“JEG LEVER IKKE, JEG BARE EKSISTERER”

 

Å leve … Det skal visst være mye bedre enn å bare eksistere. Liksom i en egen klasse. Liksom noe helt annet. Noe opphøyet. Det er action, det er følelser, det er opplevelser, det er å skape minner, det er å gi livet VERDI.

 

«Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer» heter det når noen føler at dagene er såkalt «meningsløse». Som for eksempel om man er syk. Eller bare lever et helt vanlig, dørgende kjedelig liv. Å bare eksistere … Jeg tror dette har fått et ufortjent dårlig rykte. For hva kan være bedre enn det, liksom? Noe av det beste jeg vet, er når jeg plutselig innser at jeg har vært helt borte. Borte hvordan da? Jo, det må jo være borte fra livet mitt, det da. Borte fra utenfrablikket. Borte fra den konstant analyserende greien som vi millenniumsmennesker har gående.

 

Vi tror ikke på skytsengler, men vi har hele tiden oss selv hengende over skulderen. Hele tiden evaluerer vi våre egne liv, hva vi er, hva vi står for, hva vi gjør: ER DETTE BRA NOK? GØY NOK? MINNEVERDIG NOK? KOMMER JEG TIL Å HUSKE DETTE SOM DET KULESTE JEG GJORDE HELE DETTE TIÅRET? ER DETTE ET LYKKELIG ØYEBLIKK? MITT LYKKELIGSTE? Man hopper i strikk, man føder et barn, man gifter seg, man får en ny jobb … JA!!! Endelig! NÅ kjenner jeg at jeg lever! Livet er liksom blitt til de øyeblikkene som er unntakene. EUFORIEN. EKSTASEN. Suget i magen, lengselen etter følgende erkjennelse: INGENTING KAN TOPPE DETTE!

 

 Men å bare være …? Ja, ikke bare være, men knapt nok det: Bare eksistere. Plutselig merke at man ikke engang har vært til stede i sine egne tanker. FALLE I STAVER. En tilstand der man bare er kropp, eller egentlig knapt nok det: En tilstand der man plutselig like gjerne kunne vært en elv, en stubbe, en sti … Liksom helt i ett med omgivelsene.

 

Ikke er jeg flink til å meditere. Straks jeg går inn for å forsvinne, får jeg det ikke til. Men det skjer. Det skjer når jeg ikke prøver for hardt. For eksempel helt plutselig, mens jeg spiller piano. Eller når jeg maler (jeg elsker å male og bruker mye tid på det i perioder). Eller når jeg bare … plutselig merker at jeg har sittet og sett ut i luften og ikke aner noe om hva det er jeg har vært eller hva det er jeg har gjort.

 

 Være til stede i nået, kjenne her og nå og nyte det og sette pris på det og jeg vet ikke hva. Det snakkes så mye om dette. Mindfullness er jo veldig i vinden for tiden. Og mindfullness kan være vel og bra. Men det er så … Tvungent? “Se for deg at du flyter nedover en elv og er et blad på elven og prøv å være TIL STEDE! Kjenn hvordan det føles å være tærne dine og kjenn hvordan det føles å være lårene dine og magen din og pungen din og jeg vet ikke hva”. Jeg blir helt stresset av det. Ikke er det lett heller – enn si spesielt ønskelig – når det egentlig fører til at man bare blir mer var på sine egne symptomer i samme slengen.

 

Jeg har tro på at det kan være vel så bra å FORSVINNE. Ikke være til stede. Men å bare forsvinne. Ikke være så menneske hele tiden. En ting er sikkert: Det er ikke i disse stundene jeg såkalt «lever». Men likevel ser jeg på det som noen av mine mest verdifulle stunder. Sjelden føler jeg meg så til stede i meg selv, helt naturlig, helt utvungent, som når jeg plutselig oppdager at jeg for en liten tid har vært et helt annet sted. Herregud, så deilig det er å få fred fra LIVET!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

følg meg gjerne på Facebook

evt Instagram @kvinnesnekkeren

 

#livet #eksistens #natur #tilstede #være #menneske #mindfullness #være #nået #øyeblikk #leve

2 kommentarer
    1. Sauestir har me vel alle høyrt om, og det er vel kroppen sin måte å ta timeout på. Det er herleg å berre eksistere. Men eg er jo ekstremt glad i å leve også – utan å strebe etter toppen av lykke.

      1. Helt enig med deg! Men det er denne “toppen” jeg har inntrykk av at mange føler de trenger for å føle at de lever. At det å ha det bra ikke er godt nok; at det å leve tilhører den ene gangen i året hvor man hopper i fallskjerm liksom. Takk for kommentar:-D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg