Dette går ikke lenger

 

Det jeg holder på med som jeg trodde skulle være så lurt. Så bra for meg.

 

Det er IKKE bra!

 

Begynnelsen først:

Du vet når du legger ting på et lurt sted. Ja. Et veldig lurt sted. Kjenner du deg igjen? Det lure stedet – det blir jo straks litt for lurt – uansett hvor glup man påstår at man er. For straks man har rukket å bli sitt sedvanlige dumme selv igjen, så er stedet glemt. Og det man absolutt trengte å vite hvor lå, det er nå sporløst borte.

Det var dette problemet jeg bestemte meg for å få bukt med.

Plutselig, så fikk jeg nemlig det jeg trodde var en genial ide – å ta BILDE av det lure stedet. For da ville jeg jo bare kunne bla gjennom kamerarullen om jeg ble usikker på hvor klokken, telefonen eller nøklene befant seg?

For det er jo ikke akkurat sånn at alt har en fast plass her i hus. Å neida – det blir for lett. *ekstremsportutøver i eget hjem*

 

Men ting har jo gjerne en tendens til å balle litt på seg, da. I hvert fall under min fane.

For en ting var når jeg skulle finne tingene mine selv.

Opp med kameraet, lete litt —

 

 

Selvfølgelig!  Jeg la telefonen halvveis under et grått håndkle. Da vet jeg hvor den er! Sånn cirka, da.  Kan i hvert fall ikke være flere enn rundt ti steder i huset totalt å lete.

Men!

Etter hvert oppsto det dessverre et annet problem. For det ble litt for omstendelig å kommandere ektemannen rundt for å hente ting til meg. Når jeg skulle forklare ham at “tingen ligger liksom mot et hvitt underlag”, så ble det ofte altfor diffust – selv når jeg viste ham dokumentasjonsbildet.

 

Jeg hadde selvfølgelig en løsning også på dette, jeg da! For det var nå jeg innså hvor genialt det ville være å LAGE ANSIKTER av viktige ting på lure steder.

 

 

 

“Hvor er ringene?”

“De ligger på tidsskriftet – over øynene til Nansen, vel!”

 

“Hvor er telefonen?”

“Ligger på marmorplaten på kjøkkenet, på “isbjørnen!”
 

“Er du snill og henter den gule notatblokken til meg? “Bamseansiktet” på spisebordet. Liptonposer til øyne, en bil til munn.”

 

“Kan du hente klokken min? Den ligger oppå en grønn eske i et ansikt som ser ut som en operasjonssykepleier. Han har bart og geiper”

 

 

“Solbrillene mine? Den er i “katteansiktet” på den knall oransje sitteputen”.

 

Det virket en stund.

Men nå? Alt jeg ser er ansikter. Hvor enn jeg går.

Og jeg til Olav: har du sett Pippi-ansiktet?

Tror det ligger nede på gangen. Eller – det var vel Mummi-ansiktet, det! Hva er det for viktig i Pippi-ansiktet, forresten?

Jeg: husnøklene, vel … Eller vent – de ligger kanskje i Hitler-fjeset, de?

 

Osv. Osv.

Tror du jeg finner NOE som helst i kaoset av “ansikter” overalt?

Og rotet har spredd seg i kolerisk fart. Fra livet. Videre inn i mobilen. Til dataen. Og tiil alle bildelagringsenheter.

Så i tillegg til et tusen ganger mer rotete hus – nå er også alle virtuelle album proppet fulle med ansikter som ikke tilhører ekte mennesker. Og det skal akkurat litt for mye leting til for at jeg finner frem til bildene av barna mine, for å si det sånn.  

 

følg meg gjerne på facebook

 

#rot #distre #rotehode #familie #familieliv #kaos #klokk #nøkler #telefon #bilder #album #ansikter #rosiner #øyne #munn