KJÆRLIGHET OG EN LITEN DØD ETTÅRING

 

Jeg har skrevet om dette tidligere, men ettåringen som i dag døde forårsaket av en kvelningsulykke, gikk altså i min datters barnehage. Derfor føler jeg for å skrive om dette. Det blir så nært. Jeg føler en sorg. Den er så langt borte. Den er ikke min. Og likevel kjennes den dyp. Og denne dype sorgen som jeg tror både alle vi foreldre og ansatte i barnehagen hvor dette skjedde kjenner … Å vite at den bare er et lite sandkorn i hele det store universet av sorg guttens aller nærmeste pårørende nå må føle.

 

Jeg tenker på dette barnet absolutt hele tiden. Men foreldrene hans …? Hans nærmeste? De ER i dette hele tiden. Det er ikke bare tanker. Det er virkelighet. 

 

Hvil i fred, sier man om noen som dør. Men et barn som dør, vil aldri hvile i fred. For det skal aldri hvile alene. Det hviler omgitt av all den sorg som springer ut av kjærlighet og all den kjærligheten som springer ut av sorg. Det døde barnet vugges i armene i en hel evighet. Det kan aldri forlates; det skal aldri hvile i fred. Kjærligheten er svøpet. Barnet omfavnet for alltid.

 

Varmen fra et helt land omfavner deg, lille menneske. Og menneskene som står deg nær.

 

DU

Jeg tenker på det mens du fortsatt er her: At det som representerer slutten på deg allerede for lengst har begynt.

Akkurat nå står det som skal utgjøre dekorasjonen på kisten din i full blomst. Liljene, valmuene og blåklokkene strekker seg i dette øyeblikk mot solen og kan ikke få nok av lyset.

Den hvite kjortelen du skal kles i, den flyr: Befinner seg i ni tusen meters høyde i lasterommet på et fly fra Mumbai.

For tre uker siden feltes det furutreet som skal bli kisten din. En polakk snekrer bordene sammen nå:, med ømt håndlag fordi tankene hans er et annet sted: Er hjemme.

Steinen din står fortsatt på et mørkt lager. Hadde den kunnet, hadde den jublet over at den snart skal få komme seg ut i det fri!

Stedet du skal bli har alltid eksistert.

Jeg tegner ned alle punkter som til sammen utgjør et kart over deg. Millioner av steder og sammenhenger som leder meg frem til deg.

Verden omfavner deg også når du nå skal bli borte.

Det gjør godt å tenke på mens du fortsatt er her: At alt som bidrar i slutten på deg fortsatt skal finnes.

At alt det som omgir deg skal være med meg over til den andre siden, slik at fraværet av deg kan minne meg på deg konstant.

 

Fra debutboken min Norg. Selvopplevd sorg.

 

 

Å VÆRE EN MOR FOR SIN DØDE FAR

 
I dag er det ti år siden pappa døde. Hele ti år siden han døde av kreft på en palliativ avdeling i Bergen. Mens jeg var der. Som hans desidert nærmeste pårørende. Den han ville ha helt nær, helt tett inntil. Konstant. Den siste han så mot før blikket hans forsvant og bare øynene var tilbake. Sannsynligvis er det derfor sorgen har vært så intens. Så langvarig. For uansett hvor skrud det kanskje høres ut, ble jeg på en måte en mor for min egen far. Så jeg mistet ikke bare en pappa, men meg selv som moren hans. Og fortsatt er han borte. Nå, ti år etter, er han fortsatt død. Tenk det! Problemet med døden er jo ikke at man dør, men at man skal være det til evig tid.

 

I dag planla jeg å oppsøke graven sammen med den lille familien min. Eller planla …? Jeg så på det som en selvfølge at vi skulle dit. Graven, ja … Den gang for ti år siden, da valget sto mellom å gravlegge urnen eller å spre asken, falt valget mitt på gravlegging i familiegraven. Jeg syntes han hadde reist nok. Vært globetrotter nok. Så nå som han var død, fikk han vær så god bli værende her i Bergen!

 

For å være helt ærlig har jeg ikke besøkt graven spesielt ofte. Veldig sjelden, egentlig. Men likevel er den med meg i tankene. Og jeg tenker på den med en sorgfull humring. For det kler ham liksom så godt å ligge i familiegraven sammen med sin mor og sine tanter. Som i et evig familieselskap på en bitte liten hybel. Haha! Akkurat passe merkverdig.

 

Og jeg har vært lettet for at graven ligger litt bortgjemt, utenfor allfarvei. Så jeg ikke har trengt å strigle den daglig av frykt for å virke som en dårlig sørgende. Som en pårørende som vanskjøtter sin avdødes grav. At den i stedet har fått være litt vill og uregjerlig. Akkurat slik han selv også var.

 

… Og disse merkverdige valgene og resonnementene har vært med på å binde meg til ham. Gjøre noe av døden hans om til liv. Gjøre at jeg skaper ham tilbake, slik han var. Vite hva han trenger; hva jeg selv trenger. Som en datter som var en mor for sin døende far.

 

Men så kom vi oss altså ikke av gårde i dag. Og det på selve tiårsdagen. Ungene var slitne etter fire timer ute i barnehagen i stygt og surt vær (streik i barnehagen, bare tilsyn). De var konstant i tottene på hverandre og den trassige seksten kilos toåringen ville bæres overalt. Dette er naturligvis bare et forsøk på å finne en unnskyldning for at vi ikke kom oss til graven. Selvfølgelig er det det.

 

Men så utrolig dårlig samvittighet jeg har. For akkurat denne dagen, akkurat i dag føler jeg at jeg måtte være der. Skulle være der. For ham. Som en datter. Ikke som en mor. Akkurat denne dagen. Denne dagen skulle være bare hans. Livet hans. Og ikke min og sorgen min sin. Jeg vet at dette bare er noe jeg har fått for meg. Et tankeoppheng. Men likevel: Som jeg skammer meg akkurat i dag. Så utrolig lei meg jeg er.

 

(og i morgen blir det nytt forsøk på ekspedisjon grav med familien, så får vi håpe at den døde gamlingen synes dagen etter dagen er godt nok)

 

 

følg meg på Facebook

 

#sorg #død #liv #grav #gravstein #minner #dødsleie #palliativ

 

 

 

OM DØDEN OG STJERNENE

 

Jeg kan ikke huske å ha sett Karlsvognen på lenge. Sannsynligheten er dermed stor for at jeg ikke har lett etter den på like lenge. Samtidig registrerer jeg at Venus lyser sterkere enn den liksom noensinne tidligere har gjort. Eller? Kanskje har Karlsvognen gått med i dragsuget av dette andre lyset i mørket. “Venus lyser faktisk så sterkt at om man står på et mørkt sted kaster den skygge”, leser jeg. Liksom et velsignet tabloid sted. “Grunnen til at Venus lyser så kraftig er at den er nesten totalt dekket av hvite skyer, og dermed reflekterer sollyset usedvanlig stekt”. WTF? Hvite skyer i universets uendelighet? Men det kjennes sant: Det er nesten som om jeg tror det har oppstått en ny sol langt der ute et sted.

 

Jeg har hatt jordskrekk så lenge jeg kan huske. Jeg har det fortsatt: Jeg klarer ikke å se satelittbilder av kloden. Det blir for mye for meg. Skjør, haha! Men virkeligheten blir liksom litt for liten, på en måte …? Jeg orker det ikke. Litt på samme måte som jeg aldri hadde kunnet bo i Berlin eller i New York eller i en annen verdensby. Jeg trenger å innbille meg at jeg er større enn jeg er: At livet er større enn jeg er.

 

Og månen …? Jeg husker at min far kjøpte en stjernekikkert to måneder før han døde. På sin egen bursdag satt han der, i sofaen vår og smilte lurt en ettermiddag vi kom hjem til ham, jeg og Olav. For han bodde hjemme hos oss på den tiden – helt frem til han ble så syk at han måtte dø. På gulvet stod en enorm, firkantet pakke. Han ba Olav om å åpne den. Inni lå en stjernekikkert. Den skulle være en gave til oss alle, sa han: Til meg. Til Olav. Til ham selv. Slik er det vel man tenker om sin egen bursdag når man vet at man snart skal dø. Og han hadde kjøpt en kjeledress til oss. En vi skulle dele på. Så vi alle kunne bruke stjernekikkerten etter tur, selv på kalde kvelder. Så utrolig vakkert på en utrolig vond og vanskelig måte: Vi måtte uansett se i stjernekikkerten en og en. Slik er det jo. Noe annet er umulig.

 

Noen år tidligere kjøpte jeg et månekart til ham: Han var så glad i å reise, hadde alltid en ny ekspedisjon i tankene. Hvor er det han IKKE har vært tenkte jeg – og endte opp med å gi ham denne gaven. En utopi i form av et kart til et reisemål de fleste av oss aldri noensinne får nå.

 

Men nå var han døende. Var på vei mot et reisemål vi alle en gang skal sette kursen mot. Og jeg husker at jeg gikk ut på altanen. Og jeg husker at jeg så på månen. Jeg ville prøve dette blikket som vel kanskje først og fremst var min fars: Se uendeligheten. I stjernekikkerten. Liksom gjennom øynene hans. Men da jeg festet blikket inn i linsen, fikk se månen, månelandskapet … Det ble for sterkt: Det minnet meg for mye om ham som lå inne på sofaen og ventet på hva jeg hadde å fortelle. Om den samme månen som han bare ti minutter tidligere hadde slitt seg ut på å se på nært hold.

 

Jeg har fortsatt dette bildet av ham som ser opp på stjernehimmelen. Og jeg husker hvor skuffet han var over at stjernekikkerten ikke hadde automatisk zoom. Er du klar over hvor fort månen går over himmelen? Det skal ikke mer enn noen sekunder til, så er den ute av fokus. Jeg skal for alltid se ham for meg slik: Med sin egen døende kropp vendt ut mot dette store mørket. Liksom parerende.

 

Himmelen er høy her vi bor. Stjernene mange. For lyset fra byen ligger bak åsen og gjør stjernene så uforskammet klare. Den minner meg om stjernekikkerten som står nedstøvet i boden et sted. Og den minner meg om min far som ligger i graven, ikke i himmelen.

 

Men om kvelden er det bare himmel jeg ser.

 

 

 

Å ELSKE EN SOM ER DØD

 

Sønnen min var ikke gammel da han var med meg på kirkegården for aller første gang. Og opplevde at jeg holdt ham frem mot gravsteinen mens jeg lot tårene renne og sa: “Her er han! Her er han, pappa! Her er den lille gutten din!”

 

Barna mine har en morfar de aldri har møtt. Og som de heller aldri noensinne skal få møte: Pappa døde for ni år siden. Jeg merker nå at jeg vegrer meg litt for å skrive hvor lenge det er siden. NI ÅR SIDEN, ja … Sorgen virker så oppbrukt da. For utenforstående. Sørger du over det fortsatt, liksom …? Men ja, det gjør jeg faktisk. Ikke like intenst som i den første tiden etterpå, naturligvis. Men sorgen har endret form siden den gang; da var det mitt eget tap som stod i fokus. Men etter at jeg ble mor, har sorgen vel så mye handlet om det barna mine går glipp av, i kraft av å mangle en morfar. På noen måter har den altså blitt sterkere ettersom tiden har gått.

Fra de var bittesmå, har jeg passet på å nevne morfar med jevne mellomrom for ungene. Men nå som fireåringen begynner å forstå konseptet død, kjennes det på et vis vanskeligere, ikke lettere. For det er snakk om en person de aldri har møtt, og heller aldri kommer til å møte. Jeg ser at gutten tenker MYE når jeg nevner morfar nå. Spesielt når jeg påpeker at han er død.

Det nesten absurd umulige i dette: Å liksom skulle få barna til å elske et menneske som de aldri noensinne kommer til å ha et forhold til, i levende live. Men jeg har tro på at det lar seg gjøre.

 

Olav ga meg en veldig fin bursdagsgave året etter at pappa døde: et album smekkfullt med bilder av ham. Jeg skal ikke legge skjul på at det fortsatt gjør vondt å se disse fotografiene; det gjør meg så bevisst på hva det er jeg savner.  

Men jeg har bestemt meg for å jobbe for at begge ungene skal føle at de på et vis kjenner morfaren sin likevel.

Så i kveld hentet jeg altså frem det fine albumet med pappabilder. Satte meg i sofaen med en unge i hver armkrok. Og så bladde vi oss gjennom. Og det var så godt! Så utrolig fint. Men også utrolig vondt. For der var han; pappaen min. Med øynene som så inn i kameralinsen. Øyne som liksom nå så rett på de barnebarna han aldri fikk bli kjent med.

Og ungene søkte seg mot disse øynene. Toåringen for første gang. Og det var som om jeg viste henne frem for ham for første gang, om du skjønner?

Der og da så jeg henne liksom utenfra, med min avdøde fars øyne. Slik jeg gjorde den gang jeg stod på graven med min førstefødte sønn. Den lille jenten hans. Slik jeg selv en gang var hans lille jente.

Alt det han gikk glipp av i kraft av å aldri få oppleve det å være bestefar!

Barna mine kommer naturligvis ikke til å kjenne noen sorg over det å mangle en morfar: de kjenner jo ikke til noe annet, likevel. På en måte er det fint, det også. Det gjør liksom at han kan få lov til å være levende for dem – så godt det lar seg gjøre. På en GOD måte. Liksom helt fritatt fra sorgen min. Som om fortellingen om ham kan få finnes i verden gjennom dem, helt uten at det er en sørgelig fortelling om hans altfor tidlige død.

 

For ja, han er død. Men han skal vel få lov til å være en del av livet vårt, likevel?

Målet mitt er at barna skal føle en oppriktig kjærlighet for denne bestefaren selv om han er borte.

Det nærmeste jeg kommer det å la ham få møte dem, er å la dem få bli kjent med ham gjennom meg: ved at jeg levendegjør ham for dem.  

Jeg vet at han ville satt pris på dette.

Og det gjør godt. For meg.

Men jeg tror dette vil gjøre dem også godt. På et eller annet vis.

For jeg har tro på at det å føle kjærlighet som mangler mottaker, i form av at mottakeren er død, også kan være en vidunderlig kraft.

Om enn på en litt annen måte enn kjærligheten man føler til de man fortsatt er så heldige å ha i livet sitt.

 

Og det tror jeg gjelder uansett hvem det er man har elsket, og fortsatt elsker, men som er død: som man forteller ungene sine om. Og som man lar dem få lov til å elske.

Om det nå, som i mitt tilfelle, er en far – eller om det er en mor, et barn, en bestefar, en venn, en onkel.

 

Videreført kjærlighet er også kjærlighet.

 

Ikke sant vel, pappa …?

 

 

 


 

 

følg meg på facebook

 

Tanker på et dødsleie

 

Jeg tenker på det mens du fortsatt er her: at det som representerer slutten på deg allerede for lengst har begynt.

Akkurat nå står det som skal utgjøre dekorasjonen på kisten din i full blomst. Liljene, valmuene og blåklokkene strekker seg i dette øyeblikk mot solen og kan ikke få nok av lyset.

Den hvite kjortelen du skal kles i, den flyr: befinner seg i ni tusen meters høyde i lasterommet på et fly fra Mumbai.

For tre uker siden feltes det furutreet som skal bli kisten din. En polakk snekrer bordene sammen nå, med ømt håndlag fordi tankene hans er et annet sted: er hjemme.

Steinen din står fortsatt på et mørkt lager. Hadde den kunnet, ville den jublet over at den snart skal få komme seg ut i det fri!

Stedet du skal bli har alltid eksistert.

Jeg tegner ned alle punkter som til sammen utgjør et kart over deg. Millioner av steder og sammenhenger som leder meg frem til deg.

Verden omfavner deg også når du nå skal bli borte.

Det gjør godt å tenke på mens du fortsatt er her: at alt som bidrar i slutten på deg fortsatt skal finnes.

At alt det som omgir deg skal være med meg over til den andre siden.

Slik at fraværet av deg kan minne meg på deg konstant.

 

Jordnedgang sett fra månen.

 

Denne teksten skrev jeg på mitt fars dødsleie.

(den står for øvrig på trykk i min debutbok Norg, Aschehoug 2009)

 

Av og til brøyter gammel sorg seg vei rett inn i hjertet igjen.

Som i dag, da en grandonkel helt uventet dukket opp med det store verktøysskrinet etter min far. Som jeg ikke har sett siden jeg var barn, og som jeg ikke visste at noen hadde tatt vare på i alle disse årene.

Merkelig i grunn, etter gårsdagens opplevelse av å mangle verktøy.

Som et ydmykt lite hei fra den andre siden; her er alt du trenger.

Hei pappa! Jeg er fortsatt her. Med deg i tankene.

 

 

følg meg gjerne på facebook

 

#sorg #sorgprosess #hjertet #bearbeidelse #verktøy #verktøysskrin #familie #minner #pappa #død #dødsleie #ord #bøker #tilfeldigheter