UTBRENT PÅ FANTASTISKE TING

 

Jeg har vært småbarnsmor i over syv år nå. Det er snart åtte år siden jeg satt med en positiv graviditetstest for første gang. For seks år siden, cirka akkurat nå, testet jeg positivt for andre gang. To planlagte unger. Født med nøyaktig tjuetre måneders mellomrom. Og jeg har, som alle småbarnsforeldre, vært så utrolig mammasliten innimellom. Så ubegripelig mammasliten. Jeg har vært småbarnsmor i over syv år!

 

Hva har disse syv årene bestått av? Kjærlighet, glede, sorg, latter, dårlig samvittighet, søvnmangel, sykdom, gråt, bleier, tenner, kyss, nærhet. Og så videre. Men. Småbarnsfasen har også vært gjennomsyret av dette: Å dokumentere. Trangen til å dokumentere. Og følelsen av at man må, skal og bør dokumentere. I hele denne småbarnsfasen har jeg følt at jeg har måttet dokumentere absolutt alt mulig. Ta bilde av hvert eneste lille smil, hver eneste første tann, hvert eneste første steg, andre steg, tredje steg, fjerde steg … Filme hvert eneste lille morsomme øyeblikk og skjelmske flir.

 

Det siste halvåret har jeg innimellom formelig tatt meg selv i å tenke. “Å nei, ikke gjør noe søtt nå igjen, da må jeg filme det!!! Søren, vær så snill, kan du ikke bare la være med å lære deg nye, fantastiske ting, så jeg slipper å dokumentere det?” Det har nesten blitt et ork. “Oi, nå skjedde det en milepæl her! Dette må jeg dokumentere. For dette er så fint!” Bildene. Filmene. Hele tiden. Bildene. Filmene.

 

Men så kommer det plutselig en dag som denne. En så utrolig fin dag! Som jeg har tilbragt sammen med ett av barna mine! Tusenvis av øyeblikk på rad og rekke. Ikke en eneste gang i løpet av dagen har tenkt at “dette må jeg dokumentere. For dette er så fint!” Ikke én eneste gang i løpet av dagen. Det har bare vært fint. Nært. Varmt.

 

I dag fikk jeg bekreftet en mistanke: Av og til er jeg ikke nødvendigvis utbrent på å være småbarnsmor. Av og til er jeg bare utbrent på kameraet som skal se barna mine for meg.

 

 

 

HVA GJØR JEG NÅ?

 

Dagene; plutselig kan jeg aldri vite om det kommer til å bli en vanlig dag eller om det kommer til å bli en ekstremt viktig dag. Eller jo. Alle dager er ekstremt viktige for tiden. Når jeg tenker meg om. Våkner jeg opp til en god anmeldelse? En dårlig? En midt på treet? (det siste er nesten det verste). Skal jeg intervjues? Hos hvem? Det er lenge siden sist, over en uke siden jeg skrev her. Det er sjeldent sjelden for tiden. Forrige torsdag kveld la jeg meg, jeg tror jeg la meg, men det var som om jeg aldri hadde lagt meg når jeg våknet neste morgen. Den følelsen der. Jeg visste at jeg trolig ville våkne til en bokanmeldelse. Og så gjorde jeg det. Og så var den så fin! Så utrolig positiv!

 

 Gulp! Og jeg kjente meg så lettet. Og så glad. Men fortsatt urolig. Blanding av engstelse og glede; en merkelig følelse. Det var den første anmeldelsen. Den var bra. Men det kunne jo være et guddommelig unntak? Men så våknet jeg altså lørdag morgen. Jeg skulle på tur med familien min, telefonen min var utladet, jeg skrudde den på igjen først da vi satt på bybanen. Og så bare ding ding! Ding ding! Ding ding! Ding ding! Lyden av meldinger. Mange. Den første meldingen jeg så var fra redaktøren min. «Tilløp til panegyrikk i Klassekampen». Å herre. Det var jo ikke til å forstå. Bybanen stoppet i samme øyeblikk, jeg sa “Shiiiiit” “Oiiii” “Oiiiiiii!” Og så reiste jeg meg og løp ut av bybanen uten familie på slep, lenge før vi egentlig skulle av. Jeg så ansiktene deres i vinduet da bybanen kjørte videre. De skjønte jo ingenting! Olav ringte like etterpå: “Går det bra med deg?” Eh. Ja. Det gikk veldig bra! Jeg forklarte: Jeg måtte av bybanen for å finne en kiosk og lese anmeldelsen med det samme. Og så fant jeg en kiosk og leste anmeldelsen med det samme. For en fryd!

 

Planen var å gjengi noen utdrag fra anmeldelsene i dette innlegget. Men så kom jeg frem til at de var så positive at det kjentes i overkant selvskrytende å gjøre det, rett og slett! Er ikke det fantastisk?

 

Så hva gjør jeg nå? Jeg forsøker å slappe litt av. Jeg er i godt humør! Men kroppen feirer lettelsen min med febersykdom. Sånn som det ofte er når kroppen forstår at den ikke trenger å forsøke å holde humøret til hjernen oppe lenger. Fordi hjernen klarer å holde oppe humøret selv. Eller noe sånt.

 

Apropos å la være og skryte seg selv opp i skyene: Siden jeg blir misunnelsesverdig pen av å være febersyk, skitten og svett, dropper jeg også trutmunn-selfie i dette innlegget, av frykt for å fremstå i et litt for flatterende lys. La meg heller publisere et bilde tatt like etter at jeg presset ut en unge for litt over fem år siden. Fytti. Tenk å bli født ut, og så er det første du ser, dette:

 

 

Var jeg ikke litt søt?

 

 

 Intervjuet i Dagbladet magasinet, som skulle komme i dag, er forresten utsatt. Det publiseres neste lørdag.

 

 

 

SÅ UBEGRIPELIG SLITEN

 

Jeg er så sliten. Så ufattelig sliten. Jeg sov i tolv timer. Våknet, var våken i en time, sovnet og sov i to timer til. Jeg er helt hoven i ansiktet, ser ut som en moderne øgle. Ingen turister som hadde vært på reise til Bali hadde fått ta meg med inn i Norge, for å si det sånn.

 

Er det egentlig så lurt å skrive bøker? Skrive denne boken? Nå venter jeg på anmeldelser. Se for deg følgende scenario: Noen bestemmer seg for å anmelde en livskrise du har gått gjennom. De sier: “Jeg liker ikke livskrisen din, den er latterlig dårlig, slutt å snakke om det, det er dritkjedelig.” Første anmeldelse kommer kanskjekanskje allerede imorgen. Neste kanskje på lørdag. Jeg vil krype inn i noe og gjemme meg, men hva skulle dette noe liksom være? Jeg kan jo ikke krype inn i meg selv? Det hadde ikke hjulpet likevel. For det er her, inni her, det er skummelt å være akkurat nå!

 

Faen. Jeg er besatt av meg selv for tiden. Så deilig det var da jeg bare hadde en blogg, og ikke var besatt av meg selv på andre måter i tillegg!! Nå må jeg være dobbelt opp besatt. Det er tidkrevende. Ekstremt. Forresten. Jeg lurer på om en tvilling som synes sin identiske tvilling er pen, kan kalles for narsissist? Det var det eneste jeg klarte å lure på før jeg allerede i denne setningen her, er besatt av meg selv igjen. Mine egne greier. Olav er i ferd med å gå lei. Han synes egentlig jeg er ganske ok å være med, men det er ikke fordi jeg er spesielt interessant, det er fordi jeg sier merkelige ting.

 

Jeg er kvalm. Skjelven. Svett. Kroppen min reagerer på min egen psykiske besettelse og vil ha seg selv tilbake. Det er ikke lett for en stakkars kropp å huse en narsissist. Er det rart den vil være øgle.

 

 

Sliten, moderne øgle.

 

Men for all del, det kunne ha vært verre. Som her. Hils på sliten, prehistorisk øgle med øyekatarr:

 

Titt-ei!

 

 

 

 

 

 

SLIK GÅR DET OG SLIK GIKK DET

Gårsdagen er overstått og det er egentlig helt ok. Jeg vil bare hvile. Dra hjem og hvile. Pressekonferanse ble til hyggelig seanse, hyggelig seanse ble til langvarig, hva skal jeg kalle det, “kaféprosess”. Nå er jeg utbrent på Oslo. Selv om jeg elsker å skumpe borti tilfeldig forbipasserende og gå gjennom gatene uten å smile, kjenner jeg det skal bli godt å komme hjem til landsbyen sin og smile litt til fremmede igjen. Lurer nesten på om jeg skal koste på meg et smil til hver av ungene.

 

Jeg sitter på flyplassen. Jeg har god tid. Jeg hater å ha god tid, derfor ender det som oftest opp med at jeg har ekstremt dårlig tid, noe jeg hater enda mer enn å ha god tid. Så dette er ille. Jeg får tid til å tenke. Jeg har jojo for tiden, jeg bruker den når jeg skal føle at det jeg tenker er smart (idiotisk nok). Nå savner jeg jojoen min. Den ligger i bagasjen, og jeg trenger å føle meg smart. Jeg er redd for å bli avhengig av å føle meg smart. Det betyr at jeg må bruke så mye jojo, og det blir rett og slett for stigmatiserende. Nei. Jeg skal hjem nå. Nå er boken ute. Jojoavvenning neste.

 

 

SMART

 

 

 

SMART

 

 

OG SMART!

NÅ SKJER DET

Denne følelsen … Av at man er midt oppi noe. At det skjer. Ikke som i “endelig skjer det noe”, i betydningen “endelig er det noen som styrter ti tequila etter hverandre og spyr på bardisken klokken tre på dagen”. Men som nåtidsopplevelsen av en dypere erfaring. Skjellsettende. Jeg har noen sånne opplevelser, men de er ikke mange. Jeg følte det den dagen jeg giftet meg. Da graviditetstesten var positiv for første gang. Da jeg jeg merket at fødselen var i gang. Da graviditetstesten var positiv for andre gang. Da jeg merket at min fødsel nummer to var i gang. Jeg følte det den dagen jeg fikk vite at den første boken min var antatt. Da den kom ut. Da den andre boken min var antatt. Da den kom ut. Da den tredje boken min var antatt. Da den kom ut. Dette “nå skjer det” har altså i stor grad vært bundet opp mot min forfatterkarriere (når det ikke har vært bundet opp mot livet mitt, haha).

 

Nå skjer det. Livet er jo egentlig ikke noe som skjer. Det er en lang rekke av sekunder, minutter, timer, dager, år. Tiden er ikke noe som “skjer”. Den bare flyter. Livet er stort sett ikke akutt (hjelp!!! Jeg lever så akutt!!! hJELP!!!!)

 

Det var egentlig først igår jeg kjente at nåtiden sugde meg inn i seg. Jeg fikk besøk av en fotograf fra Dagbladet Magasinet i forbindelse med et intervju som publiseres lørdag 25. januar. Vi tok bilder i hagen. Rød kjole. Støvler. En sandkasse som podium. Det etterhvert – om jeg må få si det selv – nokså sagnomsuste “kontoret” mitt – som egentlig er et dukkehus. To unger som stod i stuevinduet og spionerte og ikke skjønte noen ting! Haha. Klandrer dem ikke. Men alt ble så reelt: “Nå skjer det. Boken min er livet mitt akkurat nå. Akkurat denne boken. Nå skjer det. Nå skjer den.”

 

Jeg har ankommet Oslo. I sted var jeg innom forlaget for å hente boken. Holde den i hendene for aller første gang. I morgen tidlig er det pressekonferanse, og jeg hadde naturligvis uansett fått den da. Men jeg kunne ikke vente! Jeg sendte meldinger til fem ulike folk på forlaget før jeg fikk svar fra en som ennå ikke hadde gått for dagen! Så jeg kunne få den i dag! Desperat. Selvelskende.

 

Og så holdt jeg den plutselig. Der var den. Og plutselig var den ikke der; den var her. Her hos meg. Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg kom til å reagere første gang jeg holdt den. For å være helt, helt ærlig var det derfor jeg ikke ville vente til imorgen før jeg fikk den. Jeg var redd for at jeg skulle komme til å bryte ut i gråt. Og miste litt styringen over meg selv i forkant av pressekonferansen. Men jeg brøt ikke ut i gråt. Jeg har vel blitt ferdig med det meste av hulkingen under selve skriveprosessen, tenker jeg. Så det var mer sånn: “Yo, where’s me stuff, man?” Og Aschehougmannen bare: “Yo, takidisy, man, it’s here!” Og så overrakte han meg varene og jeg stakk tilbake på hotellrommet og her er jeg og doper meg ned på meg selv og min egen bok og mine egne tanker og mine egne ord.

 

Nå skjer det.

 

 

 

 

Snikfotografering av mamma som poserer. Og ja; kontoret mitt er det lille huset til høyre, ikke boden til venstre .

 

Her! Boken!

 

Jeg måtte lese litt. Hovedsaklig på jakt etter logiske brister eller katastrofale kommafeil. For jeg har jo lest den før, kan man trygt si. Men … Altså. Underveis tenkte jeg: Å, jeg fikk lyst på potetgull, da! Og så tenkte jeg: “Nei. Jeg kan jo ikke spise potetgull nå? Når jeg leser min egen bok? Men jo. Det er nettopp det jeg kan . Det er jo min egen bok! Jeg kan gjøre som jeg vil!

 

Som en venninne av meg da hun på sykehuset dagen etter at hun fikk sin førstefødte, spurte en sykepleier om hun kunne ta med seg ungen ut i kiosken. Sykepleieren svarete: “Det er din unge, så du kan jo gjøre som du vil”. Haha!

 

SVIMMEL, ØR. HVA SKJEDDE

Svimmel, ør, hva skjedde? Jeg var i intervju med Dagbladet/Magasinet og plutselig hadde jeg snakket i nesten to timer og på bussen hjem kjente jeg at nå, nå er det like før stemmen min forsvinner. Før. Når vi hang på steder med arbeidsmiljølovfiendtlig høy musikk litt for ofte og litt for lenge, jeg og vennene mine, var det ikke slik. Vi kunne skrike fortrolig til hverandre i timevis uten at det gikk ut over stemmekvaliteten. Det er først i nyere tid det har gått opp for meg at stemmebåndet faktisk er en muskel. Og at jeg i min ungdom var ganske veltrent i den forstand. Det skal også sies at jeg trodde jeg var i god form fordi jeg “jogget” hjem fra Garage. Jeg jogget av prinsipp ikke edru, men det var en  stor lidenskap når jeg var litt brisen. For øvrig kom vi inn på temaet “Garage” under intervjuet i dag. Jeg kom da på følgende: En gang jeg gikk ute på gaten, kom det en fyr mot meg, helt sånn overstrømmende glad. Hei!!!! Jeg forstod at han kjente meg veldig godt. Men hvorfor kjente ikke jeg ham? Men. Så gikk det opp for meg: Jeg hadde aldri sett ham i dagslys før! Vi hadde bare snakket sammen i diffust mørke, diffust røyketåkelandskap (for så lenge siden er det) på Garage.

 

Svimmel, ør. Hva skjedde? Jeg småblør. Jeg har nettopp klippet av meg en føflekk. Den stakk litt ut og det var irriterende. Ikke at jeg har vært bekymret. Men når man begynner å se på sin egen utvekst som en irriterende, siamesisk tvillingsøster, så er det på tide å ta saken i egne hender. Altså tvillingsøsteren. Noe trist: At en siamesisk tvilling aldri kan myrde tvillingen sin uten at det samtidig er dødelig selvskading. Jeg er så glad for at jeg ikke er siamesisk.  “Jeg er siamesisk tvilling”. Tviler på at den setningen har blitt uttalt så mange ganger i verdenshistorien. Det er ikke mye undertekst i sammenvokste tvillinger.

 

Svimmel, ør. Hva skjedde? Kort oppsummert: Narsissisme. Føflekkdrap. Deilig hets av siamesiske tvillinger (ingenting fremmer bedre selvtillit, prøv!)

 

 

 

MEN. Det som virkelig gjorde dagen til en dag, var dette:

 

Svimmel, ør. Hva skjedde? Åse Kleveland skjedde.

 

 

 

 

KVELDEN. UROEN

Jeg ville legge meg tidlig, men jeg får ikke sove. Jeg kjenner på en uro. Jeg er spent, på grensen til småkvalm med tanke på det som snart skal skje. Jeg føler jeg blir mindre og mindre modig med alderen. Jeg hadde trodd det skulle være motsatt. Mer livserfaring og så videre. Men jeg føler jeg bare blir skjørere og skjørere. Mer og mer klar over at verden ikke alltid spiller på lag. En pessimist med godt over middels IQ, sa en gang at en optimist har under middels IQ. Vel – jeg tror det stemmer og jeg forsøker nå å gå fra å være optimist med under middels IQ til å bli en pessimist med godt over middels IQ. Det er ulett!

 

Uroen. Hva består den i denne gangen? Når jeg straks skal gi ut min fjerde bok? Etter å ha skrevet i over tjue år, publisert tekster i et tjuetalls antologier, skrevet mange tekster for scene/teater? Det er forventninger, det kiler i magen på en god måte. Naturligvis gjør det det! Men. Den negative spenningen … Jo. Innerst inne vet jeg hva den kommer av: Den skyldes at jeg ikke lenger har kontroll over boken. Plutselig slo det meg: Det er jo dét man jobber mot når man skriver en bok: Å få kontroll over stoffet! Først når man har kontroll over hvert eneste lille komma, hver eneste refleksjon, hver eneste karakter, hver eneste metafor, er boken klar for å gis ut.

 

Nå er kontrollen borte. Jeg har ikke kontroll over boken min mer. Den tilhører strengt tatt ikke meg lenger. Folk kan gjøre som de vil med den. De kan le av den, kaste den i bosset. Og enda verre: De kan lese den og finne ut at de synes den er dritdårlig og skrive om det i en av landets største aviser! Anmeldelsene. Det er klart man er sårbar. Ingen skriver en bok uten at det er høyst nødvendig for en å gjøre det. Det sier seg selv at det å skulle oppleve å få en dårlig anmeldelse, er forferdelig. Det vil si: Bare tanken på det er forferdelig. Nå har jeg vært heldig og jevnt over fått gode lesninger. Men jeg vet aldri hva som venter meg. Heller ikke denne gangen. Herregud. Tenk om du som vaskedame – for det jobber du som (eller renholdsinnovatør, heter det sikkert) – har vasket en do – og du har i flere år trodd at du har hatt dokosten i din makt. Men så kommer det en fyr som finner bæsjespor i toalettskålen! Han viser seg tilfeldigvis å være en renholdsinnovatør-anmelder! Og skriver om hvor dårlig du er til å tørke bort bæsjespor. Han bruker ditt fulle navn. Han bruker følgende overskrift: “Drittarbeid av Gørild Hansen” (for det heter du). Det er trist, synes du! Du tør ikke gå ut på tre dager, og det er ikke sikkert du tør å bruke en dokost igjen noensinne – selv ikke hjemme. Av frykt for at også din mann kan gi deg kritikk for dårlig utført drittarbeid. Trist.

 

Men nå. Jeg prøver å hente frem tankene jeg hadde da jeg skrev boken: Denne boken vil jeg gi ut. Den er min. Det spiller ingen rolle hva andre måtte mene. Det var denne boken som måtte ut. Den skal ut. Koste hva det koste vil.

 

 

Og om mottakelsen av boken virkelig skulle bli ille, kan jeg alltids trøste meg med følgende: At andre forfattere har gjort store feiltakelser i sine utgivelser, de også. Og kanskje overlevd, likevel.

 

 

Eh … Nei, forfatter. Marihøner er ikke ekle kryp.

 

Eh … Nei, forfatter. Dette er ikke en barnebok for barn!

 

 

Gud. Det føles så godt å blogge igjen på ordentlig. Det gir meg en merkelig form for ro akkurat nå. En ro rundt uroen. Apropos det: Tusen, tusen takk for all respons på forrige innlegg! Dere er enestående.

 

LIKE FØR

Nå er det like før her. Jeg kan virkelig ikke tro at det snart skjer. Det er like ubegripelig hver gang! Min fjerde bok kommer om ikke lenge fra trykkeriet, tenk; det finnes en fabrikk ett eller annet sted i … Verden (vet ikke helt hvor trykkeriet er, men)? Denne lille fabrikken har omdannet tankene mine til bøker. 1600 eksemplarer (eller noe sånt) har blitt produsert og kommet ut på et bittelite samlebånd (ser jeg for meg). Ser du det ikke for deg? Tenk: Å ha skrevet ned tanker, og så havner tankene på en bitteliten fabrikk og kommer seilende bortover et bittelite samlebånd! Og folk som jobber der, tar opp bøkene og legger dem i kasser? Det er jo helt sykt? De tar opp tankene mine og legger dem i kasser? Og sender dem til forlaget mitt? Det er helt sykt. I aller høyeste grad denne gangen, hvor det jeg skriver om er så nært og så personlig og så sårt: Om da jeg opplevde å bli “mor” og omsorgsperson til min egen døende far. Om da jeg pleiet pappaen min hjemme i min egen stue som 26-åring. Da han flyttet inn til meg for å dø. For det opplevde jeg, nemlig. Det var et helvete (og bittebittebittebittelitt morsomt, det har jeg i alle fall prøvd å overbevise meg selv om). Men nå har jeg i alle fall skrevet en bok om det. Til døds

 

Jeg er så spent. Boken får jeg først i hende på forlaget når jeg skal dit i forbindelse med pressekonferanse førstkommende tirsdag. Men allerede på onsdag får jeg en aldri så liten pangstart som nybakt fireboksmor: Dagbladet Magasinet kommer til Bergen for å intervjue meg. Gulp. Dét har aldri skjedd før. Så får vi se hvordan det går. Ektemann1 er nervøs for at jeg skal plumpe ut med noen litt for impulsive og litt for tanke-aktige tanker (les: Les bloggen min, herregud!). Han er mer bekymret enn meg, da. Vet ikke om det er et så veldig godt tegn, men.

 

I dag snakket jeg med sønnen min på syv år. Vi snakket om det å være voksen. Jeg: “Er det sånn at alle barn synes det virker kjedelig å være voksen? Det syntes i alle fall jeg da jeg var liten. Jeg ville bare leke!” Han: “Jeg synes det virker gøy, jeg! Du og pappa elsker jo å jobbe? Det virker nesten som om dere leker fortsatt.” Hehe. Ja! Det er sant! Det er  ikke så ofte jeg tenker over det. Det var fint å se det litt utenfra: Så merkverdig heldige vi egentlig er som får holde på med noe så sykt (men det er også fortjent ut ifra arbeidsinnsats, det skal sies). Jeg som forfatter. Og pappaen som filmkomponist. For det er jo virkelig leking satt i voksent system? Vi håper dog at minst ett av våre to barn blir revisor. Aller helst to.

 

 

 

 

 

 

 

Åååå! Dette blir så fantastisk! Her er omslaget på boken. Det er nydelig!

 

Til døds

 

Jeg er så fornøyd. Hurra!

 

Cesilie Holck

TANKER OM FLYSTYRT

Det går ganske mange tanker gjennom hodet på en når man er ombord i et fly. Dette var det jeg tenkte på vei tilbake til Bergen i det lille Widerøes-flyet mitt: Flyvertinner er utilgivelig morsomme. De står der med de tomme blikkene sine mens de blåser opp redningsvestene og demonstrerer de røde nødfløytene og oksygenmasken mens de tenker på om de skal gi mannen en blowjob når turnusperioden er over eller ikke. Oksygenmasker har de ikke på Widerøes-fly, da. Litt trist, men til å leve med. Evt til å dø med. De bak meg, satt ved nødutgangen, og fikk en lang instruks i hva de skulle gjøre om flyet styrtet. De skulle åpne døren og dra i håndtaket og blåse opp rutsjebanen og dytte pinglete passasjerer utfor og ned i sjøen .

 

Det gikk opp for meg: Det er der, ved nødutgangen; det er der bedreviterne vil sitte. Så de kan himle med øynene over hvor dårlig folk er til å dø når de er paniske. «Du SITTER jo ikke på en rutsjebane ut i havet, hallo? Du LIGGER, med armene i kors over magen. Har du aldri tatt magasuget-rutsjebanen i vannlandet i Bø i Telemark?”

 

Om jeg skulle være så uheldig å flystyrte i i havet sammen med en bedreviter som kritiserer min manglende evne til å ikle meg redningsvesten på korrekt vis, kommer jeg ikke til å klare å holde tilbake en viss irritasjon: “Kan du ikke for xxxx gi f i å blande deg inn i katastrofen min? Taper.” Og så hadde bedreviteren satt opp en snurt mine, snudd og svømt bort fra livbåten og forsvunnet med selvhøytidelig mine inn i flyvraket igjen.

 

Aldri – jeg gjentar: Aldri om jeg skal styrte sammen med en bedreviter. Det blir for irriterende, rett og slett.

 

HVERDAGSPERSONLIG PÅ ÅRETS FØRSTE DAG

Første dag. Jeg vet ikke om jeg synes den er så spesiell. Bortsett fra at en tredjedel av nordmenn sikkert fikk skutt av seg øynene sine da de fyrte opp raketter i går. Det har alltid fascinert meg at den eneste gangen det er lov å skyte opp fyrverkeri, er den dagen i året når folk er fullest. Haha.

 

På oss ble det stjerneskudd og jeg elsker stjerneskudd. Det gjør du, også. Og ungene mine. Lukten … Ahhh. Da jeg var gravid med yngstemann, hadde jeg så utrolig lyst på stjerneskudd! Spise det, bare skrape tennene langs det. Nam. Jeg turte ikke kjøpe noen på butikken, jeg hadde falt for fristelsen til å innta, og om jeg hadde gjort det, hadde jeg aldri klart å stoppe.

 

Unger og mann har nettopp dratt, de skulle kjøres til Bergen av ekstremt snill bestefar. Jeg skal ta fly i ettermiddag. Å sende hele familien av gårde i bil. Uæ! Jeg er ikke vant til det. Å vite at unger og mann er på vei nå. I fart. Jeg er ikke redd for så mye, nesten ingenting, faktisk. Men jeg må vel innrømme at jeg har en slags bilskrekk. En enorm frykt for at det skal skje noe. Følelsen jeg av og til får når jeg sitter på med noen og plutselig skjønner hvor vanvittig fort det går. Bilene i motgående retning som kjører like fort … Hvor mange er det som dør i trafikken hvert år? Noen hundre? Folk snakker så mye om at det er farlig å spise pasta som har ligget ute i romtemperatur i noen timer, og at man skal unngå det. Jeg spiser pasta som har ligget i romtemperatur, og om jeg kunne komme meg fra ett sted til et annet ved å spise pasta som har ligget i romtemperatur, ville jeg helt klart ha valgt det fremfor å komme meg fra ett sted til et annet ved å kjøre bil. Hehe (*blogger ler av egen vits).

 

Fly. Jeg skal fly. Jeg er ikke redd for å fly! Det er meldt kraftig regn utover ettermiddagen, og jeg elsker litt action i skyene. Turbulens i et bittelite Wideroes-fly! Bølger på havet; djevelsk. Bølger i luften; himmelsk. Trygg ekstremsport.

 

 

 

Indianernavnet hennes var Buskete øyebryn

 

 

Hjemover.Nå er jeg hjemme i Ørsta. Snart er jeg hjemme i Bergen.

 

 

 

Godt nyttår!