REDSEL OG TAKKNEMLIGHET

 

Kroppen min har vært i redselmodus en stund nå. Jeg har gjort alt jeg har kunnet for å mobilisere krefter. Stålsette meg til å tåle motstand. Men jeg er medvind om dagen. Rett og slett! Så i medvind at jeg har tatt telefonen min med meg i svevet. Sagt på en annen måte: Jeg har satt mobilen i flymodus når jeg har lagt meg for kvelden. Jeg har ikke orket å våkne til en meldingslyd som varsler negativ omtale av boken. Jeg har villet leve i medvinden. Jeg har tillatt meg å småsveve rundt med føttene ti meter over bakken. I flymodus sammen med telefonen min. Utkoblet fra verden. Fra motstand.

 

Men nå er vi tilbake i jordmodus, eller hva vi skal kalle det, både telefonen min og jeg. Jeg har landet litt, og kroppen min er ikke redd lenger. De tre siste ukene har jeg vært småfrynsete. Det har vært et høyt indre trykk. Eller: Det har vært flere høye indre trykk på én gang. Å gå og vente på noe man ikke vet hva er, er fælt! Jeg er for så vidt godt rustet til å møte eventuelle negative omtaler, det må man tåle som forfatter. Såpass må man stole på at egen tekst er bra, til at det preller litt av. Den siste tiden har jeg snakket om bokanmeldere som om de var hyener. Men sannheten er at mange av dem er mennesker! Og at jeg til og med er venner med noen! Som jeg attpå til er glad i! Men denne gangen har det, som nevnt tidligere, vært annerledes. Jeg har lurt på hvordan jeg kom til å reagere på slakt, i og med at jeg eksponerer meg selv på en helt annen måte i denne boken enn jeg har gjort i mine tidligere bøker. Heldigvis har jeg sluppet å oppleve det. Men jeg innser nå at jeg vil tåle dét, også. Det hadde gått helt fint! Det er en god følelse. En lettelse. En følelse av å ha kontroll. Kanskje var det først da jeg innså dette, at jeg følte jeg kunne slappe av. (Men jeg tror ikke at jeg hadde sagt det samme om jeg ble totalslaktet av et helt anmelderkorps, haha.)

 

Roen. Jeg er trygg. Boken lever sitt eget liv, og jeg trenger ikke å være bekymret for den lenger. Nå er det boken som er i flymodus. Jeg føler en varme fra alle kanter nå. Litt slik føles det: Som når man nettopp har mistet noen. En omfavnende godhet i 360 grader rundt en. Den oppriktige omsorgen. Ingen falskhet. Bare inderlighet. Jeg skrev en bok om sorg. Jeg kjenner igjen den omfavnende godheten. Jeg føler det samme nå. Men med motsatt fortegn. Denne gangen har jeg fått noe. Jeg skrev en bok om å miste. Nå har dere gitt meg noe tilbake. Det er som om jeg har fått min egen bok i gave; folk leser den, og gir den tilbake i form av overveldende fine tilbakemeldinger. Viser den frem for meg. “Her. Her er boken din. Slik er den for meg. Fra mitt ståsted. Den betyr noe for meg.” (Men man får jo aldri høre det når lesere hater boken, da, haha!)

 

I går våknet jeg opp til disse ordene i en anmeldelse fra Stavanger Aftenblad: “Det er i grunnen et dypt gripende og praktfullt stykke romankunst Cesilie Holck her har begått.” Jeg ler av begeistring!

 

Dette innlegget er ikke ment som skryt (ok, forrige avsnitt var kanskje litt skryt, da). Det handler om en oppriktig, dyp takknemlighet for det jeg opplever nå. Tusen ydmyke takk for alle nydelige tilbakemeldinger! Det betyr uendelig mye. Dere er enestående, vidunderlige og eksepsjonelt magiske!

 

Fy søren. Jeg har aldri brukt så mange oppriktig mente amerikanske adjektiver i hele mitt liv som akkurat nå. Og det føles uutsigelig godt!

 

 

 

 

Slik har det gått med store deler av manus underveis.

 

… Og slik ser det ut etter tretten års blodslit.

 

På Facebook

På Instagram @kvinnesnekkeren

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg