss! Vi har giddet oss blakke i en årrekke. Vi har giddet på oss et glefs av en tanngard som ikke har sett tannlege på ti år. Vi har tatt opp studielån for å studere fulltid – for å få lov til å «gidde» å skape på ettermiddag, kveld og natt. Vi har giddet oss gjennom vitaminmangler, gjennom bihulebetennelse og ryggprolaps. Vi har giddet ris og tunfisk til frokost, middag og kvelds. Vi har giddet å samle panteflasker for å få råd til en av helsemyndighetenes anbefalte fem om dagen. Vi har giddet å la være å ta tran fordi det er for dyrt. Hele året gjennom har vi giddet. Hvert eneste minutt, hvert eneste sekund. Og det helt uten krav på ferie. Hvordan i all verden skal folk kunne holde ut sånn over tid? Før eller senere er man dømt til å ende opp som en byrde i stedet. Velferdsstaten avler uføretrygdede av verdiskapere. Genialt, ikke sant?

 

Det er sjelden jeg ønsker å nedverdige meg til å bruke ord som urettferdig. Heller ikke denne gangen ønsker jeg. Men likevel føler jeg at jeg må.

 

Dette er urettferdig.

 

Dette er bare så forbanna jævlig urettferdig.

 

TIL ALLE DERE ANDRE VANLIGE , VERDSATTE LØNNSMOTTAKERE: GLEDELIG 1. MAI!

 

Liten febersyk gutt i kjærlig fars favn

 

Kvinnesnekkeren

 

#1.mai #arbeidernesdag #ENK #selvstendignæringsdrivende #familie #familieliv #småbarnsliv #velferdsstat

 

Å MISTE TRE FORTENNER SOM TRETTITOÅRING ER FORFERDELIG!


De fleste av oss har vel hatt mareritt om å miste tenner en eller annen gang …? For meg skjedde dette marerittet i våken tilstand. Følelsen var akkurat den samme som i drømmene: Fortvilelsen. Forvirringen. Sjokket. Man tar seg til munnen og kjenner at noe er BORTE. Men denne gangen hendte det helt på ekte.

                

Jeg var sammen med et helt kobbel fine folk denne kvelden. Midt i en nokså uskyldig dans (og nei, jeg var ikke full), stupte jeg i betonggulvet med hodet først. Følelsen sitter fortsatt i kroppen som et traume: panikken, da jeg allerede i fallet innså at jeg ikke ville klare å ta meg for med hendene.

Jeg kjente det, med det samme jeg traff gulvet: at noe KNAKK i munnen på meg. Jeg løp inn på soverommet og gjemte meg, handlet vel i sjokk. Kjente med en gang at flere tenner var løse, og forstod nok umiddelbart at skaden var alvorlig. Men jeg orket ikke å vite HVOR alvorlig.

De andre fulgte etter, ville ha meg til å åpne munnen, liksom for å kunne konstatere for seg selv – og naturligvis også for meg – at skaden bare var overfladisk.

Men jeg visste. Jeg følte det: fortennene mine beveget seg i munnen på meg når jeg kjente over dem med tungen.

Det tok sikkert en times tid før jeg klarte å åpne munnen for at andre skulle få undersøke.  Det de så var en halvknekt fortann. Det er jo bare en liten bit som er av, Cesilie, ta det med ro, det fikser tannlegen lett!

De begynte å lete etter biten på gulvet, fant den til slutt: jeg la biten i et glass vann i håp om at den skulle kunne sveises på igjen. Og de løse tennene, de kunne vel beholdes …? Jeg la meg og forsøkte å sove litt. Smerter kjente jeg ikke – kroppen var vel helt bedøvet av sjokket.

Dagen etter dro jeg til tannlegen. Han tok et røgntegnbilde, ble helt stille da han så resultatet: Tre fortenner var knekt rett av. Helt oppe ved roten. Han sa vel at han i løpet av sin tid som tannlege knapt hadde sett en så omfattende skade før.

Jeg hylgrein; det var jo TENNENE mine, jo! Aldri før hadde jeg tenkt over hvor personlige tennene er. Og hvor grusomt det faktisk er å miste dem.

Men det var ikke noe annet alternativ enn å trekke alle tre. Håpet var at jeg skulle kunne få krone på samtlige, i stedet for implantat: tannimplantat koster nemlig omtrent det tredobbelte som en krone. Og er dessuten mindre estetisk fint, i alle fall om det er snakk om flere implantater på rad.

Fordi tennene var brutt av helt ved roten, var det likevel usikkert om det lot seg gjøre å få satt krone på restene.

I en måneds tid etter ulykken gikk jeg helt uten tenner i påvente av at de nye, midlertidige skulle gjøres klar.

Er du klar over hvor mye folk stirrer når man har en så pass synlig lyte?

Vel, det fikk jeg virkelig kjenne på kroppen der og da.

 

Etter dette fulgte utallige operasjoner, både hos min faste tannlege og hos kjeveortoped. Samt timer hos tanntekniker.

I løpet av dette halvannet året frem til mine permanente porselenstenner var på plass, anslår jeg at jeg tilbragte om lag fem timer UKENTLIG i tannlegestolen.

Tiden tilbragt der; greit nok.  

Men du som har vært til tannlege, og vet hva den slags koster, kan jo kanskje selv regne deg frem til hva dette innebærer av innhugg i lommeboken?

Kostnadene ballet på seg. For hver eneste uke.

Forsikring hadde jeg ikke: hadde jeg vært på reise da det skjedde, ville reiseforsikringen dekket det. Men ikke nå som det skjedde hjemme.

Men nå er det slik at dersom tannskaden er alvorlig nok, og fører til alvorlige problemer med tanke på spising og tale, så har man krav på å få dekket halvparten av kostnadene fra NAV.

Halvpartene av kostnadene, ja … Det er jo sympatisk. For all del. Men det er bare det: at når det er snakk om så alvorlige skader som det jeg hadde, og et så langvarig behandlingsforløp som det jeg nå måtte gjennom, så ender man likevel opp med å måtte punge ut et betydelig beløp.  

Om lag femti tusen skulle denne ulykken komme til å koste meg. Etter at beløpet NAV dekket var trukket fra. Og jeg kunne veldig fort ha endt opp med mye større omkostninger, dersom skaden hadde krevd implantat i stedet for kroner, som heldigvis ble løsningen her.

Femti tusen. Det er mye penger, det.

Hva gjør man da? Om man ikke har de pengene som trengs?

For fortenner MÅ man jo ha? Eller ikke?

Skulle jeg liksom gå rundt slik, med et åpent glefs i munnen, ute av stand til å snakke ordentlig, ute av stand til å spise skikkelig – for ikke å snakke om hvor stigmatiserende det ville vært å mangle TRE fortenner?

Jeg MÅTTE jo ordne det.

 

Det er jo opplest og vedtatt at tannhelse er et totalt nedprioritert felt i dette landet. Og at tannlegetjenester skal betales av egen lomme – dette til tross for at man nå VET at dårlig tannhelse er forbundet med økt risiko for alvorlige sykdommer som hjerteinfarkt osv.

Og en så omfattende skade? Og så skulle jeg ikke kunne få den dekket?

HVEM er det egentlig som med hånden på hjertet kan si at de hadde orket å gå tannløse for resten av sitt liv?

Men har man ikke penger, så har man jo ikke det. Så enkelt er det; det finnes faktisk flust av mennesker i dette landet som lever under fattigdomsgrensen, og som ikke engang ville hatt muligheten til å ta opp et svindyrt forbrukslån for å reparere en lignende skade.

For meg var dette innhugget i økonomien, på den tiden, helt fatalt. Jeg hadde også nettopp fått påvist en nevrologisk lidelse som i en periode ga meg dårlig balanse, og som derfor kunne være med å forklare hvorfor jeg hadde stupt i gulvet den fatale kvelden. Det hadde likevel ingenting å si for dekningsgraden fra NAV.  

Men pengene måtte jeg jo faktisk skaffe.

Heldigvis hadde jeg en hel hurv med venner som endte opp med å arrangere et støttearrangement for meg, med det som formål å samle inn penger til tannlegeutgifter.

Jeg vet det ble diskutert rundt omkring den gang da: Arrangere innsamling for en vestlig kvinne som har mistet sine fortenner, liksom? Burde man ikke heller ha gitt pengene til noen som virkelig trengte det, i en annen del av verden?

Helt sikkert.

Jeg hadde mye dårlig samvittighet i etterkant av dette arrangementet – nettopp med tanke på disse, i mine øyne, veldig gode argumentene for IKKE å støtte meg.

Men gud, så glad jeg var for at det faktisk ordnet seg på denne måten, likevel.

Likevel tipper jeg det hører til unntakene at slikt skjer.  Noen opplever sikkert å utsettes for en like alvorlig tannskade som jeg gjorde – helt uten å få hjelp fra det offentlige (eller ved å få sponset halvparten av en likevel kolossal utgift av sine venner, for å være helt korrekt).

Denne støttekonserten gjorde det altså mulig for meg å få tannhelsen min på stell igjen.

Smilet mitt vil for alltid minne meg på de som støttet meg økonomisk i denne situasjonen.

Men gudene vet hvordan jeg hadde sett ut nå om jeg ikke hadde fått den hjelpen den gang da.

 

Om du bryter armen, ordnes det gjennom det offentlige mot en liten egenandel.

Blir du kvestet i en bilulykke, står helsevesenet parat til å få deg på beina igjen.

Om du trenger operasjoner etter et lårhalsbrudd, får du også det dekket tilnærmet hundre prosent.

Og så videre.

Men nåde deg om ulykken som rammer deg, rammer MUNNEN DIN.

Nåde deg om skaden rammer tennene dine.

Nåde deg om ulykken rammer fordi du er syk.

Og nåde deg om du da er så fattig at du ikke har råd til å gjennomføre de inngrepene som trengs.  

 

 



Her et bilde tatt noen uker etter ulykken. Smilet er til ære for fotografen. Kan røpe at jeg ikke følte meg særlig kul: jeg følte meg liten og svak. Og hadde konstante smerter. Og problemer med å snakke. Og spise.  Heldigvis, i dette tilfellet, “bare” i nærmere halvannet år.

 

 

følg meg gjerne på faebook

 

 

#tannhelse #tannskade #traume #skade #velferd #tannpolitikk #krone #implantat

 

Vi har ikke lært en dritt

 

Jeg husker jeg var på nattevakt den kvelden. Helt frem til klokken syv neste morgen satt jeg foran tv-skjermen. Så på nyhetsoppdateringene som fortsatte hele natten. Nå er vi oppe i elleve døde. Tretten bekreftet omkommet. Tjue. Tjuefem. Tjueåtte. Trettien. Trettifire. Trettifem. Trettini. Førtiseks. Og så videre og videre hele natten.

Frem til tallet på drepte ungdommer på Utøya stoppet på sekstini.

I Bergen by gikk folk rundt i gatene og gråt. Jeg bestemte meg for å ta en tur på fjellet dagen etter.

På vidden krydde det av folk som hadde tenkt som meg; de måtte ut. Lufte tankene, riste av seg sjokket.

En uvanlig stor flokk mennesker som helt stille beveget seg rundt i landskapet. Som levende sorger hver for seg.

Helt stille var det. Helt ufattelig stille.

 

Timene, dagene, ukene gikk.

Jeg lot meg besette av dette grusomme. Leste alt, alle kronikker, alle debattinnlegg, alle kommentarer og intervjuer med ofrene.

Selv var jeg så heldig at ingen jeg kjente direkte var berørt.

Men vi vet jo alle om noen som døde den dagen for fem år siden.

22. juli 2011.

For min del gikk det til slutt for langt: jeg lot det vonde gå for sterkt inn på meg, det kjentes for nært, altfor viktig, altfor stort til at det gikk an å fjerne seg fra det på et intellektuelt plan.

 

Ondskap kommer alltid til å finnes. Man kan aldri få bukt med den. Og vi lærer aldri noe.

 

Depressive tanker, jeg vet.

Men denne maktesløsheten …

Jeg kjenner fortsatt på den.

Når vi nå fem år senere liksom ikke har lært noe som helst. For har vi egentlig det?

Alle tanker, alle løfter om mer åpenhet, mer demokrati …

Vi er ikke der litt, engang.

 

I stedet er massemorderens langtidsplan om et Europa renset for muslimer i 2083, kommet uforholdsmessig langt med tanke på at bare fem år er tilbakelagt.

Bare noen skarve år etter 22. juli ble FrP, hvor han tidligere var aktivt medlem – det partiet som desidert kan plasseres nærmest hans verdier – en del av regjeringen.

Folk klikker vinkel fordi landet “overstrømmes av syrere” som trenger akutt hjelp.

 

… Og fortsatt har han sekstisyv år på seg til å lykkes i sin plan.

 

Jeg minnes dere, alle ofre, alle pårørende, alle overlevende, alle helter og alle vitner. Hedrer dere, alle 22. juli-berørte.

Og jeg gjentar mantraet fra dagene i tiden etter, de ordene vi den gang alle var enige om. FrP-ere som SV-ere. Islamskeptikere og muslimer. Homser som heterofile. Mobbere som ikke-mobbere. Frisører som oljearbeidere. Professorer som renholdsansatte. Aksjemeglere som sykepleiere. Ateister som prester.

 

Mer åpenhet. Mer demokrati.

 

Ja, særlig.

 

 

DEL GJERNE.

 

 

 

følg meg på facebook

 

#22.juli #terror #terrorangrep #rosehav #minnemarkering #demokrati #åpenhet #ekstremisme #islam #utøya

 

Terrorangrepet: Hva om det var ditt barn som døde?

 

Tenk deg at du, sammen med familien din, gjør deg klar til dagens nasjonaldagsfeiring. Barna gleder seg, du gleder deg; dere er spente, alle mann. Ser frem til fest, fyrverkeri og leven.

Du grer det nyvaskede håret til ungene, gutten får piggsveis, jenten musefletter. Dere ikler dere finstasen; stilletthæler, dress. Gutten får på seg yndlingsskjorten sin, jenten den røde kjolen.

Kanskje er dere i strålende humør denne dagen, tuller og tøyser uhøytidelig med hverandre før dere forlater hjemmet. Kanskje krangler dere, er litt for sultne, altfor spente. Kanskje lener du ansiktet inn mot det deilige babykinnet til datteren din og snuser inn lukten av henne og kjenner at du elsker. Kanskje søler gutten ned hele den hvite skjorten før dere kommer dere ut av huset – og simpelthen irriterer deg over det – før dere samles sammen ved strandpromenaden til et storslagent fyrverkeri og glemmer alt annet.

Uansett hvordan dagen har vært frem til nå: fra nå av skal dere alltid se tilbake på denne datoen som kvelden da alt ble annerledes.

Dette er døgnet som hever seg ut fra alle andre døgn. Den dagen som for resten av ditt og alle andre pårørendes liv skal danne starten på et nytt mantra. Et mantra som fra nå av kanskje overskygger nettopp de verdiene du og familien din var ute for å feire denne kvelden. Nasjonens eget motto.

Frihet, likhet, brorskap.

 

For tenk deg at et av ofrene ble din egen bittelille , deilige jente i rød kjole og musefletter, som for litt siden strakk sine lubne hender i begistring mot fyrverkeriet.

Tenk deg at hun var en av dem som ble meiet ned, helt uforskyldt, av en sjåfør du først trodde hadde mistet kontroll over bilen sin.

Inntil du så smilet hans.

Hvordan hadde du reagert da?

Hva hadde du tenkt?

Hvilke følelser hadde dette fremkalt i deg?  

Du ville sannsynligvis aldri mer tenke på mantraet frihet, likhet, brorskap på samme måte igjen.

Du ville avsky den personen som drepte din lille jente så sterkt at du ga blanke faen i hva disse ordene egentlig representerer: du vil trolig bare ønske hevn, tenke at noen fortjener å bli mindre fri, det finnes ikke noe brorskap, det finnes ikke likhet.

Ikke for slike.

 

Det som er så sørgelig med slike hendelser, i tillegg til det rent åpenbare, naturligvis – det er at når det først rammer en selv, så øker sjansen for at man handler NETTOPP slik terroristene vil: nemlig ved å sørge for at de verdiene enhver terrorist egentlig går til angrep på, dør bort sammen med det kjæreste man har.

Og min første innskytelse når jeg hører om terroringrepet i Nice er følgende: Ikke la dem vinne. Ikke føl trang til hevn, til ondskap, til å skrenke inn. Ikke føl trang til å bryte ned disse verdiene, du som opplever dette – ikke bli slik terroristen vil at du skal bli. En som verdsetter disse verdiene like lite som det han selv gjør.

 

Men om det hadde vært min egen lille vidunderlige babyjente som helt uforskyldt fikk lide for noens behov for å gjøre ondt: hadde jeg tenkt likedan da?

Om jeg så mye som forestiller meg at det var henne det gjaldt blir jeg så full av hat og mistro mot menneskeheten at jeg vil kaste opp, det vrenger seg i hele meg, beskytterinstinket er der med en gang: hadde barnet mitt vært i fare, hadde jeg drept om det kunne redde henne.

 

Jeg tør ikke tenke hvordan det må være å oppleve det på ekte. Være en som FAKTISK opplever noe slikt.

Hvordan må DET føles, når ondskapen føles så iboende i meg bare jeg forestiller meg at det skjer med en av mine?

Du som handler slik: du er ikke verdt en dritt i forhold, tenker jeg. Du er ikke en bror. Du burde være ufri. For du er ikke som oss.

Slik oppnår de akkurat det de vil.

For absurd nok får slike terrorangrep oss til å oppføre oss bitte litt mer som dem som utfører dem for hver gang det skjer:

De fremkaller følelser i oss som nettopp strider mot mantraet frihet, brorskap, likhet.

De får oss til å kjenne på et grunnleggende «det er oss mot dem».

For slik er vi mennesker skapt: når noen angriper oss, eller noe vi har kjær – så prøver vi å beskytte det. Koste hva et koste vil.

Det er helt naturlig. vi vil verne om våre egne. Vi er flokkdyr: vi er flokken vår.

 

Vi i Norge har som nasjon kjent på det samme raseriet, den samme sorgen og den samme maktesløsheten som Frankrike nå opplever for tredje gang på halvannet år.

For vi har vårt 22. juli. Og følelsen er akkurat den samme: enten det er en antimuslim personifisert som Anders Behring Breivik, eller islamister, eller hvem pokker det nå er som står bak.

Følelsen av kollektiv sorg, frustrasjon og ønske om å plassere skylden et sted.

Men i vårt tilfelle kunne vi etter hvert slå oss til ro med at det «bare» var en av våre egne som stod bak: ondskapen kom innenfra, og vi trengte ikke føre noen krig utenfor landegrensene. Vi kunne bare arrestere ham – og håpe på at han bare var en gal mann i et enkelt sinn.

På en måte var vi kanskje «heldige» sånn sett.

Kan hende hadde vi vært i krig, vi også, fortsatt, om det viste seg å være dem vi først trodde det var som faktisk stod bak.

Men det slapp vi.

 

Slike terrorangrepet som det i Nice ripper likevel opp i vårt eget kollektive traume.

Men vi har en mulighet til å se det hele utenfra. Og dermed har vi kanskje et ansvar for å gjøre nettopp det, også.

For vi kan ikke kreve at de som opplever noe slikt skal tenke fornuftig opp i det hele.

Men vi som står på utsiden, vi som ikke er gale av sorg, vi som ikke har mistet noen av våre nærmeste: vi burde muligens hente fornuften inn i våre egne følelser.

 

Jeg går inn og ser til ungene: de sover nå. De vet ikke hva terror er, de er for små til å vite noe om hvordan verden fungerer. Om ondskap, hevn, mistro.

De er trygge.

Enn så lenge.

Vi kan føle på frykt, alle som en. Føle at det når som helst kan ramme oss, også: og dermed kjenne på et raseri som bare er et snev av det de pårørende i Nice føler på nå.

Følelsen av maktesløshet.

Vi kan aldri beskytte dem vi elsker mot dette. Aldri helt. Ikke totalt.

Men jeg vet én ting: jeg vil gjøre hva jeg kan for å beskytte dem. Mot dette. Mot terror.

For fremtiden: gudene vet hva den vil bringe for kommende generasjoner.

 

Og det er da jeg tenker at krigen mot terror: kanskje er det også en indre krig vi må kjempe.

Hver for oss, i oss selv.

Forsøke å krige litt innover.

Kjempe litt imot disse følelsene slike hendelser får oss til å kjenne på. Som strider imot de verdiene også vår egen grunnlov er tuftet på.

Kjempe mot dette intuitive ønsket i oss til å straffe, skrenke inn, lage et oss mot et dem.

Ikke snevre enda mer inn.

Krige mot vårt indre barbari.

 

For jeg har tro på EN ting når det kommer til å bekjempe terror: jo flere dette mantraet ikke innbefatter, desto flere angrep. Desto større omkostninger.

Jo mindre frihet, desto mer terror.

Jo mindre likhet, desto mer terror.

Og jo mindre brorskap, desto mer terror.

 

Frihet, likhet, brorskap.

Dette er verdier jeg ønsker at også mine barn skal vokse opp med.

Så kjære barna mine: dette er den kampen JEG har bestemt meg for å kjempe.

Jeg kjemper en krig innover: mot mine egne følelser her og nå.

Jeg vet ikke annet, kanskje er jeg naiv –

Men når jeg ser dere sove, helt uskyldig, helt uvitende om hvordan verden fungerer, hamrer jeg det inn, taktfast, med en kanskje litt for høy puls:

Frihet, likhet, brorskap.

Frihet, likhet, brorskap. 

 

 

og timenen går, og straks er nyheten allerede fortid. Og Tyrkias styrende parti – Rettferdighets- og utviklingspartier – vurderer å gjeninnføre døsstraff etter kuppforsøket.

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

#terror #terrorangrep #Nice #nasjonaldag #menneskerettigheter #frihet #likhet #brorskap #Frankrike #familie #følelser #ondskap #terrrist

 

 

Å VÆRE SELVSTENDIG NÆRINGSDRIVENDE

En litt saklig oppdatering fra denne kanten i kveld: jeg har lyst til å si noen ord om det å være selvstendig næringsdrivende, og da hovedsakelig hvordan det er å ha sitt eget bitte lille foretak.  

Er du IKKE selvstendig næringsdrivende, og tenker at dette ikke angår deg? Vel – før eller senere angår det deg kanskje likevel. Du finner plutselig ut at du får lyst til å satse på noe eget. Eller barna dine, samboeren din eller konen din gjør det.

Dessuten er dette en viktig prinsipiell sak.

Så les gjerne uansett.

 

For du trodde kanskje at det holder å være norsk statsborger for å innlemmes i velferdsstaten?

FEIL.

Å være innlemmet i velferdsstaten, hva betyr nå egentlig det?

Jo – det betyr blant annet at man automatisk har krav på sykepenger dersom man som arbeidstaker skulle være så uheldig å bli syk.

Det betyr at man er garantert arbeidsledighetstrygd om bedriften man er ansatt i går konkurs. Det betyr at man har krav på dagpenger.  

For selvstendig næringsdrivende er det stikk motsatt: som din egen herre har du ingen rett på dagpenger. Du mottar ingen sykepenger før 17. dag. Og etter det? Bare 65 prosent av pensjonsgivende inntekt.  

Om du ikke har tegnet en forsikring, innebærer det med andre ord at du taper 35 prosent av din pensjonsgivende inntekt ved sykdom.  

Tegner du en forsikring, har du helt, eller delvis rett på det vanlige lønnstakere automatisk har krav på. Her finnes det tre valg:

1: 65 prosent av sykepengegrunnlaget fra 1. sykedag.

2: 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 17. sykedag.

3: 100 prosent fra første sykedag.

  

Premien for disse forsikringene er i 2016 henholdsvis 2,0 prosent, 2,6 prosent og 9,5 prosent av forventet årsinntekt.

Det sier seg selv at alternativ 3 –  å betale 9,5 prosent av forventet årsinntekt for å oppnå det som for vanlige lønnsmottakere er en selvfølge, er blodsuging på statlig nivå. For hvem har egentlig, i hvert fall i startfasen, råd til å betale en slik pris?

 

For oss selvstendig næringsdrivende råder egentlig den amerikanske modellen for velferd: du må betale for å kunne innlemmes i samfunnet, og for å kunne få de goder du (ut i fra en norsk mal) automatisk burde ha krav på. I tillegg betaler du mer skatt enn vanlige lønnsmottakere.

Selvstendig næringsdrivende betaler kort og godt mer inn til velferdsstaten i skatt, men får mindre igjen for pengene (om du har innvendinger mot dette, så se gjerne en mer utfyllende forklaring skrevet av Industri Energi 4. 1. 2016 – søk det opp, det er en pdf-fil, så jeg får ikke linket).

 

Men man kan jo skrive av utstyr og materiale, og dermed ende opp med å betale mindre i skatt? Tenker du kanskje. Men sannheten er at dette ikke nødvendigvis er et gode.

For realiteten for mange småbedrifter er at de har så store utgifter, i hvert fall de første årene, at de ender opp med å nærmest nulle sin egen pensjonsgivende inntekt.

Greit så lenge man kan være i full jobb. Men gud forby om man da skulle bli syk! Sykepengegrunnlaget regnes jo nettopp ut ifra den pensjonsgivende inntekten, som utgjør overskuddet i firmaet.

 

Nå finnes det selvfølgelig muligheter. Man kan «snike» seg til noen av de samme rettighetene gjennom å opprette et NUF: et utenlandsregistrert foretak.

I motsetning til et enkeltpersonforetak kan man, med et NUF, «ansette» seg selv i en norsk filial. Dermed er man som alle andre norske ansatte berettiget til 100% sykelønn, da man anses som vanlig lønnsmottaker. Likevel blir bedriften også her nødt til å dekke kostnaden selv de 16 første dagene av et sykdomsforløp.

Du kan også opprette et aksjeselskap. I 2012 ble heldigvis egenkapitalkravet redusert fra tidligere 100 000 til nå 30 000. Men 30 000 – det er mye penger det, for en småbedrift som gjerne er i oppstartfasen!

 

For å generalisere, tror jeg mye av dette skyldes en grunnleggende mistro mot selvstendig næringsdrivende. En frykt for at rettighetene kan misbrukes dersom man ikke har en arbeidsgiver hengende over seg til å bekrefte en eventuell sykdom.

Men da tør jeg komme med følgende vågale, udokumenterte påstand: jeg tror de aller fleste enkeltmannsforetak er tuftet på mennesker som virkelig har en VILJE til å jobbe. Hvorfor i huleste skulle man starte et foretak og drive med noe man brenner for, dersom man bare har som formål å «legge seg syk og snylte»?

Dessuten: alle vi som driver for oss selv, vet at om man er blir satt ut av spill for en tid, er det gjerne kroken på døren for firmaet uansett. Har man vært helt borte fra arbeidslivet i for eksempel seks måneder, skal det ganske godt gjøres å ta igjen alt det tapte; å gjenoppta kontakten med gamle kunder eller oppdragstakere. For ikke å snakke om å erverve seg nye. For ryktene om firmaets stabilitet sprer seg FORT – og det er stor sjanse for at du settes flere år tilbake i tid, eller som verst tenkelige konsekvens, går konkurs.

Følgene er sannsynligvis at utallige smågründere presser seg selv på jobb når de er syke. Gang på gang på gang.  

Og så kollapser man kanskje etter tre år med beinhard jobbing uten så mye som én eneste dag borte fra jobb. Sannsynligheten for at den kollapsen som DA kommer, om man først blir syk, er mer varig, er stor.

Og om du da likevel bare får utbetalt 65 prosent av inntekten din, koster dette sannsynligvis velferdsstaten MYE mer i kraft av desto mer langvarige sykemeldinger.

 

Konsekvensen av dette er egentlig fatal: for hvem tør egentlig å ta risikoen på å starte for seg selv om man ikke nærmest er besatt av sitt eget yrke? I tillegg til å være velsignet med en usedvanlig god helse?

 

Tall fra SSB viser at det i 2015 for første gang siden finanskriseåret 2009 var en nedgang i antall selvstendig næringsdrivende i Norge. Spesielt er det få kvinner som tør satse.

Dette er ikke noe annet enn en eneste stor fadese. Rett og slett. For er det noe vi trenger mer av fremover, så er det nettopp det: mennesker som prøver å skape.

Og dette gjelder så mange at jeg ikke kan fatte og begripe at det ikke har blitt gjort noe med før: for det gjelder alt fra snekkere, rørleggere og hudsalonger, til fotografer, kunstnere og forfattere. Skuespillere. Musikere. Bloggere. Frisører. Bakere.

 

I en interpellasjon til statsminister Erna Solberg i Stortinget 15. mars, tok Venstres leder Trine Skei Grande opp ulike tiltak for å få flere gündere i Norge. I følge Erna Solberg skal regjeringen nå visstnok gå gjennom vilkårene for selvstendig næringsdrivende. Har du fått med deg dette?

Det gjenstår fortsatt å se om det blir noe av.

I mellomtiden er det viktig at vi prøver å være synlige og kjemper for vår sak.

 

Meld deg gjerne inn i Selvstendige Arbeidere Krever Like Rettigheters facebookside, som du finner HER

 

DEL GJERNE.

 

Selvstendig næringsdrivende – og stolt av det, tross alt!

 

#selvstendig #enkeltmannsforetak #enk #nuf #politikk #rettigheter #velferd #velferdsstat