DEN PERFEKTE MOR

 

Jeg føler at jeg feiler som mor. Absolutt hele tiden! Hver eneste dag. Hverdag som helg. Noen ganger tenker jeg at det er greit å feile; at det er godt å vise at man er et feilbarlig menneske selv om man er voksen. Andre ganger tenker jeg, som sikkert de fleste andre foreldre, over følgende: hva gjør jeg galt? Hva kunne jeg ha gjort bedre? Hva er det jeg ønsker at ungene mine skal sitte igjen med av gode inntrykk fra barndommen sin når de blir store?

 

Av de tingene jeg er helt sikker på at jeg er sikker på (godt sagt!!), er at jeg ønsker å skape ritualer for ungene mine. Ritualer som er våre. Jeg tror ikke det er de store utskeielsene som danner BARNDOMMEN. Det er de faste ritualene som danner grunnfølelsen av hvordan det var å vokse opp. Jeg tror egentlig tror egentlig ikke det spiller så stor rolle hva de består av. Men at de finnes som et mønster. Noe velkjent. Noe ungene vet skal inntreffe med jevne mellomrom: det er slik det er. Det er vel en av grunnene til at jeg bare blir mer og mer glad i de ulike høytidene etterhvert som jeg ser den gleden barna har av dem.

 

Følelsen av å vite på forhånd hva som skal skje … Tenk så forvirrende det er å være barn! Så mye som skal læres! Jeg tror noe av det viktigste vi som foreldre (for å snakke som en perfekt mor) kan gjøre for ungene våre i dag, er å fjerne litt av stresset for dem. Nettopp ved å skape forutsigbarhet. La dem få følelsen av kontroll! Samtidig finnes det selvfølgelig unntak og man følger selvfølgelig ikke ritualene slavisk, da ender det jo opp med at ritualet blir stress, det også.

 

Helgene! Helgene er ritualenes dager her hjemme. Ritualer handler ikke om rutiner. Ikke om at man går på den samme fritidsaktiviteten samme dag gjennom et helt år. De handler om tilstedeværelse. Sammen. Jeg tenker at det ikke skal mye til. At det nesten snarere skal ting til. Fordi det handler om å skape ro.

 

Her. Akkurat nå. Lørdager som søndager. Som alltid: Jazz på radioen om morgenen. Om det ikke skjer, spør fireåringen og seksåringen helt automatisk: “hvor blir jazzen av?”. Jazzen, ja! Den må jo være her! Og vafler til frokost, laget på bananer og egg. Lys på bordet. Det er det som MÅ til. Og resten? Resten får skje på slump.

 

Sånn. Det var årets nyttårstale fra meg. Og det i begynnelsen av mai!! Genialt. Og for den som lurer: Den perfekte mor, undertegnede, har selvfølgelig sørget for å forhåndsskrive dette innlegget så det ikke forstyrrer den hellige stund.

 

… Men plutselig ville seksåringen til en venn og herpet hele det snushellige opplegget mitt og ville ikke være med på ritualet, likevel Så der fikk jeg den. Det var han som ødela følelsen min av å være den perfekte mor. Ikke jeg!!

 

God søndag så lenge!

 

 

… Da blir det meg, pappaen og denne lille skatten her. Det duger, det også!
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg