SYKEHUS. FORTSATT

Jeg våkner av at skulderbladene gnager mot huden selv om jeg ligger på en myk madrass. Jeg skifter stilling, legger meg på siden. Ankelbeina gnager mot hverandre, knehasene gnager mot hverandre. Halebeinet gnager mot madrassen. Det eneste som ikke gnager, er merkelig nok hodeskallen. Den liker svært godt å ligge og hvile, virker det som. Det får være dagens spøk. Ikke særlig morsom, kanskje.

 

Jeg har gått mye ned i vekt. Dette har pågått litt for lenge og etter den siste ukens ekstreme belastninger, har det rett og slett nå blitt ganske alvorlig. Jeg MÅ legge på meg, for dette er ikke bra for hverken hjerte, skjelett eller indre organer. Når det er sagt: jeg kommer ikke til å skrive om verken antall kilo eller BMI-tall, jeg kommer heller ikke til å vise frem bilder hvor det synes hvor ille det faktisk er.

 

Mat. Jeg har snakket med en super ernæringsfysiolog og vi har lagt en plan. Som nevnt i et annet innlegg, er det sånn at vektøkning ikke bør skje for fort på grunn av faren for reernæringssyndrom, som kan være direkte livstruende. Dette er i seg selv et problem: jeg er fortsatt ikke i nærheten av å få i meg det man bør få i seg for å holde vekten. Kroppen tåler det rett og slett ikke! Resultatet er dermed at jeg fortsatt går ned i vekt og må regne med at jeg kommer til å gjøre det frem til jeg er oppe på et riktig kalorinivå. Og deretter så må jeg jo legge på meg! Med andre ord spise MER enn kroppen egentlig trenger! I og med at jeg også gradvis må bevege meg mer, trenger jeg å få i meg ytterlige flere kalorier. HJELP!

 

Det er vanskelig når mat får et tvangspreg i stedet for å være lystbetont. Jeg ELSKER egentlig mat! Jeg har alltid gjort det. Og jeg er veldig glad i å lage mat. Mat er jo det hele livet egentlig kretser seg om? Hehe. Nå føles det hele så obligatorisk.

 

Jeg er i limbo. Eller heter det lambada? Jeg surrer, språket er tåkete store deler av tiden. Eller bråkete? Heter det språket er bråkete? Eller bråket er språkete? Ja?

 

Jeg venter på svar på en prøve, det er avgjørende for helsen min at den er ok. Jeg vet ikke når jeg får svar.

 

Når jeg skriver bøker, gjør jeg det fordi jeg har et fundamentalt behov for å se verden utenfra, har jeg funnet ut.

 

Når jeg blogger, er det visst mer for å kunne se seg selv utenfra. I alle fall føles det slik nå. Det kjennes godt å få litt fri. Flykte litt. Forsøke å ikke drukne i sin egen malfungerende kropp. I stedet forsøke å være sitt eget medmenneske. Ta hensyn til den jeg egentlig ikke vil være akkurat nå, men som jeg må være for å kunne bygge meg opp.

 

Forsøke å se meg selv utenfra. Sammen med dere.

 

Jeg trenger å blogge. Takk for at du leser!

 

Nei. Jeg er ikke død. Men det ser jammen sånn ut. Unnskyld!

 

 

 

 

 

SYKEHUSOPPDATERING

 

Jeg våkner av at en sykepleier kommer for å måle blodtrykket mitt. Fortsatt lavt, men ikke så aller verst. Oksygenopptak helt ok. Normal temperatur. Blodprøvetaking. Jeg er vant til stikkene, jeg slumrer meg gjennom. Frokost. Bitte bitte litt mat før magen brøler nok. Det er hardt for kroppen å få fordøyelsen i gang om morgenen, jeg kjenner at den jobber noe kolossalt. Jeg blir dønn sliten og må sove “frokostlur”. Haha!

 

Slumre. Åpne øynene, det har gått to timer. Jeg kjenner at formen er ok, må komme meg opp litt, bevege meg, musklene svinner fort når man ligger så mye.

 

Ut i korridoren. På avdelingen jeg er på, er det nesten bare gamle mennesker. De freser forbi meg med gåstolene sine. Jeg synes de ser helt smashing ut! Hadde jeg ikke vært så stygg som jeg er akkurat nå, tror jeg jammen at jeg skulle ha lagt an på den hotteste av dem. Syttifemåringen på rommet ved siden av meg. Han er sprek. Frisyren er moderne. Men en dame på åtti er like interessert som meg og dessuten mye penere.

 

Hodet mitt gjør et forsøk på å slepe føttene mine etter seg og klarer det sånn halvveis. Og så … Der! Rett foran øynene på meg! Jeg kan ikke tro det er sant! Der er det en KORRIDORPASIENT! Og en til! Og enda en! Dette folket man hører om, men som ingen helt vet hvem er. Dette jeg har trodd bare har vært et synonym på tusser og troll! Finnes de virkelig, helt på ekte? Jeg får lyst til å ta borti en av dem for å sjekke om det ikke bare er utstillingsdukker, men jeg er så slapp at jeg klarer å la være.

 

Au da. De ser syke ut. Og så må de ligge her? På gangen? Mens jeg har ligget på enerom hele tiden? Jeg er så svimmel nå at jeg føler jeg må få lov til å tråkke ned noen i dritten for selv å føle meg verdt noe. Jeg kaster et litt overlegent blikk mot en av dem mens jeg tenker følgende: “Har du ikke enerom? Har du ikke veneflon engang, liksom?” Og så håper jeg at han føler seg totalt underlegen meg. Men han skuler tilbake: “Er du oppe og går du, liksom? Er du ikke så dårlig at du må ligge hele tiden, kanskje?”

 

Dumme, dumme korridormann. Jeg viser en indre finger til ham og kravler kledelig arrogant tilbake til enerommet.

 

JEPP.

 

 

Forresten: tusen, tusen takk for så mange nydelige kommentarer og meldinger! Det varmer, virkelig. Så fine dere er!

 

Snakkes.