HER SKJER DET MYE

 

Her skjer det helt ærlig mye for tiden. Hvor skal jeg begynne? Jeg begynner her: I går hadde jeg et debriefingsmøte over telefon. Da ringte det noen andre, jeg satte den jeg snakket med på vent, skiftet linje. “Hallo, det er NRK her.” “Eh, kan du ringe meg opp igjen litt senere, jeg sitter i et intervju med TV2.” Proft. NRK ringte opp igjen: “Kan du komme om to timer?” Kort varsel. Jeg spurte: “Er det TV eller radio? Jeg har ikke vasket håret.” Jeg hørte at noen himlet med øynene i andre enden, men det var altså heldigvis radio (om du ikke har fått det med deg, har jeg nettopp gitt ut en bok som heter “Til døds” og som i stor grad handler om da jeg pleiet min døende far hjemme hos meg som 26-åring. Og nå vil “alle” snakke med meg om denne og om døden og sorg og omsorg).

 

Egentlig skulle jeg til Oslo i begynnelsen av denne uken, men reisen ble utsatt, så nå drar jeg på søndag i stedet (skrives søndag med liten s? Husker ikke helt, for plutselig er jeg nesten ikke forfatter lenger, men bare en … Streifende? Jeg har nesten ikke tid til annet enn å streife. Jeg har ikke engang tid til å innbille meg at jeg er smart. Da er det godt å ha denne bloggen, så jeg kan føle at jeg bidrar med meningsfullfulle i-landsproblemer – i motsetning til resten av i-lendinger (heter det det?) som bare sutrer over meningsløse i-landsproblemer.

 

Men på søndag skal jeg altså til Oslo, eg skal på God Morgen, Norge på mandag. Også der skal jeg snakke om død og fordervelse. Så dette blir en lystig start på ukens første dag for de mange nordmenn!

 

Pressen. “Å presse”. Substantivet er det samme som verbet: “Å presse”. Er det bevisst? Journalister spør. De “presser” svar ut av folk. Det stemmer nok ofte. Men jeg føler det ikke slik i det hele tatt. Herregud, så fine de fleste journalister jeg har blitt intervjuet av er! Jeg snakker jo om noe som er et sårbart tema for meg. Og de har vært så vare og forståelsesfulle. Og jeg har fått gjøre en grundig sitatsjekk i ettertid. Men TV, det er jo annerledes.  Alt det jeg sier, blir stående, jeg kan ikke trekke noe tilbake.

 

Jeg har ikke vært på TV siden jeg sang for kong Olav i Grieghallen som barn (ikke alene, da, jeg sang sammen med et kor). Men jeg hadde smekken åpen! Og det var kjempesynlig! På et tidspunkt sang jeg også feil, men da var det bare å skule mot sidemannen og late som om jeg var oppgitt over at det gikk an å begynne på feil sang når man sang for kongen. Jeg var ikke særlig overbevisende, åtteåringer gjennomskues nå en gang nokså fort. Men denne gangen har jeg ingen korgutt ved siden av meg som jeg kan skylde på om jeg tabber meg ut. Jeg fortalte hun jeg var i debriefingsmøte med om denne buksesmekk-fadesen. Hun sa: “Du får ta på deg skjørt.” Jeg svarte: “Ja, for da kan jeg gå med skjørtet puttet langt ned i strømpebuksen i stedet.”

 

Nå straks: Et nytt telefonmøte.

 

Død og sorg FTW! Tydeligvis.

 

 

Følg meg på Facebook

På Instagram: @kvinnesnekkeren

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg