SYKEHUS. FORTSATT

Jeg våkner av at skulderbladene gnager mot huden selv om jeg ligger på en myk madrass. Jeg skifter stilling, legger meg på siden. Ankelbeina gnager mot hverandre, knehasene gnager mot hverandre. Halebeinet gnager mot madrassen. Det eneste som ikke gnager, er merkelig nok hodeskallen. Den liker svært godt å ligge og hvile, virker det som. Det får være dagens spøk. Ikke særlig morsom, kanskje.

 

Jeg har gått mye ned i vekt. Dette har pågått litt for lenge og etter den siste ukens ekstreme belastninger, har det rett og slett nå blitt ganske alvorlig. Jeg MÅ legge på meg, for dette er ikke bra for hverken hjerte, skjelett eller indre organer. Når det er sagt: jeg kommer ikke til å skrive om verken antall kilo eller BMI-tall, jeg kommer heller ikke til å vise frem bilder hvor det synes hvor ille det faktisk er.

 

Mat. Jeg har snakket med en super ernæringsfysiolog og vi har lagt en plan. Som nevnt i et annet innlegg, er det sånn at vektøkning ikke bør skje for fort på grunn av faren for reernæringssyndrom, som kan være direkte livstruende. Dette er i seg selv et problem: jeg er fortsatt ikke i nærheten av å få i meg det man bør få i seg for å holde vekten. Kroppen tåler det rett og slett ikke! Resultatet er dermed at jeg fortsatt går ned i vekt og må regne med at jeg kommer til å gjøre det frem til jeg er oppe på et riktig kalorinivå. Og deretter så må jeg jo legge på meg! Med andre ord spise MER enn kroppen egentlig trenger! I og med at jeg også gradvis må bevege meg mer, trenger jeg å få i meg ytterlige flere kalorier. HJELP!

 

Det er vanskelig når mat får et tvangspreg i stedet for å være lystbetont. Jeg ELSKER egentlig mat! Jeg har alltid gjort det. Og jeg er veldig glad i å lage mat. Mat er jo det hele livet egentlig kretser seg om? Hehe. Nå føles det hele så obligatorisk.

 

Jeg er i limbo. Eller heter det lambada? Jeg surrer, språket er tåkete store deler av tiden. Eller bråkete? Heter det språket er bråkete? Eller bråket er språkete? Ja?

 

Jeg venter på svar på en prøve, det er avgjørende for helsen min at den er ok. Jeg vet ikke når jeg får svar.

 

Når jeg skriver bøker, gjør jeg det fordi jeg har et fundamentalt behov for å se verden utenfra, har jeg funnet ut.

 

Når jeg blogger, er det visst mer for å kunne se seg selv utenfra. I alle fall føles det slik nå. Det kjennes godt å få litt fri. Flykte litt. Forsøke å ikke drukne i sin egen malfungerende kropp. I stedet forsøke å være sitt eget medmenneske. Ta hensyn til den jeg egentlig ikke vil være akkurat nå, men som jeg må være for å kunne bygge meg opp.

 

Forsøke å se meg selv utenfra. Sammen med dere.

 

Jeg trenger å blogge. Takk for at du leser!

 

Nei. Jeg er ikke død. Men det ser jammen sånn ut. Unnskyld!

 

 

 

 

 

MYSTERIET

 

Jeg trodde jeg opplevde noe nydelig i dag. Noe jeg vet med sikkerhet at jeg aldri før har opplevd: Der, i treet rett foran meg, fikk jeg øye på en ildflue. Det var aller første gang jeg hadde sett enn sånn i Norge. I utlandet, for eksempel i Italia, har jeg sett flust av dem. Så jeg vet jo hvordan de ser ut. Men nå? Her? Midt på dagen, med solen stående høyt på himmelen? Likevel var jeg sikker på at jeg trodde det jeg så. Et lite mysterium.

 

 

Vi tror for lite i dag. Der mennesket før ba til Gud og la svarene i hans hender, oppsøker det senmoderne mennesket Google og vitenskapen for å få svarene til å fjerne troen. Vi vil tro, men vi klarer det ikke: Å tro er å legge ansvaret over i upålitelige hender. For eksempel en Guds. Det er liksom noe tafatt over troen nå. Å tro er å ikke gidde vite. Og håpet representerer bare en manglende evne til å researche grundig nok.

 

Også jeg finnes jo her, i tiden vår. Derfor, sannsynligvis derfor, tok jeg opp mobilen, fant frem kamerafunksjonen og listet meg nå helt bort til treet. Helt uten lyd så ildfluen ikke skulle fly sin vei før jeg hadde rukket å dokumentere at det var sant det jeg så. Men idet jeg kom helt nærme så jeg det: Der det skulle ha vært en ildflue var det bare en enslig dråpe. Solen må ha truffet den på en slik måte at den blinket uvanlig sterkt. Mysteriet var ikke noe mysterium likevel. Og jeg …? Jeg ble så skuffet! Hva er det for noe, egentlig? Å bli skuffet over å se en nydelig dråpe reflektere solen?

 

 

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sneket meg nærmere. Slik at jeg fortsatt kunne tro at det faktisk var en ildflue jeg så. Tro. Aldri få vite.

 

Så fint det hadde vært.

 

 

ET LITE BLAFF AV FRIHET

 

I går var det rett og slett en spesiell dag, en sånn dag som nesten aldri finner sted. Vi har fått tilsendt svigermor med bud langveis fra. Hun er ett av de mest fantastiske menneskene jeg vet om, tenk så heldig jeg er som kan si det helt ærlig og oppriktig om min egen svigermor! Jeg dåner!

 

Nå har hun altså kommet for å hjelpe oss litt i livspsykosen vår og i går gikk vi rett og slett ut for å spise. Ekteparet. Vel og merke var vi tre dager rundt i gatene i Wien i januar, bare vi to, men det begynner jo å bli en stund siden. Da vi ankom sentrum – som ligger hele femten bittesmå minutter unna med bybanen – kunne vi rett og slett ikke huske når vi hadde vært der sammen sist, bare jeg og han. Før det demret for oss at forrige gang var da vi var på jobb sammen på Skrivekunstakademiet for å snakke om eget forfatterskap (i tillegg til å være komponist er Olav også forfatter, så det er naturlig at vi får oppdrag sammen innimellom). Det må ha vært i desember. Jo, forresten! På lanseringen for boken min i september, der var vi også sammen! Men da var jo JEG på jobb. Før det igjen …? For ett år siden? Da var vi også på jobb sammen. Og en gang til før det igjen for ett og et halvt år siden … På jobb.

 

Aldri på date i Bergen by! Haha! Det fristet faktisk å bare bli hjemme. Tragisk nok. Vi har liksom ikke ork til å ha et liv for tiden. Men så bare … Jo. Dette MÅ vi! Komme seg litt ut av det fordømte huset som man er så utrolig glad i, men som bare tar opp for mye plass inni meg akkurat nå. Da må man komme seg bort!! Et hjem skal vel utgjøre det trygge rommet rundt en og ikke ta opp plass INNI en? Nei, vet du hva.

 

Men i går var vi ute og spiste. KVELDSDATE! Noe helt annet enn å kysse på en bitteliten ås, når jeg tenker meg om. Vi gikk på restaurant og bestilte akkurat det vi ville. Så heldige vi er som tross alt kan gjøre sånt iblant! Jamfør forrige innlegg er det jo overhodet ingen selvfølge. For veldig mange. Og kanskje særdeles for folk som holder på med det samme som oss. Det er vi virkelig ytterst takknemlige for! Samtidig? Samtidig så føles det som penger brukt på helt nødvendig likehold. Vedlikehold av ekteskap. Glede og prat om annet enn barn og oppvask. Som investering i barnas fremtid. Føkk tanker om at rørene må skiftes ut akkurat nå! LURT! Og så … Til og med sminke på!

 

 

 

#frihet #luf #byen #bergen #date #barnefri #svigermor #restaurant #hus #hjem #sminke

 

ARBEIDERNES DAG ER ALLES DAG. IKKE KUNSTNERNES

I dag er det arbeidernes dag! Et kjedelig tema, synes du kanskje? Så heldig du i så fall er! Som kan ta dine rettigheter så for gitt at dette bare er en fridag blant dine altfor lange åtte timers lange arbeidsdager!

 

Arbeidernes dag ble feiret for første gang i Norge i 1890 og kom som en demonstrasjon mot den industrielle revolusjons – og fabrikkeiernes – inhumane utnytting av arbeidere i helsefarlige fabrikker. Dette er fortsatt en viktig dag fordi den handler om arbeideres rettigheter til et humant, verdig og levelig arbeidsliv.

 

Samtidig er ikke dette en dag for alle. Ikke for kunstnere. For kunstnere finnes ingen arbeidsdag. Kunstnerens arbeidsdag begynner aldri. Den tar aldri slutt. Det finnes ingen ferie. Det finnes ikke noe som heter fri.

 

Etter å ha sett hvilke stipender selv anerkjente kunstnere blir avspist med ved tildelingen av Statens kunstnerstipend tidligere i april i år, kan man virkelig få magesyresmak i munnen. Det er snakk om kunstnere som gjerne har et navn på internasjonalt nivå, som blir tildelt såkalt “diversestipend”. Fra tretti til åtti tusen kroner på et år! Det skal liksom si seg selv: Ikke alle kunstnere kan få. Uansett produktivitet og kvalitet. 

 

Ikke alle kan få. Å få skal være en ære. Et kunstnerstipend er noe man FÅR. Som i en gave. Ikke noe man har krav på.

 

Vel. Du velger selv om du vil bli kunstner eller ikke, kan du kanskje si. Det er ditt valg! Take it or leave it! Men noen må faktisk være kunstnere, også.

 

Hva er det en kunstner kjemper for? En kunstner kjemper for sitt liv. Ikke bare fordi man aldri blir kunstner om det ikke er absolutt nødvendig, men også i mer bokstavelig forstand: fordi man aldri vet hva man har å forholde seg til av økonomiske midler. For en kunstner finnes ingen økonomisk sikkerhet. En kunstner kan få “innvilget” et kunstnerstipend for vanligvis ett til fem år av gangen. Hva dette stipendet er på? 268 222 kroner. 268 222 kroner! Og hva skjer etter stipendet har utgått? Da må man søke igjen, da. Og se om man har blitt benådet denne gang. Dermed har man aldri økonomisk forutsigbarhet. Det sier seg selv at dette er dårlig forenlig med familieliv. Ikke vet jeg hvor mange kunstnere jeg kjenner som dermed har måttet gi avkall på å få barn.

 

Som om ikke dette skulle være nok, har en svært stor andel kunstnere høye produksjonskostnader. Det er fristende å driste seg til å si at en billedkunstners produksjonskostnader øker proporsjonalt med kvaliteten på billedkunstnerens arbeider. …Men vent nå litt: Disse kostnadene får man vel trukket av på skatten, tenker du kanskje? Ja, det kan du si. Det stemmer jo, i og for seg. Men hva skjer da? Da blir det såkalte “sykepengegrunnlaget” lavere. Hva dette betyr i praksis? Det betyr at du, om du skulle bli sykemeldt, får støtte ut ifra denne satsen og ikke ut ifra det den reelle inntekten din før fradraget er.

 

Som selvstendig næringsdrivende er du i praksis ikke et fullverdig medlem av velferdsstaten. Du jobber døgnet rundt. Men du har ikke de samme velferdsgodene som andre arbeidere. Eksempelvis betaler kunstnere – som glatt utkonkurrerer de fleste lavtlønnede hva antall arbeidstimer i uken angår – nesten fire prosent mer i trygdeavgift enn lønnsmotakere. Mens man samtidig har langt færre trygderettigheter. Du betaler 11.4 prosent i trygdeavgift som selvstendig næringsdrivende. For samme beregnede personinntekt av lønnsinntekt betaler du 8,2 prosent. For 300 000 betaler du altså 34.200 kroners som selvstendig, kontra 24.600 kroner som lønnsmottaker.

 

Som arbeidstaker har du rett til sykepenger fra første sykefraværsdag.  Som selvstendig næringsdrivende har du ikke krav på dette. Man har ikke rett til sykepenger de første 16 kalenderdagene av sykefraværet, med mindre man har tegnet forsikring. Ut over de første seksten kalenderdagene utgjør sykepengene 75 prosent av sykepengegrunnlaget. Som altså er inntekt etter fradrag.

 

Her er satser over forsikringsbeløp:

For sykepenger med 75 prosent av sykepengegrunnlaget for de første 16 kalenderdagene fastsettes premien til 2.3 prosent.

For sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 17. sykedag fastsettes premien til 2,0 prosent

For sykepenger med 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra 1. sykedag fastsettes premien til 9,4 prosent.

 

Om du er kunstner med en inntekt på 300 000 kroner og vil ha forsikring fra sykefraværsdag én, koster dette deg dermed 28 200 kroner i året. Dersom du regner med trygdeavgiften på 24 600, sitter du igjen med 247 200. I året. Og dette er FØR du har betalt skatt. På la oss si … 30 prosent? Da sitter du kanskje igjen med 148 000 i året, da. Som utgjør 12 360 i måneden. Hvilket er godt under minstesats for uføretrygd ut ifra mine beregninger. For å jobbe døgnet rundt. For at landet “skal være en kulturnasjon”. Ingen kunstnere jeg vet om har en slik forsikring. Men alle kunstnere jeg vet om jobber langt mer enn åttetimers dag. Ja til sekstimersdag!  For kunstnere? Jeg LER!

 

På vegne av alle kunstnere får jeg egentlig en flau smak i munnen av hele denne dagen. Det burde være viktigere for meg enn for andre å slutte opp om den. Men det føles bare så nytteløst og håpløst.

 

ALL ARE EQUAL. BUT SOME AR MORE EQUAL THAN OTHERS, som det heter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

kvinnesnekkeren  på facebook

Instagram @kvinnesnekkeren

 

 

 

#arbeidernes dag #kunstnere #kunstnerstipend #arbeidere #velferd #velferdsstat #selvstendig #selvstendingnæringsdrivende #inntekt #sykepengegrunnlag #fradrag #sykemelding #rettigheter #likhetforloven

BRUK PLASTPOSER MED GOD SAMVITTIGHET!

Det siste året har det blitt et voldsomt fokus på dette med plastbruk. «Det er snart mer plast i havet enn det er fisk». Det kunne være fristende å si at dette er fantastisk, men det burde da virkelig ikke være noe annet enn en selvfølge. 

 

 

Men hva har egentlig blitt satt inn av tiltak? Plutselig får man sataniske blikk om man kjøper plastposer på butikken. “Hva er det du driver med? Bruk nå for helvete handleposer i tøy!” Da jeg var på butikken i sted, takket jeg ja til to poser, jeg hadde glemt de staselige tøyposene mine hjemme. Og jeg fikk “plastblikket”. Jeg krympet meg. Jeg begynte å tenke litt på dette. For jeg er jo selv sånn; jeg får god samvittighet hver gang jeg takker nei til pose på butikken. SE! JEG BRUKER TØYHANDLENETT! JEG ER FOR KLODEN OG IKKE MOT DEN!” Og så går vi rundt i byen, da. Med hevet hode med miljøstatussymboler i hemper over skuldrene. Mens vi sender “plastblikket” til dem som våger å bære matvarene i selve inkarnasjonen på naturkatastrofe.

 

Hva i huleste har plastposemotstanden egentlig å si når nærmest åtti prosent (minst?) av alle matvarene man kjøper på butikken, og som man da putter ned i disse god-samvittighets-tøyposene, er pakket inn i plast? Til og med for økologiske produsenter er visst dette foretrukken emballasje! 

 

 

Om man skulle våge seg på å være litt konspiratorisk, skulle man nesten tro at matprodusentene spiller på kundens dårlige samvittighet. Plastposehetsingen kunne vel like gjerne være et velkalkulert grep fra matprodusentene for å flytte fokuset fra sine egne synder og over til forbrukerne …? Genialt. Med dette bitte lille grepet kan de fremstille seg selv som prektige: å kutte ut plastposer er nemlig kundens ansvar. Å sette fokus på dette gagner hele handelsstanden – som tydeligvis ikke gidder å finne noe bedre alternativ enn å skvise hver eneste smakstomme paprika inn i plastfolie. Og godteriet må jo pakkes inn i små biter i plast som igjen er pakket inn i en større pose plast. Som igjen kommer i et større kolli innpakket i plast, som blir fraktet landet rundt i enda større kolli innpakket i enda mer plast.

 

 

Og hva kan vi forbrukere gjøre med det? Bortsett fra å droppe plastposer til de ti appelsinene og få et råttent blikk fra ekspeditøren som i så fall må skanne inn en og en? Ingenting. 

 

Det er vel stort sett ikke vi kundene som er idiotene? Men de som ikke gir oss noe særlig valg til å handle mer miljøvennlig – bokstavelig talt?

 

Et lite utvalg plastfjell fra en helt vanlig handletur utført av plastskeptisk forbruker

 

Femti øre fra hver plastpose til handelens miljøfond. WOW! Fantastisk arbeid, COOP. Særlig. For hva skjedde egentlig med alle de ti tusen andre produktene dere har pakket inn i plast?.

 

 

følg meg forresten gjerne på Instagram under “kvinnesnekkeren”!

 

#miljø #miljøvern #plast #plastposer #tøyposer #forbruker #handelsstand #emballasje #

VINDU OG SMERTE

 

Jeg har sovet dårlig i natt. Hånden jeg nettopp har operert, har verket og verket. Det har sin helt naturlige årsak; i går, mens barn og mann var på tur, fant jeg nemlig ut at jeg skulle vaske vinduer i mildværet. Jeg har lenge lurt på hva som finnes på utsiden av soverommet, og nå var det på tide å finne det ut. Jeg skal ikke si hvor lenge det er siden de ble vasket utvendig, men vi har bodd her i fem år …

 

 

“Bare lek Karate-kid, så går det bra”, tenkte jeg mens jeg gnikket og gnikket. Hm … I dette avsnittet merker jeg plutselig at jeg har pjattet ganske mye i det siste. Er det dumt? Svaret er enkelt: Siden det er jeg som er den egosentriske av oss, kan jeg konkludere med at det er bra, fordi det er bra for meg. Da jeg sovnet, drømte jeg at jeg ryddet. Jeg våknet da jeg var kommet tre fjerdedeler på vei. Jeg ville tilbake i drømmen for å rydde ferdig, jeg hadde brukt så mye tid på det. Så nå er det rotete i hjemmet i virkeligheten, jeg brukte rett og slett opp ryddekreftene mine i drømmen. Utrolig irriterende. Man prøver jo umiddelbart å tolke dette ut ifra Freuds drømmeteori. Selv har jeg aldri forstått hvorfor navnet Freud aldri blir assosiert med ordet “fraud”. Merkelig.

 

Hvor var jeg? Vinduene. Jeg klarte det! De ble blanke! Olav sa: “Kva? Er det blader eg ser (bladar?)? Sånne små? Eg trudde det berre var ein stor, grøn klump utanfor der!” Men jo. Jammen var det en nydelig småknudret busk som nå kom til syne utenfor alt det blanke. Da jeg skulle legge meg, ville jeg bare se mot vinduene. Jeg ville ikke se på den fine utsikten. Jeg ville bare se vinduene! Det blanke! Det var vanskelig å få øye på det på grunn av den fine utsikten utenfor, som sperret litt for synet av det gjennomsiktige. Kanskje også på grunn av de voldsomme smertene i armen. Den ble skåret godt opp for å finne det som måtte finnes, arret er ti centimeter langt.

 

Mens jeg skriver dette, hører jeg på ungene, for de kan plutselig snakke sammen. Alt de kan finne på å si …

“Min beste lek, det er å gjette hva jeg tenker”.

“… Men mine hunder heter Lilly og Jens og Kokken og Sloss, faktisk. Lilly og Jens og Kokken er flinke til å sloss, men Sloss er ikke flink. … Og så falt mamma i vasken …”

 

Ja. Dette ble veldig platt pjatt. Og det verste? Det er at jeg får skikkelig vondt i armen av å skrive det! Tenk at jeg bruker krefter på dette! Hva det betyr …? Det betyr at jeg er i ferd med å bli gammel. At alt det viktige har blitt oppbrukt, på en måte. At det bare er det gode pjattet igjen. At å pjatte er det som føles meningsfullt.

 

Men i kveld skal jeg kanskje summe meg til å publisere et litt mer alvorlig innlegg. 

 

 

Til og med bildene mine pjatter!

 

 

#pjatt #sludder #vås #tanker #vindu #vindusvask #gjennomsiktig #søndag #barnemunn #selvopptatt #gammel

NAKEN I VERDEN

 

Våren er på vei og jeg føler meg naken, skjør. Om vinteren finnes det ingenting, vinteren er fin, men den er et lokk. Nå er alt tilbake. Fortiden kommer frem; jeg går ut i hagen, inn i boden hvor alt det glemte er. Lysten til å rydde bort alt går rett over i en melankoli over det man finner underveis. Kassene med de bitte små babyklærne. Merket med størrelse 50-74. 74-86 … Vi har tatt vare på mye, lenge trodde vi at vi skulle ha tre barn. Så tenkte vi oss om to ganger og fant ut at vi bare skulle ha to. Men klærne er der og minner meg på hva planen egentlig var.

 

 

Lydene. Alt er tilbake. Det er ikke stille i forstaden, det er like mye bråk som i byen. Men i stedet for fylleskrål, lyden av folkemengde og biler hører man gressklippere, motoriserte sager, fugleskvalder. Skvalder! Vi har tre skjorer som lager leven i hagen. De krangler med hverandre og er venner med oss. Ungene har gitt dem navn: Olje, Boks, og Skjo. Skjorene (man sier kanskje skjære på bokmål? Jeg sier skjor fordi skjor for meg hører nynorsken til) er så godt som tamme. En gang bæsjet en av dem i hengekøyen min. Æsj! Tenkte jeg da jeg så det. Men så tok jeg meg i å tenke .”… Men det er jo bare Skjo!”

 

 

Jeg er klar. Skjør og klar. Alltid litt urolig for våren. Armene kommer frem og huden blir slappere år for år. Jeg er som alltid spent på om solkremen vil legge seg i folder i skrukkene i allbuekroken.

 

 

Jeg presser meg forbi alt skrotet i boden som har lagret seg opp gjennom vinteren. Og der. Inne i mørket et sted: Sommergyngestolen som skal stå på altanen. Hengekøyen. Solsengen. Hagemøblene, parasollen. Vannpistolene. De eneste pistolene som er.

 

PÅ SYKEHUS

I går var jeg på sykehus for å opereres. Etter at jeg i begynnelsen av januar fikk noen glasskår e.l. inn i armen, har jeg hatt veldig vondt. Først kunne lege(vakten) opplyse meg om at det ikke var noen fare for at fremmedlegemene kom til å vandre gjennom hele blodsystemet mitt og til slutt sprenge hjertet dødt (eller noe sånt, det er vel det folk tror?) – selv om de godt kunne komme til å vandre litt. Men så fikk jeg en kraftig infeksjon og måtte gå på antibiotika i en uke. Deretter merket jeg at splintene tok til å flytte litt på seg. Det gjorde mer og mer vondt akkurat i de musklene som jeg bruker når jeg skriver. Oppover mot albuen. Skikkelig, skikkelig vondt! Når man går slik i noen uker og skjønner at det ikke går over, og må ta maks dose smertestillende uten at det hjelper det hakk, skjønner man til slutt at det ikke går. Om man kan få gjort noe med det.

 

Den siste tiden har det med andre ord vært problematisk for meg å skrive. Også her. Jeg begynte å bli skikkelig nervøs, for jeg er jo så avhengig av denne armen! Forrige innlegg ble påbegynt i forgårs, men fullført i går mens jeg fortsatt var godt bedøvet i armen etter operasjonen. Hvorfor snakker folk om smerter i etterkant av at man har blitt skåret i, liksom? Jeg kan jo skrive med de samme musklene som har blitt maltraktert!. Det tenkte jeg mens jeg ikke kjente noenting. Først etterpå forstod at jeg hadde brukt armen litt for mye i forhold til hva jeg hadde blitt anbefalt at man burde bruke en semimakulert arm til. Au. 

 

En lang historie kort (som det heter blant oss forfattere som skriver syltynne bøker i stedet for tjukke bøker, når vi vil virke smarte): Kirurgen jeg snakket med på førstekonsultasjon ville operere. Men i full narkose siden det angivelig ville gjøre veldig vondt med lokalbedøvelse-på-grunn-av-ett-eller-annet. Jeg valgte å gi sistnevnte et forsøk. Etter et tjuetalls operasjoner i forbindelse med en alvorlig tannskade, samt en vanlig vond fødsel og en helvetes grusom styrtfødsel, tenkte jeg at jeg fikk tåle såpass. Det gjorde jeg sånn cirka, også. Jeg fikk til og med skryt! Av en kirurg! Som med andre ord er veldig smart! Kan godt hende jeg til og med bet smerten i meg nettopp for å få høre hvor tøff jeg var. 

 

Jeg er glad for at jeg ikke orker å grue meg i forkant for noe som kan innebære smerter lenger. Da hadde nemlig hele Wien-turen blitt ødelagt. For sykehuset ringte meg opp to dager etter konsultasjonen og ville ha meg inn til operasjon rett etter ferien. Helt overraskende fort, egentlig. Men bra på et vis. Og nå er det hele over og jeg er på bedringens vei. Eller “pasienten har god effekt av smertelindrende”, kunne man vel kanskje også kalle det. Vondt, men det er uansett ikke verre enn det var før operasjonen. Og – best av alt: armen kommer til å bli helt bra igjen! Så nå blir det jammen meg ord. Skulle ikke forundre meg om jeg plutselig skrev en såkalt mursteinsroman. Som kommer ut i mars. Deretter en som kommer ut i april. Etterfulgt av bestselgeren i mai. At jeg rett og slett tar en Knausgård som en som faktisk har hatt vondt i en ARM og ikke bare snufser over ubetydeligheter”.

Bon voyage, petit bras!

 

 

 

AKKURAT NÅ: DETTE TENKER JEG

 

Det er jo en del som må tenkes her i verden, og nå er det sånn at jeg har tatt på meg oppgaven med å gruble over det aller mest meningsløse. Dette i pur altruisme, siden jeg ikke unner noen å gjøre noe så nytteløst med livet sitt. 

 

Dette er dagens tanker:

 

-Jeg skulle ønske det fantes et band som het Bene Nota, slik at jeg kunne lage et coverband med det geniale navnet Nota Bene, som selvsagt ville bli et mye mer berømt band enn Bene Nota.

 

-Jeg lurer på om noen fortsatt bruker søkemotoren Kvasir og hvilken magisk og utrydningstruet yrkesgruppe de i så fall tilhører.

 

-Jeg har funnet ut at jeg ikke liker lyden av Walthorn. Til min store fortvilelse, for jeg skulle så gjerne ha spilt det. 

 

-Jeg lurer på om kongen og dronningen av og til omtaler noen av sine landsmenn som “folkelige”. “Han var virkelig spesielt folkelig”. 

 

… Og sist, men ikke minst lurer på om på om tankene mine, dersom de kunne fungere som dynamo for strøm, hadde kunnet drive en liten lekehund som bjeffer og logret med halen som erstatning for batteri …?

 

Sånn. Da har jeg fått tenkt ferdig dette, også. 

 

edf