Å BO DER MORDEREN JOBBER

 

Det finnes steder man vet at man aldri kommer til å oppholde seg over tid. Kanskje er man ikke innom noensinne.

 

Jeg har begynt å gå tur til sånne steder. Første sted: Idrettsbanen. En fotballbane. Jeg har alltid hatt en drøm om å spasere rett ut på fotballbanen midt i en kamp. Med blindestokk. Dessverre er jeg for gniten til at jeg gidder å betale inngangsbillett. Ikke har jeg noen venner som er fotballfolk og kan gi meg gratis billett, heller – og om jeg hadde fått gratis billett av en venn med det som formål å gjøre noe sånt, så hadde nok vennen fort blitt til uvennen.

 

Dagens stoppested: Landås menighets eldresenter. Her skal jeg aldri noensinne bo! Som gammel! Her er det ikke trygt. Landås menighets eldresenter. For om lag tjue år siden, var det en morder som gikk løs her (jeg skriver “her” fordi jeg faktisk sitter her nå. Jeg er redd for å bli avslørt (som jeg alltid er), derfor har jeg kjøpt en bukett som ligger på stolen ved siden av meg. Tulipaner som utstråler omsorg. Slik at det bare ser ut som om jeg forfatter noen skjønne ord til min oldemor som straks skal få besøk.

 

Tilbake til morderen. Liv – ett – eller – annet, het hun. En «sykepleier». Som var gått lei av å pleie, og bestemte seg for å drepe i stedet. Hun var nok vel vitende om at hun ikke ville kunne forhandle seg frem til bedre lønn etter å ha gjort noe slikt. Men så viktig var det tydeligvis for henne å massemyrde at hun bestemte seg for å gjøre det, likevel. Hun var desperat! Fjorten eldre ble hun anklaget for å ha drept!

 

Morder-Liv. Jeg husker bildet av henne i avisen. For det var et bilde av henne, hun var ikke anonymisert. Hun hadde vel lyst til å komme i avisen, da (hvem kan klandre henne, og mord er ofte den letteste måten å få til det på. I tillegg til å røyke på bussen, så klart). Bildet var tatt i en matvarebutikk. Hun hadde utstråling som et rottelik. Hun så ut som om hun hadde pulesveis (kan godt hende det var det, også, folk blir jo helt premiekåte på hvem det skulle være straks vedkommende har myrdet noen). Hun furtet av gårde med handlevognen foran seg. Den var full av dopapir og tanntråd. Herregud. Avisene viste det og viste det. I månedsvis. Landås menighets eldresenter. Nå bor hun der sikkert selv, og er livredd for at noen skal ta livet av henne. Er det noe jeg tror man blir som løslatt morder, er det paranoid. Men her er kanskje frykten berettiget.

 

Som sagt. Jeg skal aldri bo her! Men nå har jeg i alle fall vært innom. Oppdrag utført. Jeg tar med meg buketten og forlater hele opplegget. Alle i resepsjonen ser det og alle skjønner det: Jeg gidder ikke å besøke oldemor, likevel.

 

En kjapp tur innom åstedet

 

 

På Facebook 

På Instagram: @kvinnesnekkeren

 

 

 

 

4 kommentarer
      1. Haha, ok! Minner om at dette er en blogg skrevet av en skjønnlitterær forfatter, og at jeg ikke skriver navnet på vedkommende. Når jeg i samme innlegg skriver at “vedkommende blir avbildet med en handlevogn full av dopapir og tanntråd”, synes jeg det sier seg selv at dette er et innlegg som ikke utelukkende har rot i virkeligheten.

    1. Jeg forstod det,men for de av oss som kjenner saken godt er det vanskelig å la være å kommentere at hun er fri som fuglen. Til TROSS for at bloggen din er full av herlig tullball 😁

      1. Full forståelse for det! Hadde aldri skrevet et sånt innlegg om det var en aktuell sak, men tenker at den type “harsellering” er innafor – i hvert fall tjuefem år etter (hash-tags på fullt navn hadde jeg forresten heller aldri funnet på å publisere, ikke fullt navn i selve innlegget heller, for den saks skyld). Tusen takk for kommentarer, verdsetter alle innspill:-)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg