MANGLENDE GRENSE MELLOM VERDEN OG KROPP

 

De siste dagene har jeg følt på en spesiell type frihet. Når gjorde jeg det sist? På den måten at det kjennes som om det finnes en mer glidende overgang mellom kroppen og verden rundt? En helt annen form for kroppsopplevelse. Liksom ikke så tyngende, litt mindre ansvarsfull på et vis.

 

Det å være ute hele dagen … Ikke fordi man må “få seg litt frisk luft”, som det heter her nord (selv om man vil ut aldri så mye). Det motbydelige norske ordtaket: “Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!”. Forferdelig. Det finnes dårlig vær!! Jeg fryser konstant. Alt i livet mitt dreier seg rundt det å unngå og fryse. Haha, ser hvor sykt det høres ut når jeg skriver det svart på hvitt. Men det er sant! Det er faktisk sant!

 

Men i går og de siste dagene har jeg løsrevet meg litt fra kroppen som alltid trygler meg desperat om å oppsøke varme. Jeg har kunnet gå inn og ut av huset, barbeint, vi har tatt det helt med ro, fikk besøk av en nydelig onkel, grillet, ruslet rundt i hagen, tøyset, jeg har ligget i hengekøyen, i gresset. Ingenting. Befriende manglende kroppsbevissthet; ingen kulde den kjemper mot.

 

Bare verden. Ikke kroppen. Bare eksistensen som strømmer inn og ut. Uten at livet overskygges av frykten for å fryse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fytti, så kjærkomment (og ja, rent fysisk burde jeg aldri bo her jeg bor, men rent psykisk er det ingen andre steder jeg kan det).

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg