Å ta med seg en treåring til gynekologen …

Er det en god ide? Kan man kanskje undre seg.

Svaret er nei.

Siden gutten var syk i går og i fin form i dag, men skulle få en feberfri dag hjemme (eller feberfri dag hos gynekolog, alt ettersom), ble det løsningen.

Skal ikke skrive så mye mer om hva som skjedde.

Men se for deg forskjellige scenarioer i hodet ditt. Og jeg kan love deg at uansett hva du klarer å visualisere, har det garantert noe med virkeligheten å gjøre. For dette var IKKE for pyser! Haha!

Heldigvis lenge til neste gang.

Da har han forhåpentligvis rukket å fylle seks!

Relevant bilde medfølger beklageligvis ikke.  Så da får det bli dette i stedet:

 

 

Dette er ikke en bok – det er et liv!

 

Jeg har egentlig nokså lenge tenkt på at det hadde vært fint å ha en blogg.

Men skrivingen har, paradoksalt nok, i seg selv satt en stopper for det.

Jeg har tenkt at setninger, handling og mening må bearbeides og perfeksjoneres i årevis, slik som når man skriver en bok.

Jeg har vært livredd for skammen som helt sikkert følger med tanken på hva man klarte å lire av seg i forrige innlegg, så utrolig impulsivt, takt- og meningsløst.

Men nå: jeg gir blaffen.

Dette får være stedet jeg kan boltre meg. Gå inn for å få grønske på buksene. Mat i håret. Sminke under øynene. Busemann i nesen og purre mellom fortennene. Skjørtet hengende fast i trusen etter et dobesøk.

Kjenner allerede at det er godt å skrive noe som ikke skal bli litteratur.

 

Bilde fra her om dagen, da jeg prokrastinerte i et godt klatretre.

 

 

JEG ER BARE ET MENNESKE, JEG OGSÅ.

Etter å ha publisert mitt forrige innlegg, føler jeg nå for å oppklare enkelte ting.

Jeg har allerede fått noen private tilbakemeldinger på at jeg ser altfor bra ut for å være i fødsel på bildet ? At enkelte lesere bare tror det hele er arrangert, fordi man umulig kan se så bra ut når man føder. WTF?

Jeg har skrevet tre blogginnlegg forut – men JA – også jeg er bare et menneske!

Selv om det ut ifra bildet ser ut som om jeg er klar for å gifte meg når som helst, er ikke dette nødvendigvis sannheten. Bilder lyger gjerne mer enn man tror.

Bak dette fødetrynet finnes det nemlig et helt vanlig menneske. Jeg er kjøtt og blod, jeg, som alle dere andre.

 

 

#fødetryne #menneske #meitemakkibil

MIN STORE HEMMELIGHET

Siden dette bare er en blogg JEG leser, kan jeg like gjerne innrømme det for meg selv først som sist: ingen jeg kjenner vet om kvinnesnekkeren, og kommer trolig aldri til å få vite om henne, heller.

 

Jeg kommer sikkert ikke til å røpe meg.

Kjekt egentlig, for da kan jeg skrive akkurat det jeg vil.

 

Jeg kan ikke markedsføre meg skikkelig. 

Jeg klarer jo ikke klage, engang!

Facebook-profilen min har jeg ikke vært innom på nærmere et år.

Mer om det senere.

 

 

Et bilde fra forrige gang jeg fødte. Ok, da – DA klagde jeg. Ikke minst på fødetrynet, som vi jo ser ett stykk nydelig eksemplar av her. Beklager for øvrig grovkornet bilde. Burde selvfølgelig fått med hvor åpne og svette porene egentlig var.

JEG STINKER

Sniker meg inn her i blogglandskapet, som en bitteliten promp av en meningsløs stemme.

Tenker at enhver med et personnummer vel nærmest er påkrevd å ha sin egen blogg ?? Vil nødig føle meg mer segregert enn nødvendig, altså ?

Velkommen!