ENDELIG ER DET OVER

 

Følelser kan lure en sånn, først i ettertid skjønner man hva man har stått i og hvordan de kanskje har løyet en rett opp i ansiktet. Man trodde man hadde en slags kontroll, stresset gjemte seg bak denne følelsen, men først når man har fått det hele litt på avstand, ser man at alt bare var rot. Mens det pågikk, ante man ikke hvor belastende det faktisk var.

 

Hvorfor jeg plutselig blogger mye igjen? Rett før påske leverte jeg bokmanuset mitt til den splitter nye, utrolig skjønne redaktøren min. Nå ligger det sikkert i en lun bunke og koser seg i dvale mens hele redaksjonen har påskeferie. Venter på å bli lest. Det er første gang jeg har hatt en ro på dette. Jeg vet at den begynner å bli ferdig.

 

Det er først i ettertid jeg har innsett for en forferdelig belastning dette prosjektet har vært for meg. Det har trukket ut i tid. Lang, lang tid. Det skjedde noe personlig underveis, noe ytterst, ytterst privat, som gjorde at boken plutselig måtte ta en annen vei. Samtidig … Å gå inn i følelsene på nytt og på nytt. Dette er en bok som er veldig personlig for meg, det er mange selvbiografiske elementer, og det har vært vondt å skulle rasere for å bygge opp igjen. Gang på gang. Som å herpe en veldig sårbar periode i mitt eget liv. Forferdelig!

 

Det har vær beintøft, det ser jeg nå. Levere manus gang på gang, stresset ved å aldri vite om det har tatt riktig vei nå eller om jeg bare er på villspor igjen … Vente og vente. Vente altfor lenge. Stresset ved å føle seg totalt mislykket i det man gjør. Det er mye i denne prosessen som har vært fælt. Men fordi det involverer andre mennesker som jeg ikke ønsker å utlevere, kan jeg ikke skrive så veldig mye om det. Det jeg kan si, er at man også som forfatter står i en jobb som skal fungere på flere plan enn det man selv yter. Man er i et nettverk, man er ikke helt alene selv om man er alene når man sitter og skriver.  Og noen ganger ser man først i ettertid at man skulle ha tatt tak i situasjonen lenge, lenge før. Ordnet litt opp. Når man står midt oppi det er man så blind på livet. Kjenner du deg igjen?

 

Nå føles det som om jeg har lagt bort en liten katastrofe. Eller kanskje riktigere: at katastrofen er i ferd med å bli til noe helt vidunderlig. En bok jeg kan stå inne for. Som jeg kommer til å være stolt av. OG som ikke har tatt bort sårbarheten i et veldig personlig prosjekt.

 

En ro i kroppen … Jeg har funnet ut at det finnes et barometer for når jeg ikke står midt i en forfattermessig krise. En følelsesmessig tilstedeværelse som ikke handler om å bli ferdig med noe; jeg er her. Her. Denne følelsesmessige tilstedeværelsen går ut på at jeg har lyst til å blogge. Virkelig, virkelig lyst! At det ikke er noe ork. At det er jeg som lager veien og jeg som lager målet. Uten at andre stikker nesen sin opp i hva jeg gjør og heller ikke trenger å gjøre det for at jeg skal komme i mål.

 

Tusen takk for at du leser bloggen min. Du er med på å gjøre dagen min god. Takk!

 

 

 

 

(boken i bakgrunnen er min minibok, Mine Tabber, utgitt som en forlengelse av bloggen. Den er for øvrig fortsatt til salgs, send meg en PM på facebook-siden min, så kan du få kjøpe om du vil!)

 

 

 

 

 

#følelser #stress #bokmanus #bok #redaktør #forlag #fortid #nåtid #blogg #minetabber #lettelse

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg